Hjelp, jeg er forelsket i en eks

[Bkno6284430]

Jeg trenger hjelp. Eller noen tanker.. er vanskelig å snakke om, men jeg starter fra begynnelsen.

Hadde en tenåringskjæreste på ungdomsskolen, varte bare noen måneder. Men var det første ordentlige forholdet med ekte følelser jeg har hatt. Forholdet endte over mld, der vi krangla og jeg var tenåringshormonell. Og kan ikke helt huske hva grunnen egt var for at vi slo opp. Men jeg angret veldig etterpå.

Da jeg var 19 ble jeg kjent med en fyr på datingsside. Og etter å ha sendt mld sammen i litt over 1 uke, så møttes vi, og etter det tilbringet vi hver helg sammen. Vi så på hverandre som kjærester fra første gang vi møttes. Han var den første (og eneste) jeg hqr hatt sex med. Og allerede etter 10 mnd var vi samboere. Etter 4 år fikk vi barn nr 1 og nå etter 7 år har vi 2 barn sammen. Han er min bestevenn, og en fantastisk pappa.

Men likevel vet jeg ikke om det er riktig. Helt siden vi fikk første barnet så har ikke forholdet blitt helt prioritert. Jeg føler at det å ha en baby sluker all livskraft ut av meg, men amming og dårlig nattesøvn, og alle nærhet en liten unge trenger i løpet av en dag. Var ikke før eldte barnet var 2 år, at jeg kjente litt på følelsene at vi kunne være oss selv igjen som kjørester og ikke bare mamma og pappa.

Vi har samme ønsker om framtiden og samme verdier og slikt. Men iblant føler jeg ikke at vi matcher helt på personlighet. Føler at gnisten ikke er helt der. (Og vet det kan skyldes småbarnsfasen)


Gjennom alle disse årene jeg har vært sammen med denne fine fyren, så har jeg alt for ofte tenkt på tenåringskjæresten. Vi sendte brått noen mld for noen år siden, da jeg og barnefar hadde vært sammen et par år. Og gnisten mellom meg og tenåringskjæresten var der med en gang. Men jeg sa ifra at jeg ikke ønsket å skrive mer mld fordi jeg ikke ville føle meg utro, eller dra det lengre. Han respekterte det og det har vært helt stille mellom oss. Men jeg har ofte tenkt på han i ettertid.

Nå i høst, 5 år etter vi sist skrev mld. Så wr jeg da hjemme i permisjon, men en baby som er noen mnd gammel. Men barnefaren som er på jobb, og eldste barnet i bhg, så blir det lange dager med baby. Og tankene gikk oftere og oftere til eksen. Til slutt sendt jeg han mld og spurte om det gikk bra med han. Og daaa starta det, vi har snakka på mld daglig, og var fort en flørtende tone. Vi bor 1.5t fra hverandre, så først etter nesten 2 mnd møttes vi, og alt bare klaffa. Det føltes som å komme hjem. Som å endelig få tilbake noe man har savna. Vi er begge veldig åpne om følelsene til hverandre og begge er veldig forelska i hverandre. Vi har nå møttes totalt 4 ganger, der vi har snakka, slappet av inntil hverandre, kysset og holdt hender. Men ikke sex. Alt føles så riktig når jeg tilbringer tid med han. Og når vi kysser så er alt så naturlig og riktig.

Ikke visste jeg det var mulig å irritere seg på måten man kysser, men i ettertid merker jeg hvor ulikt jeg og barnefaren liker å kysse.
Og nå som jeg har begynt å tenke over forholdet til meg og barnefar, så lurer jeg liksom på
- er det hormoner og alt babygreier som forvirrer meg om hva jeg egt vil ha
- eller er jeg bare blind av forelskelse med en som jeg likte før
- eller ser jeg faktisk endelig med klart syn på mitt eget forhold og ser feilene.
Bare det seksuelle, så er ikke jeg og barnefar helt match, og når jeg tenker over det, så blir jeg ikke ordentlig tent av han. Det er gøy med teasing og foreplay, men at selve sexen er så kjedelig og vil bare bli ferdig med. Selvom vi begge ønsker å spice opp sexlivet litt og være mer lekne, så føler jeg bare ikke for å gjøre det med han. Og det følte jeg før vi fikk barn også.


Barnefar vet ikke noe om denne situasjonen jeg er i. Han vet ikke at jeg sender daglige mld med en annen og tenker på han andre 24/7. Eller at vi har møttes og har romantiske følelser ovenfor hverandre.

