Hjelp?

[SpireNr.4]

Hei alle sammen!

Ikke meningen å komme inn hit som "ikke gravid", men pga dette var plassen jeg brukte i mine tidligere svangerskap, håpet jeg å kunne få litt hjelp, råd og støtte her inne.

Denne gangen gjelder det min 17år gamle datter som er gravid. Hun og kjæresten (18år) har vært samme i litt over 1,5år. Nå er datteren min gravid, 8uker, termin 18.juni. Hun blir 18år for barnet kommer.

Etter veldig mye frem og tilbake har datteren min kommet frem til at hun ønsker å beholde barnet. Jeg er selv ung mor, (var akkurat like gammel da jeg fikk første mann), og har gitt henne beskjed om at dette kommer til å bli tøft, men at det kommer til å gå fint!

Bf har vært mye frem og tilbake, gitt beskjed i det ene øyeblikket at han ikke ønsker dette, for så i neste øyeblikk snakke om hvilket navn de skal velge. Han sa at uansett hva hun valgte så kom han til å være der, stille opp og støtte henne. Det har vært veldig forvirrende for min datter, men til slutt så sa hun ihvertfall at hun ikke lenger klarte tanken på å skulle fjerne barnet. At hun hadde bestemt seg for å beholde barnet!

Det tok lang tid for bf å fortelle familien sin om graviditeten, men etter at han fortalte det har det vært skikkelig krise! Idag hadde vi møte med hans foreldre (som er skilt) og hans søster (som er 29). Bf er nå helt imot, ønsker bare at hun skal ta abort, sier hun ødelegger hele livet hans om hun beholder barnet. At han skal i militæret å så vil han studere i England, så han kommer ikke til å være der de første 5årene uansett, men at han da ønsker at hans familie skal ha 50% av omsorgen når han ikke er der. Det eneste foreldrene han snakket om var at de er barn som ikke burde få lovt til å ta denne avgjørelsen alene. At det eneste riktige var å ta abort. At både mor og søster hadde tatt abort, og det gikk helt fint. At de bare er barn, og ikke har økonomi til å få ett barn osv. Bf's mor plottet inn på SIFO, og leste opp alt mulig om hva de kom til å måtte betale for div der.

De bor ikke sammen, de bor hjemme begge to. Begge går på videregående, min datter på VG2, bf på VG3. Jeg og min mann er fullstendig klar over at dette ikke er en ideel situasjon og havne i, men vi har også vært veldig støttende i at vi er der for henne uansett hva hun velger, og at begge deler kommer til å gå bra.

Etter vi var ferdig på møte med hans foreldre hadde de (bf, mor, far og søster) blitt igjen og snakket sammen, og hadde da kommet frem til at de uansett ikke kom til å hjelpe til økonomisk for dette var ett uønsket barn, og deres sønn blir uønsket far. Jeg tenker at noe mer kunne vi heller ikke forvente, for de har jo gitt tydelig beskjed om hva de mener om dette, men hvordan skal de da mene at de skal ha 50% av ansvaret? Bf er ikke engang interessert i å stå på papiret!

Fikk telefon av min datter nå i kveld som er hos bf, fordi de har det kjempefint sammen så lenge de ikke snakker om graviditeten. Hun var helt fortvilet. Hun bare gråt og var kjempe lei seg, fordi hun følte nå at vis hun valgte å beholde barnet (som hun egentlig hadde bestemt seg for) så tenkte hun kun på seg selv, å hva som var rett for henne, ikke hva som var rett for barnet. At barnet ikke kom til å ha en far, hun er redd hun ikke kan forsørge barnet, å som hun selv sier: "jeg vil bare at barnet mitt skal ha en helt fantastisk oppvekst, å tenk om jeg ikke klarer å gi h*n det".

Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi støtte datteren vår? Hvilke råd gir jeg i en slik situasjon som hun nå er i?

 

[Miss_30]

Synes det virker som dere gjør alt rett egentlig allerede. Støtter henne. Du har jo vært igjennom dette selv og har masse erfaring. Trist at hun møter så mye motgang hos bf og familien, men det kan jo være pga sjokk. Livet til sønnen( og datteren din selvfølgelig) blir jo helt annerledes nå. Litt merkelig reaksjon kanskje på at de både skal ha 50%, men samtidig skal han ikke støtte på noen som helst måte.
Det jeg tenker er greit å gjøre, er å forberede henne på at hun mest sannsynlig blir alene med alt og at han kommer til å leve livet sitt uten å være der for henne og babyen, men at dere er der for henne 100%.

