Helt ærlig, hvor opptatt er du av fasade?

L

*Labambie

Forumet er livet
Med det mener jeg hvordan du, din familie og ditt hjem fremstår fra utsiden. Er det viktig for deg at alle tror du er lykkelig og alltid er i regnbuebæsj-modus, eller er det greit å innrømme "nederlag" i ny og ne?

Jeg får ofte litt rare blikk om jeg er ærlig med folk jeg snakker med. For sannheten er jo at livet ikke alltid er en dans på roser, og jeg har jo ingenting å skamme meg over selvom jeg innrømmer at ting i perioder er litt tungt.

Mange har ofte spurt meg hvorfor jeg er så åpen om at jeg er slankeoperert, akkurat som om det er noe å skamme seg over? Spurt meg hvorfor vi ikke har kjøpt oss hus før, og jeg har innrømmet at vi har dårlig økonomi, er det ille?

Hva synes dere?
 
Før så brydde jeg meg en del om det. Nå driter jeg rett og slett i det. Har man dårlig råd, så har man det. Gidder ikke gå rundt å lyve om hvor fantastisk verden er. Det som irriterer meg mest, er at de som faktisk har en del penger går rundt og klager over hvor dårlig råd de har.

 
Jeg er nok mer opptatt av fasade enn jeg burde være, dessverre.

Det hele bunner i min egen usikkerhet. Jeg er så redd for at folk skal se ned på meg fordi jeg er alenemor og student, så jeg gjør mitt beste for at ingen skal ha noe å "ta" meg på.

Samtidig har jeg ingen problemer med å innrømme at jeg har dårlig råd, er sliten og slike ting. 
 
Så absolutt ikke! Ingen som har regnebue i livet sitt til en hver tid, det NEKTER jeg å tro!!
Jeg er ærlig om ting til mine venner og familie... Om jeg ikke kan være ærlig mot de, hvem kan jeg være ærlig mot da, og snakke med??

Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke lykkelig helle dagen, men jeg har alltid øyblikk hver dag hvor jeg er lykkelig.. Men hver dag, helle tiden??? NOPE!
 
Nå om dagen er jeg ganske opptatt av fasade ja... Ingen skal finne noe å "ta meg" på. Og jeg skal være den perfekte mamma om det så tar livet av meg :P men det er rett og slett pga barnevernet. Jeg vet jeg er en god mamma, men nå føler jeg veldig behov for å vise det frem også...
 
Utad er vi litt sånn "regnbuebæsjfamilie". Hehe. Vi snakker ikke negativt om oss eller partnern til andre. Hender seg jeg "lufter" litt til søstern, men det er også det.

Jeg har ikke så mye negativt å si om samboern min, så da ser jeg heller ingen grunn til å snakke om de få tingene han gjør som jeg ikke liker til venna mine.
 
Her vet nok de fleste rundt oss akkurat hvordan vi har det for vi er som 2 åpne bøker når det kommer til mye, men samtidig har jeg noen ting jeg lett holder inni meg, men jeg tror faktisk om jeg hadde fortalt akkurat de tingene til andre at jeg hadde fått en lettere hverdag, men likvell holder jeg det ofte for meg selv...
Folk som ikke kjenner oss kan sikkert tro vi har mer penger enn det konton forteller oss, men vi bruker ikke mer enn det vi har, gjør bare gode kupp;)
 

Jeg er svært lite opptatt av fasade.  Jeg kommer fra en ganske avslappet familie. Hjemmet vårt er ikke et "tatt-ut-av-en-interiørkatalog"-hjem, og vi er ikke særlig flinke til å holde det ryddig og pent til enhver tid.. Laaaangt ifra. Men vi trives, og det er det viktigste! Ellers har jeg aldri prøvd å skjule at jeg også har dårlige dager, og jeg mener tabuer skal snakkes om. Jeg driter i om naboene hører at vi har sex. 

