Isond
Elsker forumet
Ser noen skriver dagbok, og prøver på det selv. Mest litt som terapi, og kanskje noen har tips eller har opplevd noe lignende.
Jeg er 42, 43 i sommer, og har prøvd i litt over halvannet år nå å bli gravid. Har to barn fra tidligere, 13 og 16. Møtte den store kjærligheten "sent" i livet. Han har et barn fra før, 21 år. Vi har prøvd lenge, og jeg begynner muligens å innstille meg på at dette ikke får en lykkelig slutt. Likevel klarer jeg ikke å slutte med prøvingen så lenge jeg har reglemessige sykluser.
Har vært til gynekolog flere ganger i løpet av denne tiden. Siste sjekk var i november i fjor. Alle verdier var normale. AMH var 5, FSH var 6.3. Gynekolog så fem follikler/eggposer i hver eggstokk, så 10 til sammen. Han mente dette var bra for alderen, men dette er altså et halvt år siden nå.
Syklusene mine var tidligere 28 dager, de siste tre årene har de iblant vært 1-2 dager kortere, med tilhørende tidligere eggløsning. Kanskje er det derfor jeg ikke blir gravid, i tillegg til alder?
Historikken min er veldig negativ og vondt blitt etterhvert. Begynte prøving høsten 2021. Ble gravid januar 2022. Alt føltes normalt, alle de vanlige symptomene som kvalme, trøtthet etc. Tok de vanlige kosttilskuddene som gravide tar, inkludert omega3 og folat. Bestilte NIPT-kit fra Danmark som ble tatt i uke 9. Fikk svar etter en uke; alt virket normalt, ingen kromosomavvik. Gledet meg veldig til TUL, var i uke 11+4. Hadde fått så gode resultater på NIPT, at jeg sa kjæresten ikke trengte å bli med på TUL, han jobber i en naboby. Så kom dit en mandag morgen. Hun sa at det var fin hjerteaktivitet og bevegelser, størrelsen var grei. Hun så lenger oppover på fosteret, ble stille. Vridde litt for å se mer nøye sikkert. Jeg spurte om det var noe galt, hun sa at hun ikke visste helt, det var noe rart med hodet. Hun ba meg vente, gikk og hentet en kollega i et naborom. De så begge på skjermen, snakket lavt sammen. Jeg hadde begynt å gråte, skjønte det var noe feil. Hun første sa at jeg sannsynligvis hadde et veldig sykt foster i magen. Sykt? NIPT-testen hadde jo vært helt fin. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang at det fantes mye verre avvik enn kromosomavvik. Det var noe feil med hodet.
Ble henvist til Ullevål, og fikk time der torsdag samme uke. Vi kjørte dit tidlig om morgenen. Ble kalt inn og en spesialist skulle bekrefte avvik. Tok henne 10 sekunder eller mindre, før hun konstaterte at ja, dette var akrani. Hun ringte inn til SIV og sa at jeg ønsket abort så fort som mulig. De ville ha meg inn på mandagen, men da klikket det helt for meg. Jeg taklet ikke tanken på å ha et sykt, døende foster inni meg en hel helg. Fikk overtalt dem til å ta imot meg torsdag for å få første tablett, og så resten av tablettene på fredagen. Sykepleier på SIV var snill og skrev onsdag på første tablett, så jeg fikk ta aborten på fredag. Hele den uka var grusom. Dro tilbake på jobb rett etter ultralyden den mandagen, og skjønner ikke hvordan jeg klarte å gå på jobb som normalt tirsdag og onsdag heller. Aborten var ikke så vond som jeg hadde trodd, det var vondest psykisk. Vi ønsket obduksjon, og heldigvis viste den at akranien hadde oppstått spontant og at det ikke var noen andre avvik. Overlegen som ringte meg, sa at gjentakelsesfaren var liten.
