henriette25!
Forumet er livet
trist å lese at du er så trist[&o] håper han viser mere interresse etterhvert,og at ting blir bedre når den lille kommer[:)]
skjønner du er lei deg.. en go klem til deg[:)]
skjønner du er lei deg.. en go klem til deg[:)]
B
Byebye
Guest
Jeg blir nødt til å manne meg opp... jeg kan jo ikke ha det sånn... om han har tenkt å være borte den perioden jeg kommer til å føde så har jeg det bedre uten han... jeg kan ikke la han komme å gå som han vil... da har jeg det bedre uten han...
Jeg må snakke me han, men gruer meg veldig... lurer på om jeg bare skal si det rett ut at han får tenke seg godt om før han pakker baggen sin i hammerfest... for om han ikke har tenkt å være her for meg og barnet så vil jeg ikke ha han her nede...
For å svare på alder og sånn så blir jeg 23 iår og han 28 i år, vi har vært sammen siden september ifjor (8mnd) og dette var ikke planlagt... men vi pratet om det da jeg testa positivt og han ga ingen utrykk for at barnet var uønsket fra hans side. han var ikke sånn her før og vi hadde det kjempe bra sammen før jeg ble gravid... når jeg sier han har forandret seg så sier han at han ikke har det, men at jeg har blitt helt gæren (fordi jeg gråter fordi han er sånn her mot meg)
Jeg må snakke me han, men gruer meg veldig... lurer på om jeg bare skal si det rett ut at han får tenke seg godt om før han pakker baggen sin i hammerfest... for om han ikke har tenkt å være her for meg og barnet så vil jeg ikke ha han her nede...
For å svare på alder og sånn så blir jeg 23 iår og han 28 i år, vi har vært sammen siden september ifjor (8mnd) og dette var ikke planlagt... men vi pratet om det da jeg testa positivt og han ga ingen utrykk for at barnet var uønsket fra hans side. han var ikke sånn her før og vi hadde det kjempe bra sammen før jeg ble gravid... når jeg sier han har forandret seg så sier han at han ikke har det, men at jeg har blitt helt gæren (fordi jeg gråter fordi han er sånn her mot meg)
Jeg og mannen min hadde vert sammen i 3mnd når jeg testa positivt med Patrick, så jeg kjenner meg veldig igjen i historien din..
Jeg ser jo nå at vi kjente ikke hverandre så godt som vi trodde, da.. Det ble fort mye krangel og bråk pga jeg var superoverfølsom og tålte veldig lite (hormoner..!), og forholdet gikk mye frem og tilbake.. Heldigvis så visste vi hele tiden at det vare en grunn til at vi ble sammen, og jobbet oss alltid gjennom kranglene.. Men det er viktig med åpenhet, absolutt!
Huff dette ble rotete skrevet, men send meg gjerne pm om du trenger noen å snakke med.. Klem[:)]
Jeg ser jo nå at vi kjente ikke hverandre så godt som vi trodde, da.. Det ble fort mye krangel og bråk pga jeg var superoverfølsom og tålte veldig lite (hormoner..!), og forholdet gikk mye frem og tilbake.. Heldigvis så visste vi hele tiden at det vare en grunn til at vi ble sammen, og jobbet oss alltid gjennom kranglene.. Men det er viktig med åpenhet, absolutt!
Huff dette ble rotete skrevet, men send meg gjerne pm om du trenger noen å snakke med.. Klem[:)]
B
Byebye
Guest
ORIGINAL: [Malin]
Jeg og mannen min hadde vert sammen i 3mnd når jeg testa positivt med Patrick, så jeg kjenner meg veldig igjen i historien din..
Jeg ser jo nå at vi kjente ikke hverandre så godt som vi trodde, da.. Det ble fort mye krangel og bråk pga jeg var superoverfølsom og tålte veldig lite (hormoner..!), og forholdet gikk mye frem og tilbake.. Heldigvis så visste vi hele tiden at det vare en grunn til at vi ble sammen, og jobbet oss alltid gjennom kranglene.. Men det er viktig med åpenhet, absolutt!
Huff dette ble rotete skrevet, men send meg gjerne pm om du trenger noen å snakke med.. Klem[:)]
Det som er så rart er at vi ikke krangla i det heeele tatt før jeg ble gravid... arrrgh.... føler alt jeg gjør er forhastet og feil....
