Hei alle sammen!
Ikke meningen å komme inn hit som "ikke gravid", men pga dette var plassen jeg brukte i mine tidligere svangerskap, håpet jeg å kunne få litt hjelp, råd og støtte her inne.
Denne gangen gjelder det min 17år gamle datter som er gravid. Hun og kjæresten (18år) har vært samme i litt over 1,5år. Nå er datteren min gravid, 8uker, termin 18.juni. Hun blir 18år for barnet kommer.
Etter veldig mye frem og tilbake har datteren min kommet frem til at hun ønsker å beholde barnet. Jeg er selv ung mor, (var akkurat like gammel da jeg fikk første mann), og har gitt henne beskjed om at dette kommer til å bli tøft, men at det kommer til å gå fint!
Bf har vært mye frem og tilbake, gitt beskjed i det ene øyeblikket at han ikke ønsker dette, for så i neste øyeblikk snakke om hvilket navn de skal velge. Han sa at uansett hva hun valgte så kom han til å være der, stille opp og støtte henne. Det har vært veldig forvirrende for min datter, men til slutt så sa hun ihvertfall at hun ikke lenger klarte tanken på å skulle fjerne barnet. At hun hadde bestemt seg for å beholde barnet!
Det tok lang tid for bf å fortelle familien sin om graviditeten, men etter at han fortalte det har det vært skikkelig krise! Idag hadde vi møte med hans foreldre (som er skilt) og hans søster (som er 29). Bf er nå helt imot, ønsker bare at hun skal ta abort, sier hun ødelegger hele livet hans om hun beholder barnet. At han skal i militæret å så vil han studere i England, så han kommer ikke til å være der de første 5årene uansett, men at han da ønsker at hans familie skal ha 50% av omsorgen når han ikke er der. Det eneste foreldrene han snakket om var at de er barn som ikke burde få lovt til å ta denne avgjørelsen alene. At det eneste riktige var å ta abort. At både mor og søster hadde tatt abort, og det gikk helt fint. At de bare er barn, og ikke har økonomi til å få ett barn osv. Bf's mor plottet inn på SIFO, og leste opp alt mulig om hva de kom til å måtte betale for div der.
De bor ikke sammen, de bor hjemme begge to. Begge går på videregående, min datter på VG2, bf på VG3. Jeg og min mann er fullstendig klar over at dette ikke er en ideel situasjon og havne i, men vi har også vært veldig støttende i at vi er der for henne uansett hva hun velger, og at begge deler kommer til å gå bra.
Etter vi var ferdig på møte med hans foreldre hadde de (bf, mor, far og søster) blitt igjen og snakket sammen, og hadde da kommet frem til at de uansett ikke kom til å hjelpe til økonomisk for dette var ett uønsket barn, og deres sønn blir uønsket far. Jeg tenker at noe mer kunne vi heller ikke forvente, for de har jo gitt tydelig beskjed om hva de mener om dette, men hvordan skal de da mene at de skal ha 50% av ansvaret? Bf er ikke engang interessert i å stå på papiret!
Fikk telefon av min datter nå i kveld som er hos bf, fordi de har det kjempefint sammen så lenge de ikke snakker om graviditeten. Hun var helt fortvilet. Hun bare gråt og var kjempe lei seg, fordi hun følte nå at vis hun valgte å beholde barnet (som hun egentlig hadde bestemt seg for) så tenkte hun kun på seg selv, å hva som var rett for henne, ikke hva som var rett for barnet. At barnet ikke kom til å ha en far, hun er redd hun ikke kan forsørge barnet, å som hun selv sier: "jeg vil bare at barnet mitt skal ha en helt fantastisk oppvekst, å tenk om jeg ikke klarer å gi h*n det".
Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi støtte datteren vår? Hvilke råd gir jeg i en slik situasjon som hun nå er i?
Ikke meningen å komme inn hit som "ikke gravid", men pga dette var plassen jeg brukte i mine tidligere svangerskap, håpet jeg å kunne få litt hjelp, råd og støtte her inne.
Denne gangen gjelder det min 17år gamle datter som er gravid. Hun og kjæresten (18år) har vært samme i litt over 1,5år. Nå er datteren min gravid, 8uker, termin 18.juni. Hun blir 18år for barnet kommer.
Etter veldig mye frem og tilbake har datteren min kommet frem til at hun ønsker å beholde barnet. Jeg er selv ung mor, (var akkurat like gammel da jeg fikk første mann), og har gitt henne beskjed om at dette kommer til å bli tøft, men at det kommer til å gå fint!
Bf har vært mye frem og tilbake, gitt beskjed i det ene øyeblikket at han ikke ønsker dette, for så i neste øyeblikk snakke om hvilket navn de skal velge. Han sa at uansett hva hun valgte så kom han til å være der, stille opp og støtte henne. Det har vært veldig forvirrende for min datter, men til slutt så sa hun ihvertfall at hun ikke lenger klarte tanken på å skulle fjerne barnet. At hun hadde bestemt seg for å beholde barnet!
Det tok lang tid for bf å fortelle familien sin om graviditeten, men etter at han fortalte det har det vært skikkelig krise! Idag hadde vi møte med hans foreldre (som er skilt) og hans søster (som er 29). Bf er nå helt imot, ønsker bare at hun skal ta abort, sier hun ødelegger hele livet hans om hun beholder barnet. At han skal i militæret å så vil han studere i England, så han kommer ikke til å være der de første 5årene uansett, men at han da ønsker at hans familie skal ha 50% av omsorgen når han ikke er der. Det eneste foreldrene han snakket om var at de er barn som ikke burde få lovt til å ta denne avgjørelsen alene. At det eneste riktige var å ta abort. At både mor og søster hadde tatt abort, og det gikk helt fint. At de bare er barn, og ikke har økonomi til å få ett barn osv. Bf's mor plottet inn på SIFO, og leste opp alt mulig om hva de kom til å måtte betale for div der.
De bor ikke sammen, de bor hjemme begge to. Begge går på videregående, min datter på VG2, bf på VG3. Jeg og min mann er fullstendig klar over at dette ikke er en ideel situasjon og havne i, men vi har også vært veldig støttende i at vi er der for henne uansett hva hun velger, og at begge deler kommer til å gå bra.
Etter vi var ferdig på møte med hans foreldre hadde de (bf, mor, far og søster) blitt igjen og snakket sammen, og hadde da kommet frem til at de uansett ikke kom til å hjelpe til økonomisk for dette var ett uønsket barn, og deres sønn blir uønsket far. Jeg tenker at noe mer kunne vi heller ikke forvente, for de har jo gitt tydelig beskjed om hva de mener om dette, men hvordan skal de da mene at de skal ha 50% av ansvaret? Bf er ikke engang interessert i å stå på papiret!
Fikk telefon av min datter nå i kveld som er hos bf, fordi de har det kjempefint sammen så lenge de ikke snakker om graviditeten. Hun var helt fortvilet. Hun bare gråt og var kjempe lei seg, fordi hun følte nå at vis hun valgte å beholde barnet (som hun egentlig hadde bestemt seg for) så tenkte hun kun på seg selv, å hva som var rett for henne, ikke hva som var rett for barnet. At barnet ikke kom til å ha en far, hun er redd hun ikke kan forsørge barnet, å som hun selv sier: "jeg vil bare at barnet mitt skal ha en helt fantastisk oppvekst, å tenk om jeg ikke klarer å gi h*n det".
Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi støtte datteren vår? Hvilke råd gir jeg i en slik situasjon som hun nå er i?
Tenk å måtte stått alene i dette når hun er så ung.