Han vil flytte

[Annemor93]

Dette kan bli rotete innlegg men jeg skal prøve. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å utlevere min samboer her på forumet der han ikke er for å skrive sin side men det har vært gode og dårlige perioder siden jeg ble gravid som går mer og mer utover meg, lille og livet generelt. Kort fortalt så lever han mer eller mindre sitt eget liv. Når det har vært som verst så har vi snakket om å ikke bo sammen grunnet mye mer jeg ikke skal gå innpå.

På nyåret snakket jeg og samboeren om å flytte sammen et annet sted i håp om forbedringer men før det ble reellt kom viruset og det ble vanskelig å gjøre noe med planene.
I løpet av månedene med total lock-down fikk vi barnehageplass, vi ordnet med sinnataggen som bor under oss, vi "overtok" hytta av hans foreldre som ligger en times kjøretur fra oss og vi bestemte oss for at jeg skal søke ny jobb når permisjonen er over.
Han jobber med seg og vi prøver oss frem for å holde familien samlet.

For noen dager siden fortalte han at han ønsker å flytte likevel, enten med oss eller alene. Men han ønsker ikke å flytte innenfor samme by, langt bort....

Flytter vi alle sammen så sier jeg opp alt her i håp om at det blir bedre og ikke minst ordner seg med både jobb, hus, barnehage osv. Men flytter kun han, da står jeg alene uten noe nettverk, uten mulighet til å betale husleien på bare én lønning og midt i ny jobbsøking.
Å dele på omsorgen for lille var visst ikke så viktig, (mulig ikke riktig ordvalg?)hun og jeg kunne bo her om vi ikke ønsker å bli med på flyttingen.
Jeg føler han legger familiens fremtid i mine hender når han formulerer det hele på den måten og jeg må ærlig innrømme at det ikke gjør meg mer sikker på at å dele livet sammen er det beste samtid som at jeg ikke egentlig har så mye her å bli for selv da jeg flyttet til hans hjemsted.

Altså, er jeg dum som ikke ser det tydeligere eller er det noe som skurrer her?

Hva gjør jeg med denne situasjonen?

 

[Nordlys2018]

Vanskelig å si hva du skal gjøre, jeg forstår ikke hvorfor han vil flytte? Det høres liksom så ... midtlivskrise ut. Når man har hytte og og ting på stell (men som du skriver ligger det vel noe mer bak det) så framstår det som lite forståelig at man bare sier nei nå vil jeg flytte - langt vekk.

På den andre siden, om du føler at det er en gyldig grunn til at han vil flytte og dere kan holde sammen da så er det vel bare hytta som er det "største tapet" slik du framstiller det? Jobb og barnehage fikser man også andre steder, og burde være en stor motivasjon for han gubben din å hjelpe familien hans med hvis de kommer med på hans ego-tripp med flyttebehov...

 

[Veivalsa]

Så leit hadde dette vært meg, ville jeg jo tenkt at dette var veldig rart og det virker også som at det kommer litt brått på selv om dere har hatt litt utfordringer før.

Uten å vite alt rundt hele situasjonen kan det kanskje handle om noe mer enn at han vil flytte. Altså at det er en sammensatt greie som gjør at det er vanskelig å bli værende, enten det er snakk om rent fysisk den byen dere bor i eller i forholdet, men at det uansett er noe han kanskje ikke klarer å få snakket om?

Jeg tenker jo at det bare er én ting å gjøre, og det er å ringe til familievernkontoret å få tid til en samtale sammen med en parterapeut før noen gjør noe overilt. Det er også fordi vi hadde en veldig god opplevelse med dette selv, og jeg tenker at de verktøyene for å snakke sammen i vanskelige perioder som vi fikk der, er det som virkelig redda forholdet vårt og er noe vi tar ibruk igjen ved behov her, også snart 2 år etter vi var hos FV. Det jeg likte best med det, var jo at de hjalp oss igang med vanskelige temaer og passet på at begges stemme ble like mye hørt(jeg snakker mye og kan fort glemme å gi plass til samboer, haha) , samtidig som vi fikk råd og "oppgaver" fra time til time for å hjelpe oss videre.