 

[SpireNr.4]

Tusen takk for svar

Som du sier så har jeg jo vært igjennom dette selv, og har masse erfaring. Det jeg er redd for da er jo at siden jeg selv har erfaring med at dette går fint, så går jeg brått "mot normalen" som er å oppfordre til abort, nettopp fordi jeg aldri ville vært foruten sønnen min. Vi er liksom selve beviset på at dette er fult mulig, og at det ikke betyr at livet er over på noen som helst måte! Han er idag er en flott ung mann som selv lever ut drømmene sine, og som selv ikke har sett noen ulemper med å ha en ung mor Men oppi alt her så leter jeg etter balansen mellom å støtte vs oppfordre! Ønsker ikke å påvirke valget hennes, men føler de blir vanskelig å bare sitte å høre på all skremselspropagandaen familien til bf kommer med, når jeg er ett levende bevis på at det de sier ikke nødvendigvis er sannheten.

Ønsker å støtte, ikke påvirke Som skal jeg innrømme at jeg og min mann ble letter over at hun hadde tatt ett valg, for da er det lettere å stå opp for henne å støtte valget hennes også, om du forstår? Bare så trist at de får sitte der borte å "mindfucke" henne nå, med all skremselspropagandaen sin, som igjen gjør at hun tviler på valget hun egentlig har tatt! De gjør jo det stikk motsatte av det vi prøver på. Ingen støtte, bare påvirke! De ser kun sin egen sønn oppi dette, ikke min datter og mulig fremtid barnebarn

 

[Miss_30]

Tusen takk for svar

Som du sier så har jeg jo vært igjennom dette selv, og har masse erfaring. Det jeg er redd for da er jo at siden jeg selv har erfaring med at dette går fint, så går jeg brått "mot normalen" som er å oppfordre til abort, nettopp fordi jeg aldri ville vært foruten sønnen min. Vi er liksom selve beviset på at dette er fult mulig, og at det ikke betyr at livet er over på noen som helst måte! Han er idag er en flott ung mann som selv lever ut drømmene sine, og som selv ikke har sett noen ulemper med å ha en ung mor Men oppi alt her så leter jeg etter balansen mellom å støtte vs oppfordre! Ønsker ikke å påvirke valget hennes, men føler de blir vanskelig å bare sitte å høre på all skremselspropagandaen familien til bf kommer med, når jeg er ett levende bevis på at det de sier ikke nødvendigvis er sannheten.

Ønsker å støtte, ikke påvirke Som skal jeg innrømme at jeg og min mann ble letter over at hun hadde tatt ett valg, for da er det lettere å stå opp for henne å støtte valget hennes også, om du forstår? Bare så trist at de får sitte der borte å "mindfucke" henne nå, med all skremselspropagandaen sin, som igjen gjør at hun tviler på valget hun egentlig har tatt! De gjør jo det stikk motsatte av det vi prøver på. Ingen støtte, bare påvirke! De ser kun sin egen sønn oppi dette, ikke min datter og mulig fremtid barnebarn

Er ikke så lett å vite hva en skal skrive da jeg ikke har vært i samme situasjon. Tenker at så heldig hun er som har dere Tenk å måtte stått alene i dette når hun er så ung.
Så lenge det ikke er en fysisk baby enda, så tenker de nok mest på sønnen sin og hans fremtid. Det kan jo endre seg når babyen kommer.

 

[Smulesmåen]

Hei alle sammen!

Ikke meningen å komme inn hit som "ikke gravid", men pga dette var plassen jeg brukte i mine tidligere svangerskap, håpet jeg å kunne få litt hjelp, råd og støtte her inne.

Denne gangen gjelder det min 17år gamle datter som er gravid. Hun og kjæresten (18år) har vært samme i litt over 1,5år. Nå er datteren min gravid, 8uker, termin 18.juni. Hun blir 18år for barnet kommer.

Etter veldig mye frem og tilbake har datteren min kommet frem til at hun ønsker å beholde barnet. Jeg er selv ung mor, (var akkurat like gammel da jeg fikk første mann), og har gitt henne beskjed om at dette kommer til å bli tøft, men at det kommer til å gå fint!

Bf har vært mye frem og tilbake, gitt beskjed i det ene øyeblikket at han ikke ønsker dette, for så i neste øyeblikk snakke om hvilket navn de skal velge. Han sa at uansett hva hun valgte så kom han til å være der, stille opp og støtte henne. Det har vært veldig forvirrende for min datter, men til slutt så sa hun ihvertfall at hun ikke lenger klarte tanken på å skulle fjerne barnet. At hun hadde bestemt seg for å beholde barnet!

