Hei, jeg vil gjerne fortelle litt om vår vei til å få en liten spire. Hittil har veien vært lang og smertefull, men også fylt av gleder og forventning.
Vår vei har vel egentlig aldri begynnt før nå, men jeg får begynne med begynnelsen.
Som 15 åring ble jeg og kjæresten på 16 gravid, noe som ikke ble oppdaget før i uke 12, så jeg fikk tatt en abort i uke 13. Fikk egentlig ingen mulighet til å tenke over hva som egentlig skjedde, og jeg visste vel heller ikke strengt talt hva som skjedde. Etter dette slet jeg i lang tid. og verst var det da det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort. Etter dette har ønsket om å bli mor brent.
Etter et år fikk jeg problemer, stadig betennelser(noe som er vannskelig å håntere da jeg er allergisk mot alt av antibiotika), uteblitt mens til opptil 9 månder, mye smerter, av og til så intense at tårene rant og ikke klarte jeg å gå, ikke ligge, ikke sitte, alle musklene ble spent til det ytterste for å døyve de smertene som herjet i magen min.
Legen min fortalte at slik var normalt for en tenåringsjente på min alder, og ville ikke gjøre noe ved dette.
Etter nok et år fikk jeg byttet fastlege, ei kjempehyggelig dame som har sin egen plass hos meg. Hun sendte meg til sykehuset på dagen, og fikk tatt allslags undersøkelser, da viste det seg at jeg var kraftig rammet av pcos, endometriose og lavt stoffskifte. Etter dette har det vært sykehusbesøk hver 3 månde, og rutineundersøkelse hos lege hver månde. Og veien har gått mest for å bli frisk.
Vi har prøvd, å vi har gitt opp, vi har hatt pauser for så å prøvd igjen, uten å gå på noe form for prevansjon de siste 3 årene i det hele tatt.
Så endelig slo jeg meg ned med tanken på at vi ville forbli barnløse, og etter en stund klarte jeg å leve lykkelig med denne tanken, jeg fylte opp min hverdag med all den kjærligheten jeg kunne gi til våre firbente barn, og istede for å drømme om eget småbruk barn kunne leke på så ble drømmen sakte men sikkert erstattet med drømmen om et småbruk hvor jeg kunne la bikkjene løpe løs, kanskje utdanne meg til hundeinstruktør og starte mit eget oppdrett. Hvem vet, jeg ville ikke ha et barn som stod i veien, så jeg kunne bruke den tiden jeg trengte på dette, planlegge og drømme.
Så et år etter, på min 3månders visitt på sykehuset fikk jeg den beskjeden, hvis du ønsker barn burde du gå inn for å bli gravid nå, for så fin som eggstokkene og hormonene dine er nå har du aldri vært før, og pga endometriosen som har vært snill den siste månden burde dere virkelig gå for det. For jeg har ingen garanti for at en ny sjanse vil oppstå, med tanke på arrdannelser som vil komme i eggstokkene pga endometriosen.
Jeg har allerede små arrdannelser, men ikke det største slik at det ville være et under om jeg ble gravid.
Jeg fikk en resept på pergotime, og mange nye tanker melde seg. Vil jeg virkelig ut på denne berg og dalbanen igjen nå som jeg endelig har klart å slå meg til ro med å være barnløs. Og hvor urettferdig det er å få en slik beskjed som 21 åring, når jeg skulle hatt år på meg til å tenke på barn. Plutselig blir jeg satt i et løp om tid, det samme løpet eldre damer går når de nærmer seg overgangsalderen med stormskritt, fortsatt barnløs, men med et brennende ønske. Hvor uretferdig er det ikke når man får en sjanse, allerede før en har slått seg 100% til ro.
Nå har vi egentlig slått oss til ro. Vært sammen siden 15 års alderen, bodd sammen over året, forlovet nå i 2 år, og vi har diskutert å gifte oss, men vil ikke forhaste oss heller, vi er fortsatt unge. Trodde jeg. Er ikke det å være ung å slippe å bekymre seg om sin fremtid, slippe å måtte haste med å bli gravid fordi man kjemper en kamp mot tid, slippe de sorgene som oppstår? Ikke vet jeg, og ikke vil jeg vite heller.
1 månde etter sykehusbesøk kom mensen, og tid for pergokur. Nå fikk jeg plutselig dårlig tid. På 3 dager måtte jeg bestemme meg, ville jeg dette, hvis jeg skulle bli mor nå, hva med alle andre drømmer som hadde melt seg? Og hva med gubben, ville han det virkelig, eller var det noe han kun ville med tanke på min tilstand? Hva hvis jeg ikke skulle bli gravid, og min sjanse gikk fra meg? hva om det ble nok en stor skuffelse, med følelse av tap, å ikke være god nok. Tenk om jeg aldri ville bli gravid hvis vi ikke prøvde nå, ville det da være rett av meg og gi min mann det livet som barnløs? Hva hvis?
Så kom dagen da jeg skulle ta pergoen, og jeg husker at ide jeg tok de to første tablettene tenkte jeg at det som skjer er ment til å skje, blir vi gravide så er det greit, og hvis ikke, så er det greit og.
I dag er jeg på dag 10 etter siste dag med pergo, altså litt over den beste sonen for å bli gravid. Mine tanker nå i dag er ikke fullt så tvilende. Har de 4 siste dagene vært stinn i magen, og har hatt stikkende følelse i livmoren. Utrolig nok har ikke endometriosen meldt seg i det hele tatt de siste 8 dagene. Noe som er et under med tanke på at den er ganske ille i mitt tilfelle under eggløsning. Om jeg er gravid vil kun tiden vise. Men noe er forskjell, så om det kun er pergoen som har hatt en slik virkning, eller pergoen og en liten spire vet jeg ikke. Men de siste dagene har vært utrolig deilige, smertefrie til tross for stikking.
Vår vei har vel egentlig aldri begynnt før nå, men jeg får begynne med begynnelsen.
Som 15 åring ble jeg og kjæresten på 16 gravid, noe som ikke ble oppdaget før i uke 12, så jeg fikk tatt en abort i uke 13. Fikk egentlig ingen mulighet til å tenke over hva som egentlig skjedde, og jeg visste vel heller ikke strengt talt hva som skjedde. Etter dette slet jeg i lang tid. og verst var det da det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort. Etter dette har ønsket om å bli mor brent.
Etter et år fikk jeg problemer, stadig betennelser(noe som er vannskelig å håntere da jeg er allergisk mot alt av antibiotika), uteblitt mens til opptil 9 månder, mye smerter, av og til så intense at tårene rant og ikke klarte jeg å gå, ikke ligge, ikke sitte, alle musklene ble spent til det ytterste for å døyve de smertene som herjet i magen min.
Legen min fortalte at slik var normalt for en tenåringsjente på min alder, og ville ikke gjøre noe ved dette.
Etter nok et år fikk jeg byttet fastlege, ei kjempehyggelig dame som har sin egen plass hos meg. Hun sendte meg til sykehuset på dagen, og fikk tatt allslags undersøkelser, da viste det seg at jeg var kraftig rammet av pcos, endometriose og lavt stoffskifte. Etter dette har det vært sykehusbesøk hver 3 månde, og rutineundersøkelse hos lege hver månde. Og veien har gått mest for å bli frisk.
Vi har prøvd, å vi har gitt opp, vi har hatt pauser for så å prøvd igjen, uten å gå på noe form for prevansjon de siste 3 årene i det hele tatt.
Så endelig slo jeg meg ned med tanken på at vi ville forbli barnløse, og etter en stund klarte jeg å leve lykkelig med denne tanken, jeg fylte opp min hverdag med all den kjærligheten jeg kunne gi til våre firbente barn, og istede for å drømme om eget småbruk barn kunne leke på så ble drømmen sakte men sikkert erstattet med drømmen om et småbruk hvor jeg kunne la bikkjene løpe løs, kanskje utdanne meg til hundeinstruktør og starte mit eget oppdrett. Hvem vet, jeg ville ikke ha et barn som stod i veien, så jeg kunne bruke den tiden jeg trengte på dette, planlegge og drømme.
Så et år etter, på min 3månders visitt på sykehuset fikk jeg den beskjeden, hvis du ønsker barn burde du gå inn for å bli gravid nå, for så fin som eggstokkene og hormonene dine er nå har du aldri vært før, og pga endometriosen som har vært snill den siste månden burde dere virkelig gå for det. For jeg har ingen garanti for at en ny sjanse vil oppstå, med tanke på arrdannelser som vil komme i eggstokkene pga endometriosen.
Jeg har allerede små arrdannelser, men ikke det største slik at det ville være et under om jeg ble gravid.
Jeg fikk en resept på pergotime, og mange nye tanker melde seg. Vil jeg virkelig ut på denne berg og dalbanen igjen nå som jeg endelig har klart å slå meg til ro med å være barnløs. Og hvor urettferdig det er å få en slik beskjed som 21 åring, når jeg skulle hatt år på meg til å tenke på barn. Plutselig blir jeg satt i et løp om tid, det samme løpet eldre damer går når de nærmer seg overgangsalderen med stormskritt, fortsatt barnløs, men med et brennende ønske. Hvor uretferdig er det ikke når man får en sjanse, allerede før en har slått seg 100% til ro.
Nå har vi egentlig slått oss til ro. Vært sammen siden 15 års alderen, bodd sammen over året, forlovet nå i 2 år, og vi har diskutert å gifte oss, men vil ikke forhaste oss heller, vi er fortsatt unge. Trodde jeg. Er ikke det å være ung å slippe å bekymre seg om sin fremtid, slippe å måtte haste med å bli gravid fordi man kjemper en kamp mot tid, slippe de sorgene som oppstår? Ikke vet jeg, og ikke vil jeg vite heller.
1 månde etter sykehusbesøk kom mensen, og tid for pergokur. Nå fikk jeg plutselig dårlig tid. På 3 dager måtte jeg bestemme meg, ville jeg dette, hvis jeg skulle bli mor nå, hva med alle andre drømmer som hadde melt seg? Og hva med gubben, ville han det virkelig, eller var det noe han kun ville med tanke på min tilstand? Hva hvis jeg ikke skulle bli gravid, og min sjanse gikk fra meg? hva om det ble nok en stor skuffelse, med følelse av tap, å ikke være god nok. Tenk om jeg aldri ville bli gravid hvis vi ikke prøvde nå, ville det da være rett av meg og gi min mann det livet som barnløs? Hva hvis?
Så kom dagen da jeg skulle ta pergoen, og jeg husker at ide jeg tok de to første tablettene tenkte jeg at det som skjer er ment til å skje, blir vi gravide så er det greit, og hvis ikke, så er det greit og.
I dag er jeg på dag 10 etter siste dag med pergo, altså litt over den beste sonen for å bli gravid. Mine tanker nå i dag er ikke fullt så tvilende. Har de 4 siste dagene vært stinn i magen, og har hatt stikkende følelse i livmoren. Utrolig nok har ikke endometriosen meldt seg i det hele tatt de siste 8 dagene. Noe som er et under med tanke på at den er ganske ille i mitt tilfelle under eggløsning. Om jeg er gravid vil kun tiden vise. Men noe er forskjell, så om det kun er pergoen som har hatt en slik virkning, eller pergoen og en liten spire vet jeg ikke. Men de siste dagene har vært utrolig deilige, smertefrie til tross for stikking.
[/image]
[/image]
[/image]
[/image]
[/image]
ikke akkurat. men men, nå får jeg nesten tursle i seng, er så trøtt atte
