Helt i kjelleren for noen strekkmerker...

[Tigermor]

Da kom de altså. Strekkmerkene jeg slapp unna med i forrige svangerskap.
Kom på et par dager, nederst på magen.

Jeg gikk helt i kjelleren i går da jeg forsto hva det var (trodde først det var et utslett av noe slag).
Føler ikke jeg har kommet meg helt enda. Føler ikke at noen kommer til å forstår meg, f.eks hvis jeg ringer og griner til mamma.
Alle har liksom tanken om at «hva så om du får noen strekkmerker, du bærer og er tross alt velsignet med tvillinger!»

Vet jo at jeg er heldig, men føles fryktelig sårt å vite at elastisiteten i huden på magen er strukket for langt og «bristet», at det nok ikke stopper med disse merkene, og at jeg må gå rundt med «gravidkropp» også etter fødselen.
Har alltid likt magen min, den har vært så myk og glatt og relativt flat. Alltid følt meg fin i bikini f.eks.
Kommer aldri til å få samme forhold til kroppen min igjen

Skal sies at jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 10 år tidligere, og endelig har jeg blitt tilnærmet frisk (så frisk som en spiseforstyrret kan bli i det minste).
Og det føles utrolig vanskelig å forholde seg til tydelige strekkmerker.
I går fikk jeg en akutt følelse om at jeg ville slutte å spise igjen. Måtte ta meg skikkelig sammen for å spise middag.

Teit ting å være lei seg for, men jeg tar det skikkelig hardt.
Har følt meg så fin hele svangerskapet, og fått masse komplimenter for magen min. Nå har jeg ikke lyst til å ta flere gravidbilder. Er 33 fullgåtte uker i dag, og feirer vanligvis hver uke med et bilde i «samlinga», og følelsen jeg hittil har kjent på er ubeskrivelig. Stolt og glad.
Nå byr det meg i mot.
Er irritert og magen «plager» meg plutselig. Fokuset ligger plutselig på kløen og de «rillene» nederst på magen som jeg ikke ser uten speil, men som jeg vet er det. Veldig sår følelse å ikke lenger glede seg like mye over gravidmagen.
Har smurt med biooil og fet krem hele svangerskapet i håp om å holde det i sjakk...

Kommer denne følelsen av blandet motløshet, frustrasjon og tristhet til å gå over?
Er det noe jeg kan gjøre for å forebygge at det kommer flere merker?
Går det i verste fall an å fjerne dem? (Vet de blekner og blir «hvite», men for meg hjelper tanken på det ingen ting).

Ikke quote innlegget her, er dere snille.

 

[Aoede]

Så kjedelig at du skal ha det sånn, kan du snakke med jordmor/lege eller noen andre om tankene dine? Slik at du er litt føre var med tanke på tidligere spiseforstyrrelse?
Jeg har i grunn ikke så mange tips eller trøstende ord, men vil sende en klem uansett Håper du slipper unna å få fler og at de som har kommet blir fort bleke.

 

[marithe]

Vil bare gi deg en klem, og krysse fingre sammen med deg om at de ikke blir flere. Tenker det har lite å si for deg hva andre synes. Din kropp, dine merker, du som skal leve med dem. Håper du glemmer at de er der. Jeg glemmer som regel at mine eksisterer. Har noen på hoftene.

 

[Cadillac]

Vanskelig det der. Jeg fikk heller ikke strekkmerker før i andre svangerskap, dagen før jeg fødte faktisk - helt meningsløst synes jeg da. Tenker for såvidt det fortsatt, men det sagt så tenker jeg overhode ikke på at de er der lenger og ikke synes de heller. De er helt nederst og dekkes som regel av en bikinitruse hvis jeg skal på stranden, og uansett er de svært lite synlige, jeg må mest «lete etter dem».

Jeg tror dessverre ikke det er noe du kan få gjort for å forebygge evt flere; det sitter i underhuden og så langt ned er det ingen kremer eller oljer som trenger inn. Men antakelig er du strukket ganske maksimalt, så jeg håper for din skyld at du ikke får stort flere. Og så håper jeg du etter litt tid kan klare å trøste deg med at de blekner og at det neppe blir så vanskelig å leve med dem som du tenker at det er nå. Følelsene dine er jo helt reelle og de skal du tillate deg å kjenne på! Samtidig vet du nok inni deg at det blir bedre igjen - this too shall pass!

Klem til deg

 

[krølle...]

Kanskje du kan prøve å tenke på dem som minner eller «tatoveringer» fra dine barn? Jeg har alltid vært litt misunnelig på dem som har synlige strekkmerker på magen. Synlige bevis på at de har båret frem minst ett lite vidunder.

