Gruer meg så veldig til å prøve igjen

[Lillesooolstråle]

Nå er vi endelig gift. Har kjøpt oss hus,hytte og to biler.
Det er snart 2 år siden den siste spontan aborten og snart 3 år siden dødfødselen.
Vi ble egentlig enige om å prøve igjen rett etter bryllupet nå i sommer. Men jeg merker at jeg hele tiden kommer med unskyldninger. Jeg vil heller reise og se litt mere av verden med deg, jeg vil heller kjøpe et større hus først, jeg er blitt så glad i å kose meg med litt vin i ny og ne så vi venter til etter sommen, jeg vil kose meg med deg som nygift alene litt først.. Osv osv osv.

Mannen min tok opp temaet om å prøve igjen sist uke. Vi spiste frokost og plustselig så sier han at han har så indelig lyst på barn og han har utrolig lyst til å prøve igjen.
Jeg begynnte å strigråte umiddelbart...
Det er ikke det at jeg ikke vil prøve igjen, for det vil jeg.. Men det at han så inderlig ønsker seg barn, det knuser hjertet mitt. For jeg vet ikke om jeg kan gi han det.

Vi ble enige om å prøve igjen til sommeren. Det er så mange tanker i hode mitt. Jeg gruer meg så veldig mye.
Hele prosessen blir så tung. Drøssevis av Lege besøk, formen min, frykten.
Om jeg faktisk er så heldig at vi får et lite barn, så blir der 9 mnd med vonde tanker og frykt.. Og om jeg mister igjen, så blir dette det 3 gangen, da blir det utredninge og enda en lang og tung prosess.
Men det passer jo aldri? Jeg kommer nok aldri til å bli helt klar for dette.

Nå som vi har vært gjennom så mye forferdelig vondt sammen, så merker jeg at jeg alltid må tenke: hva er det værste som kan skje? Og det værste som kan skje i dette tilfellet er at vi faktisk ikke kan få friske barn sammen. Da må vi adoptere. Vi har snakket om det og det er han heldigvis åpen for. Det hjelper litt å tenke på det, selv om jeg aller helst vill ha en liten skatt som er laget av meg og drømmemannen min..

Trenger solkskinnshistorier tror jeg ! Noen som har noen å dele?

 

[junibaby15]

Huff Kanskje du bare skal hoppe i det? Ikke vente til sommeren engang men bare kjøre på. Tungt psykisk kommer det uansett til å bli. Men det kan jo ende godt også
Og du burde absolutt ha noen å prate med, få letta litt på trykket. Det må sikkert være fryktelig tungt å bære på alt dette
Sender deg en klem.

 

[Sylvanas]

Får du hjelp? Du trenger noen å snakke med høres det ut som, hjelp til å takle sorgen og frykten. Det er hardt å gå rundt med frykt for å miste når man er gravid, den blir verre enn hos de fleste som aldri har mistet.
Jeg får helt vondt av deg, det høres ut som du sliter noe veldig. Adopsjon tar veldig lang tid. Kanskje det er noe å vurdere nå, legge egne barn litt på hylla og la deg komme deg helt?

 

[BeibiBeibi]

Huffda. Høres ikke ut som du har det særlig godt Kan jeg spørre om i hvilken uke du mistet dine to?
Høres ut som du trenger noen å snakke med om dette ja.
Når det gjelder å "komme igang" igjen tror jeg at det beste er å bare kaste seg ut i det (dersom du føler at du virkelig ønsker det etter hvert uansett) Som du sier så er det aldri rette tiden for å bli gravid dersom vi begynner å tenke over det ene og det andre... Jeg har ikke tid i allefall Men det får bare være slik, for jeg ønsker meg så veldig en liten til.
Vil bare gi deg en liten klem.

 

[Lillesooolstråle]

Huff Kanskje du bare skal hoppe i det? Ikke vente til sommeren engang men bare kjøre på. Tungt psykisk kommer det uansett til å bli. Men det kan jo ende godt også
Og du burde absolutt ha noen å prate med, få letta litt på trykket. Det må sikkert være fryktelig tungt å bære på alt dette
Sender deg en klem.