Det tok lang tid for bf å fortelle familien sin om graviditeten, men etter at han fortalte det har det vært skikkelig krise! Idag hadde vi møte med hans foreldre (som er skilt) og hans søster (som er 29). Bf er nå helt imot, ønsker bare at hun skal ta abort, sier hun ødelegger hele livet hans om hun beholder barnet. At han skal i militæret å så vil han studere i England, så han kommer ikke til å være der de første 5årene uansett, men at han da ønsker at hans familie skal ha 50% av omsorgen når han ikke er der. Det eneste foreldrene han snakket om var at de er barn som ikke burde få lovt til å ta denne avgjørelsen alene. At det eneste riktige var å ta abort. At både mor og søster hadde tatt abort, og det gikk helt fint. At de bare er barn, og ikke har økonomi til å få ett barn osv. Bf's mor plottet inn på SIFO, og leste opp alt mulig om hva de kom til å måtte betale for div der.

De bor ikke sammen, de bor hjemme begge to. Begge går på videregående, min datter på VG2, bf på VG3. Jeg og min mann er fullstendig klar over at dette ikke er en ideel situasjon og havne i, men vi har også vært veldig støttende i at vi er der for henne uansett hva hun velger, og at begge deler kommer til å gå bra.

Etter vi var ferdig på møte med hans foreldre hadde de (bf, mor, far og søster) blitt igjen og snakket sammen, og hadde da kommet frem til at de uansett ikke kom til å hjelpe til økonomisk for dette var ett uønsket barn, og deres sønn blir uønsket far. Jeg tenker at noe mer kunne vi heller ikke forvente, for de har jo gitt tydelig beskjed om hva de mener om dette, men hvordan skal de da mene at de skal ha 50% av ansvaret? Bf er ikke engang interessert i å stå på papiret!

Fikk telefon av min datter nå i kveld som er hos bf, fordi de har det kjempefint sammen så lenge de ikke snakker om graviditeten. Hun var helt fortvilet. Hun bare gråt og var kjempe lei seg, fordi hun følte nå at vis hun valgte å beholde barnet (som hun egentlig hadde bestemt seg for) så tenkte hun kun på seg selv, å hva som var rett for henne, ikke hva som var rett for barnet. At barnet ikke kom til å ha en far, hun er redd hun ikke kan forsørge barnet, å som hun selv sier: "jeg vil bare at barnet mitt skal ha en helt fantastisk oppvekst, å tenk om jeg ikke klarer å gi h*n det".

Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi støtte datteren vår? Hvilke råd gir jeg i en slik situasjon som hun nå er i?

Uff, så vanskelig! Synd de behandler henne/dem sånn. Høres ut som du er veldig fin og støttende, uansett hvilket valg hun tar. Der er hun heldig.

Jeg tenker det kunne vært fint for henne å snakke med noen profesjonelle som ikke har en part i dette. Det kan være lettere å sortere tanker da, uten hensyn til andre på samme måte. Tenker det ville vært ideelt med noen som jobber med dette, helst helsestasjonen. Fra og med påvist graviditet hsr man rett på tilbud her, hvis hun (evt med hjelp av deg) ringer og sier hun er gravid og vil drøfte dette, er jeg sikkker på hun får tid. De hsr kyndige Helsesykepleiere, jordmødre og psykolog. Alternativt Helsesykepleier på skolen om de har en hun liker.

Hva angår deres rett til barnet om ikke far fraskriver seg farskap, har de ikke krav på dette. Men kanskje fars/deres holdning endrer seg hvis barnet kommer. I så fall er det jo potensielt en bonus med avlastning, om de er gode. Men alt det ville jeg tenkt at man får ta til den tid, og ha med i regningen at de trolig snakker i affekt (selv om det er synd det er en ytterligere belastning for jenta di).

Ønsker dere alt vel!

 

[Smulesmåen]

Uff, så vanskelig! Synd de behandler henne/dem sånn. Høres ut som du er veldig fin og støttende, uansett hvilket valg hun tar. Der er hun heldig.

Jeg tenker det kunne vært fint for henne å snakke med noen profesjonelle som ikke har en part i dette. Det kan være lettere å sortere tanker da, uten hensyn til andre på samme måte. Tenker det ville vært ideelt med noen som jobber med dette, helst helsestasjonen. Fra og med påvist graviditet hsr man rett på tilbud her, hvis hun (evt med hjelp av deg) ringer og sier hun er gravid og vil drøfte dette, er jeg sikkker på hun får tid. De hsr kyndige Helsesykepleiere, jordmødre og psykolog. Alternativt Helsesykepleier på skolen om de har en hun liker.