Tenker hvertfall at det er verdt et forsøk, og at uansett hva samboeren din strever med, kan man ikke ta så plutselige beslutninger i et forhold. Selv om dere skulle bestemme dere for å flytte hver for dere, kan han ikke gjøre det i august om du skjønner. Det er jo mange hensyn å ta med tanke på barnehageplass, jobb og nytt bosted for dere begge. Det vil jo feks nå ikke være så lett å få en bhg-plass før august 2021,eventuelt fra januar, litt avhengig av om dere flytter et sted med ledig kapasitet i barnehagene. Så i mellomtiden må dere få snakket sammen og finne ut hvilken vei dere skal gå videre og hvorfor det skal bli sånn.

Stor klem

 

[Miss_30]

Han vil flytte, med eller uten dere. Det høres ikke spesielt bra ut spør du meg. Hvem velger å flytte fra barnet sitt( og kjæresten) uten grunn?

 

[B]

Dette har jeg sett før gjennom ei venninne. Fyren flyttet i grunnen fra dem, prioriterte seg og sitt eget liv. Jeg ser både den hendelsen og det du går gjennom som at mannen nærmest stiller et ultimatum. Han skal flytte uansett, spørsmålet er om dere blir med. Jeg tror du må snakke med han og avklare om det er tilfelle, og om han synes det er rett tidspunkt å gjøre dette nå som dere har slitt med både forholdet og med andre ting. Det er jo også et spørsmål om hva han mener med dette, mener han at dere er sammen men bor fra hverandre eller er det egentlig et slags brudd hvis du ikke flytter med? Er det egentlig en feig måte å gjøre det slutt på?

Hva tenker han om økonomi, som dette du nevner om lønn og bolig? Jeg tenker at dersom dere er sammen og han bor en annen plass, får begge betale på det som er basen for familien, der du og lille bor.

Jeg tenker som Veivalsa, her er det familievernkontoret som gjelder. De er de som kan hjelpe best.

Dersom du skulle komme til at å gå videre alene er best, så skal det sies at kanskje er det ikke dummeste tidspunktet nå som du har permisjon. Du har fri fra jobb, og lettere å gjennomføre en flytting. Tenker også som du, å bo alene der på hans hjemplass blir jo kanskje meningsløst. Jeg føler virkelig med deg, det er forferdelig vanskelig når den man er glad i går sin egen vei og gjør ting som du føler ansvar for å rette opp i. Bare husk at hans valg er hans,men ditt valg er ditt. Du er ikke nødt å følge han på alle innfall, du er ikke en dårlig person om du kommer til at det er nok nå, både pga situasjonen i seg selv og pga den manglende respekten det er at én part i et forhold alene bestemmer ting med ringvirkninger for deg og lille uten at du er spurt.

 

[Fabmamma40]

Dette kan bli rotete innlegg men jeg skal prøve. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å utlevere min samboer her på forumet der han ikke er for å skrive sin side men det har vært gode og dårlige perioder siden jeg ble gravid som går mer og mer utover meg, lille og livet generelt. Kort fortalt så lever han mer eller mindre sitt eget liv. Når det har vært som verst så har vi snakket om å ikke bo sammen grunnet mye mer jeg ikke skal gå innpå.

På nyåret snakket jeg og samboeren om å flytte sammen et annet sted i håp om forbedringer men før det ble reellt kom viruset og det ble vanskelig å gjøre noe med planene.
I løpet av månedene med total lock-down fikk vi barnehageplass, vi ordnet med sinnataggen som bor under oss, vi "overtok" hytta av hans foreldre som ligger en times kjøretur fra oss og vi bestemte oss for at jeg skal søke ny jobb når permisjonen er over.
Han jobber med seg og vi prøver oss frem for å holde familien samlet.

For noen dager siden fortalte han at han ønsker å flytte likevel, enten med oss eller alene. Men han ønsker ikke å flytte innenfor samme by, langt bort....

Flytter vi alle sammen så sier jeg opp alt her i håp om at det blir bedre og ikke minst ordner seg med både jobb, hus, barnehage osv. Men flytter kun han, da står jeg alene uten noe nettverk, uten mulighet til å betale husleien på bare én lønning og midt i ny jobbsøking.
Å dele på omsorgen for lille var visst ikke så viktig, (mulig ikke riktig ordvalg?)hun og jeg kunne bo her om vi ikke ønsker å bli med på flyttingen.
Jeg føler han legger familiens fremtid i mine hender når han formulerer det hele på den måten og jeg må ærlig innrømme at det ikke gjør meg mer sikker på at å dele livet sammen er det beste samtid som at jeg ikke egentlig har så mye her å bli for selv da jeg flyttet til hans hjemsted.

