Julie*Lucas
Forumet er livet
Vår familie er litt komplisert. Min mor og far skilte seg da jeg var 8 år. De hadde da fått 3 barn sammen. Ikke lenge etter, fant han seg en ny kone, og de fikk 2 gutter. De gikk fra hverandre for 4 år siden. Igjen fant han seg ei ny, de giftet seg i fjor og har ei jente på 14 måneder. Hverken jeg eller de andre i familien er noe særlig begeistret for kone nr. 3, som i tillegg er 15 år yngre enn han og 10 år eldre enn meg på dagen. Men vi har funnet oss i det, og har håpet at hun gjorde min far lykkelig.
Min far klarer ikke å følge opp de barna han allerede har. Min lillesøster på 14 år, er lei av at pappa lover å komme på feks. konserter med koret, eller foreldrekonferanser på skolen, men aldri dukker opp. Mine 2 yngre brødre på 8 og 10 ser han s og si aldri, og da pleier alltid min bror på 19 år og passe dem.
Alt som står i hodet på mannen er den nye familien.
Da jeg fant ut at jeg var gravid i begynnelsen av januar, ble selvfølgelig både jeg og min forlovede kjempeglade. Vi ringte rundt til familie og venner og fortalte den gode nyheter, og alle var veldig glade på våres vegne, helt til jeg ringte min "kjære" far. Først ble han glad, men bare etter 1 time ringte han opp og sa at han mente dette barnet ville ødelegge alt for meg, og sa at hvis jeg ikke tok abort og heller fullførte utdannelsen min, ville han ikke ha noe mer med meg å gjøre. Han hadde da selvfølgelig snakket med sin kone, som selvfølgelig syns dette var en svært dårlig ide, og mener min far ikke skal være bestefar, men far til hennes barn. Dette kvinnemennesket er forresten ekstremt selvopptatt.
Jeg ble ganske satt ut av det hele, har egentlig gjennom hele oppveksten inntil et visst punkt, vært en typisk pappajente. Jeg er både hans og mammas første barn. Vi har alltid hatt en god dialog, inntil han ble sammen med kone nr. 3.
Tiden gikk, og jeg hørte ingenting inntil juni, da han plutselig ringte og lurte på åssen jeg hadde det. Jeg ble ganske paff, og sa at ting gikk greit, men at svangerskapet var tøft, og at det hadde vært en del komplikasjoner. Dette brydde han seg fint lite om. Vi hadde en svært overfladisk tone, og avsluttet samtalen etter 5 minutter.
Jeg var en liten tur hjemme i Stavanger i sommer og besøkte min mor og annen familie. Hadde det veldig koselig, men hørte ikke noe fra min far. En dag, da jeg og min bror på 19 år var hos min tante, kom pappa plutselig innom. Han ble nok ganske overrasket over å se meg der, hadde jo ikke sett meg siden jul. Han klarte ikke å se meg inn i øynene, og fikk bare sotret fram "jaja, du hadde jo blitt litt større siden sist!" "Ja, jeg er jo snart i 8. måned, så det kanskje ikke så rart?" Svarte jeg.
Siden han allerede var der, spurte jeg om jeg kunne hente mine gamle fotoalbum som jeg visste lå på loftet, ville gjerne ha de med til Bergen. Joda, han skulle ta dem ned for meg. Dagene gikk og jeg ringte og sendte sms og når jeg kunne komme, uten å få svar. Dagen jeg skulle reise var heldigvis min søster på 14 år der, og fikk sluppet meg inn. Pappa og kone nr. 3 var ute. Han hadde selvfølgelig ikke klart å ta ned albumene mine, men jeg fikk hentet bunaden min som også var der. Men idet jeg skulle gå, la jeg merke til at på veggen der bildene av alle barna hans hang, var bildet av meg fjernet, og det var heller kommet opp et ekstra bilde av deres lille datter.
Jeg var altså ikke i familien lenger.
Dere vet sikkert alle at fødselen, og ukene etter var svært tøff og at jeg var alvorlig syk. Ikke engang da hørte jeg noe. Jeg hadde masse dialog med både farfar og min tante (hans søster), så han var fullstendig klar over hva jeg gikk gjennom. Ikke en sms, ikke en tlf. samtale, ikke en blomst til sykehuset. Jeg var faktisk på et tidspunkt livstruende syk, og han gadd ikke engang å ringe meg.
For noen uker siden ringte han meg, lurte på åssen det gikk igjen. Jeg fortalte som det var, om fødselen og alt. Hadde en iskald tone hele tiden, orket ikke begynne å kjefte. Datteren hans på 14 måneder var i bakgrunnen og skrek gjennom hele samtalen, han gadd ikke engang å gå inn i et annet rom.
Fikk ikke en hilsen på bursdagen min 4. oktober heller. Samme dato som kone nr. 3. Fikk heller vite av min søster at de venter barn nr. 2 i mars. Hans 7. barn. Hele familien er oppgitt, nesten ingen har noe særlig kontakt med han lenger, det er kun hans nye familie som gjelder nå.
