Hormonell og sliten..

V

Vimseguri :D

Flørter med forumet
Er det flere enn meg selv her inne som føler seg deprimert og motløs? Jeg kjenner jeg er helt utslitt!! Gleder meg ikke så mye til den lille kommer enda fordi jeg tenker kun på alt som må gjøres her og nå. Alle klærne som skal vaskes, seng som skal skiftes på og middag som skal være klar til samboer kommer hjem, husvask etc.
I det hele tatt, jeg føler jeg er vaskehjelp her hjemme og legger tilrette for at andre skal ha det bra. Mens jeg selv er innerst inn dypt ulykkelig og utmattet av hele situasjonen jeg er i nå.
Jeg kjefter mye og er grinete, sikkert helt forferdelig å være i nærheten av! Familien min bor et stykke unna, samt venner har jeg ikke så mye av her i området. Samboer er nesten ikke hjemme for tiden pga jobbing.
Jeg føler meg kjip som ikke gleder meg til det fantastiske som er i ferd med å skje:-/ Jeg burde være overlykkelig og glede meg som stort sett alle andre gjør!! I stedet synes jeg det er et ork å stå opp. Et ork å smile og ta meg sammen. Jeg bekymrer meg for morsrollen og hvordan det vil bli. Klarer jeg dette? Vil jeg bli en god mor for barnet mitt?

Er det andre i lignende situasjon eller som har noen gode råd å komme med?
 
Vimseguri :D skrev:
Er det flere enn meg selv her inne som føler seg deprimert og motløs? Jeg kjenner jeg er helt utslitt!! Gleder meg ikke så mye til den lille kommer enda fordi jeg tenker kun på alt som må gjøres her og nå. Alle klærne som skal vaskes, seng som skal skiftes på og middag som skal være klar til samboer kommer hjem, husvask etc.
I det hele tatt, jeg føler jeg er vaskehjelp her hjemme og legger tilrette for at andre skal ha det bra. Mens jeg selv er innerst inn dypt ulykkelig og utmattet av hele situasjonen jeg er i nå.
Jeg kjefter mye og er grinete, sikkert helt forferdelig å være i nærheten av! Familien min bor et stykke unna, samt venner har jeg ikke så mye av her i området. Samboer er nesten ikke hjemme for tiden pga jobbing.
Jeg føler meg kjip som ikke gleder meg til det fantastiske som er i ferd med å skje:-/ Jeg burde være overlykkelig og glede meg som stort sett alle andre gjør!! I stedet synes jeg det er et ork å stå opp. Et ork å smile og ta meg sammen. Jeg bekymrer meg for morsrollen og hvordan det vil bli. Klarer jeg dette? Vil jeg bli en god mor for barnet mitt?

Er det andre i lignende situasjon eller som har noen gode råd å komme med?
Klikk for å utvide …

Jeg har mange av de samme tankene som deg. Hvordan skal JEG klare å ta meg av en baby? Jeg har aldri gjort det før. Vil jeg bli en så god mor som jeg ønsker og håper? Men så tenker jeg på alle de som har klart det. Da skal vel også jeg klare det?

Jeg forstår godt at du føler deg utslitt. Det er tungt å bære fram et barn. Kanskje det er på tide at samboeren din overtar noe av husarbeidet som må gjøres?
Her lager jeg middag de dagene jeg har overskudd. I dag feks hadde jeg ikke overskudd og sendte en melding til mannen før han skulle hjem fra jobb og ba han kjøpe med middag på vei hjem. Som han også laget da han kom hjem. Støvsuging og vasking har han hatt som oppgave lenge. Så tørker jeg støv og vasker klær så lenge jeg har overskudd. Orker jeg ikke, så gjør han det.
Jeg har også forberedt han på at når babyen kommer så vil alt mitt fokus være på henne. Til jeg har kommet meg inn i rutiner med babyen og alt som hører med det, så må han gjøre hverdagslige ting som husarbeid, matlaging osv.
Samarbeid er viktig for oss, har vi funnet ut.
 
