Hei. Det gjør vondt å lese det du går gjennom.Så utrolig trist og meningsløst at hun ikke hadde noen fremtid. Håper du og samboeren din har god støtte i hverandre i denne tiden.
Jeg skriver her litt det som hjelper meg, den er ganske ny, og jeg er langt fra *sørget ferdig", men det er flere ting som gjør at jeg holder ut dagene. Jeg har foreløpig ikke noe psykologhjelp, men skal vurdere dette på nytt med fastlegen neste gang jeg skal dit.
Jeg mistet jenta vår i uke 21+4 den 25.12 og jeg kjente, og kjenner fremdeles på det du beskriver som en enorm sorg og tomhet. Det er vanskelig, og litt skummelt å skulle gi noen råd, for det er fremdeles ganske ferskt for meg enda, men jeg har nok kommet ut av det dypeste mørket, hvor det nesten frista mer å hoppe utfor en bro enn å kjenne på den helt altoppslukende sorgen. Jeg gråter fremdeles mange ganger for dag, men nå kommer sorgen mer som en voldsom tsunami flere ganger for dag, enn den sorgen som gjorde at jeg nesten ikke fikk puste.
Det som har hjulpet, og som hjelper meg er at jeg har fra dag 3 bestemte meg for at jeg hver dag skal stå opp, dusje og så skal jeg gjøre noe praktisk som får litt tid til å gå. Stort eller smått, ikke viktig. Men det var kanskje å rydde i klesskapet, badet, skuffer, skap, skoskap, kjøre på dumpen med det som skulle kastes, dra på butikken etc. Noen dager klarer jeg å dusje og vaske en maskin med klær, og er fornøyd med det, mens andre dager kan jeg rydde i flere timer, noe som gir hjernen litt pause fra all grublingen og det intense savnet. Jeg begynte også å trene denne uken, noe som gir hjernen en liten pause.
Jeg og samboeren har sørget ganske likt, og grått mye sammen, og trøstet hverandre når en av oss har hatt et "sammenbrudd" når tsunamien av sorg kommer. Vi har støttet oss på familie og nære venner, men vi klarer ikke ha besøk for lenge i gangen, da dette er veldig slitsomt. Men besøk av nære venner om så en liten time har gjort godt.
Dette er som sagt hva jeg gjør for å jobbe meg gjennom denne perioden, som til nå uten tvil er det verste jeg noen gang har opplevd, all annen sorg eller hendelse er ikke i nærheten, og selv om jeg ikke kjenner deg, så er jeg likevel lei meg for at du må gå gjennom dette.
Håper du har mennesker rundt deg du kan snakke med og støtte deg til. Send melding dersom du trenger noen å snakke nærmere med.
Sender deg en god klem.
og urettferdig..
