Hastekeisersnitt

[Engeel]

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle skrive ut om min opplevelse av fødselen eller ikke. Jeg har ikke vært spesielt aktiv her, men noe har det jo blitt. Så kom behovet for å få tankene litt ned.
Jeg ble satt igang med ballongkateter, dag 10 på overtid, dette var en tirsdag.
Natt til fredag ble han hentet ut av magen. Jeg var gjennom mye og prøvde alt som kunne prøves. Ballongkateter, modningspille, misoplate, modningspille igjen, ta vannet og riestimulerende. Det var lange dager, med mye vondt, usikkerhet, maserier og venting. Tilslutt ble det kritisk med pulsen til lille i magen, jeg fikk feber. Jeg hadde fått epidural, men den hjalp ikke. Riene var sterke, men ikke effektive. Tilslutt kom det et helt team inn og fortalte at de måtte utføre et keisersnitt. Jeg ble kjempe lei meg, jeg mistet alt av mot, jeg gråt, var redd og selvfølgelig veldig sliten. Men samtidig langt inne var jeg veldig lettet.

Jeg ble kjørt kjapt inn på operasjonssalen, og jeg bare gråt å gråt. Alt gikk så fort. Jeg måtte be de stoppe opp litt, jeg ville ha en liten pustepause og komme meg litt ovenfor de tankene som svirrer rundt i hodet mitt.
Jeg gråt hele tiden, jeg var livredd morsfølelsen ikke skulle komme, jeg var redd melken ikke ville komme og jeg var generelt redd. Det var ikke sånn det skulle gå. Jeg følte meg skikkelig mislykket.
Så kjente jeg på en rar følelse og plutselig kom babyskriket, ingen tvil om at morsfølelsen var der. Nå kom gledestårene. Timene etter operasjonen er litt diffuse, far var med baby og jeg ble sydd ferdig og lagt på oppvåkning. Jeg fikk noe for å slappe av og sov i noen timer, så kom far og baby. Etter enda noen timer ble jeg trillet inn på rommet hvor vi skulle tilbringe de neste dagene. De neste dagene følte jeg meg veldig liten, redd, usikker, og veldig sårbar. Jeg ble tatt godt vare på av jordmødre og barnepleiere. Dagene ble lange, og den ene natten opplevde jeg et enormt ammepress, en jordmor og barnepleier skulle ha meg til å amme natten gjennom pga melkespreng hos meg og sulten baby, jeg ble sittende i to timer i strekk. Jeg følte meg veldig alene. Jeg hadde enerom, og far kunne komme å gå når han ville.

Vi har kommet oss hjem og kommet igang med hverdagen. Dette var jo i april, så jeg har fått det litt på avstand. Men jeg opplever meg selv som en veldig sårbar person, som er blitt litt innesluttet og blir fort lei meg. Utad viser jeg ikke så mye til det, men jeg merker at hele sinnstemingen min har forandret seg. Jeg synes det er vanskelig å komme til hektene, føler meg alltid sliten. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg ville bare få ned min følelse rundt dette med hastekeisersnitt.
I dag får vi til amming, er ute blant folk, koser oss hjemme og har det igrunn veldig fint, men det sitter fortsatt veldig igjen, og lurer på hvordan jeg skal bli "fin" igjen.

Kanskje det er noen andre her inne som opplevde noe lignende?

 

[Mammadrømmen]

Huff huff, føler med deg, på en måte.

Jeg ble igangsatt med ballongkateter 4 dager over, egentlig bare fordi det var bittelitt for lite fostervann og fordi "babyen skulle jo ut likevel" + at jeg hadde litt vondt i nsgeb. Riene kom kjapt og ble fort regelmessige og utrolig vonde. Midt i en heftig rie måtte jeg kaste opp og kjente da at vannet mitt gikk samtlig, trodde jeg, men litt vanskelig å vite da det bare var blod som fosset ut av meg.

Tilkallet jordmor og ble lagt på registrering. Måtte ligge slik lenge, lengre enn jeg følte var normalt og ante derfor ugler i mosen. Det var flere jordmødre og leger inne hos meg samtlige som jeg bare blødde og blødde... Til slutt ble jeg trillet inn på en fødestue med 4 cm åpning, klar for fødsel, ringte samboer som hadde dratt hjem (dette var på natten) å fortalte at han måtte kommer. Inne på fødestuen ble faktisk vannet mitt tatt da de satte elektrode (?) på hodet til baby, så da var det ikke vannet som gikk tidligere....? Jeg hadde så vondt der jeg lå, ingen kontroll på riene og vondt i magen i mellom + at jeg var utrolig redd. Etter mye styr, masse leger, diskusjoner seg i mellom +++ ble sengen min omtrent hevet på gangen og de løp nedover gangen med meg og inn i heisen. Jeg fikk nesten ikke med meg hva som skjedde for jeg var så sliten, men i det fjerne hørte jeg "mistet hjertelyden" og "morkakeløsning".