Det var et fint forslag! Men pga oppussing av hus kan jeg ikke be samboer så mye om hjelp som jeg skulle ønske :-/ Han er på vanlig jobb på dagtid, så rett i huset han har kjøpt og pusser opp. Derfor er jeg mye alene, han er veldig sliten og ønsker å bli mest mulig ferdig så vi kan flytte inn siden baby kommer snart! Har desverre ikke familien min eller vennene mine i nærheten, så da faller mye husarbeid og slikt på meg. Pluss at jeg er veldig ensom om dagene.


Men en stor trøst å høre at det er flere som tviler på seg selv og morsrollen til tider.
Jeg tenker også at jeg kan klare det, men jeg er fryktelig tungsinna nå slik at de negative tankene får vel størst plass desverre.

Om ting hadde vært annerledes skulle jeg bedt mye mer om hjelp her hjemme! Samarbeid er nok alfa omega når man er sliten, deppa og høygravid. :-)
 
Jeg har tenkt noen av de samme tankene selv. De kommer særlig på dager da jeg er ekstra sliten, men allikevel kjenner på alt som "burde" gjøres. Når man er sliten har man liten motstandsdyktighet mot negative tanker. Prøv å hvil deg når du kan, og trøst deg med at du slett ikke er alene om å tvile på hvorvidt du blir en god mor. Det tror jeg alle nye mødre gjør i større eller mindre grad. Det er et enormt ansvar å få barn, egnet til å skremme vannet av den beste. Ikke vet man hva man går til heller, og det ukjente er ofte skummelt. Heldigvis går det stort sett veldig bra :-) :-)
 
Vimseguri :D skrev:
Det var et fint forslag! Men pga oppussing av hus kan jeg ikke be samboer så mye om hjelp som jeg skulle ønske :-/ Han er på vanlig jobb på dagtid, så rett i huset han har kjøpt og pusser opp. Derfor er jeg mye alene, han er veldig sliten og ønsker å bli mest mulig ferdig så vi kan flytte inn siden baby kommer snart! Har desverre ikke familien min eller vennene mine i nærheten, så da faller mye husarbeid og slikt på meg. Pluss at jeg er veldig ensom om dagene.


Men en stor trøst å høre at det er flere som tviler på seg selv og morsrollen til tider.
Jeg tenker også at jeg kan klare det, men jeg er fryktelig tungsinna nå slik at de negative tankene får vel størst plass desverre.

Om ting hadde vært annerledes skulle jeg bedt mye mer om hjelp her hjemme! Samarbeid er nok alfa omega når man er sliten, deppa og høygravid. :-)
Klikk for å utvide …

Å... Oppussing ja. Det er no dritt. Men deilig når det er overstått. Flink han mannen din som jobber og styrer på med det da. Håper han blir ferdig snart. :)
Du får nedprioritere enkelte ting... Hvis det går. Noe må man jo gjøre, men er det litt støvete så pytt pytt. :)
 
Off ja.. og så hater jeg å føle meg hjelpesløs og ikke tilstrekkelig.. kan ikke fordra å be om hjelp.. men ække så lett å løpe akord med seg selv høygravid.. :/
 
Det stemmer ganske bra at negative tanker eskalerer når jeg er sliten og har brukt all energi på å holde det ryddig og rent eller pusha meg selv for mye. Jeg må vel øve meg på å gi litt mer f og akseptere at det ikke kan være ryddig til enhver tid, eller at alt ikke er perfekt til baby kommer! Problemet er når jeg setter meg ned å hviler kommer også de tunge tankene, og det stresser meg :-/ Heldigvis har jeg en supersnill samboer som lytter og prøver å hjelpe så godt han kan når han er hjemme!
 