Hvis det blir helt krise å leve med, merkene bare kommer nederst på magen og du får en del løshud, kan siste utvei være å operere bort den delen av magehuden som inneholder strekkmerker. Da vil du få et arr lignende keisersnitt, bare lenger. Men det er et drastisk tiltak da. Håper du kommer overens med dem etter hvert som tiden går...

 

[Bringebær]

Må bare si jeg kjenner meg igjen! Jeg gikk fri med mine to første, men med nr 3 så kom de plutselig helt nederst på magen. Ble veldig lei meg. Vet jo at de fleste får dette men syns bare det var så utrolig kjipt, når jeg hadde klart med uten ned nr 1 og 2. Nå håper jeg bare ikke det kommer flere[emoji18].

Hvis det hjelper så bleknet de veldig etter hvert og jeg la ikke merke til de til daglig etter graviditeten. Sender en god klem[emoji173]️

 

[Ano-nymus]

Du er ikke alene... Jeg har strekkmerke-angst! gi meg bekkenløsning, halsbrann, hovne bein, ALT utenom strekkmerker. Har allrid hatt flat mage, selv etter to svangerskap. Gruer meg til de kommer nå, og føler det er uungåelig nå som jeg går med tvillinger. Smører magen 3-4 ganger til dagen. Sa til samboeren i går at nå må de komme, for jeg kjenner huden er strukket max.
Jeg ser på bilder av strekkmerker og prøver å bli "venner" med tanken på at de kommer. Der er vanskelig. Jeg skjønner deg kjempegodt ❤ klem

 

[Tigermor]

Tusen takk for alle gode ord.
Føles litt bedre. Virkelig godt å ha dere her inne i augustgruppa, som forstår, og som ikke dømmer!
Flotte folk, skulle ønske jeg kjente dere «på utsiden».

Må bare prøve å godta at det er blitt slik. Har noen runder å gå enda, men håper det ikke blir verre.
Burde skjønt at de kom når det begynte å klø, men jeg tror jeg bare fortrengte det.
Har smurt som en idiot, uten virkning

Skal sjekke ut lasermuligheter hvis det blir ille. Vil virkelig ikke se meg i speilet å bli lei meg hver dag etter svangerskapet. Men det koster vel skjorta...
Teit å sutre om noe så «lite», jeg var jo nettopp innlagt for premature rier, hadde tvillingene blitt født da hadde jeg garantert byttet prematur fødsel mot strekkmerker.

Men sånn har det altså blitt. Sambo foreslo at jeg kunne «tatovere dem med hudfarge»... han er jo søt også da, selv om han ikke skjønner noen ting innimellom.
Så rart, for sist fikk jeg noen strekkmerker på puppene, men det var ingen stor sak. Litt lei meg et par dager og så gikk det over.
Magen var verre.

 

[Tigermor]

Kanskje du kan prøve å tenke på dem som minner eller «tatoveringer» fra dine barn? Jeg har alltid vært litt misunnelig på dem som har synlige strekkmerker på magen. Synlige bevis på at de har båret frem minst ett lite vidunder.

Hvis det blir helt krise å leve med, merkene bare kommer nederst på magen og du får en del løshud, kan siste utvei være å operere bort den delen av magehuden som inneholder strekkmerker. Da vil du få et arr lignende keisersnitt, bare lenger. Men det er et drastisk tiltak da. Håper du kommer overens med dem etter hvert som tiden går...

Takk for godt tips, men klarer ikke helt å tenke slik nå. Kanskje jeg kommer dit, vet ikke. Vil heller ha en fin mage og minnene i albumet

Det som føles mest krise er at elastisiteten i huden jo blir brutt. Er livredd for at strekkmerker skal medføre «skrukkemage», og overskuddshud som aldri trekker seg sammen.
Hvis det er tilfelle er det vel bortkastet å gjøre noe med det før jeg er ferdig med barn?
Og sambo og jeg har snakket om at det ikke blir fler på de neste 2-3 årene, og da skal vi vurdere to tette. Så det vil si at jeg i tilfelle må gå slik i 5-6 år da.
Føles utrolig vanskelig å tenke på. Å skulle føle ubehag hver gang jeg kler av meg. Det blir ganske mange ubehag på 6 år.

 

[Tigermor]

Vanskelig det der. Jeg fikk heller ikke strekkmerker før i andre svangerskap, dagen før jeg fødte faktisk - helt meningsløst synes jeg da. Tenker for såvidt det fortsatt, men det sagt så tenker jeg overhode ikke på at de er der lenger og ikke synes de heller. De er helt nederst og dekkes som regel av en bikinitruse hvis jeg skal på stranden, og uansett er de svært lite synlige, jeg må mest «lete etter dem».