Hva angår deres rett til barnet om ikke far fraskriver seg farskap, har de ikke krav på dette. Men kanskje fars/deres holdning endrer seg hvis barnet kommer. I så fall er det jo potensielt en bonus med avlastning, om de er gode. Men alt det ville jeg tenkt at man får ta til den tid, og ha med i regningen at de trolig snakker i affekt (selv om det er synd det er en ytterligere belastning for jenta di).

Ønsker dere alt vel!

Om barnefar fraskriver seg ansvar skulle det stå, gikk litt fort!

 

[Smulesmåen]

Hei alle sammen!

Ikke meningen å komme inn hit som "ikke gravid", men pga dette var plassen jeg brukte i mine tidligere svangerskap, håpet jeg å kunne få litt hjelp, råd og støtte her inne.

Denne gangen gjelder det min 17år gamle datter som er gravid. Hun og kjæresten (18år) har vært samme i litt over 1,5år. Nå er datteren min gravid, 8uker, termin 18.juni. Hun blir 18år for barnet kommer.

Etter veldig mye frem og tilbake har datteren min kommet frem til at hun ønsker å beholde barnet. Jeg er selv ung mor, (var akkurat like gammel da jeg fikk første mann), og har gitt henne beskjed om at dette kommer til å bli tøft, men at det kommer til å gå fint!

Bf har vært mye frem og tilbake, gitt beskjed i det ene øyeblikket at han ikke ønsker dette, for så i neste øyeblikk snakke om hvilket navn de skal velge. Han sa at uansett hva hun valgte så kom han til å være der, stille opp og støtte henne. Det har vært veldig forvirrende for min datter, men til slutt så sa hun ihvertfall at hun ikke lenger klarte tanken på å skulle fjerne barnet. At hun hadde bestemt seg for å beholde barnet!

Det tok lang tid for bf å fortelle familien sin om graviditeten, men etter at han fortalte det har det vært skikkelig krise! Idag hadde vi møte med hans foreldre (som er skilt) og hans søster (som er 29). Bf er nå helt imot, ønsker bare at hun skal ta abort, sier hun ødelegger hele livet hans om hun beholder barnet. At han skal i militæret å så vil han studere i England, så han kommer ikke til å være der de første 5årene uansett, men at han da ønsker at hans familie skal ha 50% av omsorgen når han ikke er der. Det eneste foreldrene han snakket om var at de er barn som ikke burde få lovt til å ta denne avgjørelsen alene. At det eneste riktige var å ta abort. At både mor og søster hadde tatt abort, og det gikk helt fint. At de bare er barn, og ikke har økonomi til å få ett barn osv. Bf's mor plottet inn på SIFO, og leste opp alt mulig om hva de kom til å måtte betale for div der.

De bor ikke sammen, de bor hjemme begge to. Begge går på videregående, min datter på VG2, bf på VG3. Jeg og min mann er fullstendig klar over at dette ikke er en ideel situasjon og havne i, men vi har også vært veldig støttende i at vi er der for henne uansett hva hun velger, og at begge deler kommer til å gå bra.

Etter vi var ferdig på møte med hans foreldre hadde de (bf, mor, far og søster) blitt igjen og snakket sammen, og hadde da kommet frem til at de uansett ikke kom til å hjelpe til økonomisk for dette var ett uønsket barn, og deres sønn blir uønsket far. Jeg tenker at noe mer kunne vi heller ikke forvente, for de har jo gitt tydelig beskjed om hva de mener om dette, men hvordan skal de da mene at de skal ha 50% av ansvaret? Bf er ikke engang interessert i å stå på papiret!

Fikk telefon av min datter nå i kveld som er hos bf, fordi de har det kjempefint sammen så lenge de ikke snakker om graviditeten. Hun var helt fortvilet. Hun bare gråt og var kjempe lei seg, fordi hun følte nå at vis hun valgte å beholde barnet (som hun egentlig hadde bestemt seg for) så tenkte hun kun på seg selv, å hva som var rett for henne, ikke hva som var rett for barnet. At barnet ikke kom til å ha en far, hun er redd hun ikke kan forsørge barnet, å som hun selv sier: "jeg vil bare at barnet mitt skal ha en helt fantastisk oppvekst, å tenk om jeg ikke klarer å gi h*n det".

Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi støtte datteren vår? Hvilke råd gir jeg i en slik situasjon som hun nå er i?

Hvordan går det nå?