Hater meg selv idag

Har ikke tatt han hardt i armen, sa bare bestemt nei, men har lært , og lovet meg selv å aldrig gjør det igjen.... ingen undskyldning! , jeg bør vite bedre ! Etter hendelsen ble jeh nødt til å støvsuge , men da sa jeg fra til ham, mamma må støvsuge , vil du komme å sitte på armen min, og han kom og jeg løftet ham opp på armen, da var alt greit ... han fulgte nøye med, i ettertid har han og jeg snakket om hendelsen og jeg har sagt undkyld og att det ikke var meningen å skremme ham sånn... skal dog sørge for att dette forblir ett engangs tilfelle

Litt senere sang vi natta sang i kor av full hals og snakket om alt det gøye vi hadde gjort idag som isen han fikk av sin fillebestemor; om dama fra barnehagen vi møtte da vi var i sandkassa , og ellers allt det fine vi hadde opplevd , og jeg fortalte att jeg er veldig glad i ham som jeg forteller gjevnlig genom dagen han fikk klem og kos og vi leste natta historie osv .... så jeg har lært ,

Tenkte på innlegget om far som tok han hardt.
Deres barn er ikke to år enda, er ikke så lett å forstå alt da. Og vi alle foreldre kan gjøre feil, men å skremme ett barn som dette er ikke greit! Sier ikke at han ikke har det bra, men har lest flere tråder fra deg ang deres barn og det er nok lurt med litt veiledning.
 
Hater meg selv idag for att jeg brukte støvsugeren som hjelpe middel da han ikke ville høre , minsten er liv redd for støvsugeren .... han bakset rundt i sofaen og kastet seg over meg (sånn att det ble både dunk og alt) jeg sa bestemt nei til ham og løftet ham ned, men han tuta bittelitt før han flirte og kasta seg over meg igjen .... og igjen... jeg sa nei flere ganger .... til slutt ble jeg så frustrert att jeg henta støvsugeren, starta den og rettet den mot ham..... ungen strigråt og var tydelig redd ...... jeg skrudde av støvsugeren... tok ungen på fanget og forklarte .... mamma hentet støvsugeren forde du ikke ville høre på mamma .... han sa "usy" "usy"(undkyld) mens han strøk meg over hode med sine små barne hender (er 21 mndr) og vi klemte og koste. ... ikke lenge etterpå var det på än igjen .... dvs da kom han i en sånn fatt att hans panne dunka i hodet mitt.... jeg sa au!au!au! Også gjorde vi noe annet, men jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det med støvsugeren
Dette er ikke ok. Du trenger hjelp med sinnet ditt. Dette er ikke noe du gjorde i affekt, du tok deg tid til å hente støvsugeren. Jeg føler virkelig med deg, det er ikke lett å være i en slik situasjon, men du må slutte å komme med unnskyldninger. For barnets skyld, sett han først og få hjelp. Masse lykke til.
 
Tenkte på innlegget om far som tok han hardt.
Deres barn er ikke to år enda, er ikke så lett å forstå alt da. Og vi alle foreldre kan gjøre feil, men å skremme ett barn som dette er ikke greit! Sier ikke at han ikke har det bra, men har lest flere tråder fra deg ang deres barn og det er nok lurt med litt veiledning.
Dette har jeg reagert på , men mannen sier han har fått veiledning om att slikt er i orden , vi får allerede nå veiledning av familiens hus eller hva det kalles , da vi som sagt har ett barn med atferdsvansker , innlegget jeg postet om støvsugeren var ment som kritikk til meg selv for att jeg i det hele tatt kunne finne på å gjøre noe slikt

Kan fortelle litt om oss;

Vi en familie på 4; meg , mannen min, hans sønn på ca 15 og minsten på 21 mndr ,

Eldste har store atferdsvansker og adhd , relasjonstilknytnings problemer har han også , som følge av en mor med store problemer og nok med å ta vare på seg selv , har bodd i fosterhjem i nær familie i mange år, en kamp far kjempet lenge for å få gjennom forde han så det ikke var bra for barnet og bo hos mor (guttungen bodde 50/50 fra ca 2 år, - da foreldrene skilte lag og til han var nesten 4, det siste halve året kun hos mor som stakk av med ham)
Barnevernet ble tidlig innkalt for få hjelp til å få barnet vekk fra mor, men det tok lang tid før hun returnerte med ham, da flyttet barnet rett til fosterhjem, hvor han har bodd til han var ganske stor .... da han gikk siste året i barneskolen flyttet han til far og meg , med alles velsignelse og vi har gått gjennom både det ene og det andre kurset i tillegg til tverrfagligg samarbeid med skole og bv, og andre viktige etater ,

Vi får i tillegg veiledning fra foreldrenes hus....