Altså, er jeg dum som ikke ser det tydeligere eller er det noe som skurrer her?

Hva gjør jeg med denne situasjonen?

Hm... Det jeg automatisk tenker er om det ikke er like greit at samboeren flytter. Så ivaretar dere de trygge omgivelsene for ho lille - det vante. Og du har din omgangskrets der.

Ei venninne av meg var i liknende situasjon. Men hun ville ikke flytte- og han bodde ikke så langt unna. Han vokste på det - og idag så bor de sammen igjen. Du kan og ta en time på familiekontoret. Lykke til. ♡

 

[Kjøttmeis]

Nå kjenner ikke jeg ham, men jeg får en følelse av at han virker mer likegyldig enn de fleste ville vært. Altså, han vil bort fra stedet og sitt der, kone og barn er ikke like viktig. Kan han ha en depresjon? Som trigges av noe på hjemstedet?

 

[Tiriltoppen]

Høres ut som han vil flytte og ut av forholdet men ikke klarer å si det rett ut, så han gir deg stafettpinnen liksom? Jeg vet ikke, men det høres jo helt merkelig ut å bare "jeg vil flytte langt vekk, du får velge selv om dere vil bli med eller ikke".
Ville absolutt tatt kontakt med familievernkontoret eller evt om helsestasjon har familieterapeuter tilgjengelig der. Det har vi hatt veldig god nytte av når vi har hatt utfordringer hjemme
Men sånn i utgangspunktet tenker jeg..hva hvis dere flytter etter? Hva blir det neste? Skal han da flytte videre eller finner han på nye ting som skal splitte familien?

 

[Annemor93]

Vanskelig å si hva du skal gjøre, jeg forstår ikke hvorfor han vil flytte? Det høres liksom så ... midtlivskrise ut. Når man har hytte og og ting på stell (men som du skriver ligger det vel noe mer bak det) så framstår det som lite forståelig at man bare sier nei nå vil jeg flytte - langt vekk.

På den andre siden, om du føler at det er en gyldig grunn til at han vil flytte og dere kan holde sammen da så er det vel bare hytta som er det "største tapet" slik du framstiller det? Jobb og barnehage fikser man også andre steder, og burde være en stor motivasjon for han gubben din å hjelpe familien hans med hvis de kommer med på hans ego-tripp med flyttebehov...

Det er nok noe i det ja. Veldig vanskelig å vite neste steg men prøver å tenke litt ut i fra erfaringer jeg har gjort meg.

 

[Annemor93]

Så leit hadde dette vært meg, ville jeg jo tenkt at dette var veldig rart og det virker også som at det kommer litt brått på selv om dere har hatt litt utfordringer før.

Uten å vite alt rundt hele situasjonen kan det kanskje handle om noe mer enn at han vil flytte. Altså at det er en sammensatt greie som gjør at det er vanskelig å bli værende, enten det er snakk om rent fysisk den byen dere bor i eller i forholdet, men at det uansett er noe han kanskje ikke klarer å få snakket om?

Jeg tenker jo at det bare er én ting å gjøre, og det er å ringe til familievernkontoret å få tid til en samtale sammen med en parterapeut før noen gjør noe overilt. Det er også fordi vi hadde en veldig god opplevelse med dette selv, og jeg tenker at de verktøyene for å snakke sammen i vanskelige perioder som vi fikk der, er det som virkelig redda forholdet vårt og er noe vi tar ibruk igjen ved behov her, også snart 2 år etter vi var hos FV. Det jeg likte best med det, var jo at de hjalp oss igang med vanskelige temaer og passet på at begges stemme ble like mye hørt(jeg snakker mye og kan fort glemme å gi plass til samboer, haha) , samtidig som vi fikk råd og "oppgaver" fra time til time for å hjelpe oss videre.

Tenker hvertfall at det er verdt et forsøk, og at uansett hva samboeren din strever med, kan man ikke ta så plutselige beslutninger i et forhold. Selv om dere skulle bestemme dere for å flytte hver for dere, kan han ikke gjøre det i august om du skjønner. Det er jo mange hensyn å ta med tanke på barnehageplass, jobb og nytt bosted for dere begge. Det vil jo feks nå ikke være så lett å få en bhg-plass før august 2021,eventuelt fra januar, litt avhengig av om dere flytter et sted med ledig kapasitet i barnehagene. Så i mellomtiden må dere få snakket sammen og finne ut hvilken vei dere skal gå videre og hvorfor det skal bli sånn.

