Gruer meg til å fortelle...

[illa]

Vi har to barn fra før, og med begge de forrige gledet jeg meg til å dele nyheten med familie og venner. Jeg visste at vi bare ville møte glede fra alle vi fortalte det til.

Denne gangen gruer jeg meg til å fortelle. Foreløpig har jeg delt det med noen nære venninner, men ikke med noen i familien. Grunnen til at jeg nøler denne gangen er for det første alderen min, jeg blir 41 år neste år.. Selv om jeg personlig ikke synes det er for sent å få barn godt oppe i 40-årene, vet jeg at mange mener det. Jeg gruer meg til reaksjonene fra andre foreldre i barnehagen og på skolen... Jeg vet at ingen kommer til å si noe negativt til oss, men jeg føler liksom jeg må ha en slags "unnskyldning" eller forklaring på hvorfor vi har valgt å få et barn til - spesielt siden de andre to er så store (9 og 6 neste år), og vi egentlig var ferdig med "småbarnstiden". Jeg vet at dette er dumt av meg og at jeg uansett ikke bør bry meg om hva folk tenker, men jeg er nå en gang skrudd sammen på den måten..

Mamma, som alltid stiller opp for oss og som jeg har et godt forhold til, er kanskje den jeg gruer meg mest til å si det til.. Hun er tett på hverdagen vår og ser hvordan vi ofte strever for å få kabalen til å gå opp med hektiske jobber og oppfølging av de to barna vi har, og hun har vært bekymret for at jeg tidvis har vært sliten og stresset. Hun kommer til å tenke at dette er fullstendig galskap... Søsteren min har nettopp fått sitt første barn, og jeg har heller ikke lyst til å "ta oppmerksomheten" fra henne. Hun har vært supertante for mine i alle år, og nå var det liksom min tur til å gi tilbake hjelp og oppmerksomhet til henne. Jeg skal gjøre mitt beste for å stille opp som tante for mitt nydelige tantebarn, men nå får jo familien enda en liten en å forholde seg til.. Huff, dette høres så fælt ut og jeg får nesten dårlig samvittighet for den lille i magen, men jeg går daglig og gnager på disse tankene... Jeg må vel bare få det overstått og si det sånn det er om noen uker, men jeg gleder meg ikke....

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut...

 

[Lykketroll1]

Vi har to barn fra før, og med begge de forrige gledet jeg meg til å dele nyheten med familie og venner. Jeg visste at vi bare ville møte glede fra alle vi fortalte det til.

Denne gangen gruer jeg meg til å fortelle. Foreløpig har jeg delt det med noen nære venninner, men ikke med noen i familien. Grunnen til at jeg nøler denne gangen er for det første alderen min, jeg blir 41 år neste år.. Selv om jeg personlig ikke synes det er for sent å få barn godt oppe i 40-årene, vet jeg at mange mener det. Jeg gruer meg til reaksjonene fra andre foreldre i barnehagen og på skolen... Jeg vet at ingen kommer til å si noe negativt til oss, men jeg føler liksom jeg må ha en slags "unnskyldning" eller forklaring på hvorfor vi har valgt å få et barn til - spesielt siden de andre to er så store (9 og 6 neste år), og vi egentlig var ferdig med "småbarnstiden". Jeg vet at dette er dumt av meg og at jeg uansett ikke bør bry meg om hva folk tenker, men jeg er nå en gang skrudd sammen på den måten..

Mamma, som alltid stiller opp for oss og som jeg har et godt forhold til, er kanskje den jeg gruer meg mest til å si det til.. Hun er tett på hverdagen vår og ser hvordan vi ofte strever for å få kabalen til å gå opp med hektiske jobber og oppfølging av de to barna vi har, og hun har vært bekymret for at jeg tidvis har vært sliten og stresset. Hun kommer til å tenke at dette er fullstendig galskap... Søsteren min har nettopp fått sitt første barn, og jeg har heller ikke lyst til å "ta oppmerksomheten" fra henne. Hun har vært supertante for mine i alle år, og nå var det liksom min tur til å gi tilbake hjelp og oppmerksomhet til henne. Jeg skal gjøre mitt beste for å stille opp som tante for mitt nydelige tantebarn, men nå får jo familien enda en liten en å forholde seg til.. Huff, dette høres så fælt ut og jeg får nesten dårlig samvittighet for den lille i magen, men jeg går daglig og gnager på disse tankene... Jeg må vel bare få det overstått og si det sånn det er om noen uker, men jeg gleder meg ikke....