Vi har fått utrettet mer i løp av de få årene barnet har bodd hos meg og far enn i foryseehjemmet , og skolen ser stadig forbedringer og positiv utvikling ....

Barnehagen har også vært stor fornøyd med utviklingen til lillebror som er en harmonisk og empatisk gutt i følge dem.,

Vi gjør dog alle feil , og forhåpentlig lærer vi også av dem.....

I vårt hjem er det også sånn att vi har lillebror som lever i nuet , og storebror som helst skal forberedes på alt .... Vi lever i nuet overfor lillebror , samtidig som vi må forberede storebror .....

Vi står daglig ovenfor konflikter .... som att storebror har fått en enkel beskjed ,om att han skal gå i dusjen , som endelig skjer etter 1 time med protest ....gaping skriking og dunking i dører fra hans side .... en normal verdag hos oss er att storebror kommer hjem fra skolen ; og noe har skjedd.... og han er så ivrig att han snakker høyere enn høyest....


Ja vi trenger hjelp og ja vi får hjelp !

Vedr hendelsen du referer til så har jeg snakket med mannen om dette og sagt att det er uhørt , sånn gjør man bare ikke.... uansett hva andre mener .... Men noen hadde fortalt ham att sånn skal det gjøres ....

Jeg gjorde en feil og jeg synes ikke noe om det , og skal aldrig gjøre det igjen ....


Men jeg må spørre deg om en ting ; man må jo sette grenser for de minste også.... hvordan synes du det bør gjøres ...? F.eks så er det ikke lov å slå .... og det må ogaå de lære ....
 
Veiledningen jeg har fått sier att slike hendelser som slåing og lugging, hvis barnets hensikt er å få din oppmerksomhet , så skal man si nei, det er ikke lov , hvorpå man aviser barnet ....jeg håndterer det anderledes og bruker avledning ofte , men hva mener du er riktig
 
Være konsekvent, fjerne fra situasjonen, avlede. Ikke lov å slå: ta vekk hånden, si nei, gå unna hvis/når h*n ikke hører/oppfatter eller finn på noe annet. De kobler ikke at det er vondt når de slår når de er så små, de lever på en egen planet i forhold til vår tankegang. De klarer ikke å tenke konsekvens av handlingen sin ennå, men hvis man klarer å håndtere situasjonen på en ordentlig måte vil det sakte men sikkert sige inn for dem.

Det er fullstendig ikke ok å skremme et barn for å straffe det. Jeg vil anbefale å låne bøker om barneoppdragelse/-psykologi, som kanskje kan hjelpe deg/dere til å forstå hvordan så små barn tenker og bør håndteres.
 
Være konsekvent, fjerne fra situasjonen, avlede. Ikke lov å slå: ta vekk hånden, si nei, gå unna hvis/når h*n ikke hører/oppfatter eller finn på noe annet. De kobler ikke at det er vondt når de slår når de er så små, de lever på en egen planet i forhold til vår tankegang. De klarer ikke å tenke konsekvens av handlingen sin ennå, men hvis man klarer å håndtere situasjonen på en ordentlig måte vil det sakte men sikkert sige inn for dem.

Det er fullstendig ikke ok å skremme et barn for å straffe det. Jeg vil anbefale å låne bøker om barneoppdragelse/-psykologi, som kanskje kan hjelpe deg/dere til å forstå hvordan så små barn tenker og bør håndteres.
Tusen takk for tips,har faktisk en bunke med bøker om barne oppdragelse her som jeg definitivt skal begynne å lese , er med i en bokklubb ,
Og takk for tips , om situasjon håndtering , er det greit om jeg spørre deg igjen på pm/her om jeg lurer på noe mer ang så små barn? Har vært alt for mye fokus på oppdragelse av eldste i den veiledningen vi här fått til nå .... Men nå snue det heldigvis litt. .. Men fortsatt så blir han ofte hovedfokus, fordi alle tenker på ham....
 
Wtf!!!!! :o
Altså dette er ikke grei håndtering av en ettåring. Og uansett hvor fint og flott dere har det etterpå og at han får trøst - tenk så ustabilt det må være å leve ett øyeblikk i trygghet og det neste i frykt og så igjen i trygghet. Han vet jo aldri hvor han har deg! Kan han stole på at du er der for han eller blir han plutselig avvist. Det er ikke greit å true og skremme selv om man angrer eller sier unnskyld eller trøster etterpå. En god handling stryker ikke en dårlig.
 
Enig med Lutz... Blir sjokkert av å lese sånn. Håper virkelig for barnets skyld at dere får hjelp!
 