Så det bars rett inn på operasjonsstue, i narkose med seg og katastrofe-keisersnitt ble utført.... Akkurat da kunne jeg ikke vært mer lettet fordi jeg hadde så vondt, men samtlig var jeg så redd, og samboer var jo ikke der enda og hadde ingen aning.

Ble lagt rett på recovery og fikk ikke møte lille min på 10,5 time, i tillegg lå han på nyfødtintensiv og svevde mellom liv og død pga komplikasjoner (trykk på lungene).

Vi ble på sykehuset i 2 uker, fikk holde lille første gang etter 5 dager. Prøvde å amme i de 2 ukene vi var der, men fikk det ikke ordentlig til, han får bare mme nå. Må også legge til at han nå er en frisk og rask gutt, ingen tegn til at vi fikk en tøff start på livet.

Det hele er helt uvirkelig å tenke tilbake på, og jeg kjenner at jeg nå har kommet til et punkt der jeg fortrenger det litt. Vil liksom bare fokusere på det fine vi har nå. Men det er ikke å skyve under en stol at situasjonen sitter i meg og har forandret og merket meg for livet.

Huff, dette ble langt, beklager det. Men ville vel egentlig bare fortelle at jeg vet hvordan det er at ting ikke blir som man har tenkt...

Du burde absolutt snakket med noen om dette! Vi fikk tilbud om psykolog når vi var på sykehuset. Jordmoren jeg gikk til under svangerskapet har også vært en engel i ettertid, snakket litt med henne på tlf når vi enda var på sykehuset og skal til henne igjen etter ferien for å snakke pm opplevelsen, alle er så opptatt av at vi må bearbeide det som har skjedd i tilfellet vi skal ha flere barn.

 

[Påskesol]

Vil bare si at jeg synes dere er modige som skriver om så viktige følelser. Er sikker på det er flere som har opplevd noe lignende (kan jo ev spørre i Generelt-forummet?)

Jeg synes det er viktig at en har lav terskel for å få hjelp til å bearbeide følelser og minner fra fødselen.
Det å føde er i seg selv en ganske ekstrem opplevelse som det er vanskelig, kanskje umulig, å være forberedt på. Så når forløpet ikke går som planlagt og det blir tøft tenker jeg at det er ganske logisk at det ofte er behov for profesjonell hjelp og rådgivning til å få tankene på plass, og bli fin og glad igjen.
Har ei venninne som hadde fødselsdepresjon og som fik god hjelp av en psykolog.

Gratulerer med bebisen og ønsker deg lykke til med tiden som kommer

 

[Kajsi]

Følte jeg leste min egen fødselshistorie med en gang Kjenner meg ganske godt igjen! Jeg fikk også ballongkateter 10 dager over termin, dette var en fredag. Lørdag kveld falt det ut og vi dro inn til sykehuset for å ta få en modningspille før natten kommer(de gir ikke modningspille på natten). Rundt 04.30 natt til søndag begynte riene, jeg ble trillet inn på fødeavdelingen og etterhvert kom en lege inn og tok vannet. Fostervannet var misfarget, men jeg fikk beskjed om at det ikke var noe og tenke på! Riene holdt på og klokken ble ca 12.00. Jeg ble da satt på drypp for å få pressrier. Like etter sank pulsen til lille Jonas, men etter jeg ble flyttet litt frem og tilbake på kom den opp igjen. Så skjedde det igjen, pulsen var under 30 og hadde ligget på ca 140 hele tiden ellers, og når jeg ble snudd tilbake på stod det brått en haug med mennesker der inne som hentet meg og trillet meg inn til operasjonssentralen. Jeg fikk en kort forklaring av at vi skal gjøre alt vi kan for å redde sønnen din. Så ble jeg lagt i full narkose. Jonas ble født 12.27. Mens jeg våknet opp 2 timer etterpå på overvåkningen og var brått blitt mamma men ikke møtt min sønn enda, veldig rar følelse! Ikke slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli:/ Men takke seg til en fantastisk pappa som taklet alt dette kjempe bra, var nok ganske så tøft for han også!