Jeg gifta meg i 2008... det gikk heller ikke så bra og varte kun 7mnd :S æsj ass...
Lillu
Glad i forumet
ORIGINAL: MiniGull
ORIGINAL: [Malin]
Jeg og mannen min hadde vert sammen i 3mnd når jeg testa positivt med Patrick, så jeg kjenner meg veldig igjen i historien din..
Jeg ser jo nå at vi kjente ikke hverandre så godt som vi trodde, da.. Det ble fort mye krangel og bråk pga jeg var superoverfølsom og tålte veldig lite (hormoner..!), og forholdet gikk mye frem og tilbake.. Heldigvis så visste vi hele tiden at det vare en grunn til at vi ble sammen, og jobbet oss alltid gjennom kranglene.. Men det er viktig med åpenhet, absolutt!
Huff dette ble rotete skrevet, men send meg gjerne pm om du trenger noen å snakke med.. Klem[:)]
Det som er så rart er at vi ikke krangla i det heeele tatt før jeg ble gravid... arrrgh.... føler alt jeg gjør er forhastet og feil....
Jeg gifta meg i 2008... det gikk heller ikke så bra og varte kun 7mnd :S æsj ass...
Jeg syns nok ikke at du forhaster deg ved å gi et inntrykk av at du mener alvor egentlig...Det er jo viktig at dere snakker sammen, men hvis han ikke vil det så er de tikke mye du kan gjøre med det alene. Man er jo tross alt to i et forhold!!
Lillu
Glad i forumet
ORIGINAL: MiniGull
Her kommer nok en sytetråd fra lille meg... Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger...
sambo viser null interesse når det kommer til meg og babyen... jeg har tenkt at han kanskje trenger litt tid til å vende seg til tanken, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lenger...
Jeg satt og snakka om fødselsforberedende kurs og det har jeg veldig lyst å gå på, men han gidder ikke å dra med meg for han mener at det ikke angår han i det hele tatt...
Han gidder ikke skaffe seg noe jobb her nede (flytter fra hammerfest til østlandet 1juni) fordi han har planer om å prøve å få seg jobb i hammerfest fra begynnelsen av september... så det vil si at om han får den jobben der oppe så er han borte nesten hele september, dvs han er ikke hjemme dagene før termin eller på termindatoen... Han vet dette godt selv og for meg så virker det som om han håper på å misse fødselen og det irriterer vettet av meg...
Sånn som ting er nå kunne jeg like godt vært alenemor... Han bryr seg jo ikke uansett så han er mer byrde enn støtte for meg...
Vurderer nesten å gå fra han, men det strider mot alt jeg står for... jeg vil jo jobbe med dette, men det nytter ikke når det bare er jeg som prøver og han ikke gidder å snakke me meg om ting en gang.... [:(]
Trur dere han "allerede har gått fra meg" ?
_________________________________________________________________________________--
jeg sa at om han ikke har tenkt å bry seg om oss og heller prioriterer en 2mnd jobb fremfor sønnen sin fødsel så syns jeg han kan bli i hammerfest... da sa han "jammen så tar jeg ikke den jobben da" med en kvass tone... jeg sa han var nødt å tenke litt på hvordan jeg føler det og sånn og da sa han bare "du tenker for mye" "du har det jo aldri bra" "ingenting er bra nok for deg"
jeg sa til slutt "jeg gidder ikke dette" og gikk opp...
jeg sa også at det hadde vært fint om vi kunne snakka normalt sammen om sånne ting, men han svarer bare med frekk tone og ser en annen vei...
Huff!! Det er jo helt forferdelig!! Det må være så vanskelig å bo sammen med han nå...[:o][:o]
B
Byebye
Guest
Vi er hos mamma og pappa på østlandet og han reiser oppover til finnmark på fredag... gleder meg til han drar så jeg får litt ro... stygt å si det, men det er værre for meg når han er her... når han ligger ved siden av meg om natta og unngår meg for å slippe å snakke om det
Opsideisi
Elsker forumet
Altså han høres jo helt steinalder ut. Det verste av alt er at jeg tror ikke at han mener å være slem , men at han rett og slett tenker sånn !! Virker som han tror alt skal være "smooth sailing" og at han skal gjøre som han vil , så kan du styre med ditt. Og du kommer til å bli skuffet gang på gang på gang. For det virker jo som han ikke skjønner "det" ! Problemet med sånne fyrer , er at de ofte har venner og o.l som er helt like, så de kan klage over hvor masete kjærringene sine er, og skjønner aldri at de selv er helt på trynet. De er så "maskuline" at å prate om ting er "homo" og at damer griner for alt.
