Helt ærlig, hvor opptatt er du av fasade?


*LillMi* skrev:
Her vet nok de fleste rundt oss akkurat hvordan vi har det for vi er som 2 åpne bøker når det kommer til mye, men samtidig har jeg noen ting jeg lett holder inni meg, men jeg tror faktisk om jeg hadde fortalt akkurat de tingene til andre at jeg hadde fått en lettere hverdag, men likvell holder jeg det ofte for meg selv...
Folk som ikke kjenner oss kan sikkert tro vi har mer penger enn det konton forteller oss, men vi bruker ikke mer enn det vi har, gjør bare gode kupp;)
Det der kunne jeg likegodt ha skrevet selv snuppa:)

 
Nei, jeg jeg lyver ikke for at det skal høres veldig mye bedre ut enn det er...
Gjorde det før da jeg var singel og ulykkelig.... Da sa jeg at jeg hadde det så utrolig bra, og at jeg stortrivdes som singel... Noe jeg ikke gjorde... (Til nære venner sa jeg sannheten)

Men nå er jeg da utrolig lykkelig og føler jeg både har drømmemannen min og verdens beste guttunge...  Så har ingen slike ting å lyge om.... Jeg går heller ikke rundt å sier til folk at jeg føler meg som verdens mest heldige dame..  
 (samboeren min får høre det så og si hver dag da...)

Hvis jeg og samboeren min hatt en liten uenighet, sier jeg da heller ikke det når jeg møter folk.

Men de dagene det er tøft svarer jeg deretter til folk. At det går opp og ned..( Jeg sørger veldig for tiden etter at et nært familiemedlem plutselig gikk bort, og folk tror liksom at det blir glemt etter begravelsen... )
 
Om jeg hadde tatt slankeoperasjon hadde jeg nok vært åpen om det, ser ingen grunn for å skjule det egentlig. Økonomi kan jeg også fint snakke om, men det er fordi den er god og ikke dårlig kanskje??

Ellers er jeg opptatt av fasade og hva folk ser utenfra. Kan fint innrømme det også uten problem. Men da mener jeg ikke at jeg lyver på meg at ting er finere enn det er. Men om jeg og mannen har problem f.eks, har krangla eller noe- ønsker jeg helst og ikke snakke om det. Prøver da også og snakke det vekk.


 
Jeg er ikke opptatt av fasaden.

Ærlighet varer som regel lengst, og jeg vil jo heller at folk får vite sannehten fra meg, enn noen andre. Forstår ikke helt hvorfor man skal pynte på sannheten. Ingen har vel kun oppturer i livet sitt?

Jeg har kun blitt møtt med forståelse og respekt om jeg for eksempel har sagt at økonomien er dårlig. Og har man en dårlig dag får man støtte og oppmuntring, istedet for å måtte late som at alt er bra.

Jeg tror de fleste setter pris på opprikitighet. Selv ville jeg nok synes det var litt leit om jeg fant ut at en nær venn eller familie ikke har det så greit, men likevel spiller lykkelig utad. Er det ikke åpenhet man øsnker seg?

MEN; er det en fremmed som møter meg på gaten, ville jeg nok ikke lagt ut.
 
Har aldri tenkt over det egentlig. Middels kanskje?

Aner ikke hvordan jeg fremstår. Men jeg er forsåvidt lykkelig og føler meg vellykket, så hvorfor ikke vise det? Føler ikke at vår fasade er misvisende for å si det sånn.

Du, Hi, er jo veldig opptatt av å vise at du absolutt IKKE driter regnbuer. Eller tar jeg helt feil når jeg føler at du for n´te gang tar opp dette temaet?
 
framstiller oss ikke noe bedre enn det vi er nei, ser virkelig ikke poenget med det;) synes det er flott at folk er åpen om div jeg.. her jobber jeg og mannen studerer, skulle uansett bare mangle at vi ikke har råd til alt mellom himmel og jord. Vi er fornøyd og det er det viktigste!! Prioriterer mulig anderledes enn andre for å feks ha økonomi til det vi har lyst til:)
 
Legger ikke skjul på noe, men det betyr ikke at jeg forteller verden hvordan jeg har det, uansett hva det måtte gjelde. Unnlater som oftest å la folk stille slike spm eller svare på de, for det har ingen noe med så fremst de er veldig gode venner eller nær familie.
Folk får tro hva de vil om meg/min familie, vi er oss selv.
 
Tror ikke jeg er spsielt opptatt av fasaden nei. Jeg er ikke redd for å innrømme verken dårlig råd eller nederlag av noe slag, og jeg har aldri brydd meg med å ha det nyeste/dyreste/fineste av diverse klær og utstyr.
 
Jobber med det... Merker at det blir lettere og ikke byr seg så mye nå når jeg har blitt litt eldre:) Men kommer nok aldri til og gi totalt blanke i hva andre syns..
 
Må bare legge til at jeg synes det er forskjell på å juge på seg et bra liv, og å fortelle absolutt alt om sine økonomiske problemer og at man har fått sopp her og der til venner og kollegaer :P
 
Jeg kan snakke me venner og familie om at vi ikke har så veldig god råd, og at jeg og mannen kan være ueninge til tider.. vi kan også sette hverandre diskre på plass med venner og familie rundt oss..

men kommer litt an på hva det er, er nok litt redd for fasaden min jeg også
 
Jeg bygger ikke opp en falsk fasade, spill for galleriet osv. Jeg svarer forholdsvis ærlig når noen spør...

