Min tante i dag, som ikke har barn fra før av, kunn meg som fosterbarn, ringte i dag og lurte på hvordan jeg har det. Vi skravlet litt og hun spør: "Herregud, gruer du deg ikke? Jeg blir helt kvalm jeg når jeg tenker på hva du skal gjennom"
Jeg prøver å fokusere på at jeg er skapt for å gjøre dette og ut skal det, smerte eller ei, så jeg kjenner jeg blir ganske opprørt når folk sier slikt! Det er jo ikke akkurat enkelt å prøve å fokusere på at "dette klarer jeg, smerten holder jeg ut" når en får høre den!
Har hørt mange vonde fødselshistorier og det har gått greit og jeg mistet ikke motet av å høre henne få helt noja på mine veine, jeg bare syns det var utrolig respektløst! Nesten at hun vil at jeg skal bli nærvøs og miste hodet...
Måtte bare klage litt!!!
Jeg prøver å fokusere på at jeg er skapt for å gjøre dette og ut skal det, smerte eller ei, så jeg kjenner jeg blir ganske opprørt når folk sier slikt! Det er jo ikke akkurat enkelt å prøve å fokusere på at "dette klarer jeg, smerten holder jeg ut" når en får høre den!
Har hørt mange vonde fødselshistorier og det har gått greit og jeg mistet ikke motet av å høre henne få helt noja på mine veine, jeg bare syns det var utrolig respektløst! Nesten at hun vil at jeg skal bli nærvøs og miste hodet...
Måtte bare klage litt!!!