Ja samboer står på Mojo :-) Å jobbe vanlig jobb i tillegg til oppussing har jeg aldri orka over tid!! Men han vil virkelig få dette til, så jeg må prøve å holde ut så godt jeg kan. Men det hjelper meg å høre at det ikke bare er en fryd å vente små, at flere enn meg også er litt redd og ambivalent i forhold til morsrollen! For jeg vet ikke hva jeg går til og selv om det er lykke på jord når jeg legger hånda på magen min og kjenner lillegull sparker eller skyver ryggen mot handa mi, eller beveger seg masse når jeg synger - er jeg livredd for mammarollen, alt arbeidet med å ha barn og den nye hverdagen. Samt forholdet til meg og barnefaren. Vi har liksom ikke fått vært skikkelig kjærester på en stund og har ikke vært sammen mer enn to år.
 
Vimseguri :D skrev:
Ja samboer står på Mojo :-) Å jobbe vanlig jobb i tillegg til oppussing har jeg aldri orka over tid!! Men han vil virkelig få dette til, så jeg må prøve å holde ut så godt jeg kan. Men det hjelper meg å høre at det ikke bare er en fryd å vente små, at flere enn meg også er litt redd og ambivalent i forhold til morsrollen! For jeg vet ikke hva jeg går til og selv om det er lykke på jord når jeg legger hånda på magen min og kjenner lillegull sparker eller skyver ryggen mot handa mi, eller beveger seg masse når jeg synger - er jeg livredd for mammarollen, alt arbeidet med å ha barn og den nye hverdagen. Samt forholdet til meg og barnefaren. Vi har liksom ikke fått vært skikkelig kjærester på en stund og har ikke vært sammen mer enn to år.
Klikk for å utvide …

Ja, det blir nok tungt spesielt i begynnelsen. Alt er jo helt nytt! De gangene jeg har begynt i ny jobb, så tar det fort noen uker før jeg kommer skikkelig inn i det, og jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem. Jeg lærer stadig noe nytt. Og det er bare en jobb som varer fra 8-16. Nå skal vi jo ta av oss en baby 24/7. Klart det er skummelt! :eek: Jeg gleder meg vilt til å få henne ut, men må innrømme jeg gruer meg også... Vi får være flinke å spør om råd og hjelp fra helsestasjon osv. :) Og søke støtte fra hverandre på forumet her, venninner og familie. :)
Så får vi ta vare på de små øyeblikkene vi får tid til med de flinke mennene våre. :)
 
Helt enig Mojo♡ Synes forumet her har vært veldig kjekt å ha! Så får jeg satse på at familien kommer litt oftere på besøk når det kommer en liten småtass til verden også;)
 
Er nok ikke alene med å føle deg utslitt og motløs. Jeg er også veldig sliten for tida og ser på en gru med alt som må gjøres.. jeg vet at når babyen er her så kommer jeg til å få mase energi og leve i en rosaboble en stund ;) Og mest sannsynlig kommer du også til å bli rusa av mammalykke så fort babyen er her :) da er dere mest sannsynlig ferdig med oppussing også kanskje? sånn at samboern din blir litt mer hjemme etter jobb. så er ganske sikker på at det ordner seg, men skjønner det er kjedelig akkkurat nå. har ikke familie og venner i nærheten jeg heller og det kan være litt ensomt i lengden, nå har jeg 2 andre barn å ta meg av så tida flyr, men skulle hatt litt andre å prate med innimellom også ;)
 