Tusen takk for tips,har faktisk en bunke med bøker om barne oppdragelse her som jeg definitivt skal begynne å lese , er med i en bokklubb ,
Og takk for tips , om situasjon håndtering , er det greit om jeg spørre deg igjen på pm/her om jeg lurer på noe mer ang så små barn? Har vært alt for mye fokus på oppdragelse av eldste i den veiledningen vi här fått til nå .... Men nå snue det heldigvis litt. .. Men fortsatt så blir han ofte hovedfokus, fordi alle tenker på ham....
Spør i vei du, er tilgjengelig med mine synspunkter jeg. :)
Folk her inne er som regel også veldig behjelpelige, men enkelte ting må man forvente reaksjoner på, når det er på sin plass. Jeg forstår at situasjonen deres er vanskelig på veldig mange måter, så det er bra at du har fokus på den yngste, så han ikke drukner i de øvrige problemene.
 
Oisann.. Her var det mye rart.. :o
Jeg har dårlig samvittighet ovenfor 6-åringen og 8-åringen, jeg. På nyttårsaften hadde vi en diskusjon om hvorvidt julenissen reiste til Nordpolen den kvelden eller ikke. Barna mente at nyttårsaften var riktig dag, og at han garantert skulle innom dem. De gikk ut for å se etter nissen, og jeg så mitt snitt til å finne nissemaska, ullgensern og nisselua. Tok det på, og listet meg ut døra. Barna rundet hushjørnet, og så meg ikke med det første. De kom gående mot meg, og eldste kikket opp og rett inn i øynene mine. Jeg sa forsiktig "ho-ho", og han hylte og ropte navnet til søsteren og dyttet henne bak seg. Det var dødsangst i det hylet.. Og søsteren holdt på å dåne. Hun ble mer redd for hylet til broren enn av meg, heldigvis! :p Etter den fredelige samtalen om nissen, trodde jeg ikke han skulle reagere slik.. :p
 
Oisann.. Her var det mye rart.. :eek:
Jeg har dårlig samvittighet ovenfor 6-åringen og 8-åringen, jeg. På nyttårsaften hadde vi en diskusjon om hvorvidt julenissen reiste til Nordpolen den kvelden eller ikke. Barna mente at nyttårsaften var riktig dag, og at han garantert skulle innom dem. De gikk ut for å se etter nissen, og jeg så mitt snitt til å finne nissemaska, ullgensern og nisselua. Tok det på, og listet meg ut døra. Barna rundet hushjørnet, og så meg ikke med det første. De kom gående mot meg, og eldste kikket opp og rett inn i øynene mine. Jeg sa forsiktig "ho-ho", og han hylte og ropte navnet til søsteren og dyttet henne bak seg. Det var dødsangst i det hylet.. Og søsteren holdt på å dåne. Hun ble mer redd for hylet til broren enn av meg, heldigvis! :p Etter den fredelige samtalen om nissen, trodde jeg ikke han skulle reagere slik.. :p

En må jo bare le litt. Lillemor elsker å bli skremt, men av og til er hun ikke helt forberedt, selv om jeg tror det. Og plutselig skvetter hun skikkelig. Da må mor si unnskyld, for det er jo ikke gøy å skremme sine barn. Men man må le litt likevel, for her tabbet mamma seg ut gitt ^^
 
En må jo bare le litt. Lillemor elsker å bli skremt, men av og til er hun ikke helt forberedt, selv om jeg tror det. Og plutselig skvetter hun skikkelig. Da må mor si unnskyld, for det er jo ikke gøy å skremme sine barn. Men man må le litt likevel, for her tabbet mamma seg ut gitt ^^
Når situasjonen roa seg litt, lo jeg nesten så jeg tissa på meg. For det hele ble utrolig komisk. Barn gir ofte uttrykk for å være tøffere enn de selv tror.. :)
 
Spør i vei du, er tilgjengelig med mine synspunkter jeg. :)
Folk her inne er som regel også veldig behjelpelige, men enkelte ting må man forvente reaksjoner på, når det er på sin plass. Jeg forstår at situasjonen deres er vanskelig på veldig mange måter, så det er bra at du har fokus på den yngste, så han ikke drukner i de øvrige problemene.
Jeg forventet også reaksjoner og de fortjener jeg for det jeg gjorde bar veldig galt....
 
Jeg forventet også reaksjoner og de fortjener jeg for det jeg gjorde bar veldig galt....
Så lenge du innser det, og enda viktigere - er villig til å ta tak i det, er det håp.. :)
 
Jeg skjønner at situasjonen deres er vanskelig, men det er da virkelig ikke barna sin skyld at de er som de er. Jeg vil jo tro dere foreldere er problemet, barna er ikke født onde.. Fascinerende hele opplegget :o


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg skjønner at situasjonen deres er vanskelig, men det er da virkelig ikke barna sin skyld at de er som de er. Jeg vil jo tro dere foreldere er problemet, barna er ikke født onde.. Fascinerende hele opplegget :o


Sent from my iPhone using BV Forum
Har faktisk tenkt det samme på flere andre innlegg her inne... Det er kanskje dere foreldre som trenger mer hjelp og endring enn han med ADHD... Og absolutt veiledning ift yngste. For disse episodene har jo ingenting med eldste å gjøre, bare helt vanlige dagligdagse situasjoner med en ettåring som alle har.
 