Stor klem

Takk

Ja, jeg er veldig enig. Heldigvis er han åpen for å snakke om det hele og 'ønsker å ha oss med' men jeg er som skrevet så usikker på hvilken løsning som vil være best for først og fremst lille, ønsker jo det som er mest stabilt og trygt for henne så da er spørsmålet, hva er mest stabilt og 'den rette avgjørelsen' med tanke på både erfaringer jeg har gjort meg, sannsynligheten for at det ordner seg og selvfølgelig hvilke muligheter som eventuelt åpner seg ved å flytte kontra det å bli. Slik jeg føler det nå så trekker jeg det korteste strået uansett. Jeg skal så absolutt ta kontakt med familievernkontoret for som du skriver, dette er nok ikke gjort i løpet av sommeren.

 

[Annemor93]

Han vil flytte, med eller uten dere. Det høres ikke spesielt bra ut spør du meg. Hvem velger å flytte fra barnet sitt( og kjæresten) uten grunn?

Det er en ganske sammensatt "forklaring" men jeg er ikke uenig i det du skriver.

 

[Annemor93]

Dette har jeg sett før gjennom ei venninne. Fyren flyttet i grunnen fra dem, prioriterte seg og sitt eget liv. Jeg ser både den hendelsen og det du går gjennom som at mannen nærmest stiller et ultimatum. Han skal flytte uansett, spørsmålet er om dere blir med. Jeg tror du må snakke med han og avklare om det er tilfelle, og om han synes det er rett tidspunkt å gjøre dette nå som dere har slitt med både forholdet og med andre ting. Det er jo også et spørsmål om hva han mener med dette, mener han at dere er sammen men bor fra hverandre eller er det egentlig et slags brudd hvis du ikke flytter med? Er det egentlig en feig måte å gjøre det slutt på?

Hva tenker han om økonomi, som dette du nevner om lønn og bolig? Jeg tenker at dersom dere er sammen og han bor en annen plass, får begge betale på det som er basen for familien, der du og lille bor.

Jeg tenker som Veivalsa, her er det familievernkontoret som gjelder. De er de som kan hjelpe best.

Dersom du skulle komme til at å gå videre alene er best, så skal det sies at kanskje er det ikke dummeste tidspunktet nå som du har permisjon. Du har fri fra jobb, og lettere å gjennomføre en flytting. Tenker også som du, å bo alene der på hans hjemplass blir jo kanskje meningsløst. Jeg føler virkelig med deg, det er forferdelig vanskelig når den man er glad i går sin egen vei og gjør ting som du føler ansvar for å rette opp i. Bare husk at hans valg er hans,men ditt valg er ditt. Du er ikke nødt å følge han på alle innfall, du er ikke en dårlig person om du kommer til at det er nok nå, både pga situasjonen i seg selv og pga den manglende respekten det er at én part i et forhold alene bestemmer ting med ringvirkninger for deg og lille uten at du er spurt.

Jeg er veldig enig i alt du skriver. Jeg skal ta kontakt med familievernkontoret.

Det hele fra hans side er nok å få "prøve lykken et annet sted" da han har tråkket i den samme rytmen i mange år her vi bor nå. Jeg forstår han egentlig godt og mener selv at det kunne la seg gjøre med planlegging men det virker som han er klar til å løpe ut døren i morgen om det lar seg gjøre, med eller uten oss alle sammen. Der går det fra et ønske om å flytte for å utvide mulighetene til å prøve å flykte.

Igjen, uten å utlevere for mye så har det nok mye med hans forventninger til 'dette livet', en form for midtlivskrise og mye vanskelige følelser og tanker som han jobber med som gjør at det virker som en løsning "på alt"

 

[Annemor93]

Hm... Det jeg automatisk tenker er om det ikke er like greit at samboeren flytter. Så ivaretar dere de trygge omgivelsene for ho lille - det vante. Og du har din omgangskrets der.

