Bønnelus
Flørter med forumet
Ja - som tittelen tilsier, så lurer jeg litt på hvordan holdningene er på din arbeidsplass.
På min arbeidsplass er vi 12 stk, hvor jeg er den yngste (29). De andre har voksne barn. 10 kvinner og to menn. 9 av 12 er jurister, og resten bachelor/mastergrad.
Ikke at det skrikes høyt, men jeg merker godt at det var annerledes "før i tiden". Da kunne ingen være borte fra jobb mente de, selv ikke med sykt barn. Terskelen for å være hjemme var mye større da enn nå. Det skrytes av å gå på jobben selv med kronisk svangerskapsplager, bekkenløsning ol - eller så er det de som ikke hadde plager, og tenker at plager er noe som sitter i hodet...
Jeg pendler, og bruker omlag to timer hver vei fra jeg reiser hjemmefra og til jeg er på jobb (og vica versa). I mitt første svangerskap slet jeg voldsomt med fatigue. Hjernen min var grøt, og var så utmattet at jeg måtte sove etter å ha gjort små oppgaver hjemme. Ble gradvis sykemeldt fra 20-100%.
Dette satt langt inne, for som de fleste så ønslet jeg et fint svangerskap der jeg kunne jobbe løpet ut. Sånn ble det ikke. Jeg visste på forhånd at det nok ikke ble godt mottatt, og gruet meg til å fortelle. Det gikk greit, men jeg kunne "kjenne" holdningene selv om alle gratulerte, og tilsynelatende hadde forståelse for min situasjon.
.. Helt til jeg hadde medarbeidersamtale med min sjef etter jeg hadde kommet tilbake i jobb etter endt permisjon. Jeg fortalte om min fødsel som endte i KS, og at jeg hadde blitt lagt inn pga mistanke om svangerskapsforgiftning. Hun tenkte nok kanskje at dette hadde sammenheng med plagenr mine i svangerskspet (jeg tror egentlig ikke det), og hun sa at hun beklaget for at hun ikke tok meg seriøst i graviditeten med min sønn.
Så - det positive er at HUN kanskje tar meg seriøst denne gangen. Tviler på resten, og det er vondt å gå å kjenne på. Prøver å presse meg frem til legetime i uke 12. Er jeg like dårlig da må jeg be om sykemelding.
Hvordan er det hos dere?
På min arbeidsplass er vi 12 stk, hvor jeg er den yngste (29). De andre har voksne barn. 10 kvinner og to menn. 9 av 12 er jurister, og resten bachelor/mastergrad.
Ikke at det skrikes høyt, men jeg merker godt at det var annerledes "før i tiden". Da kunne ingen være borte fra jobb mente de, selv ikke med sykt barn. Terskelen for å være hjemme var mye større da enn nå. Det skrytes av å gå på jobben selv med kronisk svangerskapsplager, bekkenløsning ol - eller så er det de som ikke hadde plager, og tenker at plager er noe som sitter i hodet...
Jeg pendler, og bruker omlag to timer hver vei fra jeg reiser hjemmefra og til jeg er på jobb (og vica versa). I mitt første svangerskap slet jeg voldsomt med fatigue. Hjernen min var grøt, og var så utmattet at jeg måtte sove etter å ha gjort små oppgaver hjemme. Ble gradvis sykemeldt fra 20-100%.
Dette satt langt inne, for som de fleste så ønslet jeg et fint svangerskap der jeg kunne jobbe løpet ut. Sånn ble det ikke. Jeg visste på forhånd at det nok ikke ble godt mottatt, og gruet meg til å fortelle. Det gikk greit, men jeg kunne "kjenne" holdningene selv om alle gratulerte, og tilsynelatende hadde forståelse for min situasjon.
.. Helt til jeg hadde medarbeidersamtale med min sjef etter jeg hadde kommet tilbake i jobb etter endt permisjon. Jeg fortalte om min fødsel som endte i KS, og at jeg hadde blitt lagt inn pga mistanke om svangerskapsforgiftning. Hun tenkte nok kanskje at dette hadde sammenheng med plagenr mine i svangerskspet (jeg tror egentlig ikke det), og hun sa at hun beklaget for at hun ikke tok meg seriøst i graviditeten med min sønn.
Så - det positive er at HUN kanskje tar meg seriøst denne gangen. Tviler på resten, og det er vondt å gå å kjenne på. Prøver å presse meg frem til legetime i uke 12. Er jeg like dårlig da må jeg be om sykemelding.
Hvordan er det hos dere?
dette sitter godt i både for damene, og for mennene
