F
Frustrert mamma
Guest
Først og fremst må jeg si at jeg tar selvkritikk for at jeg gang på gang valgte å bli hos han og ikke bare gi han opp. Jeg burde gitt han opp etter avsnitt nr. to. Jeg vet, men jeg ga han fire år til og nå står jeg her, med hus og en 5 mnd gammel datter. Jeg håper noen orker å lese gjennom og kanskje gi meg noen gode råd eller egne historier!
Vi har vært sammen i 5 år nå. Jeg velger å kalle han "Lars" her.
Fra starten av har vi kranglet masse over småting som ikke betyr noe og kranglene har vært forferdelige. Når jeg først møtte Lars, chattet vi en del før vi begynte å møtes sånn ordentlig. På den tiden hadde jeg en guttevenn som jeg sluttet å møte etter at jeg ble mer seriøs med Lars. Grunnen til at jeg kuttet han ut, var fordi jeg hadde hatt sex med han en gang jeg var full, og følte derfor at dette ikke var en venn å ta vare på.
Jeg flyttet inn hos Lars etter et år sammen, og våknet en natt av at han kom inn forbanna og skjelte meg ut. Greia var at han tidligere hadde spurt om jeg hadde ligget med denne vennen min, som han aldri har møtt og som jeg hadde kuttet ut da vi begynte å møtes, og jeg sa nei fordi jeg var veldig flau over det og uansett ikke noe han trengte å vite. Denne kvelden fikk han låne min eksterne harddisk og inne i den var det visstnok en msn-messenger logg hvor vi hadde pratet om den uheldige sexulykken, og om det at vi ikke lenger kunne møtes. I sånn ca et år, må jeg ta i mot dritt, utskjelninger, godta at jeg er ei hore o.l.
Og så er jeg ute og spiser med dama til hans kompis hvor hun begynner å prate om ei av jentene i gjengen og hvor horete hun er, fordi hun har ligget med alle gutta i gjengen. Den biten jeg tok av hamburgeren satte seg nesten i halsen og jeg spurte: "til og med Lars?" "Ja, Lars har også hatt sex med henne". Jeg ble helt fortvilet og ringte henne og sa "Du, jeg lurer på noe. Du skjønner at Lars har akkurat fortalt meg at han har ligget med deg en gang, er det sant?" "Dessverre for meg svarte hun ja"
Grunnen til at jeg reagerte slik som jeg gjorde var fordi at han behandla meg som dritt for en kar han aldri har møtt, og holdt taler om at han ikke har slike venninner. Jeg til og med spurte han spesifikk om han hadde hatt sex med henne eller henne, og han sa plett nei. Dette er ei jente som man kan kalle for midtpunkt jenta, hun er alltid med på alt og hun har deltatt på alle festligheter vi har hatt og vært på, alle parmiddager vi har hatt. Jeg hadde prøvd å bli venn med henne ved å komme på besøk alene osv.
Det endte med at han ikke fikk være der hun var, som betydde da at han ikke var med venna sine på en stund. Han skulle få igjen for all dritten han la på meg. Så mange venner som jeg mistet fordi jeg ikke kunne møte gjengen min lenger, da det var gutter i den(ikke han jeg hadde sex med). Ett år er etter flytter jeg vekk fra han og det er slutt. Men jeg klarer ikke å gi han opp. Hjertet vil ha det hjertet vil ha, og det var han. så noen mnd senere blir vi sammen igjen (selv om vi har har holdt jevnlig kontakt... )og flytter sammen igjen etter et år.
Jeg er dessverre blitt gravid og etter to måneder med krangling bestemmer vi oss for å beholde.
Vi kjøpte hus sammen og fikk så et bedre forhold, hvor vi kranglet mye mindre og pratet mer. Jeg tenkte at «siden vi klarte å komme oss gjennom så tunge ting, burde vi klare så mangt!»
Sexlivet vårt var i starten veldig fint og vi hadde mye sex, slik som alle har i starten, men når vi flyttet sammen ble det endret. Hvis jeg tok på han, prøvde å kysse han, ble han alltid så stresset, fordi han trodde det betydde sex. Så vi hadde sex en gang i uka, oftest på søndag fordi vi våknet sammen, og slik har sexlivet vært siden.
Bortsett fra når jeg ble gravid for et år siden. Når jeg var i 8.måned var det slutt på sexen og han har innrømmet at han heller ser på porno og runker. Første gang vi skulle ha sex sammen klarte han ikke å få den opp og jeg trodde det var pga nervøsitet. Men under en krangel sa han at det var fordi mine pupper var for små. Rundt 3 måneder etter fødsel skal vi prøve å ha sex, men han mister plutselig lysten fordi han ikke ser kåtheten hos meg, og drar plutselig for å vaske bilen. Jeg fortatalte han i forkant at jeg var litt redd og usikker og trengte at han tok styringen den første gangen. Neste gang vi prøver, blir han slapp inni meg og forteller meg at han ikke kjente stort, som gjorde at han ble slapp.