Ei venninne av meg var i liknende situasjon. Men hun ville ikke flytte- og han bodde ikke så langt unna. Han vokste på det - og idag så bor de sammen igjen. Du kan og ta en time på familiekontoret. Lykke til. ♡

Det hadde jo vært en flott avsluttning på mange vanskelige kapitler.
Tusen takk♡

 

[Annemor93]

Nå kjenner ikke jeg ham, men jeg får en følelse av at han virker mer likegyldig enn de fleste ville vært. Altså, han vil bort fra stedet og sitt der, kone og barn er ikke like viktig. Kan han ha en depresjon? Som trigges av noe på hjemstedet?

Absolutt. Likegyldigheten ligger ikke så dypt egentlig men han har mye i seg som gjør at han er på en slags 'overlevelses modus' for tiden. .

 

[Annemor93]

Høres ut som han vil flytte og ut av forholdet men ikke klarer å si det rett ut, så han gir deg stafettpinnen liksom? Jeg vet ikke, men det høres jo helt merkelig ut å bare "jeg vil flytte langt vekk, du får velge selv om dere vil bli med eller ikke".
Ville absolutt tatt kontakt med familievernkontoret eller evt om helsestasjon har familieterapeuter tilgjengelig der. Det har vi hatt veldig god nytte av når vi har hatt utfordringer hjemme
Men sånn i utgangspunktet tenker jeg..hva hvis dere flytter etter? Hva blir det neste? Skal han da flytte videre eller finner han på nye ting som skal splitte familien?

Det er mye jeg ikke kan skrive men i bunn og grunn er det nok hans form for å søke nye muligheter i håp om at det er grønnere på den andre siden.

Han ønsker oss med men jeg vet ikke hva som lønner seg.
På den ene siden har jeg ingenting som holder meg her forutenom at lille har nå fått barnehageplass og vi bor her nå men på den andre siden er det som du skriver, jeg lurer på hva blir det neste? når/om det ikke hjalp likevel?

Jeg vokste opp i en familie som flyttet mye i løpet av barndommen. Jeg ønsker ikke den samme oppveksten for lille.

 

[SloppyJane]

Jeg vokste opp i en familie som flyttet mye i løpet av barndommen. Jeg ønsker ikke den samme oppveksten for lille.

Men hvis alternativet er å Vokse opp med fraværende pappa, er det ikke bedre å heller flytte?
Jeg gjorde begge deler - flyttet masse og hadde skilte foreldre. Tror nok skilsmissen har påvirket meg mer negativt enn flytting.

 

[Tiriltoppen]

Det er mye jeg ikke kan skrive men i bunn og grunn er det nok hans form for å søke nye muligheter i håp om at det er grønnere på den andre siden.

Han ønsker oss med men jeg vet ikke hva som lønner seg.
På den ene siden har jeg ingenting som holder meg her forutenom at lille har nå fått barnehageplass og vi bor her nå men på den andre siden er det som du skriver, jeg lurer på hva blir det neste? når/om det ikke hjalp likevel?

Jeg vokste opp i en familie som flyttet mye i løpet av barndommen. Jeg ønsker ikke den samme oppveksten for lille.

Jeg tenker at hvis han nå bare får for seg å flytte "uten grunn" så blir vel ikke dette det siste han finner på. Men som du sier, du forteller ikke alt her, så det blir jo vanskelig for oss å gi noen gode råd. Vi aner jo ikke hva mer som ligger bak i alt dette. Personlig ville varsellysene mine blinka hvis mannen min brått ville flytte og det var opp til meg selv om vi skulle være med. Sjansen er jo stor for at det blir krøll på nytt bosted også, og da står du der på enda et nytt sted og barnet deres blir kanskje tvunget til å flytte enda en gang..

 

[Snurri]

Dette kan bli rotete innlegg men jeg skal prøve. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å utlevere min samboer her på forumet der han ikke er for å skrive sin side men det har vært gode og dårlige perioder siden jeg ble gravid som går mer og mer utover meg, lille og livet generelt. Kort fortalt så lever han mer eller mindre sitt eget liv. Når det har vært som verst så har vi snakket om å ikke bo sammen grunnet mye mer jeg ikke skal gå innpå.

På nyåret snakket jeg og samboeren om å flytte sammen et annet sted i håp om forbedringer men før det ble reellt kom viruset og det ble vanskelig å gjøre noe med planene.
I løpet av månedene med total lock-down fikk vi barnehageplass, vi ordnet med sinnataggen som bor under oss, vi "overtok" hytta av hans foreldre som ligger en times kjøretur fra oss og vi bestemte oss for at jeg skal søke ny jobb når permisjonen er over.
Han jobber med seg og vi prøver oss frem for å holde familien samlet.