Spesialisten på Ullevål i mars hadde sagt at det ikke var noen grunn til å vente med å prøve igjen, så trøstet meg med det. Fikk mensen i slutten av april. Enda en syklus, og så ble jeg gravid i juni 2022. Ble jo veldig glad, men og bekymra. Men selvsagt, i uke 5 begynte jeg å spotte litt. Hadde tilfeldigvis time hos gynekolog den uka, pga, en cyste han så i april. Han så ikke tegn til graviditet, men tok blodprøve for å måle HCG og fikk henvisning til ultralyd på sykehuset uka etter. HCG var i normalområdet, veldig bra fikk jeg beskjed om. På sykehuset kunne den første legen ikke finne noe foster, tok ny blodprøve og fikk ny time til uka etter dersom jeg ikke hadde abortert av meg selv. Knust, igjen. Men HCG-stigningen var bra og normal! Småblødde til og fra, litt hver dag nesten. Neste avtale på sykehuset, var det en eldre overlege som fant et levende foster med normal hjerteaksjon etter få sekunder! Jeg ble sjokkert, og glad. Men litt bekymra, hun sa det fosteret var litt lite for å være i uke 7. Hun mente det kunne være normalt likevel, men fikk uansett ny time uka etter.
I slutten av uke 7 hadde jeg 2-3 store styrtblødninger. En kveld fosset det ut, klumper og blod. Tenkte at nå er det tomt der inne. Tre dager senere hadde jeg ultralydtimen. Fortalte dem hva som hadde skjedd. Ultralyden viste at fosteret var der fremdeles! Levende, bevegelser, hjerteaksjon. Nå var også størrelsen helt normal for antall uker og dager! Var så lykkelig akkurat da. De sa at det var en blodansamling, et hematom, nederst i livmor og at jeg kom til å blø litt mer. Gynekolg mente at det i verste fall kunne skje at blødninger kunne rive med seg fosteret, at det nå var 50-50. Dette var en onsdag. Fredagen, etter midnatt, lå jeg våken i senga og kjente smerter i magen. Kjente at jeg måtte på do. Løp nesten dit, og akkurat i tide. Det fosset ut, har aldri blødd så mye i mitt liv. Føltes som mange minutter med blod som strømmet ut. Tenkte at kanskje dette kunne gå bra, gikk jo bra etter de siste styrtblødningene. Skulle til å skylle ned, men fikk øye på noe lyst blant alt det røde. Angrer fremdeles på at jeg gjorde det, men jeg strakk hånden ned og løftet det opp. Det var fosteret. Inni sin egen lille boble. Det så perfekt og lite ut, som om det sov. Bittelite, men så at det var den lille babyen vår. Klarte ikke mer, la den forsiktig ned og skylte ned.
Uka etter hadde jeg den avtalte neste timen på sykehuset, og de kunne konstatere at svangerskapet var avsluttet. Var igjen noe rester, men jeg turte ikke si ja til utskrapning. I ettertid angret jeg, ford det tok ni uker før mensen kom tilbake. Så i oktober 2022 kunne vi prøve igjen. Ble en kjemisk graviditet i januar 2023. Enda en kjemisk i april 2023. Fikk letrozol av gynekolog i mai, og prøvde den i et par sykluser. Ingenting skjedde. Sluttet med letrozol. Fikk en ny kjemisk i september 2023. Og enda en i januar 2024, og så den foreløpig siste i april/mai 2024. Jeg fikk resept på progesterontilskudd (lutinus, senere også crinone og utrogestan) og albyl-e sommeren 2023, i tilfelle det kunne hjelpe. På de 2-3 siste kjemiske brukte jeg både progesteron og albyl-e, men uten at det hjalp.