Nei....nå var jeg ganske generaliserende. Men dette er i hvert fall intrykket mitt sålangt. Gjør det slutt. . Det som skjer da er enten at du blir alene , og får det mye bedre, eller at han endelig tar deg på alvor og tar seg skikkelig sammen. Virker ikke som han respekterer deg i det hele tatt. Så det er viktig at du viser at du mener alvor .
Det er i hvert fall min mening
Nei....nå var jeg ganske generaliserende. Men dette er i hvert fall intrykket mitt sålangt. Gjør det slutt. . Det som skjer da er enten at du blir alene , og får det mye bedre, eller at han endelig tar deg på alvor og tar seg skikkelig sammen. Virker ikke som han respekterer deg i det hele tatt. Så det er viktig at du viser at du mener alvor .
Det er i hvert fall min mening
Lillu
Glad i forumet
ORIGINAL: Opsideisi
Altså han høres jo helt steinalder ut. Det verste av alt er at jeg tror ikke at han mener å være slem , men at han rett og slett tenker sånn !! Virker som han tror alt skal være "smooth sailing" og at han skal gjøre som han vil , så kan du styre med ditt. Og du kommer til å bli skuffet gang på gang på gang. For det virker jo som han ikke skjønner "det" ! Problemet med sånne fyrer , er at de ofte har venner og o.l som er helt like, så de kan klage over hvor masete kjærringene sine er, og skjønner aldri at de selv er helt på trynet. De er så "maskuline" at å prate om ting er "homo" og at damer griner for alt.
Nei....nå var jeg ganske generaliserende. Men dette er i hvert fall intrykket mitt sålangt. Gjør det slutt. . Det som skjer da er enten at du blir alene , og får det mye bedre, eller at han endelig tar deg på alvor og tar seg skikkelig sammen. Virker ikke som han respekterer deg i det hele tatt. Så det er viktig at du viser at du mener alvor .
Det er i hvert fall min mening
Hehehe...jeg syns det var så bra!!
Steinalder ja... Faren til mannen min er skikkelig gammel og SKIKKELIG stein alder!! Typen min har kanskje arva litt der [&:], men han har vært så flink til å forandre seg og begynne å snakke om ting etter at vi ble sammen. Jeg måtte jobbe hardt med han til å begynne med, men når jeg forsto at han bare ikke visste bedre så var det enklere. Og nå er han mye flinkere!! Vi har jo vært sammen i over 4 år så det skulle bare mangle!! [:-] Nå blir han skikkelig irritert på faren sin når han kommer med steinalder uttalelser...[:D][:D]Men en ting er i alle fall sikkert her MiniGull: Han kommer ikke til å forandre seg med mindre ønsket om forandring er der...Han må ville det selv og se mening med det. hvis ikke han ser det så kan du si og gjøre hva du vil...det vil ikke gå inn på han.
en ting somer sikkert er at hvis den typiske kommendepappapanikken har tatt han, så er det ingenting som hjelper bortsett fra å la han rase fra seg i sitt eget tempo! [:-]
det fortere du klarer å slippe han helt, det fortere kommer han hjem og blir verdens beste pappa og kjæreste igjen!!
det blir liksom en nærdødenopplevelse på en måte hvor han plutselig innser hva han nesten har sløst bort! [;)]
jeg håper du finner styrken til å slippe mannen litt og at han fort skjønner hva han gjør!!! [:D]
det fortere du klarer å slippe han helt, det fortere kommer han hjem og blir verdens beste pappa og kjæreste igjen!!
det blir liksom en nærdødenopplevelse på en måte hvor han plutselig innser hva han nesten har sløst bort! [;)]
jeg håper du finner styrken til å slippe mannen litt og at han fort skjønner hva han gjør!!! [:D]
Opsideisi
Elsker forumet
ORIGINAL: Lillu
ORIGINAL: Opsideisi
Altså han høres jo helt steinalder ut. Det verste av alt er at jeg tror ikke at han mener å være slem , men at han rett og slett tenker sånn !! Virker som han tror alt skal være "smooth sailing" og at han skal gjøre som han vil , så kan du styre med ditt. Og du kommer til å bli skuffet gang på gang på gang. For det virker jo som han ikke skjønner "det" ! Problemet med sånne fyrer , er at de ofte har venner og o.l som er helt like, så de kan klage over hvor masete kjærringene sine er, og skjønner aldri at de selv er helt på trynet. De er så "maskuline" at å prate om ting er "homo" og at damer griner for alt.
