Hodestups forelsket i feil mann

[Anonym]

Jeg er mamma til et barn i snart skolealder, har vært samboer i 10 år. Jeg har vært venner med en mann i mange år, og de siste årene har vi vært kolleger. Jeg har de siste par årene merket at jeg har fått veldig sterke følelser for denne mannen. Men det har selvsagt ikke vært aktuelt å hverken si eller gjøre noe med det.

Jeg valgte til slutt å slutte i jobben for å få litt avstand, og håpet at følelsene skulle dabbe av. Siste dagen vi jobbet sammen sier kollegaen at han er så forelsket i meg, men han vet at det aldri vil bli noe da jeg har samboer og barn. (Han er singel). Han ville bare at jeg skulle vite det.

Jeg har prøvd å skru av følelsene, prøvd å gjøre positive ting med samboer. Men jeg tenker på en annen hele tiden, nesten mer til lenger tid det går. (4 mnd siden jeg sluttet i jobben).

Samboer vil ikke gifte seg og vil ikke ha et barn til, dette tærer veldig på forholdet da vi har så forskjellige ønsker for framtiden.

Det frister jo å ta kontakt med kollegaen igjen, men da vil det kanskje føre til samlivsbrudd.

Har noen noen råd til meg?

 

[LA-dad87]

gjør det som vil gjør DEG lykkelig!

 

[HI anonym]

Men hvis lykkelig for meg betyr å avslutte nåværende forhold, så betyr det jo samtidig delt omsorg for barnet mitt.

Jeg skjønner at man ikke kan få i pose og sekk, og barnet kommer først. Samtidig klarer jeg ikke å slutte å tenke på at jeg er en rollemodell, og at det antagelig skinner igjennom at jeg ikke har det bra nå.

Kjenner veldig på det at min samboer ikke ønsker å få flere barn og gifte seg gjør at avstanden blir større mellom oss. Og det kjenner nok han på også.

Dette er ikke lett!

 

[Ranveig!]

Men hvis lykkelig for meg betyr å avslutte nåværende forhold, så betyr det jo samtidig delt omsorg for barnet mitt.

Jeg skjønner at man ikke kan få i pose og sekk, og barnet kommer først. Samtidig klarer jeg ikke å slutte å tenke på at jeg er en rollemodell, og at det antagelig skinner igjennom at jeg ikke har det bra nå.

Kjenner veldig på det at min samboer ikke ønsker å få flere barn og gifte seg gjør at avstanden blir større mellom oss. Og det kjenner nok han på også.

Dette er ikke lett!

Sett kollegaen på vent (i den grad det er mulig å skru av følelsene ei stund) og tenk/kjenn/føl GRUNDIG gjennom forholdet til sambuaren din. Snakk med han om tankar og ønsker for framtida, og om det i det er mulig å finne felles mål.

Viss det er heilt umulig å fortsette forholdet, må dokker bli einige om korleis det vil bli med samvær, og korleis du vil klare deg aleine. Deretter kan du ev. ta opp kontakten med kollegaen din.

Det vikitgaste rådet eg kan gje deg: Rydd opp i det gamle forholdet først, og hold fokus på barnet!

 

[Lillemor.89]

Hva med å snakke med samboeren din om det? Ærlighet varer lengst. Si at du ønsker å være med han av hensyn til barnet, men at dere kanskje bør vurdere familieterapi. Han/dere må jo få sjansen til å rette opp i ting før du evt tar et valg. Er selv skilsmissebarn, og personlig vil jeg ALDRI utsette mine barn for delt omsorg. Et forhold vil alltid ha opp- og nedturer, men man må aldri gi opp Har selv jobbet meg gjennom mye vanskelig sammen med min mann, til og med utroskap. Vi er lykkelig gift, og venter nr 2

 

[HI anonym]

Takk for konstruktive tilbakemeldinger!

Vi har gått i parterapi, det holdt på å bli slutt etter fødselen. Men terapeuten sa at det første året var unntakstilstand, så hun anbefalte å holde ut til ting normaliserte seg igjen. Det gjorde det også, men følelsene har ikke vært tilstede for min samboer siden jeg var gravid for flere år siden.

Vi snakker mye om fremtiden (alltid på mitt initiativ), og om felles mål og ønsker. Han ønsker å prioritere jobben sin, alt annet er uaktuelt.