Men, her sitter jeg den dag i dag med en frisk og rask sønn, og det er det viktigste:-D At alt gikk bra!! Men en tøff start kan jeg si meg enig i

 

[Engeel]

Takk for at dere deler! Kanskje fint vi fikk opprettet en tråd på det.
Det er ikke alltid like lett å åpne seg fullt ut til de rundt seg. Det er nok ikk lett å se på meg hva jeg virkelig føler, for jeg gjør alt jeg kan for å skjule det. Men samtidig spør jeg meg selv hvorfor jeg prøver å skjule, når det er så viktig å prate om det..

Babyen er jo frisk og rask, og det er det viktigste <3
Jeg ble ikke lagt i full narkose som deg Kajsi, men kan tenke meg at det må være rart å våkne opp da ja.
Og det høres ut som en enda tøffere opplevelse for deg MammaDrømmen.
Jeg håper dere har det bra

 

[tussa137]

Jeg har også opplevd noe av det samme, med akutt keisersnitt etter igangsetting på overtid. Jeg forteller gjerne om opplevelsen hvis noen vil vite. Jeg har ikke så lyst til å skrive for åpent forum, så ta gjerne kontakt på melding.
Jeg hadde litt problemer med å skjønne at babyen var min og å relatere meg helt til den. Det har heldigvis gått seg til, men jeg synes fortsatt det er skuffende ikke å ha fått "fullført" fødselen selv. Og det til tross for at fornuften forteller meg at jeg bare skal være sjeleglad for at det gikk bra med både meg og baby.
Håper det går bra med dere, og at dere får bearbeidet opplevelsen. Jeg fikk tips om å gå gjennom journalnotatet fra fødselen sammen med jordmor jeg gikk til i svangerskapet, og selv om jeg ikke føler meg fullstendig traumatisert, tror jeg jeg skal benytte meg av tilbudet. Kanskje det kan være nyttig for flere?

 

[lisabet86]

Jeg ble satt i gang på termindato pga sv.diabetes med ballongkateter, nå orker jeg ikke skrive alt på nytt da jeg har delt min historie tidligere.
Men det hele endte med haste keisersnitt etter 3 døgn uten søvn og hvile, ble lagt i full narkose da hverken epidural eller spinal fungerte på meg.
Kjenner meg igjen i di følelsene, føler meg snytt for en fødsel, av å få gutten min på brystet :-(
Selv prøver jeg også å "skjule" hvordan jeg har det innerst inne, var ikke sånn det skulle gå!

Men jeg har verdens beste sønn, og jeg elsker han mer enn noe annet <3
Allikevel sitter jeg igjen med en haug av "tomme" følelser :-/

 

[Mammadrømmen]

Takk for at dere deler! Kanskje fint vi fikk opprettet en tråd på det.
Det er ikke alltid like lett å åpne seg fullt ut til de rundt seg. Det er nok ikk lett å se på meg hva jeg virkelig føler, for jeg gjør alt jeg kan for å skjule det. Men samtidig spør jeg meg selv hvorfor jeg prøver å skjule, når det er så viktig å prate om det..

Babyen er jo frisk og rask, og det er det viktigste <3
Jeg ble ikke lagt i full narkose som deg Kajsi, men kan tenke meg at det må være rart å våkne opp da ja.
Og det høres ut som en enda tøffere opplevelse for deg MammaDrømmen.
Jeg håper dere har det bra

Ja, vi har det fint alle sammen nå

Men du må huske at det spiller ingen rolle om noen andre sin opplevelse er tøffere enn din, det er det du selv opplever og står i som betyr noe! Håper at du får hjelp til å bearbeide dette, jeg anbefaler deg å ta kontakt med jordmor du gikk til i svangerskapet (hvis du gjorde det), å høre om du kan få en prat med henne.

 

[Sazzaz]

Jeg fikk føde selv. Men siden livmoren min ikke trakk seg sammen etterpå, så fikk jeg vel bare 5 min på føden med gutten å maen før jeg ble trillet vekk I all hast med store blødning. Ble lagt i narkose i 6-7 timer mens dei jobbet med å tvinge livmoren til å trekke seg sammen og stoppe blødningen. Kunne ikke garantere til mannen min om jeg ville overleve før etter ganske mange timer.

Poenget mitt var, at jeg og følte jeg gikk glipp av starten av livet til lillegutt. Såg han vel ca 45 min det første halv annet døgnet jeg lå på intensiv. Ikke fikk vi til amming og dårlig fysisk form på grunn av blodtapet (fikk overført 3,5 liter) så det slet på meg psykisk, og tok lang tid før jeg følte at morsfølelsen kom. Var jo sånn sett glad i han fra starten, men ikke sånn skikkelig. Og følte ikke han tilhørte meg.