I det siste har vi hatt en del diskusjoner hvor jeg prater om at jeg blir sjalu, har fått dårlig selvtillit, savner å ha sex, savner å føle meg bra under sex og hvor mye jeg savner å føle at en mann vil ha meg. At han vil ha meg! Han sier at sex med meg er kjedelig, han har jo gjort det i fem år. Interessen hans begynner å dabbe, men fortsette å være sammen, det vil han! Hver gang det dukker pupper opp på tv eller ute så blir jeg lei meg på innsiden. På sydenferie en gang fikk han skikkelig hakeslep da han så ei jente (vi var i bassenget og hu stod ved bassengkanten i bikini med store flotte pupper) og det var så stygt gjort mot meg følte jeg og dagen min var ødelagt. Jeg har også tatt silikon delvis pga av han, men de er fortsatt ikke noe store. Gikk fra a til en b kan man vell si.
Nå har det blitt slik at jeg ikke lenger har lyst til å være med en slik mann. Jeg trenger noen som kan verdsette meg litt bedre og som kan like meg for den jeg er. Jeg har ikke lenger lyst til å ha sex med han, og han har aldri opplevd et nei fra meg før i helgen. Jeg bare vil ikke mer. Problemet er jo at vi har ei fantastisk datter sammen, og jeg ønsker henne ikke skilte foreldre. Jeg ville ha to barn, med samme mann, men jeg kunne aldri gått gravid igjen med denne mannen som aldri stilte opp for meg under svangerskapet og som bare satt på gutterommet (som han fikk i huset) og spilte, så porno og runket i stedet for å være med meg og gi meg litt nærhet når jeg var høygravid.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er helt rådvill og vet jo egentlig hva alle vil si: gå fra han! Men hvorfor gjorde jeg det ikke før? Hvorfor kuttet jeg ikke bare kontakten når jeg flyttet vekk fra han? Hvorfor var jeg så blind? Har jeg økonomi nok til å forlate han? (Oslo beboer). Hjelper det å prate med han? - Nei, fordi vi har pratet så mange ganger om det, og i det siste har jeg sagt at jeg ikke vil mer, men han sier senere etter krangelen: "vi må få til dette her" men ingen endringer skjer. Hvorfor elsker jeg han så ekstremt mye, når jeg ikke liker måten han er på mot meg?
Unnskyld for min lange historie... Håper noen orket å lese historien min og kanskje kan gi noen råd eller gode ord. Jeg trengte å dele det med noen. Har nemlig brukt opp toleransen hos mine få gjenværende venner for lengst.
Vi har vært sammen i 5 år nå. Jeg velger å kalle han "Lars" her.
Fra starten av har vi kranglet masse over småting som ikke betyr noe og kranglene har vært forferdelige. Når jeg først møtte Lars, chattet vi en del før vi begynte å møtes sånn ordentlig. På den tiden hadde jeg en guttevenn som jeg sluttet å møte etter at jeg ble mer seriøs med Lars. Grunnen til at jeg kuttet han ut, var fordi jeg hadde hatt sex med han en gang jeg var full, og følte derfor at dette ikke var en venn å ta vare på.
Jeg flyttet inn hos Lars etter et år sammen, og våknet en natt av at han kom inn forbanna og skjelte meg ut. Greia var at han tidligere hadde spurt om jeg hadde ligget med denne vennen min, som han aldri har møtt og som jeg hadde kuttet ut da vi begynte å møtes, og jeg sa nei fordi jeg var veldig flau over det og uansett ikke noe han trengte å vite. Denne kvelden fikk han låne min eksterne harddisk og inne i den var det visstnok en msn-messenger logg hvor vi hadde pratet om den uheldige sexulykken, og om det at vi ikke lenger kunne møtes. I sånn ca et år, må jeg ta i mot dritt, utskjelninger, godta at jeg er ei hore o.l.
Og så er jeg ute og spiser med dama til hans kompis hvor hun begynner å prate om ei av jentene i gjengen og hvor horete hun er, fordi hun har ligget med alle gutta i gjengen. Den biten jeg tok av hamburgeren satte seg nesten i halsen og jeg spurte: "til og med Lars?" "Ja, Lars har også hatt sex med henne". Jeg ble helt fortvilet og ringte henne og sa "Du, jeg lurer på noe. Du skjønner at Lars har akkurat fortalt meg at han har ligget med deg en gang, er det sant?" "Dessverre for meg svarte hun ja"
Grunnen til at jeg reagerte slik som jeg gjorde var fordi at han behandla meg som dritt for en kar han aldri har møtt, og holdt taler om at han ikke har slike venninner. Jeg til og med spurte han spesifikk om han hadde hatt sex med henne eller henne, og han sa plett nei. Dette er ei jente som man kan kalle for midtpunkt jenta, hun er alltid med på alt og hun har deltatt på alle festligheter vi har hatt og vært på, alle parmiddager vi har hatt. Jeg hadde prøvd å bli venn med henne ved å komme på besøk alene osv.