Men mannen har jeg lite vondt å si om. Han er mye borte, og tiden vi er sammen blir derfor veldig verdsatt.

Og vi prater lite om økonomi, og det er fordi vi har nok høyere inntekt enn hva flere venner og familie ser for seg. Det blir faktisk ubehagelig når det beveger seg i den retningen også.
(Men nei, det er ikke synd på oss ;) ) 

Vi har nettopp bygd hus, vårt drømmehus. Og vi har ikke tatt oss så mange begrensninger ut ifra hva vi har ønsket oss, men vi har råd til det. Vi hadde aldri bygget for å bo oss ihjel. Vi møblerer og dekorerer huset utifra hva vi anser som hjemmekoselig, og ikke utifra møbelkatalogene og trendmagasinene...

Ungene skal være rene og kledd i gode klær. Det betyr alt ifra kupp på salg, nyheter i butikken, arvegods og hjemmestrikk :) 

 
For å være helt ærlig så shiter jeg i hele fasade greia. Vokste opp i et hjem hvor fasaden var ALT  emoticon . SÅ har fått det opp i halsen, men ser at fasaden  er mye for naboene her jeg bor hi hi Det er så barnslig, vi er ikke 14 år lengre
 
Jepp, jeg er opptatt av det. Skal se bra ut når vi skal ha gjester, både vi hundene ungen og huset. Vil ikke at andre skal vite om hva våre "nederlag" er for noe, om vi feks har dårlig økonomi osv.
 
Jeg er akkurat som deg. For jeg har en del meninger som kan virke rare, men de som vet hele historien skjønner grunnene mine. Jeg kan fortellet at livet er ingen dans på roser og vi krangler og blir ikke enig om ting.. Hadde en som spurte hvorfor jeg ikke bare gikk fra han hvis det var sånn det var. Skal man gi opp for ingenting er det ikke vits på prøve å finne noen ny heller for da hadde jo det blitt utskiftning hver gang mennene ble trygg og viste sitt virkelig jeg.

Jeg driver ikke å legger ut om livet mitt til folk jeg ikke kjenne, men spør de så får de ærlige svar. Men å snakke med venninner om hvordan menn er, økonomien er osv.. det er en vannvittig lettelse og høre at andre har det likt som deg, at du ikke er den eneste.
 
Litt opptatt er jeg jo.trenger liksom ikke hyle og skike for alt.men er ærlig i bunn og grunn.
 
Jeg legger ikke på meg en maske. Har jeg aldri gjort.. hverken ovenfor venner eller familie. Har jeg det tungt, så er jeg ærlig med det.... Var i lang tid i en "deprimert" periode.. og jeg var åpen om det.. Skriver i anførsel da det viste seg å være en kronisk sykdom istede.. Også vært ærlig med den. Må ofte fortelle om den for at folk skal forstå.. orker ikke å late som.. og bli oppfattet feil bare fordi jeg ikke vil innrømme at jeg har en kronisk sykdom. Det er MS

Jeg er veldig opptatt av hvordan det ser ut rundt meg da.. sånn ryddighetsmessig..
en ikke inne i skapene Der er det kaos!

Og fikk en god forklaring av en psykolog engang: Jeg liker å ha det ryddig rundt meg (altså å se velstelt ut).. men inni hodet mitt er det kaos (ergo inne i skapene mine) ;)
 

Jeg er nok heller i retning av å være litt for åpen og ærlig slik at de som er vandt med å holde fasaden kan synes det blir litt ubehagelig. Når jeg er forbanna, løper min mann rundt og lukker vinduene - for ingen må høre at vi krangler. For meg er det bare ekstra provoserende, for det er jo helt naturlig å krangle innimellom! Jeg har ikke noe problem med å være åpen om vansker i samlivet eller hvor sliten jeg kan være av barna eller hvor lite jeg likte å ha spedbarn. Vet flere på desember09 var litt småsure på meg fordi jeg var så utbasunerende med hvor dritt jeg synes det er å ha baby (men noen har i ettertid takket meg, for det viste seg å være ganske dritt av og til, og da var det greit å vite at det satt flere som følte det sånn).

Jeg synes nesten det er mer vanskelig å være positiv og stolt og forelsket og ha positive følelser, for da tror folk man overdriver eller faker. 

 
Jeg er ekstremt lite opptatt av fasade. Både den helhetlige (hjem, økonomi osv)  og min egen (jeg går gjerne og handler usminket i grønne gummistøvler, og føler meg vel med det).

Var sammen med en i flere år som vernet veldig om idéen om en perfekt fasade. Var vi ut og kjørte bil og kranglet under bilturen (ingen voldsom krangel, mer en hissig diskusjon), så ba han meg om å tie stille til vi kom inn i hus når vi parkerte i på gårdsplassen.
Mye i den duren. Jeg ble kvalm av det, og ikke f*** om jeg føyde ham.

Jeg finner lykke i å være meg selv og være ærlig innad og utad. Om jeg ikke kommer ut av morgenkåpen før 12 eller senere på dagen en dag, så får jeg ikke panikk om dørklokken ringer. Hva folk tror om det bryr med virkelig ikke.

emoticon
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp