huff..

[NinaTherese]

Har det sånn jeg og [&:] Jeg er helt hysterisk.
Mini sover som regel bare en halv time til en time hver dupp på dagtid, men idag sov han tre timer. Mamma måtte gå inn på rommet fordi jeg ikke turde selv, var nesten på gråten..
Og det der med å gi små barn krem, is og sjokolade osv, vet det ikke er bra for dem, men her i gården får han ikke fordi jeg har lest om at barn har dødd etc..Drømmer om det på natta også, fordi mange i familien er helt nazi på at de absolutt MÅ gi mini noe. Så det er kun mamma som får ha ham rett og slett fordi jeg vet hun ikke gir ham noe.
Føler jeg må være nær ham hele tiden, å passe på. Men er vel fordi han har hjerneblødning og jeg vet ting kan skje.
Blir litt gal av tankene, men hs sier det går over etter en periode så det gjør nok det hos deg også tenker jeg. Skjønner hvordan du føler det og det er slitsomt [&o]

 

[Vaffelrøra]

Hei. Jeg var slik. Hang over senga til lille hele natta, var våken hvert 15 min, hvis jeg i det hele tatt fikk sove. Tilslutt ble det så ille at jeg kjøpte meg en pustemonitor. Det var mere for min egen skyld en noe annet, da jeg innerst inne visste at pustestopp skjeldent skjer. Men det var første gang på lenge jeg klarte å sove. Og blir å bruke det på peanøtt som komemr i juni også. Etterhvert som tiden gikk hendte det at vi glemte å sette den på, og nå... :))))

 

[lumina]

Da jeg fikk småen, leste jeg noe om å få barn... Det var beskrevet slik:

"Velkommen til resten av ditt liv, med hjertet utenpå kroppen"

Ja, og det føles faktisk slik. Resten av livet skal vi uroe oss, bekymre oss, føle redsel for de små.. Og ettersom de vokser til, og en redsel forsvinner, kommer det nye..

Man finner måter å takle det på etterhvert [:)] Kanskje en pustealarm i senga er noe for dere?