Grense-setting

Windy

Forumet er livet
Dette er noe jeg bryr meg veldig om.
 
Jeg synes det blir mer og mer av holdninger som:
 
EKSEMPLER
 
-"nei, han vil ikke, så da slipper han...."
 
-situasjoner hvor barna gjør noe, og foreldre unnskylder barnet..  eller ler av barnet.. "så morsom da".
 
-situasjoner som normalt burde gitt konsekvenser for barnet, men foreldre ikke reagere, bare overser.
 
-"nei, hun vil ikke ha rosa klær, så nå har hun ingen klær som passer, jeg må ut å kjøpe nye klær til henne."
 
-"vi er så slitne etter jobb, så vi orker ikke sette grenser"
 
 
Jeg synes at foreldrenes evne og vilje til å stå imot barna er blitt borte hos mange.
Ser mange foreldre som gir opp!  De sukker og sier ja-ja...
Ser også mange som ikke begynner med grense-setting før barnet er 4-5-6 år. For da forventer foreldrene at barnet skal oppføre seg..
 
Og jeg ser mange barn som bare durer i vei i sin egen vilje. Og ser at det går utover de barna som faktisk har grenser hjemme og kan oppføre seg.
 
Blir det sånn at de barna som "alltid" får viljen sin, blir de barna som albuer seg frem? Mens de barna med grenser tar hensyn og trekker seg tilbake?
 
Trenger vel ikke å fortelle om hvorfor barn trenger grenser.. De fleste vel vel hvorfor det...
 
jeg har hatt klare grenser for min første og kommer til å ha det til Tuva også...
Det er ikke ungen som bestemer hjeme hos oss, men oss voksne!!!
Noen situasjoner er jo anderledes en andre, men skal mye til før jeg gir meg!!


Jeg har klare grenser, det vet Anette, hu prøver å tøye de, men hu vet at det ikke går så hu gir seg til slutt for det gjør ikke jeg!!!


men enig med ts ja, mange foreldre er noen push overs det er gale!!! Er ikke rart det finnes så mange ufordragelige og bortskjemte barn som det gjør!! MIN menig...
Barn har bare godt av klare grenser, så de vet hva de får og ikke får!!
 
Jeg lar Bendik i stor grad få bestemme selv. Jeg tror det er viktig for hans selvfølelse å vite at han har valg og at jeg respekterer hva han mener.

Selvfølgelig ikke på ting som han MÅ, men jeg er ikke for å bestemme at han skal gi bestemor klem hvis han ikke vil, ha på grønn genser hvis han vil ha blå, ha på leverpostei hvis han vil ha ost osv.

Han er en god gutt som aldri (ja, jeg mener ALDRI) gjør noen rampestreker, han er trygg i seg selv og han hører på meg de gangene det er nødvendig. (han hadde en persiode hvor han gråt endel hvis jeg "kjefta" men det har gått over).
Jeg ser jo at noen ser på den litt "frie" oppdragelsen min som noe negativt. Min mormor f.eks, som ikke liker at Bendik får lov til å gjøre som han vil. Hun er mer for at barn skal være det jeg vil kalle underkuet av respekt for voksne.
 
Signerer alt du sier [8D]  og det er faktisk de ungene som også får mest
kjeft av egne foreldre i eldre aldre, for da forventer de faktisk at de skal oppføre seg
som om de hadde grenser!!!!!
 
Er så mye idioter der ute at jeg får helt vondt av de stakkars barna [:-]
 
ORIGINAL: tosøtesmå

tror du overdriver en god del her. Har iallefall ikke sett foreldre som ler av barna sine når barna viser uakseptabel oppførsel. Og heller ingen som går og kjøper nye klær fordi barna ikke liker fargen på klærne sine.

 
Det har jeg
 
ORIGINAL: Lena Levegg

ORIGINAL: tosøtesmå

tror du overdriver en god del her. Har iallefall ikke sett foreldre som ler av barna sine når barna viser uakseptabel oppførsel. Og heller ingen som går og kjøper nye klær fordi barna ikke liker fargen på klærne sine.