Føler at de abortene i 2022 kanskje var de siste "normale" gravidetene jeg fikk oppleve, kun vært kjemiske etter dette. Jeg er sikkert ikke alene i det, men kjenner ofte en intens panikk og ulykke når jeg tenker på at det kanskje ikke venter noen "belønning" for meg etter all denne smerten. Kan våkne midt på natten, og klarer ikke sovne på flere timer. Tenker på graviditeten tidlig i 2022, som endte med akrani og abort. Vi fikk vite kjønnet, at vi ventet en jente. Vi diskuterte navn, og hadde mer eller mindre blitt enige. Etter TUL hadde jeg tenkt å fortelle om graviditeten på jobben, til barna mine, til folk vi kjente. Istedet blødde jeg ut jenta vi ønsket oss på sykehuset, mens jeg hadde brukt en hvit løgn til arbeidsgiver og sagt jeg var syk den dagen. Noen uker etterpå besøkte vi bestevenninna mi som hadde fått sitt første barn, en søt og frisk gutt. Hver gang vi møter dem, gjør det så vondt fordi jeg tenker på det som skulle vært datteren min, at hun ville vært bare noen måneder yngre enn sønnen hennes.
I dag fikk jeg mensen igjen, og syklusen ble på bare 24 dager. Da er vel håpet mer eller mindre borte. Eggløsning på dag 10, dårlig egg sikkert. Vet ikke hva jeg kan eller bør gjøre. Letrozol igjen kanskje, eller vitex. Kanskje letrozol vil gjøre at eggløsningen kommer en dag eller to senere? Det kan vel være bra. Eller blir slimhinnen for tynn? Jeg er ikke sikker eller trygg på noe lenger, jeg klarer ikke glede meg over ting i hverdagen sånn jeg pleide. Klarer ikke engasjere meg på jobben utover det aller mest nødvendige. Føler at ting mister mening. Vet at mange som prøver lenge har sånne følelser, at jeg sikkert burde ta meg sammen. At ny syklus, nye muligheter. Men jeg ble lett gravid før, og nå i oktober vil det være to års prøving etter de to medisinske abortene. Tre år, om man regner fra graviditeten som startet januar 2022. Er motløs, sjansen er kun 5% per syklus, eller kanskje enda mindre nå når jeg snart blir 43.
Er det egentlig noe realistisk håp om å få det barnet vi ønsker oss etter alt dette?
Jeg er 42, 43 i sommer, og har prøvd i litt over halvannet år nå å bli gravid. Har to barn fra tidligere, 13 og 16. Møtte den store kjærligheten "sent" i livet. Han har et barn fra før, 21 år. Vi har prøvd lenge, og jeg begynner muligens å innstille meg på at dette ikke får en lykkelig slutt. Likevel klarer jeg ikke å slutte med prøvingen så lenge jeg har reglemessige sykluser.
Har vært til gynekolog flere ganger i løpet av denne tiden. Siste sjekk var i november i fjor. Alle verdier var normale. AMH var 5, FSH var 6.3. Gynekolog så fem follikler/eggposer i hver eggstokk, så 10 til sammen. Han mente dette var bra for alderen, men dette er altså et halvt år siden nå.
Syklusene mine var tidligere 28 dager, de siste tre årene har de iblant vært 1-2 dager kortere, med tilhørende tidligere eggløsning. Kanskje er det derfor jeg ikke blir gravid, i tillegg til alder?
Historikken min er veldig negativ og vondt blitt etterhvert. Begynte prøving høsten 2021. Ble gravid januar 2022. Alt føltes normalt, alle de vanlige symptomene som kvalme, trøtthet etc. Tok de vanlige kosttilskuddene som gravide tar, inkludert omega3 og folat. Bestilte NIPT-kit fra Danmark som ble tatt i uke 9. Fikk svar etter en uke; alt virket normalt, ingen kromosomavvik. Gledet meg veldig til TUL, var i uke 11+4. Hadde fått så gode resultater på NIPT, at jeg sa kjæresten ikke trengte å bli med på TUL, han jobber i en naboby. Så kom dit en mandag morgen. Hun sa at det var fin hjerteaktivitet og bevegelser, størrelsen var grei. Hun så lenger oppover på fosteret, ble stille. Vridde litt for å se mer nøye sikkert. Jeg spurte om det var noe galt, hun sa at hun ikke visste helt, det var noe rart med hodet. Hun ba meg vente, gikk og hentet en kollega i et naborom. De så begge på skjermen, snakket lavt sammen. Jeg hadde begynt å gråte, skjønte det var noe feil. Hun første sa at jeg sannsynligvis hadde et veldig sykt foster i magen. Sykt? NIPT-testen hadde jo vært helt fin. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang at det fantes mye verre avvik enn kromosomavvik. Det var noe feil med hodet.