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut...

Så trist å ha det slik. Jeg håper og tror at reaksjonene blir en helt annen enn du forventer! Veldig ofte gruer man seg til slike ting uten grunn! Min søster gruet seg noe vanvittig for hun var bare 18 og ingen av de var i jobb.. allikevel fikk hun bare gledelige tilbakemeldinger <3 familie og venner overassker ofte på sånne ting!

Lykke til og klem til deg.

 

[Himla]

Høres ikke noe særlig ut å føle det sånn. Det er jo ikke så uvanlig å få barn når man er 41 synes jeg, og jeg har aldri villet reagert på det. Håper du får andre reaksjoner enn de du frykter Et barn til i familien er jo en glede. Og hvis søsteren din akkuret har fått et barn så blir jo barna deres ganske jevngamle, og det kan jo være veldig fint også

 

[Kine856]

Vi har to barn fra før, og med begge de forrige gledet jeg meg til å dele nyheten med familie og venner. Jeg visste at vi bare ville møte glede fra alle vi fortalte det til.

Denne gangen gruer jeg meg til å fortelle. Foreløpig har jeg delt det med noen nære venninner, men ikke med noen i familien. Grunnen til at jeg nøler denne gangen er for det første alderen min, jeg blir 41 år neste år.. Selv om jeg personlig ikke synes det er for sent å få barn godt oppe i 40-årene, vet jeg at mange mener det. Jeg gruer meg til reaksjonene fra andre foreldre i barnehagen og på skolen... Jeg vet at ingen kommer til å si noe negativt til oss, men jeg føler liksom jeg må ha en slags "unnskyldning" eller forklaring på hvorfor vi har valgt å få et barn til - spesielt siden de andre to er så store (9 og 6 neste år), og vi egentlig var ferdig med "småbarnstiden". Jeg vet at dette er dumt av meg og at jeg uansett ikke bør bry meg om hva folk tenker, men jeg er nå en gang skrudd sammen på den måten..

Mamma, som alltid stiller opp for oss og som jeg har et godt forhold til, er kanskje den jeg gruer meg mest til å si det til.. Hun er tett på hverdagen vår og ser hvordan vi ofte strever for å få kabalen til å gå opp med hektiske jobber og oppfølging av de to barna vi har, og hun har vært bekymret for at jeg tidvis har vært sliten og stresset. Hun kommer til å tenke at dette er fullstendig galskap... Søsteren min har nettopp fått sitt første barn, og jeg har heller ikke lyst til å "ta oppmerksomheten" fra henne. Hun har vært supertante for mine i alle år, og nå var det liksom min tur til å gi tilbake hjelp og oppmerksomhet til henne. Jeg skal gjøre mitt beste for å stille opp som tante for mitt nydelige tantebarn, men nå får jo familien enda en liten en å forholde seg til.. Huff, dette høres så fælt ut og jeg får nesten dårlig samvittighet for den lille i magen, men jeg går daglig og gnager på disse tankene... Jeg må vel bare få det overstått og si det sånn det er om noen uker, men jeg gleder meg ikke....

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut...

Det er jo deres valg å få ett barn til,planlagt eller ei. Og det er jo ikke unormalt å få barn i starten av 40-åra heller og siden det er nr.3 og ikke nr.1 så tror ikke jeg at noen vil reagere på det.
Når det kommer til familien så vil de nok bli glade og syns ikke du skal ha dårlig samvittighet. Gled deg over å være tante og gled deg over å være gravid. Vi har det også stressende og hektisk til tider og jeg er kjempe sliten noen ganger og jeg har bare ei jente på 50%.

