Halvveis i svangerskapet og skilsmisse..

[Kmasa]

Noen som har opplevd det samme? Meg og mannen blir aldri enige og det resulterer i mye krangling. Vi har nå kommet til et punkt der vi er ulykkelig og sliten hele tiden og nesten ikke klarer å være i samme rom uten at det tar fyr i topplokket på en av oss eller begge.

Men det gjør meg mer ulykkelig at vi har endt opp der vi er nå med en sønn på 10 mnd og en baby på vei. Det er helt forferdelig å tenke på at jeg nå skal gå igjennom resten av svangerskapet og tiden etter med en baby alene når jeg hadde sett for meg oss alle sammen ilag.

Noen som har vært igjennom det samme og Har noen tips eller råd å komme med? akkurat nå har jeg bare lyst å legge meg under en Stein og ikke komme fram igjen

 

[Moxie]

Huff, så grusomt

Kan dere prøve å få dere en time på familievernkontoret (det må dere uansett hvis dere skal skilles)? Det skal ikke så mye til før det koker når en er gravid og går for halv maskin mens man har en liten som krever sitt. Det kan være greit å få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. De tingene man krangler om er ofte ting som uansett vil bli tyngre for begge om man skiller lag.

Leste en gang at man burde holde pusten og holde ut til yngste er 3 år, for frem til det er det gjerne litt unntakstilstand. Men skjønner det er litt langt frem i tid når det er så ille nå...

 

[Skvirevippen]

Så fæl situasjon

Jeg tenker at dere må kjempe jeg da. Om det var nok kjærlighet der til å velge å få et barn for noen mnd siden er det nok kjærlighet der til å i allefall kjempe for at det skal fungere.
Krangling i seg selv er ikke nok til å avslutte et samliv. Man trenger hjelp til å finne ut hvorfor man krangler.
Så mitt råd er å søke hjelp så fort som mulig. Ta en telefon på mandag

 

[Solagreen]

Så fæl situasjon

Jeg tenker at dere må kjempe jeg da. Om det var nok kjærlighet der til å velge å få et barn for noen mnd siden er det nok kjærlighet der til å i allefall kjempe for at det skal fungere.
Krangling i seg selv er ikke nok til å avslutte et samliv. Man trenger hjelp til å finne ut hvorfor man krangler.
Så mitt råd er å søke hjelp så fort som mulig. Ta en telefon på mandag

Enig med Skvirevippen! Kjærligheten er verdt å kjempe for! [emoji4]

 

[Moderator Tone]

Uff det er ikke enkelt

Mitt råd er å ta kontakt med Amathea når du er klar for det, der får du vite hvilke rettigheter du har som alenemor.

 

[Wenchus]

Jeg kan godt skrive under på at et parforhold får kjørt seg med en liten en, og at det gjerne får kjørt seg ennå en gang når man venter en til i tillegg. Det tror jeg vi er mange her inne (og der ute) som kan være enige i! Kanskje dere kan prøve å gi hverandre litt pauser, og kjenne litt på savnet. Gi hverandre tid til å treffe venner eller gjøre andre ting en kveld, uten å la hverandre svi for den tiden man har vært borte i ettertid. Det er slitsomt å være småbarnsforeldre, og man viser kanskje mer av den siden man helst vil at ingen skal se, og det er lett å la ting gå utover partneren sin.

Vi har med andre ord hatt våre diskusjoner vi også, men vi snakker oss gjennom det gang på gang på gang. Vi har funnet ut at vi MÅ fortelle hverandre hva vi forventer av hverandre i forholdet, og hva vi har behov for. Det er ikke lett å se hverandre i en hverdag med små som krever all oppmerksomhet. Men det er utrolig godt å bare få en klem eller "så deilig at du tok oppvasken idag!". Det smitter også!

Ellers tenker jeg også som flere andre: søk hjelp! Det finnes mange gode tilbud til par som trenger litt støtte. Parkurs, samtaler med samlivsterapeuter, eller med noen dere stoler på.

Hold ut liiiiiitt til! Kanskje det går seg til. Hvis det ikke går, så har dere hvertfall prøvd alt...

 

[Wenchus]

Hvordan går det med deg?

 

[Frk.Bestemt]

Det første året med baby er heavy. Man må jobbe for parforholdet. Jeg tenker at jeg ville gått i familieterapi [emoji4]

 

[Ektevanilje]

Anbefaler virkelig familievernkontoret!