Ble henvist til Ullevål, og fikk time der torsdag samme uke. Vi kjørte dit tidlig om morgenen. Ble kalt inn og en spesialist skulle bekrefte avvik. Tok henne 10 sekunder eller mindre, før hun konstaterte at ja, dette var akrani. Hun ringte inn til SIV og sa at jeg ønsket abort så fort som mulig. De ville ha meg inn på mandagen, men da klikket det helt for meg. Jeg taklet ikke tanken på å ha et sykt, døende foster inni meg en hel helg. Fikk overtalt dem til å ta imot meg torsdag for å få første tablett, og så resten av tablettene på fredagen. Sykepleier på SIV var snill og skrev onsdag på første tablett, så jeg fikk ta aborten på fredag. Hele den uka var grusom. Dro tilbake på jobb rett etter ultralyden den mandagen, og skjønner ikke hvordan jeg klarte å gå på jobb som normalt tirsdag og onsdag heller. Aborten var ikke så vond som jeg hadde trodd, det var vondest psykisk. Vi ønsket obduksjon, og heldigvis viste den at akranien hadde oppstått spontant og at det ikke var noen andre avvik. Overlegen som ringte meg, sa at gjentakelsesfaren var liten.
Spesialisten på Ullevål i mars hadde sagt at det ikke var noen grunn til å vente med å prøve igjen, så trøstet meg med det. Fikk mensen i slutten av april. Enda en syklus, og så ble jeg gravid i juni 2022. Ble jo veldig glad, men og bekymra. Men selvsagt, i uke 5 begynte jeg å spotte litt. Hadde tilfeldigvis time hos gynekolog den uka, pga, en cyste han så i april. Han så ikke tegn til graviditet, men tok blodprøve for å måle HCG og fikk henvisning til ultralyd på sykehuset uka etter. HCG var i normalområdet, veldig bra fikk jeg beskjed om. På sykehuset kunne den første legen ikke finne noe foster, tok ny blodprøve og fikk ny time til uka etter dersom jeg ikke hadde abortert av meg selv. Knust, igjen. Men HCG-stigningen var bra og normal! Småblødde til og fra, litt hver dag nesten. Neste avtale på sykehuset, var det en eldre overlege som fant et levende foster med normal hjerteaksjon etter få sekunder! Jeg ble sjokkert, og glad. Men litt bekymra, hun sa det fosteret var litt lite for å være i uke 7. Hun mente det kunne være normalt likevel, men fikk uansett ny time uka etter.
I slutten av uke 7 hadde jeg 2-3 store styrtblødninger. En kveld fosset det ut, klumper og blod. Tenkte at nå er det tomt der inne. Tre dager senere hadde jeg ultralydtimen. Fortalte dem hva som hadde skjedd. Ultralyden viste at fosteret var der fremdeles! Levende, bevegelser, hjerteaksjon. Nå var også størrelsen helt normal for antall uker og dager! Var så lykkelig akkurat da. De sa at det var en blodansamling, et hematom, nederst i livmor og at jeg kom til å blø litt mer. Gynekolg mente at det i verste fall kunne skje at blødninger kunne rive med seg fosteret, at det nå var 50-50. Dette var en onsdag. Fredagen, etter midnatt, lå jeg våken i senga og kjente smerter i magen. Kjente at jeg måtte på do. Løp nesten dit, og akkurat i tide. Det fosset ut, har aldri blødd så mye i mitt liv. Føltes som mange minutter med blod som strømmet ut. Tenkte at kanskje dette kunne gå bra, gikk jo bra etter de siste styrtblødningene. Skulle til å skylle ned, men fikk øye på noe lyst blant alt det røde. Angrer fremdeles på at jeg gjorde det, men jeg strakk hånden ned og løftet det opp. Det var fosteret. Inni sin egen lille boble. Det så perfekt og lite ut, som om det sov. Bittelite, men så at det var den lille babyen vår. Klarte ikke mer, la den forsiktig ned og skylte ned.
Uka etter hadde jeg den avtalte neste timen på sykehuset, og de kunne konstatere at svangerskapet var avsluttet. Var igjen noe rester, men jeg turte ikke si ja til utskrapning. I ettertid angret jeg, ford det tok ni uker før mensen kom tilbake. Så i oktober 2022 kunne vi prøve igjen. Ble en kjemisk graviditet i januar 2023. Enda en kjemisk i april 2023. Fikk letrozol av gynekolog i mai, og prøvde den i et par sykluser. Ingenting skjedde. Sluttet med letrozol. Fikk en ny kjemisk i september 2023. Og enda en i januar 2024, og så den foreløpig siste i april/mai 2024. Jeg fikk resept på progesterontilskudd (lutinus, senere også crinone og utrogestan) og albyl-e sommeren 2023, i tilfelle det kunne hjelpe. På de 2-3 siste kjemiske brukte jeg både progesteron og albyl-e, men uten at det hjalp.
Føler at de abortene i 2022 kanskje var de siste "normale" gravidetene jeg fikk oppleve, kun vært kjemiske etter dette. Jeg er sikkert ikke alene i det, men kjenner ofte en intens panikk og ulykke når jeg tenker på at det kanskje ikke venter noen "belønning" for meg etter all denne smerten. Kan våkne midt på natten, og klarer ikke sovne på flere timer. Tenker på graviditeten tidlig i 2022, som endte med akrani og abort. Vi fikk vite kjønnet, at vi ventet en jente. Vi diskuterte navn, og hadde mer eller mindre blitt enige. Etter TUL hadde jeg tenkt å fortelle om graviditeten på jobben, til barna mine, til folk vi kjente. Istedet blødde jeg ut jenta vi ønsket oss på sykehuset, mens jeg hadde brukt en hvit løgn til arbeidsgiver og sagt jeg var syk den dagen. Noen uker etterpå besøkte vi bestevenninna mi som hadde fått sitt første barn, en søt og frisk gutt. Hver gang vi møter dem, gjør det så vondt fordi jeg tenker på det som skulle vært datteren min, at hun ville vært bare noen måneder yngre enn sønnen hennes.
I dag fikk jeg mensen igjen, og syklusen ble på bare 24 dager. Da er vel håpet mer eller mindre borte. Eggløsning på dag 10, dårlig egg sikkert. Vet ikke hva jeg kan eller bør gjøre. Letrozol igjen kanskje, eller vitex. Kanskje letrozol vil gjøre at eggløsningen kommer en dag eller to senere? Det kan vel være bra. Eller blir slimhinnen for tynn? Jeg er ikke sikker eller trygg på noe lenger, jeg klarer ikke glede meg over ting i hverdagen sånn jeg pleide. Klarer ikke engasjere meg på jobben utover det aller mest nødvendige. Føler at ting mister mening. Vet at mange som prøver lenge har sånne følelser, at jeg sikkert burde ta meg sammen. At ny syklus, nye muligheter. Men jeg ble lett gravid før, og nå i oktober vil det være to års prøving etter de to medisinske abortene. Tre år, om man regner fra graviditeten som startet januar 2022. Er motløs, sjansen er kun 5% per syklus, eller kanskje enda mindre nå når jeg snart blir 43.
Er det egentlig noe realistisk håp om å få det barnet vi ønsker oss etter alt dette?
Last edited:
Wild yam- bidronninggele- blodfortynnende- vitQ(?) etc kan det være noe her som hjelper
jeg heier sånn på deg!
Håper du blir gravid igjen raskt, lykke til. 