 

[Plomme]

Jeg skjønner godt hva du mener med å fortelle en mamma som alltid stiller opp, og som vet hvordan man holder på i hverdagen. Jeg tenkte fortelle min mamma om ikke lenge, og si at jeg vil fortelle for å ha noen å klage til når jeg er kvalm osv. Jeg har en del mistanker om hva hun kommer til å si. Disse mødrene (oss inkludert) vil jo bare våre barn godt så prøv fokuser på det fremfor å få piggene ut om de ikke kommer med udelt positiv respons på nyheten. Det vet jeg iallfall at min ikke kommer til å ha Så får svigermor ta seg av den hysterisk lykkelig bestemor biten.

Vil legge til at jeg synes det er så bra med de litt eldre foreldrene til barna i bhg til mitt barn

 

[Realisten]

Jeg har hatt familiemedlemmer som har vært betraktelig eldre enn deg når de har fått barn (familie til en eks), og det var en del hevede bryn når det kom frem at det var ventet barn der. Men det gikk fort over, og det ble et fantastisk barn som alle er kjempeglade i, man måtte liksom bare over sjokket i starten.

Forhåpentligvis får du ingen negative reaksjoner, syns ikke det er uvanlig med barn i din alder. Men skulle noen være negative, så kommer de nok fort over det

 

[Mamma til 5 ❤]

Har selv følt på tanken om hva andre rundt tenker om at vi får barn nå, jeg er jo 39 år nå å har 3 barn fra før som er 20, 17 og straks 14 år gamle, men har tenkt som så at hva andre mener å syns ikke har noe å si Så lenge vi er klare for dette selv, å ja nærmeste familie vet allerede om hemmeligheten å de ble glade så de gleder seg veldig, vi var i starten redde for at de kunne reagere negativt pga min alder men det gjorde de ikke, så håper du får en like positiv overraskelse når du forteller det til dine slik vi fikk, men vi har ikke gått ut offentlig til alle at vi venter barn enda å det vil vi vente med frem til risken før spontanabort er over, men ja gruer oss veldig før hva alle andre venner vil si når den tid kommer, men vi tenker som så at kan de ikke respektere oss og vårt valg er de ikke ekte venner heller å da trenger man ikke omgås med de heller.

 

[Plomme]

Har selv følt på tanken om hva andre rundt tenker om at vi får barn nå, jeg er jo 39 år nå å har 3 barn fra før som er 20, 17 og straks 14 år gamle, men har tenkt som så at hva andre mener å syns ikke har noe å si Så lenge vi er klare for dette selv, å ja nærmeste familie vet allerede om hemmeligheten å de ble glade så de gleder seg veldig, vi var i starten redde for at de kunne reagere negativt pga min alder men det gjorde de ikke, så håper du får en like positiv overraskelse når du forteller det til dine slik vi fikk, men vi har ikke gått ut offentlig til alle at vi venter barn enda å det vil vi vente med frem til risken før spontanabort er over, men ja gruer oss veldig før hva alle andre venner vil si når den tid kommer, men vi tenker som så at kan de ikke respektere oss og vårt valg er de ikke ekte venner heller å da trenger man ikke omgås med de heller.

Hehe, kanskje det er litt fordelen med å være eldre, at man ikke bryr seg like mye om hva andre synes?

 

[Mamma til 5 ❤]

Hehe, kanskje det er litt fordelen med å være eldre, at man ikke bryr seg like mye om hva andre synes?

Ja er nok en fordel slikt, men da jeg fikk min eldste så mange ned på meg siden de anså meg som en ung mor så har fått føle den biten også tidligere.

 

[illa]

Takk for mange fine svar Det er nok bare å hoppe i det snart.. Men, venter til vi er i andre trimester og over på "tryggere" grunn.

 

[illa]

Jeg skjønner godt hva du mener med å fortelle en mamma som alltid stiller opp, og som vet hvordan man holder på i hverdagen. Jeg tenkte fortelle min mamma om ikke lenge, og si at jeg vil fortelle for å ha noen å klage til når jeg er kvalm osv. Jeg har en del mistanker om hva hun kommer til å si. Disse mødrene (oss inkludert) vil jo bare våre barn godt så prøv fokuser på det fremfor å få piggene ut om de ikke kommer med udelt positiv respons på nyheten. Det vet jeg iallfall at min ikke kommer til å ha Så får svigermor ta seg av den hysterisk lykkelig bestemor biten.

Vil legge til at jeg synes det er så bra med de litt eldre foreldrene til barna i bhg til mitt barn

Takk for fint svar. Det blir det samme her med svigermor Og du har nok rett med tanke på egen mor, det er jo fordi de bryr seg ekstra om oss, og blir bekymret på en annen måte.

 

[Plomme]

Takk for fint svar. Det blir det samme her med svigermor Og du har nok rett med tanke på egen mor, det er jo fordi de bryr seg ekstra om oss, og blir bekymret på en annen måte.

Man mister litt filter med de nærmeste. Jeg ble sjokkert og lei meg over responsen da jeg fortalte at jeg var gravid med min første. Svigermor bare i ekstase. Men det er jo min mamma som har vært til mest hjelp, svigermor bare duller og vil servere sukker.

 

[Plomme]

Ja er nok en fordel slikt, men da jeg fikk min eldste så mange ned på meg siden de anså meg som en ung mor så har fått føle den biten også tidligere.

Man er aldri bra nok vettu Jeg var helt gjennomsnittlig førstegangsfødende, men det å være førstegangsfødende i seg selv gjør jo at man blir diskvalifisert til å ha meninger og refleksjoner

 

[4skatter]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg fyller 41 om 3 uker og venter nr.4. Hverdagen er allerede megahektisk med 3 barn og jeg forbereder meg på mange hevede øyebryn og blandet mottagelse hos besteforeldre..MEN vi vil ha dette barnet, det er et ønsket og planlagt barn og vi vet at vi har masse kjærlighet å gi det. Og storesøsknrne kommer til å bli henrykt!

 

[Migica]

Har det akkurat slik som du i forhold til å fortelle min mor. Fortalte sist og hun lurte da på hvorfor og at vi ikke burde da vi allerede har barn på hver vår front. Da jeg mistet den runden så sa hun at det kanskje var like greit og at vi var en fin familie fra før.... Det motiverer ikke akkurat til å si noe til henne på lenge ennå nå.. vet også flere i familien som har sterke meninger om ting som ikke kommer til å holde tilbake de. Men her er det ikke grunnet alder men at begge to har barn fra tidligere forhold.

 

[Plomme]

Har det akkurat slik som du i forhold til å fortelle min mor. Fortalte sist og hun lurte da på hvorfor og at vi ikke burde da vi allerede har barn på hver vår front. Da jeg mistet den runden så sa hun at det kanskje var like greit og at vi var en fin familie fra før.... Det motiverer ikke akkurat til å si noe til henne på lenge ennå nå.. vet også flere i familien som har sterke meninger om ting som ikke kommer til å holde tilbake de. Men her er det ikke grunnet alder men at begge to har barn fra tidligere forhold.

Noen kvinner altså har så mye fordommer mot andre kvinner, jeg blir så skuffa iblant av folk som liksom mener de selv er så respektfulle mot andre.

Det har vel null å si at at dere har barn fra tidligere forhold. Det kan jo nettopp være samlende for dere som familie. Du kan jo velge å være litt upersonlig i måten du gir nyheten på, rett og slett. Sende tekstmelding eller noe slik at hun må ta initiativ til å si noe selv. Og kanskje hun da får tenkt gjennom hva hun skal si.

 

[Migica]

Noen kvinner altså har så mye fordommer mot andre kvinner, jeg blir så skuffa iblant av folk som liksom mener de selv er så respektfulle mot andre.

Det har vel null å si at at dere har barn fra tidligere forhold. Det kan jo nettopp være samlende for dere som familie. Du kan jo velge å være litt upersonlig i måten du gir nyheten på, rett og slett. Sende tekstmelding eller noe slik at hun må ta initiativ til å si noe selv. Og kanskje hun da får tenkt gjennom hva hun skal si.

Ja men egentlig så tenker jeg bare at det er hennes tap jeg. Det er hun som da legger opp til mindre kontakt med sin egen datter og hun som legger opp til mindre kontakt med barnebarn. Hun har for eksempel sagt at hun ikke har ork til å begynne å være barnepike for en baby igjen (jentungen er 8 år) og det tenker jeg jo er helt innafor. Men da blir hun heller faktisk ikke spurt om hun kan hjelpe til! Og det har blitt feil på andre områder før. Hun kommer i ettertid og sier, hvorfor spurte du ikke meg da?? Og jeg sier, ja men du så jo at du ikke orket/kunn/hadde tid til osv. Og da formaner hun at jeg skulle spurt likevel... Det er ikke alltid så lett hehe... Men som sagt, jeg kjenner jeg tenker at det er hennes tap, og vårt valg. Men har ikke hast med å si noe som helst.

 

[Håpefull prøver]

Jeg var 18 da mamma og pappa fikk sin siste. Mamma var da 41. Det jeg prøver å si er, minsten har ikke hatt et likt forhold til besteforeldre som vi har, men vi eldre søsknene har passet, hentet i barnehage, kost og dullet med minsten i alle år. Mamma mener hun aldri har hatt det så lett med et barn før, da vi omtrent kranglet om å få hjelpe til kose-barnet kaller hun minsten. vet ikke om det blir slik for dine, men jeg er i allefall glad for st min mor valgte å bære frem en søster til

 

[Knerten3]

Vi har to barn fra før, og med begge de forrige gledet jeg meg til å dele nyheten med familie og venner. Jeg visste at vi bare ville møte glede fra alle vi fortalte det til.

Denne gangen gruer jeg meg til å fortelle. Foreløpig har jeg delt det med noen nære venninner, men ikke med noen i familien. Grunnen til at jeg nøler denne gangen er for det første alderen min, jeg blir 41 år neste år.. Selv om jeg personlig ikke synes det er for sent å få barn godt oppe i 40-årene, vet jeg at mange mener det. Jeg gruer meg til reaksjonene fra andre foreldre i barnehagen og på skolen... Jeg vet at ingen kommer til å si noe negativt til oss, men jeg føler liksom jeg må ha en slags "unnskyldning" eller forklaring på hvorfor vi har valgt å få et barn til - spesielt siden de andre to er så store (9 og 6 neste år), og vi egentlig var ferdig med "småbarnstiden". Jeg vet at dette er dumt av meg og at jeg uansett ikke bør bry meg om hva folk tenker, men jeg er nå en gang skrudd sammen på den måten..

Mamma, som alltid stiller opp for oss og som jeg har et godt forhold til, er kanskje den jeg gruer meg mest til å si det til.. Hun er tett på hverdagen vår og ser hvordan vi ofte strever for å få kabalen til å gå opp med hektiske jobber og oppfølging av de to barna vi har, og hun har vært bekymret for at jeg tidvis har vært sliten og stresset. Hun kommer til å tenke at dette er fullstendig galskap... Søsteren min har nettopp fått sitt første barn, og jeg har heller ikke lyst til å "ta oppmerksomheten" fra henne. Hun har vært supertante for mine i alle år, og nå var det liksom min tur til å gi tilbake hjelp og oppmerksomhet til henne. Jeg skal gjøre mitt beste for å stille opp som tante for mitt nydelige tantebarn, men nå får jo familien enda en liten en å forholde seg til.. Huff, dette høres så fælt ut og jeg får nesten dårlig samvittighet for den lille i magen, men jeg går daglig og gnager på disse tankene... Jeg må vel bare få det overstått og si det sånn det er om noen uker, men jeg gleder meg ikke....

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut...

Jeg har d akkurat på samme måte
Barna mine er like gamle som dine og jeg er 37 år. Kjenner jeg gruer meg til at foreldre på skolen osv skal få vite det. Ikke at de sier noe negativt direkte, men at de tenker sitt... her vi bor skal lissom alle ha d perfekte a4 livet.
Spent på reaksjonene fra familien også. De syns sikkert jeg er altfor gammel osv..

 

[Plomme]

Jeg har d akkurat på samme måte
Barna mine er like gamle som dine og jeg er 37 år. Kjenner jeg gruer meg til at foreldre på skolen osv skal få vite det. Ikke at de sier noe negativt direkte, men at de tenker sitt... her vi bor skal lissom alle ha d perfekte a4 livet.
Spent på reaksjonene fra familien også. De syns sikkert jeg er altfor gammel osv..

Gjetter at du ikke bor i en stor by?