Her er jeg da..

Dårris

Glad i forumet
Assistert-jentene
Vi mistet jenta vår på fredag, 20+4. Et valg vi måtte ta da hun hadde alvorlige misdannelser i hjernen. Det var ingen fremtid for henne, men jeg føler meg overveldet av sorg og føler på en enorm tomhet.
Har noen noe tips eller gode råd, så kom gjerne med det. Jeg føler jeg aldri kan bli meg selv igjen. Lurer på om jeg skulle tatt kontakt med psykolog. Vi har en samtale med amathea i dag kl 12 og håper vi kan få litt veiledning der.
Klem til alle dere som har opplevd dette
 
Å kjære deg! Dette var fryktelig vondt å høre ❤️
Hjerte mitt blør for deg Dårris :sad010

Jeg har ingen tips å komme med men vil sende deg masse varme tanker ❤️

Kondolerer ❤️
 
Mistet sønnen min i uke 23 i fjor. En sorg som ikke kan beskrives, og som jeg ikke unner noen. Så forferdelig å høre at du også må gjennom dette. Har dessverre ikke så mange tips eller råd, men om du trenger noen å snakke med må du bare sende pm. Sender deg en stor klem. Kondolerer så mye:Heartred
 
Så trist å høre :Heartred
Vi tok det samme vanskelige valget for litt over 1 år siden. Det har vært et tøft år, og jeg vet ikke om jeg har noen gode råd. Psykolog kan sikkert hjelpe. Jeg har gått til psykiatrisk sykepleier nå i et halvt års tid, og det gjør godt.

Ellers må en bare ta tiden til hjelp. :Heartred
 
Hei. Det gjør vondt å lese det du går gjennom.Så utrolig trist og meningsløst at hun ikke hadde noen fremtid. Håper du og samboeren din har god støtte i hverandre i denne tiden.

Jeg skriver her litt det som hjelper meg, den er ganske ny, og jeg er langt fra *sørget ferdig", men det er flere ting som gjør at jeg holder ut dagene. Jeg har foreløpig ikke noe psykologhjelp, men skal vurdere dette på nytt med fastlegen neste gang jeg skal dit.

Jeg mistet jenta vår i uke 21+4 den 25.12 og jeg kjente, og kjenner fremdeles på det du beskriver som en enorm sorg og tomhet. Det er vanskelig, og litt skummelt å skulle gi noen råd, for det er fremdeles ganske ferskt for meg enda, men jeg har nok kommet ut av det dypeste mørket, hvor det nesten frista mer å hoppe utfor en bro enn å kjenne på den helt altoppslukende sorgen. Jeg gråter fremdeles mange ganger for dag, men nå kommer sorgen mer som en voldsom tsunami flere ganger for dag, enn den sorgen som gjorde at jeg nesten ikke fikk puste.

Det som har hjulpet, og som hjelper meg er at jeg har fra dag 3 bestemte meg for at jeg hver dag skal stå opp, dusje og så skal jeg gjøre noe praktisk som får litt tid til å gå. Stort eller smått, ikke viktig. Men det var kanskje å rydde i klesskapet, badet, skuffer, skap, skoskap, kjøre på dumpen med det som skulle kastes, dra på butikken etc. Noen dager klarer jeg å dusje og vaske en maskin med klær, og er fornøyd med det, mens andre dager kan jeg rydde i flere timer, noe som gir hjernen litt pause fra all grublingen og det intense savnet. Jeg begynte også å trene denne uken, noe som gir hjernen en liten pause.

Jeg og samboeren har sørget ganske likt, og grått mye sammen, og trøstet hverandre når en av oss har hatt et "sammenbrudd" når tsunamien av sorg kommer. Vi har støttet oss på familie og nære venner, men vi klarer ikke ha besøk for lenge i gangen, da dette er veldig slitsomt. Men besøk av nære venner om så en liten time har gjort godt.

Dette er som sagt hva jeg gjør for å jobbe meg gjennom denne perioden, som til nå uten tvil er det verste jeg noen gang har opplevd, all annen sorg eller hendelse er ikke i nærheten, og selv om jeg ikke kjenner deg, så er jeg likevel lei meg for at du må gå gjennom dette.

Håper du har mennesker rundt deg du kan snakke med og støtte deg til. Send melding dersom du trenger noen å snakke nærmere med.

Sender deg en god klem.
 
Stor klem til deg ❤️❤️
Jeg gikk til psykolog via helsestasjonen og vedkommende hadde erfaring fra mange kvinner som hadde mistet i svangerskapet, det var godt for meg. Det er også veldig kort ventetid og et godt tilbud å bruke i et neste svangerskap også.
 
Kjære deg.
Eg vil berre sende deg ein stor styrkeklem
 
Kondolerer:Heartred

Jeg mistet i uke 19 for 3 år siden. Jeg var så utrolig langt nede, men måtte fungere for det levende barnet mitt. Var sykemeldt. Det begynte ikke å gå greit med meg før jeg ble gravid igjen og var kommet halvveis i svangerskapet. Nå har jeg lært meg å leve med det, og det går bra.

Sender deg en stor klem!
 
Dette var vondt å høre :( Mange gode klemmer ❤️
 
Så utrolig trist å høre❤️ Ord strekker ikke til. Vi gikk gjennom det samme i høst, og sorgen er enda veldig fersk. Jeg har selv hatt veldig godt av å være åpen om det med de rundt meg så det er lettere for dem å gi støtte, og forstå, samt at jeg har gått til psykolog. Den paniske sorgen har blitt litt mindre med tiden, men gutten vår vil alltid være med oss ❤️
 
Kjære deg!❤️ Så veldig trist å høre! Jeg mistet selv en liten jente i uke 20+4 pga misdannelser i hjernen, høsten 2017. Sikkert lurt å snakke med psykolog, mange inntrykk og følelser som skal prosesseres! For min del har det blitt bedre med tiden. Og har fått en ny, frisk jente å fokusere på. Tenker på deg!❤️
 
Back
Topp