Det har jeg

 
 
 
 
 
Jeg å! Spesielt at de ler av barna for å "unnskylde" det de gjør..
 
ORIGINAL: fairy

Jeg lar Bendik i stor grad få bestemme selv. Jeg tror det er viktig for hans selvfølelse å vite at han har valg og at jeg respekterer hva han mener.

Selvfølgelig ikke på ting som han MÅ, men jeg er ikke for å bestemme at han skal gi bestemor klem hvis han ikke vil, ha på grønn genser hvis han vil ha blå, ha på leverpostei hvis han vil ha ost osv.

Han er en god gutt som aldri (ja, jeg mener ALDRI) gjør noen rampestreker, han er trygg i seg selv og han hører på meg de gangene det er nødvendig. (han hadde en persiode hvor han gråt endel hvis jeg "kjefta" men det har gått over).
Jeg ser jo at noen ser på den litt "frie" oppdragelsen min som noe negativt. Min mormor f.eks, som ikke liker at Bendik får lov til å gjøre som han vil. Hun er mer for at barn skal være det jeg vil kalle underkuet av respekt for voksne.

 
Grensesetting har ikke noe med kjefting å gjøre for min del ivhertfall.. 
fordi jeg ALDRI kjefter [;)]  (trenger ikke diskutere dette igjen) men jeg snakker, setter KLARE grenser så da
trenger jeg ikke kjefte [:D].  Selvfølgelig prøver de å tøye grenser, men det er helt uaktuelt! konsekvenser
hver gang!!  
 
Vi har da grenser selv om jeg ikke får jenta mi til å bruke Jonasmasken[;)]
Men hun er tross alt 3år, midt i den værste trassen etter å ha blitt storesøster..og ikke veldig enkel å ha med å gjøre når man er alene fra morgen til kveld

Jeg velger mine kamper med omhu[;)]
 
ORIGINAL: tosøtesmå

tror du overdriver en god del her. Har iallefall ikke sett foreldre som ler av barna sine når barna viser uakseptabel oppførsel. Og heller ingen som går og kjøper nye klær fordi barna ikke liker fargen på klærne sine.

 
Hvordan kan du si at jeg overdriver?
 
Dette er noe jeg har sett flere ganger.  Og VET om!   Som foreldre selv forteller til meg!
 
 
 
 
For meg betyr ikke det jeg skriver om grenser at jeg overkjører og kuer barnet mitt.
Hun får lov til å være med å bestemme noe, og jeg hører på henne. Men allikevel så er det ikke alltid hun kan gjøre som HUN vil!
En sunn blanding mellom med-bestemmelse og foreldre-styring mener jeg er det riktige. :)
 
Og vi driver heller ikke å kjefter på henne. Vi snakker med henne. På en rolig og kontrollert måte.
 
 
 
 
 
ORIGINAL: arquinne

HI: Hva slags grenser mener du barn skal ha? Interessant å høre. 


Noen av  grensene jeg setter for mitt barn:

-hun vet at det å gjøre andre fysisk vondt ikke er lov. 

-hun vet at ved matbordet så skal hun sitte rolig, og ikke herje med maten. Da tar vi maten bort.  Går hun ifra fordi hun sier hun er mett, så får hun ikke mat når hun 10 min etterpå sier hun er sulten igjen. Da får hun beskjed om å vente til kveldsmat. Hun bærer selv fatet sitt bort på kjøkken-benken (gjordt siden hun fyllte 4 år).

-jeg sier ifra til henne hvis hun svarer oss stygt/frekt. Vi kan helelr snakke sammen med snille og koselige stemmer.