 

[Anne_Myk]

Prøv å søke hjelp og rådgiving, som så mange andre her også oppfordrer til. Hva om dere innstiller dere på å finne en praktisk løsning hvor dere bor litt fra hverandre og klarer å balansere det å gi hverandre plass, men samtidig avlaste/samarbeide mtp. barn, og ikke tar noen endelig avgjørelse på å skilles før barnet du har i magen er ett år? Det er jo en unntakstilstand, det du/dere står i..... Håper det ordner seg til det beste! <3

 

[Kmasa]

Her var det mange fine kommentarer! Beklager sent svar, men har hatt problemer med å logge inn den siste tiden!

Det er så som så mellom oss, vi prøver framdeles å holde sammen for det barnet vi har og for det som kommer og selvfølgelig fordi vi er veldig gla i hverandre! Men slik ting er nå er det dukket opp så mange forskjeller mellom oss som virker helt umulig å jobbe igjennom.. det gode kan rett å slett ikke veies opp med det vonde lengre.

Det er en tung situasjon å stå i, som har vart i nærmere 11 måneder nå og som bare blir værre i stede for bedre så lysten og håpet på at vinkan få det bra er begynt å forsvinne..

 

[Kmasa]

Prøv å søke hjelp og rådgiving, som så mange andre her også oppfordrer til. Hva om dere innstiller dere på å finne en praktisk løsning hvor dere bor litt fra hverandre og klarer å balansere det å gi hverandre plass, men samtidig avlaste/samarbeide mtp. barn, og ikke tar noen endelig avgjørelse på å skilles før barnet du har i magen er ett år? Det er jo en unntakstilstand, det du/dere står i..... Håper det ordner seg til det beste! <3

Det hadde selvfølgelig vært en fin løsning, men mannen er så sjalu av seg så om jeg tar en natt hos mammaen min med sønnen bare så får jeg bare tilbake dagene i ettertid at jeg helt sikkert har vært på festligheter med andre enn han og det ene med det andre.. når det kommer til samarbeid så er veien ganske enveiskjørt, jeg har alene tatt meg av sønnen vår siden han kom til da mannen har et helt annet syn på ansvar enn meg. Han er mer den gammeldagse typen som mener at kvinnen skal være hjemme å stelle og styre med barn og hjem og der har jeg kjempet for å få hjelp fra han, men til ingen nytte

 

[Anne_Myk]

Det hadde selvfølgelig vært en fin løsning, men mannen er så sjalu av seg så om jeg tar en natt hos mammaen min med sønnen bare så får jeg bare tilbake dagene i ettertid at jeg helt sikkert har vært på festligheter med andre enn han og det ene med det andre.. når det kommer til samarbeid så er veien ganske enveiskjørt, jeg har alene tatt meg av sønnen vår siden han kom til da mannen har et helt annet syn på ansvar enn meg. Han er mer den gammeldagse typen som mener at kvinnen skal være hjemme å stelle og styre med barn og hjem og der har jeg kjempet for å få hjelp fra han, men til ingen nytte

Kjære vene. Haff, burde sikkert egentlig holde kjeft, men vanskelig å si noe annet enn at det kanskje er lurt å skille seg. Nå er jeg "bortskjemt" med en ekstremt støttende og moderne mann som nok gjør 60% av husarbeidet, og serverer meg frokost på senga hver dag... og jeg skjønner at dette ikke akkurat er "gjengs". MEN: Sjalusi og den typen kommentarer som du refererer til er helt uakseptabelt, spør du meg. I alle fall om det blir systematisk. Både mannen min og jeg er oppvokst med sykelig sjalu fedre. Det er, for å være ærlig, helt forferdelig. Mannen min var sjeleglad når foreldra skilte seg, og jeg ba til gud omtrent daglig om at mamma skulle gjøre det samme - hun gjorde det aldri, dessverre. Enkelte ganger er IKKE skilsmisse noe nederlag. Ta vare på deg selv og barna <3

 

[Kmasa]

Kjære vene. Haff, burde sikkert egentlig holde kjeft, men vanskelig å si noe annet enn at det kanskje er lurt å skille seg. Nå er jeg "bortskjemt" med en ekstremt støttende og moderne mann som nok gjør 60% av husarbeidet, og serverer meg frokost på senga hver dag... og jeg skjønner at dette ikke akkurat er "gjengs". MEN: Sjalusi og den typen kommentarer som du refererer til er helt uakseptabelt, spør du meg. I alle fall om det blir systematisk. Både mannen min og jeg er oppvokst med sykelig sjalu fedre. Det er, for å være ærlig, helt forferdelig. Mannen min var sjeleglad når foreldra skilte seg, og jeg ba til gud omtrent daglig om at mamma skulle gjøre det samme - hun gjorde det aldri, dessverre. Enkelte ganger er IKKE skilsmisse noe nederlag. Ta vare på deg selv og barna <3