Jeg tror dessverre ikke det er noe du kan få gjort for å forebygge evt flere; det sitter i underhuden og så langt ned er det ingen kremer eller oljer som trenger inn. Men antakelig er du strukket ganske maksimalt, så jeg håper for din skyld at du ikke får stort flere. Og så håper jeg du etter litt tid kan klare å trøste deg med at de blekner og at det neppe blir så vanskelig å leve med dem som du tenker at det er nå. Følelsene dine er jo helt reelle og de skal du tillate deg å kjenne på! Samtidig vet du nok inni deg at det blir bedre igjen - this too shall pass!

Klem til deg

Takk for gode ord Hvor lang tid tok det før de forsvant?

 

[VictoriaH]

Jeg får lett strekkmerker, hadde blant annet 2 områder på magen før fødsel (så ut som at jeg var klort opp fra navelhøyde og ned - egentlig ganske stilig). Men HATET de før. Virkelig hatet de i ungdomstiden. Har også på puppene (ironisk nok før jeg i det hele tatt hadde mer enn pittesmå pupper), lår.. Ja litt overalt.

For meg hjalp det å godta de. De er der, de blir ikke borte, de er en del av meg. Men kjenner så klart på at det er lettere å gå i bikini/undertøy nå som jeg var gravid og etterhvert med baby på slep. Da har jeg liksom en "grunn". For i ungdomstiden syns jeg bare det var flaut, husker jeg gjemte meg til stadighet for mannen..

 

[Bkno3912192]

Prøv å ikke ta sorgen på forskudd! Resultatet trenger ikke bli så verst eller synlig etterpå. Mine strekkmerker forsvant når huden trakk seg tilbake både på puppene og oppe og nede på magen. Trodde egentlig ikke det gikk an. Eg kunne fint hatt merkene. Syns tigerstripene var ganske stilig! Og alle trenger jo ikke se magen eller puppene senere. Fins masse stilige badedrakter.

Har også hatt spiseforstyrrelser før. Takler fint å bli større men hater å bli veid hver kontroll. Rett før eg vurderer å nekte veiing resten av svangerskapet for er så traumatisk.

 

[FruOfelia]

Jeg skjønner veldig godt de vanskelige følelsene du får, er ikke kjempefornøyd selv med de nye strekkmerkene som dukket opp rundt navlen for et par dager siden.

Synes egentlig ikke magen ser så veldig fin ut akkurat nå, med nye og gamle strekkmerker, navlen som har poppa ut (og som har fått «bekymringsrynker over seg [emoji23]) og keisersnittarret som har blitt mye tydeligere. Så det jeg gjorde var å ta bilder av den rare magen. For å se litt ordentlig på den nå, og for å ha et minne om det til seinere. Litt eksponeringsterapi om du vil [emoji38]

Som det sies over her; prøv å ikke ta sorgene på forskudd (enklere sagt en gjort, I know!). Strekkmerkene mine fra forrige gang var ikke så veldig synlige etter svangerskapet, så jeg håper det gjelder disse nye også. Hvis ikke må jeg bare godta at de er der. De er der for en veldig god grunn. Det er greit å ikke like de, det er greit å synes at det er vanskelig nå. Sannsynligvis er det lettere å godta de etterhvert.

Sikkert lurt å få snakket med noen om de vanskelige følelsene dine, forebyggende med tanke på spiseforstyrrelsen du har hatt? [emoji173]️

 

[Tigermor]

Prøv å ikke ta sorgen på forskudd! Resultatet trenger ikke bli så verst eller synlig etterpå. Mine strekkmerker forsvant når huden trakk seg tilbake både på puppene og oppe og nede på magen. Trodde egentlig ikke det gikk an. Eg kunne fint hatt merkene. Syns tigerstripene var ganske stilig! Og alle trenger jo ikke se magen eller puppene senere. Fins masse stilige badedrakter.

Har også hatt spiseforstyrrelser før. Takler fint å bli større men hater å bli veid hver kontroll. Rett før eg vurderer å nekte veiing resten av svangerskapet for er så traumatisk.

Jeg ba om å få veie meg hjemme og opplyse om vekta på kontroll. Føles veldig greit, og jeg trenger ikke si det hvis jeg ikke vil.

Godt å høre at det er mulig at de trekker seg tilbake. Håper det skjer med meg.

 

[Tigermor]

Jeg skjønner veldig godt de vanskelige følelsene du får, er ikke kjempefornøyd selv med de nye strekkmerkene som dukket opp rundt navlen for et par dager siden.