Nei....nå var jeg ganske generaliserende. Men dette er i hvert fall intrykket mitt sålangt. Gjør det slutt. . Det som skjer da er enten at du blir alene , og får det mye bedre, eller at han endelig tar deg på alvor og tar seg skikkelig sammen. Virker ikke som han respekterer deg i det hele tatt. Så det er viktig at du viser at du mener alvor .
Det er i hvert fall min mening
Hehehe...jeg syns det var så bra!!
Men en ting er i alle fall sikkert her MiniGull: Han kommer ikke til å forandre seg med mindre ønsket om forandring er der...Han må ville det selv og se mening med det. hvis ikke han ser det så kan du si og gjøre hva du vil...det vil ikke gå inn på han.
Ja det skal sies at jeg ikke er noe "tradisjonell" husfrue heller. Men det mener jeg det ikke skal forventes at noen er. Ønsker man å være det , så er det et veldig flott valg, men man skal ikke "kues" til å hele tiden ta hensyn til en som tenker annerledes. I hvert fall ikke når brorparten av VERDEN tenker annerledes :)
Jeg er enig at her er det en "nærdødenopplevelse" som trengs. Eller "nåmisterdumegomduikketardegsammenopplevelse". Reaksjonen hans da er den "ekte" han. Og vil vise hvordan han egentlig føler.
Hjemme hos oss er vi såpass strenge at selv om vi tar hensyn til hverandres ønsker og lyster , så skal ikke en være nødt til å ha en crappy dag fordi den andre er gretten. Et forhold er et samarbeid. Og bidraget bør være 50/50. Selvfølgelig har man forskjellige interesser, men et barn er ingen interesse. Det er en forpliktelse.
nå har jeg kanskje svart litt vel mange ganger på denne tråden....stakkar du rekker jo ikke svare oss i mellom kommentarene våre en gang ...[:)]
Men det er fordi vi bryr oss altså. Og fordi det er helt klart du ikke har det bra.
B
Byebye
Guest
Syns det er kjempe fint å lese alle svarene... fint å se at det ikke bare er jeg som tenker sånn... han har fått helt overtaket for han vet at jeg alltid kommer krypende tilbake om han ignorerer meg...
For et par mnd siden var jeg så dritt lei at jeg bare sa "imorgen reiser jeg" og når han spurte når jeg kom oppover igjen så sa jeg "kanskje til vinteren"
Da jeg hadde vært her nede noen dager da så begynte han jo å snakke om å flytte nedover og sånn... så det hjalp å gi han et sånt sjokk...
En kveld han var veldig frekk mot meg på telefon så la jeg bare på og lot være å svare han på meldinger eller ta telefonen... neste gang jeg snakka me han da så fikk jeg tidenes største unnskyldning...
Det hjelper å gi han uttrykk for at han kommer til å miste meg, men jeg trur han trenger litt tid å tenke over det etter at jeg har sagt ting... som det jeg sa igår, kanskje han har fått tenkt litt over det nå...? håper det iallefall... jeg har fått rast fra meg nå så jeg gidder ikke gå rundt å være sur og jævli nå de siste dagene han er her, men når han reiser oppover på fredag (for å pakke og komme tilbake i begynnelsen av juni) så kommer ikke jeg til å ta så mye kontakt. får la han komme til meg...
Også håper jeg virkelig at han dropper å flytte ned me meg om han ikke vil dette... jeg hadde ikke flytta til den andre enden av landet om jeg hadde tenkt å reise fra partneren min med det første... hvem vet, kanskje det blir litt bedre når vi kommer ordentlig på plass her nede og? Jeg føler at jeg MÅ gi det en liten sjangse for det er jo snakk om faren til barnet mitt her, men jeg skal IKKE finne meg i allverdens så om han ikke skjerper seg så blir det på hue og ræva ut... leiekontrakten står kun i mitt navn...