Tusen takk for kloke ord. Har i dag fått vite at han har hatt et forhold til en annen i 2 måneder så her er alt håp ute. Ligger med et knust hjerte og angst for at sjokket, smerten og stresset skal ha påvirket babyen i magen da jeg ikke har kjent noe tegn til liv i siden alt dette satte i gang i dag.. har hatt rutinemessige bevegelser i 2 uker og nå er det helt stilt

 

[Heidilive]

Eg kjenne meg sjokkert - svik & utroskap er noko eg aldri blir heilt klok på - men i løpet av graviditet..? Forferdelig. Tenker på deg og ønsker deg alt godt.

Babymessig så er eg ingen ekspert. Men eg har hatt gjentatte episodar ila svangerskapet hittil med ukontrollerbar grining, høylytte skrik og så knust at eg har fremkalt angst og pustebesvær. Det har vart i timesvis nokon ganger - og eg har vært sikker på at babyen ikkje har tålt det. Ho sparkar meg fint no, og har hatt OUL siden sist gang så alt går bra. Og det gjer det nok hos deg og!

Men fy, for ein situasjon. [emoji173] håper du har mangen gode folk rundt deg.

 

[koalababy]

Kan ikke si annet enn stakkars deg,syns virkelig synd på deg i den situasjonen han har satt deg i....,men ikke finn deg i mer....!håper du får snakke med f.eks jordmor om dette og kan ta en ekstra ul så du får se alt er bra med baby,det er sikkert pga stress du ikke har merket noe nå..men ta vare på deg selv og søk hjelp...en sånn mann er ikke bra for noe«3er sikker på du vil få det bra og du er nok mye sterkere enn du kanskje føler deg her og nå..stor klem

 

[Vbt]

Det er nok stresshormoner som har gjort baby roligere, men ta kontakt med føden eller jordmor for en sjekk for sikkerhetsskyld, og så tar du med deg lille og drar til din mor eller en venninne eller noe litt.
Så må dere innom familievernkontoret, ellers er det en del praktisk som må løses fremover med NAV, bank etc etc men det håper jeg du har noen rundt deg som kan hjelpe deg med å ta tak i.
Stor klem

 

[Coolann]

[emoji22] Har ikke ord. Ta vare på deg selv og barna. Håper du får god støtte og hjelp. Ville tatt kontakt med lege/ jm for sjekk ikke en grei følelse å gå å lure på om lille har det bra [emoji20]

 

[Wenchus]

Off, går det virkelig an! Her høres det ut som at det beste for deg er å komme ut av dette forholdet. Høres virkelig ikke sunt ut å ha det sånn som du har det sammen med ham. Og utroskap i tillegg! Jeg forstår faktisk heller ikke hvordan andre damer kan ha et forhold til en mann i to måneder når han har et lite barn og enda et på vei... Selvom dette såklart er mannens skyld, så forstår jeg det bare ikke...!

Mtp den lille i magen, så kan jeg fortelle deg at da jeg gikk med mi eldste, så var jeg alene fra dag 1 (hun har en annen pappa enn mine siste). Jeg hadde det veldig tøft, og var ganske deprimert det meste av svangerskapet. Hun er idag en frisk, flott og GOD 8-åring [emoji173]️

 

[B]

Huff, dette er en vanskelig situasjon for deg. Prøv å tenke på at det tross alt ofte er bedre når en avgjørelse er tatt enn den perioden dere nå har vært gjennom. Nå er det andre ting som er vanskelige. Det forholdet du kommer ut av høres ikke sunt og bra ut. Dere har begge vært ulykkelige,han har vært veldig sjalu og nå viser det seg han har vært utro. Du fortjener bedre enn noe slikt,et dårlig forhold tærer veldig på kreftene.

Kontakt nav om en del praktiske ting. Det går helt sikkert bra med barnet i magen, husk at barn blir født hele tiden under ekstreme forhold. Be om hjelp fra folk som står deg nær,enten det er venner eller familie. Det er god støtte i det. Klem til deg.