Synes egentlig ikke magen ser så veldig fin ut akkurat nå, med nye og gamle strekkmerker, navlen som har poppa ut (og som har fått «bekymringsrynker over seg [emoji23]) og keisersnittarret som har blitt mye tydeligere. Så det jeg gjorde var å ta bilder av den rare magen. For å se litt ordentlig på den nå, og for å ha et minne om det til seinere. Litt eksponeringsterapi om du vil [emoji38]

Som det sies over her; prøv å ikke ta sorgene på forskudd (enklere sagt en gjort, I know!). Strekkmerkene mine fra forrige gang var ikke så veldig synlige etter svangerskapet, så jeg håper det gjelder disse nye også. Hvis ikke må jeg bare godta at de er der. De er der for en veldig god grunn. Det er greit å ikke like de, det er greit å synes at det er vanskelig nå. Sannsynligvis er det lettere å godta de etterhvert.

Sikkert lurt å få snakket med noen om de vanskelige følelsene dine, forebyggende med tanke på spiseforstyrrelsen du har hatt? [emoji173]️

Ja, jeg skulle ha snakket med jordmor kanskje. Problemet er at vi ikke har sånn kjempegod kjemi, hun er kjempehyggelig og samtalen flyter bra, men hun blir tydelig utilpass hvis jeg begynner å gråte. Synes det er vanskelig.
Dessuten er hun ganske overvektig og med den kjemigreia føles det vanskelig å snakke med henne om vekt. Blir liksom litt «kleint» på et vis...
Får prøve å føle litt på det. Har ingen venninner jeg kan snakke om det med heller, for de jeg evt. kunne snakket med har selv strekkmerker pga vektoppgang. Føler ikke de kommer til å forstå og så tar de det sikkert personlig når jeg klager på de jeg har fått hittil.

 

[Froggc86]

Huff, trist du føler det sånn!
Jeg kjenner igjen følelsen for jeg ble helt ødelagt når jeg fikk mine! Og jeg fikk ikke bare 10... jeg fikk 1000 vis med førstemann....
det er ingen ting du kan gjøre, jeg forsøkte kremer og slaver, bio oil som alle sier skal bleke de, men til ingen nytte...

Nå har jeg blitt så vandt til de så gir f... du kommer dit du også [emoji173]️ men tar nok sikkert litt tid til å venne seg til tigerstripene....

 

[Babysyk91]

Jeg har hatt strekkmerker på mage, lår, pupper og i slapsehuden ved armhulene siden 13-14års alderen.. Blir 27 noen dager før termin, og må ærlig innrømme at jeg har taklet de verste følelsene rundt strekkmerkene for lenge siden.. Synes det var ekkelt som 17åring på sydenferie med jevngamle kompiser og venninner.. Følte meg veldig sårbar og utsatt.... Fikk ikke en eneste kommentar eller bemerkning.. Det fikk meg til å tenke at dersom andre ikke bryr seg om strekkmerkene på magen min, så trenger ikke jeg heller.. Den tankegangen har jeg enda.. Har først nå begynt å få et par nye strekkmerker på undersiden av magen .. De jeg har fra tenårene vises ikke lenger. De har bleknet til samme nyanse som "ustrukket" hud, og vises kun hvis man studerer de..

 

[Kicks]

Hadde angst for dette jeg også. Kommer bare mer og mer.. Men må si at jeg har vendt meg mer til det nå med tiden

 

[FruOfelia]

Ja, jeg skulle ha snakket med jordmor kanskje. Problemet er at vi ikke har sånn kjempegod kjemi, hun er kjempehyggelig og samtalen flyter bra, men hun blir tydelig utilpass hvis jeg begynner å gråte. Synes det er vanskelig.
Dessuten er hun ganske overvektig og med den kjemigreia føles det vanskelig å snakke med henne om vekt. Blir liksom litt «kleint» på et vis...
Får prøve å føle litt på det. Har ingen venninner jeg kan snakke om det med heller, for de jeg evt. kunne snakket med har selv strekkmerker pga vektoppgang. Føler ikke de kommer til å forstå og så tar de det sikkert personlig når jeg klager på de jeg har fått hittil.

Det er best å finne noen du føler du har kjemi med tenker jeg. Her jeg bor er det lavterskeltilbud for alle gravide å snakke med psykolog, de har egen helsestasjonpsykolog. Kanskje det finnes noe tilsvarende der du bor? Det kan kanskje virke veldig alvorlig å gå til psykolog, og man har ofte lett for å bagatellisere egne vanskelige følelser. Men det er så mye bedre å ta tak i det før det har rukket å vokse seg stort. Da trenger man kanskje bare en time for å få luftet tankene litt.

 

[Tigermor]

Takk for at dere deler tanker. Hjelper litt

Er nok bare en prosess, og så er jeg sliten og hormonell i tillegg nå. Gjør ikke akkurat saken bedre
Tror jeg bare må vente å se hvor ille det blir. Så får jeg deale med det da.
Men håper det ikke blir så mye som jeg frykter...