Så fint av deg å ta deg tid til å svare. Har tenkt noe veldig etter jeg postet dette innlegget. Og tenker det samme som du sier. Knaksje det er best å bare hoppe i det.. Det er tungt å bære på det alene.. Men har på en måte heller ingen å prate med. Har mistet all tillitt til helsevesnet. Og føler uansett heller ikke at noen kan si noe som hjelper. Det er ingen som kan svare meg på om min kropp kan klare å lage et friskt barn, det er det eneste jeg tenker på og trenger svar på. Og den eneste måten å få det svare på er å som du sier "hoppe i det". Takk for svar og takk for klem <3

 

[Lillesooolstråle]

Får du hjelp? Du trenger noen å snakke med høres det ut som, hjelp til å takle sorgen og frykten. Det er hardt å gå rundt med frykt for å miste når man er gravid, den blir verre enn hos de fleste som aldri har mistet.
Jeg får helt vondt av deg, det høres ut som du sliter noe veldig. Adopsjon tar veldig lang tid. Kanskje det er noe å vurdere nå, legge egne barn litt på hylla og la deg komme deg helt?

Takk for at du tar deg tid til å sende meg dine tanker. Det er lengesiden jeg har skrevet noe her, det er så fint med tilbakemeldinger fra mennesker som vet hvordan jeg har det.
Huff. Har ikke lyst til å innrømme det, men jeg skjønte det vell egentlig selv at jeg sliter noe veldig når jeg begynte å strigråte bare mannen min nevnte at han ahr lyst til å prøve igjen. Mange føelser som jeg har lukket inne tydeligvis.
Adopsjon er på en måte absolutt siste utvei for oss. Så den prosessen starter vi ikke før det ikke er noen andre valg. Vi er heldigvis unge. Jeg er 24 år og han er 26 år. Men som du sier, så tar nok den prosessen veldig veldig lang tid. Så må nok "komme i gang" med ett eller annet i hvertfall snart.

 

[Lillesooolstråle]

Huffda. Høres ikke ut som du har det særlig godt Kan jeg spørre om i hvilken uke du mistet dine to?
Høres ut som du trenger noen å snakke med om dette ja.
Når det gjelder å "komme igang" igjen tror jeg at det beste er å bare kaste seg ut i det (dersom du føler at du virkelig ønsker det etter hvert uansett) Som du sier så er det aldri rette tiden for å bli gravid dersom vi begynner å tenke over det ene og det andre... Jeg har ikke tid i allefall Men det får bare være slik, for jeg ønsker meg så veldig en liten til.
Vil bare gi deg en liten klem.

Tusen takk for at du svarer. Har ikke skrevet noe her på en stund. Men er glad jeg gjorde det. Det er fint med tilbakemeldinger fra mennesker som vet litt av hva jeg går gjennom. Takk<3
Det er sant som du sier. Sikkert lurt og bare "komme i gang", for det er jo dette jeg vil. Og tydeligvis det han veldig gjerne vil. Ja det kan du spørre om. Jeg måtte avslutte svangerskapet i uke 22 med den første skatten, tok til meg mot og prøvde igjen 1 år etterpå, da mistet jeg i uke 8. Jeg blir heldigvis veldig fort gravid. Eller jeg har i hvertfall blitt det disse to gangene. Så jeg føler at med en gang vi prøver igjen så blir jeg gravid. Da er alt i gang med en gang. Så det er litt skummelt og virkelig bare " hoppe i det. Mend et kan jo faktisk hende at det tar tid denne gangen.

Tusen takk for klemmen, jeg sender deg også en <3

 

[Bkno6264862]

Jeg måtte avslutte svangerskapet i uke 22 sist jeg var gravid (januar i fjor). Nå er jeg 28 uker på vei, men det har ikke vært lett. Har nok ikke enda stolt helt på gleden jeg hadde første gang, men det har blitt bedre etterhvert som tiden har gått. Er nok bare noe vi som har mistet må igjennom. Merkedager er de tøffeste. Det tok meg sikkert 3-4 mnd før det faktisk gikk opp for meg at det skulle gå greit. Jeg har fått tilbud om ofte ultralyder og samtaler med jordmor. Sosionomen på sykehuset var også fantastisk god å prate med. Kanskje du kan henvende deg til de for samtale? Legetimene sjal du ikke frykte men heller sette pris å at de passer på deg og babyen bestem deg for at det SKAL gå bra og at dere har en liten sjarmør om en stund. Ingen grunn til å gi opp!

 

[Lillesooolstråle]

Jeg måtte avslutte svangerskapet i uke 22 sist jeg var gravid (januar i fjor). Nå er jeg 28 uker på vei, men det har ikke vært lett. Har nok ikke enda stolt helt på gleden jeg hadde første gang, men det har blitt bedre etterhvert som tiden har gått. Er nok bare noe vi som har mistet må igjennom. Merkedager er de tøffeste. Det tok meg sikkert 3-4 mnd før det faktisk gikk opp for meg at det skulle gå greit. Jeg har fått tilbud om ofte ultralyder og samtaler med jordmor. Sosionomen på sykehuset var også fantastisk god å prate med. Kanskje du kan henvende deg til de for samtale? Legetimene sjal du ikke frykte men heller sette pris å at de passer på deg og babyen bestem deg for at det SKAL gå bra og at dere har en liten sjarmør om en stund. Ingen grunn til å gi opp!

Tusen tusen takk for at du forteller meg din historie. Jeg jeg spørre deg om hvorfor du måtte avbryte det første svangerskapet?
Det er så deilig å høre at du får en liten skatt nå. Det gir meg håp. Når man har gått gjennom noe sånn som vi to har, så tror jeg nok at jeg kommer til å føle at det er noe fysiskt galt med meg, helt frem til jeg faktisk kommer i mål. Eller i hvertfall etter uke 22.. Godt å høre du blir så godt i varetatt. Vi har fått så mye feilbehandling av helsevesnet. At jeg bare gruer meg til alt. Men kom heldigvis i kontakt med en helt fantastisk nydelig lege for 1 år siden (hun har dessverre sluttet) men hun satte meg i kontakt med en privat gynekolog som vil hjelpe meg når jeg blir gravid igjen. Det er trygt å tenke på. Tror jeg kan stole på han

 

[Newbee]

Hei kjære deg! Jeg forstår godt frykten din for å prøve igjen. Jeg har "bare" mistet en gang, og var ikke kommet lengre enn åtte uker når det ble oppdaget at det ikke var hjerteslag å spore hos den lille spiren vår i juni i fjor. Jeg er ti år eldre enn deg, og følte veldig på tidspresset hvis jeg skulle få barn slik jeg så veldig gjerne ønsket, så jeg bestemte meg kjapt for å hive meg rundt og prøve på nytt igjen. Men i det som kunne blitt første pp etter aborten, så innså jeg at bare tanken på å gå igjennom noe slikt igjen skremte vannet av meg. Jeg gjorde hva jeg kunne for å unngå å havne i en situasjon der jeg måtte hoppe til køys med samboeren min..."jeg er ikke trøtt, bare legg deg du, jeg kommer snart", og så satt jeg oppe og ventet til jeg var sikker på at han hadde sovnet før jeg gikk og la meg. Turte ikke fortelle han at jeg hadde panikk for nytt forsøk. Men etter tre måneder så innså jeg at den biologiske klokka mi tikket fortere enn fy, og vissheten om at jeg risikerte å måtte prøve lenge før det klaffet gjorde at jeg bestemte meg for å prøve på nytt. Og spira satt på første forsøk!

Nå er jeg snart 24 uker på vei, har vært på to private og en offentlig ul, har vært hos jordmor og hørt hjertelyd, kjenner daglig liv fra lille nurket i magen. Og nå først tør jeg glede meg over graviditeten, og tenke framover til termin og min nye tilværelse som mamma som venter på meg i starten av juni Snakket med ei venninne her om dagen, som uttalte at det var så godt å endelig høre meg snakke entusiastisk om babyen jeg venter. Hittil hadde jeg virket så distansert og avmålt sa hun. Hun har nok rett. Jeg har vært så redd for å miste en gang til, at jeg har ikke turt å glede meg før nå de siste par ukene.

Jeg omgir meg med familie og venner som har vært full av solskinnshistorier, mamma mistet to før hun fikk fem friske barn. Lillesøstra mi hadde en MA og tre kjemiske før hun fikk sine små troll. Mange venninner har mistet både en og to ganger, både tidlig og sent i graviditetene, og de sitter nå med en finfin barneflokk alle sammen

Du har vært igjennom en veldig tøff start på familielivet med din mann. Men jeg håper så inderlig du tør "hive" deg utpå igjen. Jeg kan ikke love deg at du ikke kommer til å kjenne på frykten underveis, jeg kan ikke love deg at det går bra det neste forsøket. Men jeg kan love deg at når du endelig kommer over det stadiet der du er redd hvert sekund av dagen som gravid, så er det en fantastisk følelse når man endelig tør glede seg og ha forventninger for den kommende babyen!

Ønsker deg masse lykke til

 

[Bkno6264862]

Hvilket sykehus hører du til?
I "siste liten" ble det funnet flere alvorlige hjertfeil som burde vært sett lenge før. de som tok ultralyder (hadde ekstra ultralyder pga diabetes) syntes han bare lå vanskelig til, men det var et vridd hjerte. Var faktisk en jordmor på et lokalsykehus som slo alarm i uke 21. Jeg har har studertt hjertet NØYE på ultralydene selv og spurt mye, jeg ser stor forskjell på hjertet fra sist gang og føler meg ganske trygg på at hjertet er i orden nå, men blir nok aldri 100% trygg.
I første svangerskap følte jeg nok ( i etterkant) at de på st olavs har sett mye forskjellig som ikke har vært noe farlig at de kanskje var litt for avslappet, mens jordmødre på lokalsykehus kanskje er litt mer på hugget. Vurderte lenge å dra til hun som slo alarm denne gang, for å være sikker. Men på st olavs har det vært leger med masse forståelse, har forklart mye og godt. Noen av de har kanskje ikke de beste kommunikasjonsferdighetene men det er heldigvis fåtallet Når man har vært igjennom slikt en gang før tror jeg alle har større medfølelse og tar ting mer på alvor.

Forresten så fikk jeg tilbud om ultralyd for å bekrefte graviditet tidlig men ville ikke dra, måtte nesten pushes for å dra ivei i uke 13 (de tok en hjerte/nakkefolk/liten organsjekk da). Men når jeg først kom meg ivei var det helt greit.

Var din engel også syk?
En mulighet er å skrive et brev som et vedlegg i når fastlege/ eller du tar kontakt med leger ifb med svangerskap, med hva du er redd for pga tidligere opplevelser med helsevesenet og hva de skal legge vekt på.

 

[Lillesooolstråle]

Hei kjære deg! Jeg forstår godt frykten din for å prøve igjen. Jeg har "bare" mistet en gang, og var ikke kommet lengre enn åtte uker når det ble oppdaget at det ikke var hjerteslag å spore hos den lille spiren vår i juni i fjor. Jeg er ti år eldre enn deg, og følte veldig på tidspresset hvis jeg skulle få barn slik jeg så veldig gjerne ønsket, så jeg bestemte meg kjapt for å hive meg rundt og prøve på nytt igjen. Men i det som kunne blitt første pp etter aborten, så innså jeg at bare tanken på å gå igjennom noe slikt igjen skremte vannet av meg. Jeg gjorde hva jeg kunne for å unngå å havne i en situasjon der jeg måtte hoppe til køys med samboeren min..."jeg er ikke trøtt, bare legg deg du, jeg kommer snart", og så satt jeg oppe og ventet til jeg var sikker på at han hadde sovnet før jeg gikk og la meg. Turte ikke fortelle han at jeg hadde panikk for nytt forsøk. Men etter tre måneder så innså jeg at den biologiske klokka mi tikket fortere enn fy, og vissheten om at jeg risikerte å måtte prøve lenge før det klaffet gjorde at jeg bestemte meg for å prøve på nytt. Og spira satt på første forsøk!

Nå er jeg snart 24 uker på vei, har vært på to private og en offentlig ul, har vært hos jordmor og hørt hjertelyd, kjenner daglig liv fra lille nurket i magen. Og nå først tør jeg glede meg over graviditeten, og tenke framover til termin og min nye tilværelse som mamma som venter på meg i starten av juni Snakket med ei venninne her om dagen, som uttalte at det var så godt å endelig høre meg snakke entusiastisk om babyen jeg venter. Hittil hadde jeg virket så distansert og avmålt sa hun. Hun har nok rett. Jeg har vært så redd for å miste en gang til, at jeg har ikke turt å glede meg før nå de siste par ukene.

Jeg omgir meg med familie og venner som har vært full av solskinnshistorier, mamma mistet to før hun fikk fem friske barn. Lillesøstra mi hadde en MA og tre kjemiske før hun fikk sine små troll. Mange venninner har mistet både en og to ganger, både tidlig og sent i graviditetene, og de sitter nå med en finfin barneflokk alle sammen

Du har vært igjennom en veldig tøff start på familielivet med din mann. Men jeg håper så inderlig du tør "hive" deg utpå igjen. Jeg kan ikke love deg at du ikke kommer til å kjenne på frykten underveis, jeg kan ikke love deg at det går bra det neste forsøket. Men jeg kan love deg at når du endelig kommer over det stadiet der du er redd hvert sekund av dagen som gravid, så er det en fantastisk følelse når man endelig tør glede seg og ha forventninger for den kommende babyen!

Ønsker deg masse lykke til

Nå gråter jeg igjen. Kjenner meg så igjen i det du skriver. Og håper så inderlig jeg kommer dit du er i dag<3 Gratulerer !! <3
Rart å lese gjennom. Har følt meg så alene det siste året.
Familien min er ikke så flinke til å snakke om føelser. Og mannen min sin familie blir veldig fort "ferdige" med ting, så der er det heller ikke mange gode samtaler eller trøst å hente der heller dessverre. Alle sier at " du er bare uheldig", "dere får et barn neste gang", "det er ingentign galt med deg".. Men da blir jeg sint og trist. Som du sier så er det ingen som vet det, ingen som kan love meg det. Jeg som sikker alle andre som har mistet, føler at det er noe galt med meg, med kroppen min. Den føelsen slipper ikke taket før jeg er over 22 uker.

Vondt for meg å si det, det høres så fælt ut,, men det er så godt å lese at du kjenner mennesker som har mistet men alikavel fått de etterlengtede små skattene sine<3 Da kjenner jeg at jeg får litt mot, mot til å prøve igjen.
Tusen takk for at du deler dine tanker og din historie med meg. Mange tanker i hode mitt nå, men jeg tror faktisk jeg skal snakke med mannen min og å prøve igjen allerede nå.

 

[Lillesooolstråle]

Hvilket sykehus hører du til?
I "siste liten" ble det funnet flere alvorlige hjertfeil som burde vært sett lenge før. de som tok ultralyder (hadde ekstra ultralyder pga diabetes) syntes han bare lå vanskelig til, men det var et vridd hjerte. Var faktisk en jordmor på et lokalsykehus som slo alarm i uke 21. Jeg har har studertt hjertet NØYE på ultralydene selv og spurt mye, jeg ser stor forskjell på hjertet fra sist gang og føler meg ganske trygg på at hjertet er i orden nå, men blir nok aldri 100% trygg.
I første svangerskap følte jeg nok ( i etterkant) at de på st olavs har sett mye forskjellig som ikke har vært noe farlig at de kanskje var litt for avslappet, mens jordmødre på lokalsykehus kanskje er litt mer på hugget. Vurderte lenge å dra til hun som slo alarm denne gang, for å være sikker. Men på st olavs har det vært leger med masse forståelse, har forklart mye og godt. Noen av de har kanskje ikke de beste kommunikasjonsferdighetene men det er heldigvis fåtallet Når man har vært igjennom slikt en gang før tror jeg alle har større medfølelse og tar ting mer på alvor.

Forresten så fikk jeg tilbud om ultralyd for å bekrefte graviditet tidlig men ville ikke dra, måtte nesten pushes for å dra ivei i uke 13 (de tok en hjerte/nakkefolk/liten organsjekk da). Men når jeg først kom meg ivei var det helt greit.

Var din engel også syk?
En mulighet er å skrive et brev som et vedlegg i når fastlege/ eller du tar kontakt med leger ifb med svangerskap, med hva du er redd for pga tidligere opplevelser med helsevesenet og hva de skal legge vekt på.

Jeg hører til Kristiansand sykehus.
Huff.. Gråter når jeg leser, kjenner meg veldig igjen.

Jeg begynte å blø litt i uke 9, så vi var på 3 ultralyder: uke 9, 12 og 16.
Fikk beskjed om at alt var i sin skjønneste orden på alle utralydene. jeg var som deg, stilte mange spørsmål og var usikker. Syntes det så ut som den lille skatten hadde liten plass? Og alt så rart ut syntes jeg, ikek som et "normalt" ultralyd bilde? Men fikk bare beskjed om at babyen ikke fikk mer plass enn det, og han han bare lagg litt vanskelig til. Men jeg hadde jo faktisk alt for lite fostervann +++.

Vi pusset opp Baby rom, kjøpte klær, som vi gledet oss, mannens kjærlighet til meg og skatten i magen var så vakkert.
På OUL i uke 19/20 skulle vi endelig bare finne ut om det var en gutt eller jente. For vi hadde jo vært på så mange ultralyder, vi visste jo at det var en frisk baby. Men Legen ble stille, og i løpet av minutter så var rommet fylt med Leger. Legene fant feil feil feil l, alt for mye feil.
Etter en lang uke hjemme med spark fra skatten og tårer fra hele familien, så fikk vi innkalling til Riksen.
Der fikk vi alt bekreftet
Skatten vår hadde det veldig fint i magen, men ville ikke overlevd utenfor magen min.
Hadde en forferdelig dødfødsel i uke 21/22.

Svaret på fostervannsprøven kom, det var Triploidy 69 http://www.rarechromo.org/information/other/triploidy ftnw.pdf (svært uvanelig).
Slet lenge med deprisjoner. Etter en god stund prøvde vi igjen. Jeg ble fort gravid, var på to ultralyder og fikk beskjed om at alt så kjempe fint ut. Men mistet i uke 8.
Da kom alle de vonde tankene og føelsene tilbake igjen. Det skulle jo gå bra denne gangen? Vi var jo bare uheldige første gang? Tankene og smertene var uutholdelige, mistet masse blod, men det vondeste var å miste en stor del av meg. positiviteten min. Kjenner enda at jeg er så NEGATIV. Og nå om jeg blir gavid igjen så vil ikke jeg helle på UL. Ikke før etter uke 12. For det som skjer det skjer uansett?

Har ikek tenkt på det du skriver. Med et brev. Det skal jeg absolutt gjøre. takk for tips

 

[Bkno6264862]

Jeg hører til Kristiansand sykehus.
Huff.. Gråter når jeg leser, kjenner meg veldig igjen.

Jeg begynte å blø litt i uke 9, så vi var på 3 ultralyder: uke 9, 12 og 16.
Fikk beskjed om at alt var i sin skjønneste orden på alle utralydene. jeg var som deg, stilte mange spørsmål og var usikker. Syntes det så ut som den lille skatten hadde liten plass? Og alt så rart ut syntes jeg, ikek som et "normalt" ultralyd bilde? Men fikk bare beskjed om at babyen ikke fikk mer plass enn det, og han han bare lagg litt vanskelig til. Men jeg hadde jo faktisk alt for lite fostervann +++.

Vi pusset opp Baby rom, kjøpte klær, som vi gledet oss, mannens kjærlighet til meg og skatten i magen var så vakkert.
På OUL i uke 19/20 skulle vi endelig bare finne ut om det var en gutt eller jente. For vi hadde jo vært på så mange ultralyder, vi visste jo at det var en frisk baby. Men Legen ble stille, og i løpet av minutter så var rommet fylt med Leger. Legene fant feil feil feil l, alt for mye feil.
Etter en lang uke hjemme med spark fra skatten og tårer fra hele familien, så fikk vi innkalling til Riksen.
Der fikk vi alt bekreftet
Skatten vår hadde det veldig fint i magen, men ville ikke overlevd utenfor magen min.
Hadde en forferdelig dødfødsel i uke 21/22.

Svaret på fostervannsprøven kom, det var Triploidy 69 http://www.rarechromo.org/information/other/triploidy ftnw.pdf (svært uvanelig).
Slet lenge med deprisjoner. Etter en god stund prøvde vi igjen. Jeg ble fort gravid, var på to ultralyder og fikk beskjed om at alt så kjempe fint ut. Men mistet i uke 8.
Da kom alle de vonde tankene og føelsene tilbake igjen. Det skulle jo gå bra denne gangen? Vi var jo bare uheldige første gang? Tankene og smertene var uutholdelige, mistet masse blod, men det vondeste var å miste en stor del av meg. positiviteten min. Kjenner enda at jeg er så NEGATIV. Og nå om jeg blir gavid igjen så vil ikke jeg helle på UL. Ikke før etter uke 12. For det som skjer det skjer uansett?

Har ikek tenkt på det du skriver. Med et brev. Det skal jeg absolutt gjøre. takk for tips

Også går det jo an å ta kontakt med psykisk helsetjeneste, der kan man vel være anonym og få samtaler, tror jeg. Kanskje de kan henvise deg videre om de synes det trengs? Har ikke vært borti de selv men vet om flere som har meget gode erfaringer med de. Ser for meg det kan være en fin mulighet før dere prøver på nytt

Jeg ser at syndromet er nesten alltid et engangstilfelle, det er jo bra. Iallefall meget meget sjelden det skjer flere ganger. Den andre du mistet kan jo være noe helt annet, med så tidlige utralyder får man vel uansett ikke vite annet enn lengde og om hjertet slår uansett :-/ Jeg har endel erfaringer med sjeldne syndromer og jobber med barn med slike utfordringer. Det gjorde det nok lettere for meg å akseptere det som skjedde, da jeg vet hvilke utfordringer man vil komme borti, både positive og negative.

Vi får ta med oss det fæle som en sterk livserfaring og at det finnes verre ting i verden. Det bruker ihvertfall jeg å tenke i tunge stunder, jeg kunne mistet samboeren min / familie i feks. kreft eller forferdelige ulykker.

 

[Newbee]

Nå gråter jeg igjen. Kjenner meg så igjen i det du skriver. Og håper så inderlig jeg kommer dit du er i dag<3 Gratulerer !! <3
Rart å lese gjennom. Har følt meg så alene det siste året.
Familien min er ikke så flinke til å snakke om føelser. Og mannen min sin familie blir veldig fort "ferdige" med ting, så der er det heller ikke mange gode samtaler eller trøst å hente der heller dessverre. Alle sier at " du er bare uheldig", "dere får et barn neste gang", "det er ingentign galt med deg".. Men da blir jeg sint og trist. Som du sier så er det ingen som vet det, ingen som kan love meg det. Jeg som sikker alle andre som har mistet, føler at det er noe galt med meg, med kroppen min. Den føelsen slipper ikke taket før jeg er over 22 uker.

Vondt for meg å si det, det høres så fælt ut,, men det er så godt å lese at du kjenner mennesker som har mistet men alikavel fått de etterlengtede små skattene sine<3 Da kjenner jeg at jeg får litt mot, mot til å prøve igjen.
Tusen takk for at du deler dine tanker og din historie med meg. Mange tanker i hode mitt nå, men jeg tror faktisk jeg skal snakke med mannen min og å prøve igjen allerede nå.

Her kom det noen tårer gitt, etter å ha lest ditt svar og din historie litt lenger ned! Naiviteten din angående graviditet og baby er muligens borte, men aldri gi slipp på håpet!

Solskinnshistoriene fra min omgangskrets hjalp iallfall meg når jeg så ting som aller mørkest. Og jeg er så heldig å ha en familie som er åpen og snakkesalig om slike ting. Svigerfamilien min er stikk motsatt, der snakkes det minst mulig.

Ønsker deg all mulig hell og lykke framover. Håper å se at du snart flytter inn i et terminforum her, og at jeg om ett knapt år fra nå av kan se at du er en av de lykkelige som har skrevet deg på "fødelista" på ett terminforum, etter et vellykket og så godt et svangerskap som bare mulig er

 

[Fab4]

Vil bare gi deg en stor klem, og håper du tør prøve på nytt!

Jeg fikk komme til hos en av landets beste psykologer, og det var godt.
Mange av tankene og følelsene mine som kjentes tunge og slemme ut, var helt grei. Viktig å få ut alt.

 

[Lillesooolstråle]

Vil bare gi deg en stor klem, og håper du tør prøve på nytt!

Jeg fikk komme til hos en av landets beste psykologer, og det var godt.
Mange av tankene og følelsene mine som kjentes tunge og slemme ut, var helt grei. Viktig å få ut alt.

Tusen takk for stor klem <3 Deilig med klemmer og litt medføelse.
Håper du og tankene dine har det bedre <3

 

[MaiMamma2015]

Kjære deg. Ville bare sende mine tanker til deg, da jeg syns det er vondt å lese om dine opplevelser. Jeg hadde en enorm frykt for å miste fram til OUL, men ikke for noen grunn som jeg vet om. Blødde litt i uke 11, men det hadde heldigvis ingenting med babyen å gjøre, likevel klarte jeg ikke å legge fra meg tanken om at det skulle gå galt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å gå gjennom det mange av dere går igjennom, men som vordende mor så kan man vel kanskje forstå litt av følelsene som oppstår.

Har hatt mye stress i min graviditet, og har derfor fått tilbud om psykolog gjennom jordmor. Foreslår for deg at du tar opp dette når du blir gravid, så du får noen å snakke med. Jeg fikk tilbudet når ting begynte å gå bedre, så jeg benyttet meg ikke av det, men jeg har gått til psykolog før i forbindelse med kronisk sykdom, og det hjelper virkelig å snakke med noen utenforstående og profesjonelle. De får deg til å se ting på en helt annen måte, og de får deg til å tenke over dine egne følelser og hvorfor man føler som man føler. Vil jo tro at psykologer gjennom jordmødre har litt mer erfaring med kvinner som mister, kanskje det kan hjelpe deg og din frykt.

Tror også som en annen her sier, at det kanskje bare er lurest å hoppe i det. Tror neppe frykten din blir bedre med tiden. Og jo fortere du setter i gang, jo fortere vil du kunne komme i kontakt med jordmor og evt få litt hjelp på veien.

Uansett hva dere går for så ønsker jeg deg og dere masse lykke til

 

[Lillesooolstråle]

Kjære deg. Ville bare sende mine tanker til deg, da jeg syns det er vondt å lese om dine opplevelser. Jeg hadde en enorm frykt for å miste fram til OUL, men ikke for noen grunn som jeg vet om. Blødde litt i uke 11, men det hadde heldigvis ingenting med babyen å gjøre, likevel klarte jeg ikke å legge fra meg tanken om at det skulle gå galt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å gå gjennom det mange av dere går igjennom, men som vordende mor så kan man vel kanskje forstå litt av følelsene som oppstår.

Har hatt mye stress i min graviditet, og har derfor fått tilbud om psykolog gjennom jordmor. Foreslår for deg at du tar opp dette når du blir gravid, så du får noen å snakke med. Jeg fikk tilbudet når ting begynte å gå bedre, så jeg benyttet meg ikke av det, men jeg har gått til psykolog før i forbindelse med kronisk sykdom, og det hjelper virkelig å snakke med .noen utenforstående og profesjonelle De får deg til å se ting på en helt annen måte, og de får deg til å tenke over dine egne følelser og hvorfor man føler som man føler. Vil jo tro at psykologer gjennom jordmødre har litt mer erfaring med kvinner som mister, kanskje det kan hjelpe deg og din frykt.

Tror også som en annen her sier, at det kanskje bare er lurest å hoppe i det. Tror neppe frykten din blir bedre med tiden. Og jo fortere du setter i gang, jo fortere vil du kunne komme i kontakt med jordmor og evt få litt hjelp på veien.

Uansett hva dere går for så ønsker jeg deg og dere masse lykke til

Tusen takk for at du ville dele tankene dine med meg, setter så pris på det<3

Begynner å gå mere og mere opp for meg det du sier, at jeg må snakke med noen, og at jeg må hoppe i det ! Vi hadde ubeskyttet sex i går, da da er vi vel egentlig i gang allerede.. .
Men jeg trenger nok å snakke med noen ja. Noen utenforstående og profesjonelle. Har også gått til Psykolog før i forbinnelse med dårlig selvføelse osv osv, og det hjalp veldig. Fikk mange "verktøy" som jeg bruker daglig.
Sykehuset og legekontoret har gjort så mye "feil" under den første gravititeten min, at de hopper heldigvis når vi sier hopp nå. Så tror og håper jeg får hennvisning til Psykolog om jeg ønsker det.

Jeg håper at du og den lille skatten din som skremte deg i uke 11 har det veldig fint nå <3 Takk igjen

 

[Lillesooolstråle]

Hei igjen alle fine damer <3

Vil takk igjen for alle tilbekemeldingne. Nå har vi så og si begynt å prøve igjen ! Jeg har ikke gått på prevansjon de siste 3 årene. Han har bare "hoppet av i svingen". Men i går gjorde han ikke det. Det var litt spontant. Men det føles fint og skummelt, men mest fint. Nå som jeg har sjekket, så var i går den mest fruktbare dagen min i mnd, så det er jo litt spennende.
Takk igjen. Dere får hjertet mitt til å smile <3