Jeg forstår ikke åssen det ble sånn, er så ufattelig trist! Jeg kjenner ikke pappan min igjen[:(]
Takk for at du gadd å lese
Min far klarer ikke å følge opp de barna han allerede har. Min lillesøster på 14 år, er lei av at pappa lover å komme på feks. konserter med koret, eller foreldrekonferanser på skolen, men aldri dukker opp. Mine 2 yngre brødre på 8 og 10 ser han s og si aldri, og da pleier alltid min bror på 19 år og passe dem.
Alt som står i hodet på mannen er den nye familien.
Da jeg fant ut at jeg var gravid i begynnelsen av januar, ble selvfølgelig både jeg og min forlovede kjempeglade. Vi ringte rundt til familie og venner og fortalte den gode nyheter, og alle var veldig glade på våres vegne, helt til jeg ringte min "kjære" far. Først ble han glad, men bare etter 1 time ringte han opp og sa at han mente dette barnet ville ødelegge alt for meg, og sa at hvis jeg ikke tok abort og heller fullførte utdannelsen min, ville han ikke ha noe mer med meg å gjøre. Han hadde da selvfølgelig snakket med sin kone, som selvfølgelig syns dette var en svært dårlig ide, og mener min far ikke skal være bestefar, men far til hennes barn. Dette kvinnemennesket er forresten ekstremt selvopptatt.
Jeg ble ganske satt ut av det hele, har egentlig gjennom hele oppveksten inntil et visst punkt, vært en typisk pappajente. Jeg er både hans og mammas første barn. Vi har alltid hatt en god dialog, inntil han ble sammen med kone nr. 3.
Tiden gikk, og jeg hørte ingenting inntil juni, da han plutselig ringte og lurte på åssen jeg hadde det. Jeg ble ganske paff, og sa at ting gikk greit, men at svangerskapet var tøft, og at det hadde vært en del komplikasjoner. Dette brydde han seg fint lite om. Vi hadde en svært overfladisk tone, og avsluttet samtalen etter 5 minutter.
Jeg var en liten tur hjemme i Stavanger i sommer og besøkte min mor og annen familie. Hadde det veldig koselig, men hørte ikke noe fra min far. En dag, da jeg og min bror på 19 år var hos min tante, kom pappa plutselig innom. Han ble nok ganske overrasket over å se meg der, hadde jo ikke sett meg siden jul. Han klarte ikke å se meg inn i øynene, og fikk bare sotret fram "jaja, du hadde jo blitt litt større siden sist!" "Ja, jeg er jo snart i 8. måned, så det kanskje ikke så rart?" Svarte jeg.
Siden han allerede var der, spurte jeg om jeg kunne hente mine gamle fotoalbum som jeg visste lå på loftet, ville gjerne ha de med til Bergen. Joda, han skulle ta dem ned for meg. Dagene gikk og jeg ringte og sendte sms og når jeg kunne komme, uten å få svar. Dagen jeg skulle reise var heldigvis min søster på 14 år der, og fikk sluppet meg inn. Pappa og kone nr. 3 var ute. Han hadde selvfølgelig ikke klart å ta ned albumene mine, men jeg fikk hentet bunaden min som også var der. Men idet jeg skulle gå, la jeg merke til at på veggen der bildene av alle barna hans hang, var bildet av meg fjernet, og det var heller kommet opp et ekstra bilde av deres lille datter.
Jeg var altså ikke i familien lenger.
Dere vet sikkert alle at fødselen, og ukene etter var svært tøff og at jeg var alvorlig syk. Ikke engang da hørte jeg noe. Jeg hadde masse dialog med både farfar og min tante (hans søster), så han var fullstendig klar over hva jeg gikk gjennom. Ikke en sms, ikke en tlf. samtale, ikke en blomst til sykehuset. Jeg var faktisk på et tidspunkt livstruende syk, og han gadd ikke engang å ringe meg.
For noen uker siden ringte han meg, lurte på åssen det gikk igjen. Jeg fortalte som det var, om fødselen og alt. Hadde en iskald tone hele tiden, orket ikke begynne å kjefte. Datteren hans på 14 måneder var i bakgrunnen og skrek gjennom hele samtalen, han gadd ikke engang å gå inn i et annet rom.
Fikk ikke en hilsen på bursdagen min 4. oktober heller. Samme dato som kone nr. 3. Fikk heller vite av min søster at de venter barn nr. 2 i mars. Hans 7. barn. Hele familien er oppgitt, nesten ingen har noe særlig kontakt med han lenger, det er kun hans nye familie som gjelder nå.
Jeg forstår ikke åssen det ble sånn, er så ufattelig trist! Jeg kjenner ikke pappan min igjen[:(]
Takk for at du gadd å lese