For noen dager siden fortalte han at han ønsker å flytte likevel, enten med oss eller alene. Men han ønsker ikke å flytte innenfor samme by, langt bort....

Flytter vi alle sammen så sier jeg opp alt her i håp om at det blir bedre og ikke minst ordner seg med både jobb, hus, barnehage osv. Men flytter kun han, da står jeg alene uten noe nettverk, uten mulighet til å betale husleien på bare én lønning og midt i ny jobbsøking.
Å dele på omsorgen for lille var visst ikke så viktig, (mulig ikke riktig ordvalg?)hun og jeg kunne bo her om vi ikke ønsker å bli med på flyttingen.
Jeg føler han legger familiens fremtid i mine hender når han formulerer det hele på den måten og jeg må ærlig innrømme at det ikke gjør meg mer sikker på at å dele livet sammen er det beste samtid som at jeg ikke egentlig har så mye her å bli for selv da jeg flyttet til hans hjemsted.

Altså, er jeg dum som ikke ser det tydeligere eller er det noe som skurrer her?

Hva gjør jeg med denne situasjonen?

Jeg tenker at nå må du ta et skritt tilbake og tenke på hva DU vil og ønsker. Ta han ut av mattestykket litt, og se på hva du selv faktisk har lyst til. Hva er bra for deg og barna? Hva foretrekker du? Å flytte innad i samme by er ikke like stor omveltning for barn som å flytte til en helt ny by. Dessuten må han betale barnebidrag om han flytter ut, så meget mulig at du vil kunne betale på der dere allerede bor. Så ikke tenkt at du MÅ flytte uansett. Avklar først hva du selv egentlig ønsker. Mange ganger blir jeg overrasket når jeg tenker over hva jeg selv egentlig ønsker, fordi man har mistet oversikten over egne behov mens man prøvde å tilfredsstille andre. Så ta en timeout nå og tenk på hva du selv vil. Har du egentlig lyst til å bo der du bor? Samme plass, samme leilighet, eventuelt ny bolig, eller nytt sted, isåfall hvor har du lyst til å bo?

Når du har funnet ut hva du selv egentlig ønsker, så kan du ta en ny prat med mannen. Men finn først ut realitetene: flytter han og du får full omsorg, så må han betale bidrag til deg. Regn ut hvor mye. Se på hva du kan gjøre økonomisk med den situasjonen. Kanskje er det greit å bo hver for seg. Man kan få det bedre av det.

 

[Snurri]

Absolutt. Likegyldigheten ligger ikke så dypt egentlig men han har mye i seg som gjør at han er på en slags 'overlevelses modus' for tiden. .

Om han er i overlevelsesmodus, så send han avgårde på en tur. Å komme seg vekk kan mange ganger hjelpe. Kanskje han får hodet over vann bare han er borte en uke, og får tenkt litt bedre da. Man tar ikke gode avgjørelser i overlevelsesmodus.

Om det er relatert til psykisk helse, så kan du for eksempel si at du skjønner han godt, og at du gjerne vil snakke med han om å flytte. Men at det nå er best om dere begge tenker gjennom mulighetene og også vurderer alternativene. Kanskje foreslå at han reiser bort en uke eller to og undersøker på de stedene hvor han kunne tenke seg å flytte. Altså at han drar dit og ser på boligområder osv. Det kan gjøre han godt, og så får du imens tid til å tenke deg om. Og skulle dere flytte, så er det jo kjekt at han har gjort litt forundersøkelser.

 

[Annemor93]

Men hvis alternativet er å Vokse opp med fraværende pappa, er det ikke bedre å heller flytte?
Jeg gjorde begge deler - flyttet masse og hadde skilte foreldre. Tror nok skilsmissen har påvirket meg mer negativt enn flytting.

Så absolutt. Jeg tenkte mer i den retningen hvis han "aldri" får roen og vil flytte hver gang det ikke ble som han tenkte det skulle bli så må jeg følge etter for å holde familien samlet når han egentlig tar valg som splitter oss.
Det er jo nettop det jeg ønsker, å være en familie og at lille har to foreldre som er der FOR HENNE.