Jeg tør nok ikke å si at jeg er forelsket i en annen. Kommer det noe godt ut av det da?

 

[Lillemor.89]

Jeg tør nok ikke å si at jeg er forelsket i en annen. Kommer det noe godt ut av det da?[/quote]

Hvis alternativet er å ta kontakt med kollegaen din igjen bak ryggen på samboeren din, tror jeg at det er bedre at du er åpen om det ja. Ser minst tre gode grunner til dette:
1) DU skal kunne leve med det du gjør, og integriteten din vil uansett bli svekket om du velger å gå inn i et forhold.
2) Av hensyn til din samboer. Han vil ikke føle seg like sveket, og han kan da aldri si at 'jeg visste ingenting, alt virket bra'.
3) Du skal også kunne stå for det du har gjort overfor din datter. Det er synd hvis det blir sånn at du var utro og såret pappa og derfor ble det slutt.
Da er det bedre å være åpen, evt gi det en siste sjanse - der du helhjertet går inn for å få det til å fungere for din, din samboer og ikke minst din datter. Hvis samboeren din fortsatt ikke ønsker å ofre karriereren for forholdet, står det jo ikke lenger på deg..
En annen ting er jo at du aldri har noen garanti for at gresset er grønnere på den andre siden, vet jo ikke om ting kommer til å fungere med kollegaen din selv om dere er forelsket nå.
Blir jo veldig teoretisk dette, men dette fungerte som veldig gode prinsipper når vi var oppi den vanskelige perioden. Og det fungerte for oss

 

[HI anonym]

Takk for råd Lillemor.89. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før, du har helt rett..

Dette gjør så vondt! Håper at det kan gå over, jobber med det daglig. Er det fler som har vært i lignende situasjon?

 

[Mammatilsnarttre]

Syns du skal følge hjertet ditt <3

Er jo ofte sånn at det forbudte er spennende, og det blir litt som med sjokolade for å sette det på spissen. Om du tenker at du ikke skl tenke på sjokolade og ikke gir deg selv lov til å spise det får du bare enda større problemer med å holde deg vekk fra det

Alle er ikke skapt for hverandre, og kanskje du og din nåværende mann rett og slett har vokst fra hverandre. Du har bare ett liv, og kun EN sjanse - gjør det du må for å være lykkelig <3

 

[Lillemor.89]

Takk for råd Lillemor.89. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før, du har helt rett..

Dette gjør så vondt! Håper at det kan gå over, jobber med det daglig. Er det fler som har vært i lignende situasjon?

Det var bare koselig. Kjekt å kunne dele erfaringer Forstår veldig godt at det er vanskelig! Håper at du finner ut av det
Syns forrestem det er interessant at gjentatte tanker skaper sterke fysiske spor i hjernen (synapsene) som gjør at det blir vanskelig å ikke tenke de tankene som man tenker "hele tiden". Det er derfor lurt å bruke tid på å få kontroll over tankene, for de blir bare sterkere jo mer vi tenker på det. Det er derfor, som Celite bruker som eksempel; at mange tenker og tenker på f.eks sjokolade helt til det blir en besettelse. Da syns jeg det er bedre å ta kontroll over tankene, istedenfor å la tankene ta kontroll over deg

 

[Yummy_mummy]

Hva med å snakke med samboeren din om det? Ærlighet varer lengst. Si at du ønsker å være med han av hensyn til barnet, men at dere kanskje bør vurdere familieterapi. Han/dere må jo få sjansen til å rette opp i ting før du evt tar et valg. Er selv skilsmissebarn, og personlig vil jeg ALDRI utsette mine barn for delt omsorg. Et forhold vil alltid ha opp- og nedturer, men man må aldri gi opp Har selv jobbet meg gjennom mye vanskelig sammen med min mann, til og med utroskap. Vi er lykkelig gift, og venter nr 2

Kunne ikke sagt det bedre

 

[Perlepia]

Du skriver at du ikke har vært forelsket i samboeren siden du var gravid. Men elsker du han? Kan du se for deg ett liv uten han? Om du skulle gå fra han og det ikke blir noe med din eks-kollega, vil du da angre? Eller tror du du vil ha det bedre alene enn med nåværende samboer?
Dersom svarene på disse spørsmålene ikke står i sambos favør så virker det for meg meningsløst å fortsette... Barn fortjener mer å ha lykkelige foreldre enn å ha foreldre som holder sammen kun pga de(mener jeg da )