BiH88
Blir kjent med forumet
Vet ikke hva jeg skal gjøre av meg.
Man vil jo alltid barnets beste. Jo lengre han holder seg inni magen jo bedre. Er 37+5 idag og er fullstendig utslit psykisk og fysisk. Er ikke meg selv. Han er høyt og lenge ønsket. Jeg ville ha gjort dette om igjen, ikke misforstå meg. Jeg gleder meg til å bli mamma.
Jeg har hatt plager fra dag 1.
Det har gått utover hele familien ikke bare meg og mannen. Etter alle plagene jeg har hatt har jeg de siste ukene svimet av daglig. Gjorde det til og med på sykehuset i går når jeg var på vekstestimering. Men de vil ikke sette meg igang, legen mener at det er vanlig. "Alt er normalt". Mannen min tør knapt å dra på jobb. Vil ikke at jeg skal være alene. Og familien trykker på "alarmknappen" hvis jeg ikke har svart på en melding etter 1 minutt. Så hverdagen er tung for min del. Klarer ikke å nyte den siste tiden. Derfor vil jeg ha han ut og i mine armer. Så jeg kan være trygg på at kan har det bra. Trygg på at jeg ikke besvimer og slår hode eller noe når jeg er alene. Ikke minst være selvstendig igjen. Ikke være avhengig av alle.
Hvordan skal jeg få legene til å ta meg alvorlig? Hvorfor må jeg bruke de aller siste kreftene på å være så usikker og redd?
Etter timen i går på sykehuset fikk jeg ny time om 2 uker. Da skulle de vurdere på nytt. 14 dager er evigheter for meg nå. Fikk beskjed sist når jeg var hos min jordmor at jeg skulle avbestille timen jeg har hos henne den 8. april hvis jeg fikk enda en time på sykehuset. Føler meg ikke velkommen hos henne heller.
Dette ble et ordentlig syte innlegg. Men måtte få det ut.
Man vil jo alltid barnets beste. Jo lengre han holder seg inni magen jo bedre. Er 37+5 idag og er fullstendig utslit psykisk og fysisk. Er ikke meg selv. Han er høyt og lenge ønsket. Jeg ville ha gjort dette om igjen, ikke misforstå meg. Jeg gleder meg til å bli mamma.
Jeg har hatt plager fra dag 1.
Det har gått utover hele familien ikke bare meg og mannen. Etter alle plagene jeg har hatt har jeg de siste ukene svimet av daglig. Gjorde det til og med på sykehuset i går når jeg var på vekstestimering. Men de vil ikke sette meg igang, legen mener at det er vanlig. "Alt er normalt". Mannen min tør knapt å dra på jobb. Vil ikke at jeg skal være alene. Og familien trykker på "alarmknappen" hvis jeg ikke har svart på en melding etter 1 minutt. Så hverdagen er tung for min del. Klarer ikke å nyte den siste tiden. Derfor vil jeg ha han ut og i mine armer. Så jeg kan være trygg på at kan har det bra. Trygg på at jeg ikke besvimer og slår hode eller noe når jeg er alene. Ikke minst være selvstendig igjen. Ikke være avhengig av alle.
Hvordan skal jeg få legene til å ta meg alvorlig? Hvorfor må jeg bruke de aller siste kreftene på å være så usikker og redd?
Etter timen i går på sykehuset fikk jeg ny time om 2 uker. Da skulle de vurdere på nytt. 14 dager er evigheter for meg nå. Fikk beskjed sist når jeg var hos min jordmor at jeg skulle avbestille timen jeg har hos henne den 8. april hvis jeg fikk enda en time på sykehuset. Føler meg ikke velkommen hos henne heller.
Dette ble et ordentlig syte innlegg. Men måtte få det ut.