I det siste så har jeg og barnefar snakkes mye om forholdet vårt, og vi begge merker at gnisten ikke er der helt. At det er mer at vi er gode foreldre som samarbeider, at vi fungerer godt i lag som venner som bor sammen. Men at det ikke er så mye mer enn det. Og vi begge vil jobbe for det, spesielt pga barna.

Men jeg tenker bare på det at han ikke vet at jeg også ønsker en annen. Jeg har så lyst til å fortelle han om at jeg ser en annen bak hans rygg, men føler det er mer for å lette min egen samvittighet. For samtidig så har jeg ikke lyst til å kutte kontakten til han andre. Jeg har ikke peiling på om jeg og han andre fungerer sammen i et forhold, nå som vi er voksne, neste jeg vet er at vi har en veldig god kjemi.

Hvorfor skal jeg som har verdens snilleste partner, som gir meg så mye oppmerksomhet, og vi har 2 fantastiske barn sammen som han også er god mot. Og likevel så er det ikke nok..?

Jeg vet man ikke kan få både pose og sekk. Jeg vet jeg ikke kan fortsette slik, det er urettferdig ovenfor de begge og det spiser meg også opp innvendig. Men jeg klarer ikke tanken på å gå i fra barnefar, mtp barna våres og alt mulig. Vi fungerer jo bra sammen liksom.
Og samtidig så klarer jeg ikke tanken på å ende kontakten med han andre. Jeg vet ikke om vi kunne hatt et forhold en gang, men jeg bare liker han altfor godt.
Og jeg ønsker ikke å avslutte mitt forhold pga jeg har følelser for en annen. Skal jeg avslutte forholdet så må det være pga forholdet i seg selv ikke funker.

Dette ble veldig langt. Men jeg vet ikke om jeg har med alle tankene mine heller.

Men er det noen som han fortelle om sine lignene erfaringer, uten å komme med pekefingeren. For jeg vet jeg er et forferdelig menneske som går bak min partners rygg. Og vet det at man skal "gjødsle og vanne" sin egen plen, før man ser etter at gresset er grønnere på andre siden.

Noen som har noen tanker eller erfaringer?..

 

[Mymlen93]

Gå fra samboeren din, han fortjener bedre

 

[Mrs.B]

Enig med den over, og si det til samboern din. Er gravid med nr 3 og har hatt min del av hormonelle plager men kunne ikke falt meg inn å være utro. Mener ikke å komme med en pekende finger men er du utro mot partneren din er ikke partneren din den rette

 

[Snurri]

Hei! Her kommer et litt langt svar, men jeg mener selv at jeg kan tilby litt innsikt i det som skjer for deg nå, som setter ting i et ganske annet perspektiv.

Du startet med å nevne en kjæreste fra tenårene. Riktig som du sier, en tiid med hormonelle endringer og mye følelser, man er overhodet ikke voksen eller tenker på konsekvenser. Ringer det noen bjeller i forhold til hvordan deres nåværende forhold også er? Uten tanke på konsekvenser? Uten noen plan for hva dere skal gjøre fremover? Kanskje en smule uansvarlig?

For det er akkurat det det er. Din ungdomsforelskelse er fortsatt en ungdomsforelskelse. Og det er nettopp derfor, pga ungdomsforelskelsen, at du tiltrekkes av han. Separer følelse av ungdommelighet og forelskelse, fra selve fyren. For fyren er, tro det eller ei, fullstendig irrelevant. Det eneste ha bidrar med her er å minne deg på hvordan livet ditt var før barn, før stress, før all slitsomheten. Når du var ung, bekymringsfri og fri som fuglen. Og det er akkurat DEN følelsen du trenger, ønsker, og søker etter. Denne fyren er, sorry, kun et springbrett.

Men du har jo aldri vært singel, høres det ut som. Eller fått sjangsen til å oppdage hvem DU egentlig er, når du er du og ikke i et forhold. Du snakker om hvem du passer bra med og ikke. Du snakker om at hvis du forlater han du er med nå, så må det liksom være for å starte et nytt forhold med han eksen din. Hvorfor er det en automatikk i at om du forlater ett forhold, så MÅ du inn i et nytt? Du trenger jo virkelig ikke det. Jeg tror det er pga denne tankegangen at du føler deg fanget og låst. Fordi du tror at det er noe enten/eller. Enten han ene fyren, eller han andre. Kjære deg, verden er full av menn. Og du har hatt to kjæreste og kun èn seksualpartner. Såklart er det spennende med noe nytt etter så mange år med èn fyr, men ikke begrens mulighetene dine. Ikke blokker dine egne sjangser til å nyte livet.

