Har nådd veggen!

BiH88

Blir kjent med forumet
Vet ikke hva jeg skal gjøre av meg.
Man vil jo alltid barnets beste. Jo lengre han holder seg inni magen jo bedre. Er 37+5 idag og er fullstendig utslit psykisk og fysisk. Er ikke meg selv. Han er høyt og lenge ønsket. Jeg ville ha gjort dette om igjen, ikke misforstå meg. Jeg gleder meg til å bli mamma.

Jeg har hatt plager fra dag 1.
Det har gått utover hele familien ikke bare meg og mannen. Etter alle plagene jeg har hatt har jeg de siste ukene svimet av daglig. Gjorde det til og med på sykehuset i går når jeg var på vekstestimering. Men de vil ikke sette meg igang, legen mener at det er vanlig. "Alt er normalt". Mannen min tør knapt å dra på jobb. Vil ikke at jeg skal være alene. Og familien trykker på "alarmknappen" hvis jeg ikke har svart på en melding etter 1 minutt. Så hverdagen er tung for min del. Klarer ikke å nyte den siste tiden. Derfor vil jeg ha han ut og i mine armer. Så jeg kan være trygg på at kan har det bra. Trygg på at jeg ikke besvimer og slår hode eller noe når jeg er alene. Ikke minst være selvstendig igjen. Ikke være avhengig av alle.

Hvordan skal jeg få legene til å ta meg alvorlig? Hvorfor må jeg bruke de aller siste kreftene på å være så usikker og redd?

Etter timen i går på sykehuset fikk jeg ny time om 2 uker. Da skulle de vurdere på nytt. 14 dager er evigheter for meg nå. Fikk beskjed sist når jeg var hos min jordmor at jeg skulle avbestille timen jeg har hos henne den 8. april hvis jeg fikk enda en time på sykehuset. Føler meg ikke velkommen hos henne heller.

Dette ble et ordentlig syte innlegg. Men måtte få det ut.
 
Jag har ikke samma problem som deg med at besvime osv.. De må vare helt otroligt at de lar deg gå sånn??!!

Og 2 uker til neste vurdering??

Jeg er også fysiskt og psykisk utslitt o njuter ikke vardagen nå. Bebisen her også er så efterlängtad og älskad og vil bare ha henne ut i armarna. Men har sån angst inför födsel o er redd o ikke alls meg selv. Gråter og klarer ikke helt av meg selv..

Ena studen föles de litt bedre og andra er jag så ledsen..
Mye hormoner som også gör sitt, men mår ikke godt nå den siste tiden.
All ventan er nå så nära at de nesten er overmektigt..

Er 39+1 idag..
 
Uff, ikke greit å ha det sånn:( Rart de ikke tar deg mer på alvor... Jeg hadde hvertfall ikke avbestilt timen hos jordmor neste uke. Ta den timen å, så har du noe å forholde deg til som er litt kortere unna!

Har ikke så mange gode råd dessverre:( Sender deg en god klem♥♥
 
Jeg hadde fått mannen min til å ringt føden og gitt dem noen alvorsord.
Ofte hører de mer på mannen enn oss "hysteriske gravide" - dessverre.
Ikke finn deg i det! ! !
De som har det "lettere" enn deg blir jo satt i gang i hytt og pine så stå på ditt!
 
Sender deg en varm klem! Ring ambulansen neste gang du svimer av, altså få noen til å ringe.. Kan jo ikke holde på sånn!:(
 
Føle VIRKELEG med deg! (Heldigvis) har eg blitt tatt på alvor og har fått god oppfølging, syns det er dårlig av dei å ikkje hjelpe/støtte deg meir enn dei gjer. Det er verkeleg ikkje akseptabelt! Huff... Sender deg ein klem og eit håp om at du snart får det bedre❤️
 
Får helt vondt av deg når jeg leser innlegget. Kan bare sende en klem. Ikke avbestill jm timen neste uke, ta den, ta din plass og krev din tid.
Skulle så ønske du ble tatt bedre hånd om.
 
Tusen takk alle sammen. Skal ikke avbestille JM timen. Kanskje jeg klarer å få henne til å ringe sykehuset, så jeg i hvert fall kan bli sikret at jeg ikke må gå over termin.
Er takknemlig for familien jeg har som tar godt vare på meg. Er bare dumt at det skal gå ut over alle. Eller så blir det til å ringe ambulansen neste gang det blir ordentlig ille. De må da i hvert fall ta meg inn på sykehuset.

Etter en natt uten søvn klarte jeg å sovne på sofaen, med middagen på komfyren. Jeg som ville overraske mannen med en god hjemmelaget middag
Fikk hvert fall testet brannalarmen.
 
Uff, får skikkelig vondt av å lese dette! Du kan da ikke gå sånn. Og besvimelse må da være ganske farlig? Tenker på morkakeløsning dersom du faller på gulvet...

Få mannen din til å ringe. De må da ta deg på alvor!
 
Mannen kjeftet veldig på legen på sykehuset i går. Hjalp lite.

Men nå trur jeg slimproppen gikk. Litt usikker. Men det var slim og en veldig stor avlang klump. Var ikke noe spor av blod i den som mange beskriver. Så litt usikker.
Uf blir bare usikker og forvirret. Har tatt bilde så får jeg se hva de sier neste gang jeg er hos lege/JM. Kjenner jeg skal begynne å "mase" på fødeavdelingen. Bare kjipt at påsken er her, det vil si underbemanning ved avdelingene.
 
Vondt å lese at du har det så tøft og ikke blir tatt på alvor :( det må slite veldig på psyken! Både til deg og til mannen. Skjønner ikke hva som må til alltid jeg :/ noen er så flinke å ta vare på de gravide mens andre ikke blir tatt vare på :( får bare håpe det starter av seg selv for deg snart da! Gå hvertfall til neste jm time og ta med mannen om du trenger støtte. Så slår dere i bordet og sier at nok er nok!!! Masse god bedring og en stor klem sendes din vei!
 
Back
Topp