-fra 2år' s alder så kunne hun si KAN jeg få... istedenfor å bare rope forlangende på et eller annet. Sier hun nå at hun vil ha juice, så sier jeg:  å? vil du ha det?  Og da kommer hun på: kan jeg få juice? Som oftest så bruekr hun KAN uten at vi må minne henne på det.
Jeg ble så lei på jobben(i bhg) av alle ungene som hele tiden ropte: melk! bæsj! farger!  (stor-avdeling), så da fikk jeg mgisk øret gitt, som bare hørte når noen sa KAN først. :)

-sier vi nei til noe, så mener vi nei.
(selvføgleig finens det unntak hvor vi voksne noenganger svarer nei litt for fort, men når vi tenker oss litt om, så kommer vi frem til at JO, det er greit. Man har lov til å ombestemme seg!)

-gjør hun noe hun vet hun ikke skal, så får det konsekvenser.

-sårer hun andre's følelser, så snakker vi om det slik at hun kan bli klar over hva hun kan gjøre annerledes neste gang.
 
-vil hun plutselig ikke bruke sine rosa gensere, så sier jeg at dette er de klærne du har. Du får ikke nye gensere, man må bruke det man har. Vi kjøper ikke nye klær, kun fordi hun har bestemt seg for å ikke like den fargen! (Hun får lov til å være med på å bestemme hva hun skal ha på seg.)

hmm...  dette var det jeg kom på i farta.
 
 
 
Interressert i å høre mer jeg om hva andre synes om/tenker om grense-setting.
 
ORIGINAL: Windy

ORIGINAL: arquinne

HI: Hva slags grenser mener du barn skal ha? Interessant å høre. 


Noen av  grensene jeg setter for mitt barn:

-hun vet at det å gjøre andre fysisk vondt ikke er lov. 

-hun vet at ved matbordet så skal hun sitte rolig, og ikke herje med maten. Da tar vi maten bort.  Går hun ifra fordi hun sier hun er mett, så får hun ikke mat når hun 10 min etterpå sier hun er sulten igjen. Da får hun beskjed om å vente til kveldsmat. Hun bærer selv fatet sitt bort på kjøkken-benken (gjordt siden hun fyllte 4 år).

-jeg sier ifra til henne hvis hun svarer oss stygt/frekt. Vi kan helelr snakke sammen med snille og koselige stemmer.

-fra 2år' s alder så kunne hun si KAN jeg få... istedenfor å bare rope forlangende på et eller annet. Sier hun nå at hun vil ha juice, så sier jeg:  å? vil du ha det?  Og da kommer hun på: kan jeg få juice? Som oftest så bruekr hun KAN uten at vi må minne henne på det.
Jeg ble så lei på jobben(i bhg) av alle ungene som hele tiden ropte: melk! bæsj! farger!  (stor-avdeling), så da fikk jeg mgisk øret gitt, som bare hørte når noen sa KAN først. :)

-sier vi nei til noe, så mener vi nei.
(selvføgleig finens det unntak hvor vi voksne noenganger svarer nei litt for fort, men når vi tenker oss litt om, så kommer vi frem til at JO, det er greit. Man har lov til å ombestemme seg!)

-gjør hun noe hun vet hun ikke skal, så får det konsekvenser.

-sårer hun andre's følelser, så snakker vi om det slik at hun kan bli klar over hva hun kan gjøre annerledes neste gang.

-vil hun plutselig ikke bruke sine rosa gensere, så sier jeg at dette er de klærne du har. Du får ikke nye gensere, man må bruke det man har. Vi kjøper ikke nye klær, kun fordi hun har bestemt seg for å ikke like den fargen! (Hun får lov til å være med på å bestemme hva hun skal ha på seg.)

hmm...  dette var det jeg kom på i farta.

Dette er de samme tankene jeg har rundt grensesetting. Men føler at det er vanskelig, gutten er 18 mnd, forstår mye, men ikke alt, litt vanskelig å vite hva jeg skal gjøre til enhver tid. Men vi prøver å følge samme opplegget som deg, jeg ønsker meg veldig en oppdragen gutt som er snill og høflig og har folkeskikk!
 
Back
Topp