Jeg sier ikke at du skal slå opp med han du er med. Det er opp til deg. Utroskap har jeg ingenting til overs for, og du har jo allerede gått fra han mentalt og fysisk, siden du er med en annen fyr. Du har bare ikke sagt det til han enda.

Men vil du egentlig inn i et nytt forhold med denne gamle flammen? Hva vil han?

Kjemi er også spennende, men langvarige og solide forhold bygges ikke på kjemi. Ungdomsforelskelser og forbigående flammer, de bygges på kjemi. Familieliv bygges på helt andre saker. Slå opp i en hvilkensomhelst selvhjelpsbok eller forholdsbok og du kan se, ingen av ekspertene snakker om kjemi. De snakker om kommunikasjon, tillit, vennskap, trygghet, ærlighet osv. Og hvorfor tror du det? Fordi kjemi er falskt. Beklager om det er sjokkerende, men kjemi som mange snakker om, det handler egentlig kun om tiltrekning og en følelse av at man er knyttet sammen. Og den følelsen kan svært lett fabrikeres. Og den følelsen kommer også kun fra deg selv! Det er det mange som ikke vet.... Men det at du forelsker deg, og det at du kan oppleve kjemi med noen, handler kun om egenskaper ved DEG! Det er fullstendig ensidig! Du kan føle kjempebra kjemi med noen, og så føler de ikke det overhodet. Det er sånn folk klarer å bli hodestups forelsket i noen de ikke kjenner.

Din evne til å skape kjemi med noen, til å knytte deg til noen og kjenner på forelskelse, det er en bra ting! Men det at du opplever det med eksen din betyr IKKE at universet har sendt deg en beskjed fra oven om at eksen er "den rette" for deg eller noe. Eksen din var bare første og beste mann du tok kontakt med når du satt hjemme og var på søken etter noe nytt å fylle livet ditt med.

Så, for å konkludere:
1. Du har evne til å forelske deg, men det at du opplever kjemi med eksen din betyr ikke at eksen din er en du burde være sammen med. At du ikke opplever kjemi lenger med din samboer og far til dine barn, kommer nok enkelt av det som du selv skriver: barn, stress, ikke mulig å være kjærester lengre.
2. Du trenger noe nytt i livet ditt, og du trenger å finne ut av hva du egentlig vil og kanskje også oppdage deg selv igjen. Det er en svært dårlig plan å gjøre dette gjennom en mann. Du finner aldri ut hvem du er, hva du vil ut av livet, og hva du trenger fra en partner, ved å bare hoppe fra forhold til forhold.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta en time-out fra eksen din og utroskapen. Finn ut hva du vil. Enten slår du opp med faren til dine barn, eller så fortsetter du å være sammen med han. Ta den avgjørelsen først. Husk at det ER lov å avslutte et forhold selv om den andre parten ikke har gjort noe galt. Du har rett til å bestemme hvem du vil være sammen med, helt uavhengig av hvor snill eller omsorgsfull er partner er. Det er helt ok å si "Jeg føler behov for en forandring i livet mitt, og jeg vil gjerne være venner, men føler ikke at vi er kjærester lengre".

 

[Mymlen93]

Hei! Her kommer et litt langt svar, men jeg mener selv at jeg kan tilby litt innsikt i det som skjer for deg nå, som setter ting i et ganske annet perspektiv.

Du startet med å nevne en kjæreste fra tenårene. Riktig som du sier, en tiid med hormonelle endringer og mye følelser, man er overhodet ikke voksen eller tenker på konsekvenser. Ringer det noen bjeller i forhold til hvordan deres nåværende forhold også er? Uten tanke på konsekvenser? Uten noen plan for hva dere skal gjøre fremover? Kanskje en smule uansvarlig?

For det er akkurat det det er. Din ungdomsforelskelse er fortsatt en ungdomsforelskelse. Og det er nettopp derfor, pga ungdomsforelskelsen, at du tiltrekkes av han. Separer følelse av ungdommelighet og forelskelse, fra selve fyren. For fyren er, tro det eller ei, fullstendig irrelevant. Det eneste ha bidrar med her er å minne deg på hvordan livet ditt var før barn, før stress, før all slitsomheten. Når du var ung, bekymringsfri og fri som fuglen. Og det er akkurat DEN følelsen du trenger, ønsker, og søker etter. Denne fyren er, sorry, kun et springbrett.