Mannen derimot er litt mer opptatt av fasaden. Han kommer fra en slik familie også da, hvor det ytre er viktig. Er det noe som er litt utenfor A4-så snakkes det ikke om. Ting holdes heller skjult. Mye er "skambelagt". Triste greier egentlig. Uansett har vi med årene blitt litt mer like. Han har blitt mer avslappet og gir litt mer f**n, og jeg har skjønt at jeg ikke trenger å snakke med naboen om hemoroidene mine (høhø)

 
 JEG er ikke opptatt av fasade, men jeg tenker alltid at alle andre er det.
Og da kanskje særlig mine- og samboers foreldre. Derfor hender det nok at jeg later som at ting er bedre enn de er. For deres skyld. Så de ikke skal skjemmes. 

Herregud, jeg er patetisk emoticon
 

Rekekreke skrev:
Nå om dagen er jeg ganske opptatt av fasade ja... Ingen skal finne noe å "ta meg" på. Og jeg skal være den perfekte mamma om det så tar livet av meg :P men det er rett og slett pga barnevernet. Jeg vet jeg er en god mamma, men nå føler jeg veldig behov for å vise det frem også...


Vet du, at jeg skjønner veldig godt hva du mener. Husker mamma og pappa var innblandet i barnevernet og de følte at de aldri ble gode nok uansett hvor mye de gjorde.. Er en lang historie der, men endte i hvertfall godt.. Barnevernet dreit seg ut, og mamma og pappa har fått det mye bedre siden de trakk seg ut, og det merkes på hele ¨atmosfæren¨ og semningen hjemme..
 
Er vel litt opptatt av fasade i den fortstand at jeg ikke deler problemene mine med hele verden, facebook for eksempel og andre jeg ikke mener har noe med mine saker å gjøre.. Men lager aldri noen perfekt fasade for familie eller venner, det gidder jeg ikke. Det er jo de som skal hjelpe å støtte om det er noen problemer, så da nytter det ikke å late som om alt er perfekt.
 
Jeg er litt lik som deg jeg. Hvorfor skal man skjule det?! Men var veldig sjenert tideligere i ungdomsårene, mens idag er jeg en helt annen!!
Jeg er åpen om at jeg er alenemor og at Mina på snart 5 år har særskilte behov.
 

FancyPants skrev:
Jeg er nok mer opptatt av fasade enn jeg burde være, dessverre.

Det hele bunner i min egen usikkerhet. Jeg er så redd for at folk skal se ned på meg fordi jeg er alenemor og student, så jeg gjør mitt beste for at ingen skal ha noe å "ta" meg på.

Samtidig har jeg ingen problemer med å innrømme at jeg har dårlig råd, er sliten og slike ting. 

 
om vi møter en bekjentskap som spør hvordan det går, så svarer jeg liksom ikke "jeg og mannen krangla, tonje er en drittunge og vi har dårlig råd!"
men det mener jeg egentlig bare er normal høflighet - et høflighetsspm skal responderes med et høflighetssvar ;-)
 
Nei er ikke opptatt av fasade!!  -what you see, is what you get-

Jeg skryter av det jeg har som er bra, og klager over det som er dårlig.. en enkel sjel!

Er veldig stolt av min familie, mitt hjem og mine barn, for vi har det veldig bra..
.. akkurat nå, jeg vet det kan snu, så derfor er jeg lykkelig nå, og skryter av det, og
for noen kan det virke som en fasade.. desverre!
 
Fasade? Nei her er vi oss selve, ærlige om alt, utenom prøvingen/IVF. Har ingen behov for å lyve eller glatte til sannheten for venner og familie. What you see, is what you get.
 
Gidder ikke å fortelle om problemer å sånn nei, så sier som oftest at det går bra. Men det er kanskje mest fordi jeg er redd for at andre syns jeg syter..
 

FancyPants skrev:
Jeg er nok mer opptatt av fasade enn jeg burde være, dessverre.

Det hele bunner i min egen usikkerhet. Jeg er så redd for at folk skal se ned på meg fordi jeg er alenemor og student, så jeg gjør mitt beste for at ingen skal ha noe å "ta" meg på.

Samtidig har jeg ingen problemer med å innrømme at jeg har dårlig råd, er sliten og slike ting. 

Er nok her jeg også. Selv om jeg er alene, så skal ikke ungene mine ha det noe værre enn unger som har 2 foreldre. Det er viktig at de har rene og pene klær, og at jeg ser stelt ut. Det er viktig at de har de samme lekene, og at de ikke mangler noe som helst.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp