Husker av egen erfaring at jeg grudde meg ofte frem tl jeg ble sånn ca 7-8 mnd på vei, da var jeg såååå lei av den magen og vekten. Jeg var såååååååååå klar til å føde.
Men jeg husker at 5 dager før jeg selv fikk, så fikk en nær vennine av meg, når jeg fikk beskjeden om at hun nå var ferdig så trillet tårene i strie strømmer, fo da ville jeg også, men på samme tid så ville jeg ikke.
Tenkte ofte at når riene kommer kommer jeg til å bli skikkelig redd, men det ble jeg ikke.
Tror at man er bygget slik jeg, heldigvis, at man takler det som kommer når det kommer.
Jeg husker så godt da en venn av meg fikk barn, og han fortalte meg om konen som hadde ligget i x-antall timer med rier og mistet ekstremt masse blod. Da sa jeg uff det hadde jeg ALDR klart. Joda sa han, det hadde du for det MÅ du bare!
Er jo sant det da.