Men du har jo aldri vært singel, høres det ut som. Eller fått sjangsen til å oppdage hvem DU egentlig er, når du er du og ikke i et forhold. Du snakker om hvem du passer bra med og ikke. Du snakker om at hvis du forlater han du er med nå, så må det liksom være for å starte et nytt forhold med han eksen din. Hvorfor er det en automatikk i at om du forlater ett forhold, så MÅ du inn i et nytt? Du trenger jo virkelig ikke det. Jeg tror det er pga denne tankegangen at du føler deg fanget og låst. Fordi du tror at det er noe enten/eller. Enten han ene fyren, eller han andre. Kjære deg, verden er full av menn. Og du har hatt to kjæreste og kun èn seksualpartner. Såklart er det spennende med noe nytt etter så mange år med èn fyr, men ikke begrens mulighetene dine. Ikke blokker dine egne sjangser til å nyte livet.

Jeg sier ikke at du skal slå opp med han du er med. Det er opp til deg. Utroskap har jeg ingenting til overs for, og du har jo allerede gått fra han mentalt og fysisk, siden du er med en annen fyr. Du har bare ikke sagt det til han enda.

Men vil du egentlig inn i et nytt forhold med denne gamle flammen? Hva vil han?

Kjemi er også spennende, men langvarige og solide forhold bygges ikke på kjemi. Ungdomsforelskelser og forbigående flammer, de bygges på kjemi. Familieliv bygges på helt andre saker. Slå opp i en hvilkensomhelst selvhjelpsbok eller forholdsbok og du kan se, ingen av ekspertene snakker om kjemi. De snakker om kommunikasjon, tillit, vennskap, trygghet, ærlighet osv. Og hvorfor tror du det? Fordi kjemi er falskt. Beklager om det er sjokkerende, men kjemi som mange snakker om, det handler egentlig kun om tiltrekning og en følelse av at man er knyttet sammen. Og den følelsen kan svært lett fabrikeres. Og den følelsen kommer også kun fra deg selv! Det er det mange som ikke vet.... Men det at du forelsker deg, og det at du kan oppleve kjemi med noen, handler kun om egenskaper ved DEG! Det er fullstendig ensidig! Du kan føle kjempebra kjemi med noen, og så føler de ikke det overhodet. Det er sånn folk klarer å bli hodestups forelsket i noen de ikke kjenner.

Din evne til å skape kjemi med noen, til å knytte deg til noen og kjenner på forelskelse, det er en bra ting! Men det at du opplever det med eksen din betyr IKKE at universet har sendt deg en beskjed fra oven om at eksen er "den rette" for deg eller noe. Eksen din var bare første og beste mann du tok kontakt med når du satt hjemme og var på søken etter noe nytt å fylle livet ditt med.

Så, for å konkludere:
1. Du har evne til å forelske deg, men det at du opplever kjemi med eksen din betyr ikke at eksen din er en du burde være sammen med. At du ikke opplever kjemi lenger med din samboer og far til dine barn, kommer nok enkelt av det som du selv skriver: barn, stress, ikke mulig å være kjærester lengre.
2. Du trenger noe nytt i livet ditt, og du trenger å finne ut av hva du egentlig vil og kanskje også oppdage deg selv igjen. Det er en svært dårlig plan å gjøre dette gjennom en mann. Du finner aldri ut hvem du er, hva du vil ut av livet, og hva du trenger fra en partner, ved å bare hoppe fra forhold til forhold.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta en time-out fra eksen din og utroskapen. Finn ut hva du vil. Enten slår du opp med faren til dine barn, eller så fortsetter du å være sammen med han. Ta den avgjørelsen først. Husk at det ER lov å avslutte et forhold selv om den andre parten ikke har gjort noe galt. Du har rett til å bestemme hvem du vil være sammen med, helt uavhengig av hvor snill eller omsorgsfull er partner er. Det er helt ok å si "Jeg føler behov for en forandring i livet mitt, og jeg vil gjerne være venner, men føler ikke at vi er kjærester lengre".

Denne er en vinner ja!

 

[Veivalsa]

Og er det ikke noe som heter 7-årskrisa da?
For øvrig veldig godt svar fra kabakaba.
Har ikke hatt helt den samme situasjon som din, men perioder der forholdet kanskje kjennes mer stille, ikke like spennende og romantisk. Og da er det lett å tenke at det er noe annet man trenger. Men hvis jeg bare venter litt så kommer jeg alltid tilbake til at jeg er sammen med helt riktig mann. Graden av forelskelse varierer veldig, men hjelper å sette av tid til hverandre. Ikke nødvendigvis partid alene uten barn, men feks bare at vi setter av 15 min til å snakke sammen hver dag uten forstyrrelser fra mobil osv.

Lykke til uansett hvordan ting løser seg for deg