Det endte med at han ikke fikk være der hun var, som betydde da at han ikke var med venna sine på en stund. Han skulle få igjen for all dritten han la på meg. Så mange venner som jeg mistet fordi jeg ikke kunne møte gjengen min lenger, da det var gutter i den(ikke han jeg hadde sex med). Ett år er etter flytter jeg vekk fra han og det er slutt. Men jeg klarer ikke å gi han opp. Hjertet vil ha det hjertet vil ha, og det var han. så noen mnd senere blir vi sammen igjen (selv om vi har har holdt jevnlig kontakt... )og flytter sammen igjen etter et år.
Jeg er dessverre blitt gravid og etter to måneder med krangling bestemmer vi oss for å beholde.
Vi kjøpte hus sammen og fikk så et bedre forhold, hvor vi kranglet mye mindre og pratet mer. Jeg tenkte at «siden vi klarte å komme oss gjennom så tunge ting, burde vi klare så mangt!»
Sexlivet vårt var i starten veldig fint og vi hadde mye sex, slik som alle har i starten, men når vi flyttet sammen ble det endret. Hvis jeg tok på han, prøvde å kysse han, ble han alltid så stresset, fordi han trodde det betydde sex. Så vi hadde sex en gang i uka, oftest på søndag fordi vi våknet sammen, og slik har sexlivet vært siden.
Bortsett fra når jeg ble gravid for et år siden. Når jeg var i 8.måned var det slutt på sexen og han har innrømmet at han heller ser på porno og runker. Første gang vi skulle ha sex sammen klarte han ikke å få den opp og jeg trodde det var pga nervøsitet. Men under en krangel sa han at det var fordi mine pupper var for små. Rundt 3 måneder etter fødsel skal vi prøve å ha sex, men han mister plutselig lysten fordi han ikke ser kåtheten hos meg, og drar plutselig for å vaske bilen. Jeg fortatalte han i forkant at jeg var litt redd og usikker og trengte at han tok styringen den første gangen. Neste gang vi prøver, blir han slapp inni meg og forteller meg at han ikke kjente stort, som gjorde at han ble slapp.
I det siste har vi hatt en del diskusjoner hvor jeg prater om at jeg blir sjalu, har fått dårlig selvtillit, savner å ha sex, savner å føle meg bra under sex og hvor mye jeg savner å føle at en mann vil ha meg. At han vil ha meg! Han sier at sex med meg er kjedelig, han har jo gjort det i fem år. Interessen hans begynner å dabbe, men fortsette å være sammen, det vil han! Hver gang det dukker pupper opp på tv eller ute så blir jeg lei meg på innsiden. På sydenferie en gang fikk han skikkelig hakeslep da han så ei jente (vi var i bassenget og hu stod ved bassengkanten i bikini med store flotte pupper) og det var så stygt gjort mot meg følte jeg og dagen min var ødelagt. Jeg har også tatt silikon delvis pga av han, men de er fortsatt ikke noe store. Gikk fra a til en b kan man vell si.
Nå har det blitt slik at jeg ikke lenger har lyst til å være med en slik mann. Jeg trenger noen som kan verdsette meg litt bedre og som kan like meg for den jeg er. Jeg har ikke lenger lyst til å ha sex med han, og han har aldri opplevd et nei fra meg før i helgen. Jeg bare vil ikke mer. Problemet er jo at vi har ei fantastisk datter sammen, og jeg ønsker henne ikke skilte foreldre. Jeg ville ha to barn, med samme mann, men jeg kunne aldri gått gravid igjen med denne mannen som aldri stilte opp for meg under svangerskapet og som bare satt på gutterommet (som han fikk i huset) og spilte, så porno og runket i stedet for å være med meg og gi meg litt nærhet når jeg var høygravid.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er helt rådvill og vet jo egentlig hva alle vil si: gå fra han! Men hvorfor gjorde jeg det ikke før? Hvorfor kuttet jeg ikke bare kontakten når jeg flyttet vekk fra han? Hvorfor var jeg så blind? Har jeg økonomi nok til å forlate han? (Oslo beboer). Hjelper det å prate med han? - Nei, fordi vi har pratet så mange ganger om det, og i det siste har jeg sagt at jeg ikke vil mer, men han sier senere etter krangelen: "vi må få til dette her" men ingen endringer skjer. Hvorfor elsker jeg han så ekstremt mye, når jeg ikke liker måten han er på mot meg?
Unnskyld for min lange historie... Håper noen orket å lese historien min og kanskje kan gi noen råd eller gode ord. Jeg trengte å dele det med noen. Har nemlig brukt opp toleransen hos mine få gjenværende venner for lengst.
det er vanskelig når en sitter midt oppi det, å kunne tenke klart å se hva som er best for deg og datteren din.. Det er veldig enkelt for oss utenforstående å bare si "gå ifra han".. Det er faktisk ikke så enkelt når han sitter der med hus og barn.. Men tenk deg godt om.. Prøv å tenk deg viss dette ikke var deg, men din bestevenninne, hva ville du rådet henne? Og spør deg selv, vil dette bli bedre? Ønsker jeg leve livet mitt sånn?
løvemor