For et par mnd siden var jeg så dritt lei at jeg bare sa "imorgen reiser jeg" og når han spurte når jeg kom oppover igjen så sa jeg "kanskje til vinteren"
Da jeg hadde vært her nede noen dager da så begynte han jo å snakke om å flytte nedover og sånn... så det hjalp å gi han et sånt sjokk...
En kveld han var veldig frekk mot meg på telefon så la jeg bare på og lot være å svare han på meldinger eller ta telefonen... neste gang jeg snakka me han da så fikk jeg tidenes største unnskyldning...
Det hjelper å gi han uttrykk for at han kommer til å miste meg, men jeg trur han trenger litt tid å tenke over det etter at jeg har sagt ting... som det jeg sa igår, kanskje han har fått tenkt litt over det nå...? håper det iallefall... jeg har fått rast fra meg nå så jeg gidder ikke gå rundt å være sur og jævli nå de siste dagene han er her, men når han reiser oppover på fredag (for å pakke og komme tilbake i begynnelsen av juni) så kommer ikke jeg til å ta så mye kontakt. får la han komme til meg...
Også håper jeg virkelig at han dropper å flytte ned me meg om han ikke vil dette... jeg hadde ikke flytta til den andre enden av landet om jeg hadde tenkt å reise fra partneren min med det første... hvem vet, kanskje det blir litt bedre når vi kommer ordentlig på plass her nede og? Jeg føler at jeg MÅ gi det en liten sjangse for det er jo snakk om faren til barnet mitt her, men jeg skal IKKE finne meg i allverdens så om han ikke skjerper seg så blir det på hue og ræva ut... leiekontrakten står kun i mitt navn...
Hello_Cupcake
Elsker forumet
Men du gutter/menn tar jo dette med svangerskap litt annerledes enn oss jenter, som føler det så tett på kroppen.
Kanskje han bare ikke klarer å sette seg inn i dette enda. Med førstefødte så var min samboer også litt uinteressert. Han ville ikke på fødselsforberedende kurs og han var ikke kjempe interessert i å snakke om fødsel og barseltid osv osv. Jeg som var følsom og tenkte mye på dette ble sint på han og hadde litt frustrasjon. Men når alt kom til alt, så var han en kjempe støtte under fødsel, i barseltiden og nå. Han er en super pappa. Den beste!!! Jenta vår er så pappadalt og han stiler opp 120%.
Så man er jo litt forskjellig også, det kan ikke bare være at han tar dette litt annerledes enn deg og at du er følsom for tiden? Det er ikke sikkert at det er så ille som du ser det nå. Han sier jo at han ønsker barnet og vil stille opp. Så gi han litt tid, gi han den svangerskapsboka som man får gratis som er til far. Og prøv å få han til å lese den. Kanskje han gjennom andre sine ord kan begynne å forstå litt hvordan du har det og hvor viktig det er for deg at han er der under fødselen. For det tror jeg faktisk ikke han skjønner nå.
Kanskje han bare ikke klarer å sette seg inn i dette enda. Med førstefødte så var min samboer også litt uinteressert. Han ville ikke på fødselsforberedende kurs og han var ikke kjempe interessert i å snakke om fødsel og barseltid osv osv. Jeg som var følsom og tenkte mye på dette ble sint på han og hadde litt frustrasjon. Men når alt kom til alt, så var han en kjempe støtte under fødsel, i barseltiden og nå. Han er en super pappa. Den beste!!! Jenta vår er så pappadalt og han stiler opp 120%.
Så man er jo litt forskjellig også, det kan ikke bare være at han tar dette litt annerledes enn deg og at du er følsom for tiden? Det er ikke sikkert at det er så ille som du ser det nå. Han sier jo at han ønsker barnet og vil stille opp. Så gi han litt tid, gi han den svangerskapsboka som man får gratis som er til far. Og prøv å få han til å lese den. Kanskje han gjennom andre sine ord kan begynne å forstå litt hvordan du har det og hvor viktig det er for deg at han er der under fødselen. For det tror jeg faktisk ikke han skjønner nå.
Kjære deg, du høres veldig fortvilet ut! Dette er nok en mye vanskeligere tid for kjæresten din enn han vil innrømme ovenfor seg selv til og med. Det er godt at dere i hvert fall hadde det fint før graviditeten, for da tyder det jo nettopp på at årsaken til at dere har det vondt nå er den nye forandringen ved at du går gravid og tankene på tiden som kommer. Jeg tror at grunnen til at dette er blitt et så alvorlig problem i forholdet deres er at dere kommuniserer på forskjellige måter. Min erfaring med tidligere krangler med kjæresten, er at han blir helt stille som en østers, det tok ikke lange tiden...og jo mer stille han ble, jo mer snakket jeg og prøvde å tyne ut et svar fra ham. Vi fant ut at han rett og slett trengte lenger tid enn meg på å sette ord på følelsene. Ikke minst, trengte han lenger tid på å fordøye det jeg sa og det vi snakket om. Når han sier til deg "ikke tenk så mye" betyr det kanskje at han blir overveldet av all informasjonen du gir ham. Kanskje han trenger flere pauser i samtalen, hvor han kan sitte å tenke på hva du sier før han svarer. Forsøk å ikke snakke mer hvis du har stilt han et spørsmål og det tar flere minutter før han svarer. Si eventuelt at han gjerne må tenke på det, så kan dere snakke om det en annen gang hvis han virker lukket. Gå så å gjør noe annet, da beholder du også din integritet og dere kommer kanskje ut av det vonde mønsteret etterhvert.
Jeg ville også ikke gitt han et ultimatum. For det første så gir du da ham makten til å definerer forholdet som slutt, eller ikke. Det er også bedre måter å sette grenser på, men jeg tror dette handler mer om måten dere kommuniserer på. Jeg vet ikke hvor viktig det er for deg at han er der ved fødselen, men han har også et valg om han vil være der. Det kan være godt for han å vite, også at han for eksempel kan være ved sengekanten nær deg og ikke trenger å se at babyen kommer ut. Jeg synes du skal si slike ting til ham, uten å kreve et svar tilbake med en gang. Tenk heller at du sår noen frø inni ham.
Så sant han ikke bevisst er ute etter å såre deg fysisk eller psykisk tror jeg det er verdt å fortsette å være sammen med ham. Jeg tror og håper han vil vise mer interesse etter hvert og at dere får bort knuten på forholdet deres. Ikke la ham være en større byrde enn han trenger å være! Søk støtte hos venner og familie og planlegg at du ikke trenger å ha hans hjelp i så stor grad, forhåpentligvis vil han klare overgangen til å bli interessert pappa og kjæreste! Han vil også se at du er selvstendig og ikke trenger ham "til alt". Kanskje det kan lette tankene på det store ansvaret for ham også? Det å få barn er i grunn en flermannsjobb ;) Til og med alenemødre, all ære til dem, trenger jo hjelp fra omgivelsene.
Med vennlig hilsen og klem :)
Jeg ville også ikke gitt han et ultimatum. For det første så gir du da ham makten til å definerer forholdet som slutt, eller ikke. Det er også bedre måter å sette grenser på, men jeg tror dette handler mer om måten dere kommuniserer på. Jeg vet ikke hvor viktig det er for deg at han er der ved fødselen, men han har også et valg om han vil være der. Det kan være godt for han å vite, også at han for eksempel kan være ved sengekanten nær deg og ikke trenger å se at babyen kommer ut. Jeg synes du skal si slike ting til ham, uten å kreve et svar tilbake med en gang. Tenk heller at du sår noen frø inni ham.
Så sant han ikke bevisst er ute etter å såre deg fysisk eller psykisk tror jeg det er verdt å fortsette å være sammen med ham. Jeg tror og håper han vil vise mer interesse etter hvert og at dere får bort knuten på forholdet deres. Ikke la ham være en større byrde enn han trenger å være! Søk støtte hos venner og familie og planlegg at du ikke trenger å ha hans hjelp i så stor grad, forhåpentligvis vil han klare overgangen til å bli interessert pappa og kjæreste! Han vil også se at du er selvstendig og ikke trenger ham "til alt". Kanskje det kan lette tankene på det store ansvaret for ham også? Det å få barn er i grunn en flermannsjobb ;) Til og med alenemødre, all ære til dem, trenger jo hjelp fra omgivelsene.
Med vennlig hilsen og klem :)