Har faktisk tenkt det samme på flere andre innlegg her inne... Det er kanskje dere foreldre som trenger mer hjelp og endring enn han med ADHD... Og absolutt veiledning ift yngste. For disse episodene har jo ingenting med eldste å gjøre, bare helt vanlige dagligdagse situasjoner med en ettåring som alle har.

Jeg har inntrykk av at foreldre ofte skal vernes mer enn barna.. Helt vanlige situasjoner med et lite barn bære ikke føre til skremming av ungen. :( håper virkelig de får hjelp som har fungert bedre enn den de har fått så langt..


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Dette har jeg reagert på , men mannen sier han har fått veiledning om att slikt er i orden , vi får allerede nå veiledning av familiens hus eller hva det kalles , da vi som sagt har ett barn med atferdsvansker , innlegget jeg postet om støvsugeren var ment som kritikk til meg selv for att jeg i det hele tatt kunne finne på å gjøre noe slikt

Kan fortelle litt om oss;

Vi en familie på 4; meg , mannen min, hans sønn på ca 15 og minsten på 21 mndr ,

Eldste har store atferdsvansker og adhd , relasjonstilknytnings problemer har han også , som følge av en mor med store problemer og nok med å ta vare på seg selv , har bodd i fosterhjem i nær familie i mange år, en kamp far kjempet lenge for å få gjennom forde han så det ikke var bra for barnet og bo hos mor (guttungen bodde 50/50 fra ca 2 år, - da foreldrene skilte lag og til han var nesten 4, det siste halve året kun hos mor som stakk av med ham)
Barnevernet ble tidlig innkalt for få hjelp til å få barnet vekk fra mor, men det tok lang tid før hun returnerte med ham, da flyttet barnet rett til fosterhjem, hvor han har bodd til han var ganske stor .... da han gikk siste året i barneskolen flyttet han til far og meg , med alles velsignelse og vi har gått gjennom både det ene og det andre kurset i tillegg til tverrfagligg samarbeid med skole og bv, og andre viktige etater ,

Vi får i tillegg veiledning fra foreldrenes hus....

Vi har fått utrettet mer i løp av de få årene barnet har bodd hos meg og far enn i foryseehjemmet , og skolen ser stadig forbedringer og positiv utvikling ....

Barnehagen har også vært stor fornøyd med utviklingen til lillebror som er en harmonisk og empatisk gutt i følge dem.,

Vi gjør dog alle feil , og forhåpentlig lærer vi også av dem.....

I vårt hjem er det også sånn att vi har lillebror som lever i nuet , og storebror som helst skal forberedes på alt .... Vi lever i nuet overfor lillebror , samtidig som vi må forberede storebror .....

Vi står daglig ovenfor konflikter .... som att storebror har fått en enkel beskjed ,om att han skal gå i dusjen , som endelig skjer etter 1 time med protest ....gaping skriking og dunking i dører fra hans side .... en normal verdag hos oss er att storebror kommer hjem fra skolen ; og noe har skjedd.... og han er så ivrig att han snakker høyere enn høyest....


Ja vi trenger hjelp og ja vi får hjelp !

Vedr hendelsen du referer til så har jeg snakket med mannen om dette og sagt att det er uhørt , sånn gjør man bare ikke.... uansett hva andre mener .... Men noen hadde fortalt ham att sånn skal det gjøres ....

Jeg gjorde en feil og jeg synes ikke noe om det , og skal aldrig gjøre det igjen ....


Men jeg må spørre deg om en ting ; man må jo sette grenser for de minste også.... hvordan synes du det bør gjøres ...? F.eks så er det ikke lov å slå .... og det må ogaå de lære ....

Må hvertfall ikke sette grenser ved å skremme! Da blir resultatet du får et utrygt barn! Støvsugerepisoden er et fryktelig overtramp! Man skremmer ikke barnet sitt. Håper det ikke gjentar seg for barnets del!
 
Hallo! Jeg angrer fryktelig på hendelsen og det skal absolutt ikke gjenta seg på noen som helst måte!

Det skal jeg personlig sørge for ,

Uansett hvor sliten eller trøtt jeg er skal det ikke gå ut over barnet mitt og ingen andre får gjøre det noe heller !

Barnet mitt skal oppleve mammaen som en trygg person det kan stole på, ikke en som gjør det vondt!
 
Back
Topp