chaatzy skrev:
Er nok ikke alene med å føle deg utslitt og motløs. Jeg er også veldig sliten for tida og ser på en gru med alt som må gjøres.. jeg vet at når babyen er her så kommer jeg til å få mase energi og leve i en rosaboble en stund ;) Og mest sannsynlig kommer du også til å bli rusa av mammalykke så fort babyen er her :) da er dere mest sannsynlig ferdig med oppussing også kanskje? sånn at samboern din blir litt mer hjemme etter jobb. så er ganske sikker på at det ordner seg, men skjønner det er kjedelig akkkurat nå. har ikke familie og venner i nærheten jeg heller og det kan være litt ensomt i lengden, nå har jeg 2 andre barn å ta meg av så tida flyr, men skulle hatt litt andre å prate med innimellom også ;)
Klikk for å utvide …
Vi har vel en god del igjen da dette huset var eldgammelt og masse som måtte gjøres! Vi blir vel ferdige rundt november tipper jeg. Men mamma kommer en uke og hjelper meg da rundt terminen :-D Helt nytt for meg dette, men hørtes veldig kjekt ut med den "rosaboble" og mammalykken altså! Hi hi. Kan tenke meg det blir lite dødtid når en har flere små å tenke på i tillegg til poden i magen. All ære til deg som er gravid og attpåtil har to til å ta deg av, du fortjener en klapp på skuldra og få høre at du er superflink! Fremover skal jeg prøve å bli flinkere til å være mer åpen med de i rundt, det er vel kun samboer som vet hvor langt nede jeg er nå...
 
Vimseguri :D skrev:
Vi har vel en god del igjen da dette huset var eldgammelt og masse som måtte gjøres! Vi blir vel ferdige rundt november tipper jeg. Men mamma kommer en uke og hjelper meg da rundt terminen :-D Helt nytt for meg dette, men hørtes veldig kjekt ut med den "rosaboble" og mammalykken altså! Hi hi. Kan tenke meg det blir lite dødtid når en har flere små å tenke på i tillegg til poden i magen. All ære til deg som er gravid og attpåtil har to til å ta deg av, du fortjener en klapp på skuldra og få høre at du er superflink! Fremover skal jeg prøve å bli flinkere til å være mer åpen med de i rundt, det er vel kun samboer som vet hvor langt nede jeg er nå...
Klikk for å utvide …

takk for det, nå var det jeg som prøvde å oppmuntre deg da ;p
 
Går heldigvis litt bedre med meg nå. Etter oppmuntringer fra dere og en samboer som lytter og prøver å gjøre meg glad føler jeg meg lettere til sinns. Jeg vet at jeg nårsom helst kan bli veldig trist og negativ igjen, men jeg setter stor pris på at dere var åpne og det er godt å høre at det er normalt å være redd og ikke bare glede seg til morsrollen. :)
 
Vimseguri :D skrev:
Går heldigvis litt bedre med meg nå. Etter oppmuntringer fra dere og en samboer som lytter og prøver å gjøre meg glad føler jeg meg lettere til sinns. Jeg vet at jeg nårsom helst kan bli veldig trist og negativ igjen, men jeg setter stor pris på at dere var åpne og det er godt å høre at det er normalt å være redd og ikke bare glede seg til morsrollen. :)
Klikk for å utvide …
Kan være lurt å ta en prat med jordmor også.

Jeg følte meg veldig sliten og nedfor en periode.
Har to barn i fra før, og en mann som jobber mye. Så er mye alene om alt ansvaret.
Sist jeg var hos jordmor sprakk jeg fullstendig. Hun spurte hvordan jeg hadde det, og da begynte jeg å gråte. Var godt å få prata ut om alt. Absolutt til å anbefale. De er der for å hjelpe, og det er helt normalt å ikke være glad hele tiden. Alle har sine tunge stunder.

Men det kommer nok til å gå bra og du blir en god mor.
Morskjæligheten kommer fort og man glemmer litt alle andre problemer når man sitter der med ett lite nurk. Det er så stort. Ingenting som kan sammenlignes med den opplevelsen.
Lykke til! :)

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
Skal til jordmor på tirsdag og tenkte jeg skulle ta det opp med henne da. :-) Håper den morsfølelsen melder seg straks lillegutt blir født og at jeg greier å føle den lykken dere andre beskriver. Vil iallefall gjøre mitt aller beste på å bli en god mor for barnet mitt. ♡
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp