Gravid, sliten og nedstemt

[Sitronjenta]

Jeg trenger å lufte ut litt tanker her, er ganske fortvilet over situasjonen. Jeg beklager at det blir langt.

På papiret er alt rosenrødt og flott. Jeg er gift med drømmemannen, og ble gravid på første forsøk med vårt første barn, ei nydelig jente som blir to år nå til våren.

Vi ønsket to års aldersforskjell, og da det var på tide å prøve på nr 2 ble jeg igjen gravid på første forsøk. Jeg jobber fullt og alt ser helt bra ut med den i magen (24 uker på vei).

Jeg er imidlertid veldig sliten, og mannen gjør alt hjemme. Jeg sover dårlig, har stadig blodtrykksfall og dotter i ørene, og ofte mageknip. Jeg bekymrer meg mye for jobben, hvor leder klager på at jeg er for mye hjemme med sykt barn (vi er på vei gjennom det første barnehageåret). Samtidig vet jeg selv at familien min har betalt mye for at jeg skal ha energi til jobb, det synes spesielt godt på at datteren vår alltid velger pappaen. Det er ikke sånn at jeg tar henne mest, altså, mannen tar så til de grader hovedansvaret.

Det at jeg er så sliten gjør også at jeg går rundt med mange negative tanker.

Det er ikke suicidale tanker eller noe sånt, men jeg tenker mye på hvor slitsomt alt kommer til å bli når vi får nummer to, og på hvor dårlig mamma, kone og ansatt jeg er. Jeg strekker ikke til på et eneste av disse tre områdene, og jeg ser for meg en framtid uten glede. Jeg har selvfølgelig veldig, veldig dårlig samvittighet for disse tankene. Hvordan kan jeg vite hvor herlig jenta vår er og samtidig slite med å se for meg en framtid hvor det er mye glede? Hvorfor setter man unger til verden om man ikke vil ha dem? Det skulle vært en annen mamma i denne familien enn meg, det hadde de fortjent, alle sammen.

På svangerskapskontroll hos legen i dag sa jeg at jeg er veldig sliten og ikke har noe særlig å gå på. Han foreslo jerntabletter, så jeg håper det hjelper litt. Jeg spurte også om det kunne være svangerskapsdiabetes eller noe sånt som gir denne slitenheten. Han hadde tenkt tanken, men mtp langtidsblodsukkeret mitt sa han at det var så usannsynlig at det bare er tull å ta glukosebelastningstest. Han spurte ikke noe om hvordan jeg har det sånn ellers, og da er det også veldig vanskelig å si noe om hvordan jeg har det følelsesmessig.

Jeg er veldig redd for at dette skal utvikle seg til en svangerskapsdepresjon, og ødelegge for relasjonen med begge barna og kanskje også mannen min. Hva gjør jeg med dette, da? Noen som er i eller har vært i samme situasjon?

 

[HCS]

Jeg trenger å lufte ut litt tanker her, er ganske fortvilet over situasjonen. Jeg beklager at det blir langt.

På papiret er alt rosenrødt og flott. Jeg er gift med drømmemannen, og ble gravid på første forsøk med vårt første barn, ei nydelig jente som blir to år nå til våren.

Vi ønsket to års aldersforskjell, og da det var på tide å prøve på nr 2 ble jeg igjen gravid på første forsøk. Jeg jobber fullt og alt ser helt bra ut med den i magen (24 uker på vei).

Jeg er imidlertid veldig sliten, og mannen gjør alt hjemme. Jeg sover dårlig, har stadig blodtrykksfall og dotter i ørene, og ofte mageknip. Jeg bekymrer meg mye for jobben, hvor leder klager på at jeg er for mye hjemme med sykt barn (vi er på vei gjennom det første barnehageåret). Samtidig vet jeg selv at familien min har betalt mye for at jeg skal ha energi til jobb, det synes spesielt godt på at datteren vår alltid velger pappaen. Det er ikke sånn at jeg tar henne mest, altså, mannen tar så til de grader hovedansvaret.

Det at jeg er så sliten gjør også at jeg går rundt med mange negative tanker.

Det er ikke suicidale tanker eller noe sånt, men jeg tenker mye på hvor slitsomt alt kommer til å bli når vi får nummer to, og på hvor dårlig mamma, kone og ansatt jeg er. Jeg strekker ikke til på et eneste av disse tre områdene, og jeg ser for meg en framtid uten glede. Jeg har selvfølgelig veldig, veldig dårlig samvittighet for disse tankene. Hvordan kan jeg vite hvor herlig jenta vår er og samtidig slite med å se for meg en framtid hvor det er mye glede? Hvorfor setter man unger til verden om man ikke vil ha dem? Det skulle vært en annen mamma i denne familien enn meg, det hadde de fortjent, alle sammen.

På svangerskapskontroll hos legen i dag sa jeg at jeg er veldig sliten og ikke har noe særlig å gå på. Han foreslo jerntabletter, så jeg håper det hjelper litt. Jeg spurte også om det kunne være svangerskapsdiabetes eller noe sånt som gir denne slitenheten. Han hadde tenkt tanken, men mtp langtidsblodsukkeret mitt sa han at det var så usannsynlig at det bare er tull å ta glukosebelastningstest. Han spurte ikke noe om hvordan jeg har det sånn ellers, og da er det også veldig vanskelig å si noe om hvordan jeg har det følelsesmessig.

Jeg er veldig redd for at dette skal utvikle seg til en svangerskapsdepresjon, og ødelegge for relasjonen med begge barna og kanskje også mannen min. Hva gjør jeg med dette, da? Noen som er i eller har vært i samme situasjon?

Huff, dette er ingen god følelse. For å være helt ærlig så kan det høres ut som du har en depresjon. Ring jordmor og få en time og fortell om hvordan du har det. Hun kan henvise deg til noen å prate med.

Når det er sagt - det er heeeelt normalt å ikke få til alt. Punktum. Vi får noen ganger et annet inntrykk når vi ser sosiale medier, eller hører andre. Likevel, de færreste er faktisk på topp hele tiden. Dessuten er du gravid! Og det krever sin kvinne! Det er faktisk helt vanvittig slitsomt. Jeg har en venninne som har vært sykemeldt så å si hele graviditeten pga mangel på energi. Jeg var for øvrig også sykemeldt store deler av min graviditet, men pga andre ting. Det gjorde dog unektelig ting enklere - og da hadde jeg ikke barn fra før engang. For å være ærlig burde de fleste av oss bli premiert for å bære fram barn. Ja, noen seiler igjennom det, men av de jeg kjenner med barn er det langt fra de fleste.

Håper du får en mer positiv opplevelse hos jordmor enn hos legen

 

[Kakaoo]

Off, det er ikke godt å gå med slike tanker og følelser Så godt å høre at mannen din gjør mye på hjemmebane, har du snakket med han om hvordan du føler deg? Jeg er sikker på at han synes du er en god kone og mor og det kan være godt for dere begge å snakke om dette. Som Hcs sier over så tror jeg en samtale med jordmor er et godt neste steg, fastleger er fantastiske for mye, men ser ofte litt for mye på det fysiske og alle greier ikke se det mentale aspekter. Forklar til helsestasjonen at du føler deg nedstemt/sliten/deprimert og gjerne vil ha en samtale med jordmor. Mental helse i svangerskap er noe de skal prioritere så du bør få time ganske raskt.

 

[Gråspurv]

God klem

Jeg er enig med hun som svarte over meg i at du virker som du er på grensen til depresjon allerede, og jeg synes du skal be om å få snakke med jordmor på grunn av det.
Det er best å be om hjelp i forkant i stedet for i etterkant

Det er vanskelig å makte alt når man er gravid, og å ha en liten en på 1-2 år og være gravid på ny er beintøft.
For meg var det mye tøffere enn å være gravid med to store barn som skal følges opp på skolen.
Du er ikke alene, og de fleste føler på å ikke strekke skikkelig til for de barna man har allerede
Kan det være at du er lei deg fordi jenta di trekker mot pappaen istedet for deg?
Kan det være at du føler deg litt avvist av det?
For det ville være helt naturlig å føle det sånn i såfall, man får litt ekstra mye følelser som gravid også. Og det kan være vanskelig å håndtere på toppen av hverdagen og alt annet.

 

[To be announced]

Pluss corona… Ikke lett situasjon. Jeg føler meg mer eller mindre nøyaktig sånn, med samme fantastisk gode liv som deg. Har ikke noe å utsette på noe, alt er så perfekt som en hollywoodfilm. Fantastisk barn på snart 2 år. Hund. Hobby. Mann. God råd. Gravid. Men føler meg helt jævlig og alt er tomt innvendig. Skal ta det opp med lege på neste kontroll. Håper de tar det seriøst. Hjelp er det eneste vi kan be om tenker jeg.

 

[Veivalsa]

Støtter alle svarene over - også er det faktisk lov å be om en kort sykemelding for å se om det kan gjøre at du får hentet deg litt inn igjen. Kanskje er du faktisk også bare utmattet. Det er ikke jobben som takker deg når du kollapser hjemme og ikke Energi til noe som helst fordi du ikke skal være borte fra jobb

 

[B]

Jeg tenker sykemelding her. Du er veldig sliten, og jo mer sliten jo mørkere tanker får du. Særlig når jobben ikke er en kilde til glede og påfyll, me n en kilde til stress, der du føler liten forståelse fra leder for det fraværet du har (og som er helt normalt, både for første barnehageår og for koronaåret når man har åpnet for alle slags sykdommer igjen) .

En sykmelding over kortere tid kan gjøre at du får hvilt deg ut og ser ting på en annen måte. Samtidig er det tungt å være gravid på slutten, særlig med en barn fra før. Kanskje trenger du lengre sykmelding men det ser du jo an.

Jeg er enig med de over som sier dette høres ut som en begynnende svangerskapsdepresjon. Her er det hormoner og greier i sving, men generelt kommer depresjon når vi biter over mer enn vi klarer. Kanskje er det også slik med deg, at du stiller for store krav til alt du skal klare. Det vil, generelt sagt, bli lettere når babyen kommer. Hormoner og svangerskapsplager dabber av. Samtidig krever babyen mye. Storesøster blir å komme til deg når du har kapasitet. Men ta vare på deg selv nå.

 

[Totlaaa]

Jeg trenger å lufte ut litt tanker her, er ganske fortvilet over situasjonen. Jeg beklager at det blir langt.

På papiret er alt rosenrødt og flott. Jeg er gift med drømmemannen, og ble gravid på første forsøk med vårt første barn, ei nydelig jente som blir to år nå til våren.

Vi ønsket to års aldersforskjell, og da det var på tide å prøve på nr 2 ble jeg igjen gravid på første forsøk. Jeg jobber fullt og alt ser helt bra ut med den i magen (24 uker på vei).

Jeg er imidlertid veldig sliten, og mannen gjør alt hjemme. Jeg sover dårlig, har stadig blodtrykksfall og dotter i ørene, og ofte mageknip. Jeg bekymrer meg mye for jobben, hvor leder klager på at jeg er for mye hjemme med sykt barn (vi er på vei gjennom det første barnehageåret). Samtidig vet jeg selv at familien min har betalt mye for at jeg skal ha energi til jobb, det synes spesielt godt på at datteren vår alltid velger pappaen. Det er ikke sånn at jeg tar henne mest, altså, mannen tar så til de grader hovedansvaret.

Det at jeg er så sliten gjør også at jeg går rundt med mange negative tanker.

Det er ikke suicidale tanker eller noe sånt, men jeg tenker mye på hvor slitsomt alt kommer til å bli når vi får nummer to, og på hvor dårlig mamma, kone og ansatt jeg er. Jeg strekker ikke til på et eneste av disse tre områdene, og jeg ser for meg en framtid uten glede. Jeg har selvfølgelig veldig, veldig dårlig samvittighet for disse tankene. Hvordan kan jeg vite hvor herlig jenta vår er og samtidig slite med å se for meg en framtid hvor det er mye glede? Hvorfor setter man unger til verden om man ikke vil ha dem? Det skulle vært en annen mamma i denne familien enn meg, det hadde de fortjent, alle sammen.

På svangerskapskontroll hos legen i dag sa jeg at jeg er veldig sliten og ikke har noe særlig å gå på. Han foreslo jerntabletter, så jeg håper det hjelper litt. Jeg spurte også om det kunne være svangerskapsdiabetes eller noe sånt som gir denne slitenheten. Han hadde tenkt tanken, men mtp langtidsblodsukkeret mitt sa han at det var så usannsynlig at det bare er tull å ta glukosebelastningstest. Han spurte ikke noe om hvordan jeg har det sånn ellers, og da er det også veldig vanskelig å si noe om hvordan jeg har det følelsesmessig.

Jeg er veldig redd for at dette skal utvikle seg til en svangerskapsdepresjon, og ødelegge for relasjonen med begge barna og kanskje også mannen min. Hva gjør jeg med dette, da? Noen som er i eller har vært i samme situasjon?

Jeg kjenner meg igjen i noe du skriver og gruer meg til å ha 2 små å passe på. Samtidig er det sårt ønsket etter senabort i fjor, så jeg gleder meg også. Jeg klarte heller ikke å balansere oppgaver hjemme, sønnen min, være kjæreste og samtidig jobbe fullt - så bestemte jeg meg for å være delvis sykemeldt (og fullt sykemeldt noen perioder pga mye sykdom). Da klarer jeg akkurat å gi det de på jobben fortjener, samt at jeg har bittelitt mer energi hjemme til både kjæreste og sønn.

jeg ville tatt opp følelsene dine med jordmor, samt ringt til legen igjen å fått en sykemelding (enten gradert eller evt full sykemelding ut i fra hva du selv ønsker) og forsøkt å være mer tilstede for DEG SELV og familien din jobben skal du ikke ha dårlig samvittighet for, den skal du tilbake til senere uansett

så er det ikke til å stikke under en stol at å være gravid med nr 2 er mye tyngre enn med første OG det hjelper ikke med mye sykdom i første barnehageåret (for vår del 2.barnehageår men siden korona har tatt alle bassiluskene så er det som om det er vårt første . )


Stor kleeem

 

[ing35]

Jeg er enig med alle her. Støtter forslaget om et par ukers sykmelding så du får hentet deg inn. Det er ingen som klapper oss på skulderen når vi karrer oss oss gjennom både det ene og det andre og kjemper oss på jobb med alt det vi bærer på i et tungt svangerskap. Det er viktig at du tar tak i dette nå så det ikke utvikler seg til svangerskaps- eller fødselsdepresjon. Det kan bli langvarig hvis det først får overtaket på deg. Jeg støtter forslaget om å be om time til jordmor som kanskje kan henvise deg til et lavterskeltilbud eller lignende.

Sjefen din blir jeg heller ikke så veldig imponert over. Som gravid har du krav på tilrettelegging av arbeidet slik at det blir lettere å utføre for deg nå. Et svangerskap (og det første barnehageåret for så vidt) er en så kort periode sett i den store sammenhengen. Å ta bedre vare på deg akkurat nå er en investering både for deg, familien din og for arbeidsgiver. Jeg ville bedt om et møte med tillitsvalgt eller verneombud på arbeidsplassen din, de kan hjelpe deg videre.

 

[Sitronjenta]

Tusen takk for svar, alle dere gode

Jeg føler jo egentlig veldig selv at en sykmelding hadde vært rett, for jeg er ikke helt meg selv om dagen. Mannen min er en viktig støtte for meg, og den eneste jeg har snakka med om dette (med unntak av dere). Han vet at jeg gruer meg til hver dag unntatt helg, at jeg gruer meg til babyen kommer og generelt har det ganske tungt om dagen. Han synes jeg skal ringe legen og be om en sykmelding, men jeg synes det er ekkelt å be om. Også mener jeg at det er legen og ikke jeg som skal vurdere om sykmelding er riktig, på en måte.

Det er så mye. Ved sykmelding er jeg redd jeg må forholde meg mer til leder pga sykefraværsoppfølging, og hun kan spørre veldig inngående om symptomer etc (som hun ikke har lov til, men jeg vet det kommer). Jeg kjenner stresset i forbindelse med telefonsamtaler med henne rent fysisk, jeg får kynnere i forkant, og er svimmel og sliten etterpå. Jeg har alltid vært sånn «flink pike», ledere har ikke vært i tvil om at jeg gjør mitt beste før. Nå føler jeg veldig på at jeg er en mye dårligere ansatt enn hun forventa da jeg begynte (jeg ble i tillegg gravid kort tid etter at jeg begynte i stillingen). Jeg er redd for at en sykmelding vil føre til flere ubehagelige situasjoner med leder. Kanskje det er lettere å bare jobbe?

Samtidig er mannen min veldig på at jeg må få sykmelding, han tror ikke jeg klarer å jobbe fullt til neste kontroll hos lege. Jeg kjenner på det samme selv, men vegrer meg likevel veldig for å ta den telefonen. Det virker lettere å be om time hos jordmor for en prat. Mannen mener «bare» prat ikke holder og det er også vanskelig å se at jeg skal få mer overskudd av det, utover at det betyr litt pause fra jobb den tiden jeg bruker på selve timen. Men jeg ser jo samtidig av hvor langt jeg skriver her at jeg har veldig mange tanker som det sikkert ville vært fint å dele med noen som har som jobb å høre på sånt.

Når det gjelder spørsmålet om det føles sårt at datteren velger mannen, så er svaret et stort ja. Det er sårt mest fordi det ble veldig sånn fra rundt barnehagestart, da jeg samtidig begynte i ny jobb. Det var da jeg ble mer fraværende. Så ble jeg gravid og enda mer fraværende. Jeg føler at det at hun velger ham er et slags bevis på at jeg har vært en elendig mamma de siste månedene. Mannen sier at jeg er den beste mammaen hun kunne hatt og alt sånt, men det er jo bare for å trøste meg.

Jeg følger rådet om å ringe til helsestasjonen for å få en time hos jordmor. Det kan hende jeg trenger å snakke med noen utenforstående oppi dette. Det skader i hvert fall ikke. Legen er egentlig super, men kanskje ikke den jeg synes det er lettest å snakke med sånne her ting om.

Forresten er jeg særdeles lite imponert over lederen min selv også. Jeg har ikke opplevd sånt på andre arbeidsplasser, og jeg angrer til dels på jobbytte. Mye handler nok likevel også om at jeg ikke er noe god på å stå opp for meg selv, det må jeg faktisk bli bedre på. Synd at det er ekstra tungt å ta sånt når en fra før er i minus!

Igjen, takk for fine svar og støtte Dere er gull!

 

[Totlaaa]

Tusen takk for svar, alle dere gode

Jeg føler jo egentlig veldig selv at en sykmelding hadde vært rett, for jeg er ikke helt meg selv om dagen. Mannen min er en viktig støtte for meg, og den eneste jeg har snakka med om dette (med unntak av dere). Han vet at jeg gruer meg til hver dag unntatt helg, at jeg gruer meg til babyen kommer og generelt har det ganske tungt om dagen. Han synes jeg skal ringe legen og be om en sykmelding, men jeg synes det er ekkelt å be om. Også mener jeg at det er legen og ikke jeg som skal vurdere om sykmelding er riktig, på en måte.

Det er så mye. Ved sykmelding er jeg redd jeg må forholde meg mer til leder pga sykefraværsoppfølging, og hun kan spørre veldig inngående om symptomer etc (som hun ikke har lov til, men jeg vet det kommer). Jeg kjenner stresset i forbindelse med telefonsamtaler med henne rent fysisk, jeg får kynnere i forkant, og er svimmel og sliten etterpå. Jeg har alltid vært sånn «flink pike», ledere har ikke vært i tvil om at jeg gjør mitt beste før. Nå føler jeg veldig på at jeg er en mye dårligere ansatt enn hun forventa da jeg begynte (jeg ble i tillegg gravid kort tid etter at jeg begynte i stillingen). Jeg er redd for at en sykmelding vil føre til flere ubehagelige situasjoner med leder. Kanskje det er lettere å bare jobbe?

Samtidig er mannen min veldig på at jeg må få sykmelding, han tror ikke jeg klarer å jobbe fullt til neste kontroll hos lege. Jeg kjenner på det samme selv, men vegrer meg likevel veldig for å ta den telefonen. Det virker lettere å be om time hos jordmor for en prat. Mannen mener «bare» prat ikke holder og det er også vanskelig å se at jeg skal få mer overskudd av det, utover at det betyr litt pause fra jobb den tiden jeg bruker på selve timen. Men jeg ser jo samtidig av hvor langt jeg skriver her at jeg har veldig mange tanker som det sikkert ville vært fint å dele med noen som har som jobb å høre på sånt.

Når det gjelder spørsmålet om det føles sårt at datteren velger mannen, så er svaret et stort ja. Det er sårt mest fordi det ble veldig sånn fra rundt barnehagestart, da jeg samtidig begynte i ny jobb. Det var da jeg ble mer fraværende. Så ble jeg gravid og enda mer fraværende. Jeg føler at det at hun velger ham er et slags bevis på at jeg har vært en elendig mamma de siste månedene. Mannen sier at jeg er den beste mammaen hun kunne hatt og alt sånt, men det er jo bare for å trøste meg.

Jeg følger rådet om å ringe til helsestasjonen for å få en time hos jordmor. Det kan hende jeg trenger å snakke med noen utenforstående oppi dette. Det skader i hvert fall ikke. Legen er egentlig super, men kanskje ikke den jeg synes det er lettest å snakke med sånne her ting om.

Forresten er jeg særdeles lite imponert over lederen min selv også. Jeg har ikke opplevd sånt på andre arbeidsplasser, og jeg angrer til dels på jobbytte. Mye handler nok likevel også om at jeg ikke er noe god på å stå opp for meg selv, det må jeg faktisk bli bedre på. Synd at det er ekstra tungt å ta sånt når en fra før er i minus!

Igjen, takk for fine svar og støtte Dere er gull!

Det er ikke lett å be om sykemelding, det er jeg helt enig i, men i dette tilfellet ditt tror jeg det er ekstremt lurt av deg å gjøre det. Lederen din har ingenting med hvorfor du er sykemeldt, men forstår at hun tydeligvis ikke er en god leder og heller ikke gjør ting lett for deg. Men hvis du stopper opp ett lite sekund og tenker på hva som er best for DEG, hva kommer du frem til da?
Leger har ekstremt mange pasienter og i løpet av de minuttene hen ser deg klarer de som regel ikke å fange opp alt. Og selv om du sa du var sliten, så er det helt vanlig som gravid, da skulle du nok sagt at du rett og slett ikke klarer å jobbe fullt eller har behov for en sykemelding en periode for å prøve å hente deg inn noen ganger må man si det klart å tydelig i stedet for å håpe at de nevner det..


hopp i det, ring legen i morgen og sykemeld deg - ta så kontakt med tillitsvalgt på jobb i forhold til hvordan du skal forholde deg til eventuelle spørsmål fra leder. Og så tenker du mer på deg selv fremover Så får du kontakt med jordmoren din å ber om en time med prat slik at hun også vet hvordan du har det

 

[Siljean]

Jeg ville prøvd å forklare legen hva du føler, virker som du er i ferd med å bli utbrent/deprimert. Det kan gå litt samme vei med de to.
Å starte i ny jobb er jo slitsomt i starten, og især når man er gravid. og det å ha småbarn er slitsomt, især når man er gravid.
Så skjønner godt at du føler som du gjør.

jeg startet i ny jobb i mars 2021, var da gravid, men fant ut i april at dette var utenfor livmora. Ble da sykemeldt i 14dager etter operasjon. Så ble jeg gravid igjen i august, og er nå 26uker på vei. Har vært 30%sm siden midten av oktober. Pga kvalme/migrene/bekkenplager. Ble i går 50%sm.
Jeg fikk også ny sjef i høst. Så har også følt at alt har vært veldig slitsomt. Akkurat når jeg følte at jeg var «kommet inn i ting» med ny jobb, så fikk jeg ny sjef. Mine 3 barn er nå store, mellom 6 og 12år. Men jeg ble sykemeldt da jeg var i permisjon med nr1, da jeg ble gravid med nr2 (uplanlagt) og det tok egentlig laaang tid før jeg følte meg litt ovenpå igjen! Nr2 var kanskje 2-3år før jeg følte meg ikke utslitt lengere.

og det viktigste for deg er jo at du har det bra, og at du har energi til det som gir deg glede og energi så ville absolutt snakket med legen, og sagt hvordan du føler og har det.

 

[HCS]

Tusen takk for svar, alle dere gode

Jeg føler jo egentlig veldig selv at en sykmelding hadde vært rett, for jeg er ikke helt meg selv om dagen. Mannen min er en viktig støtte for meg, og den eneste jeg har snakka med om dette (med unntak av dere). Han vet at jeg gruer meg til hver dag unntatt helg, at jeg gruer meg til babyen kommer og generelt har det ganske tungt om dagen. Han synes jeg skal ringe legen og be om en sykmelding, men jeg synes det er ekkelt å be om. Også mener jeg at det er legen og ikke jeg som skal vurdere om sykmelding er riktig, på en måte.

Det er så mye. Ved sykmelding er jeg redd jeg må forholde meg mer til leder pga sykefraværsoppfølging, og hun kan spørre veldig inngående om symptomer etc (som hun ikke har lov til, men jeg vet det kommer). Jeg kjenner stresset i forbindelse med telefonsamtaler med henne rent fysisk, jeg får kynnere i forkant, og er svimmel og sliten etterpå. Jeg har alltid vært sånn «flink pike», ledere har ikke vært i tvil om at jeg gjør mitt beste før. Nå føler jeg veldig på at jeg er en mye dårligere ansatt enn hun forventa da jeg begynte (jeg ble i tillegg gravid kort tid etter at jeg begynte i stillingen). Jeg er redd for at en sykmelding vil føre til flere ubehagelige situasjoner med leder. Kanskje det er lettere å bare jobbe?

Samtidig er mannen min veldig på at jeg må få sykmelding, han tror ikke jeg klarer å jobbe fullt til neste kontroll hos lege. Jeg kjenner på det samme selv, men vegrer meg likevel veldig for å ta den telefonen. Det virker lettere å be om time hos jordmor for en prat. Mannen mener «bare» prat ikke holder og det er også vanskelig å se at jeg skal få mer overskudd av det, utover at det betyr litt pause fra jobb den tiden jeg bruker på selve timen. Men jeg ser jo samtidig av hvor langt jeg skriver her at jeg har veldig mange tanker som det sikkert ville vært fint å dele med noen som har som jobb å høre på sånt.

Når det gjelder spørsmålet om det føles sårt at datteren velger mannen, så er svaret et stort ja. Det er sårt mest fordi det ble veldig sånn fra rundt barnehagestart, da jeg samtidig begynte i ny jobb. Det var da jeg ble mer fraværende. Så ble jeg gravid og enda mer fraværende. Jeg føler at det at hun velger ham er et slags bevis på at jeg har vært en elendig mamma de siste månedene. Mannen sier at jeg er den beste mammaen hun kunne hatt og alt sånt, men det er jo bare for å trøste meg.

Jeg følger rådet om å ringe til helsestasjonen for å få en time hos jordmor. Det kan hende jeg trenger å snakke med noen utenforstående oppi dette. Det skader i hvert fall ikke. Legen er egentlig super, men kanskje ikke den jeg synes det er lettest å snakke med sånne her ting om.

Forresten er jeg særdeles lite imponert over lederen min selv også. Jeg har ikke opplevd sånt på andre arbeidsplasser, og jeg angrer til dels på jobbytte. Mye handler nok likevel også om at jeg ikke er noe god på å stå opp for meg selv, det må jeg faktisk bli bedre på. Synd at det er ekstra tungt å ta sånt når en fra før er i minus!

Igjen, takk for fine svar og støtte Dere er gull!

Masse lykke til! Du kan også få jordmor, eller den hun eventuelt henviser deg til, å skrive et notat hvor de anbefaler sykemelding helt eller delvis. Sliter selv med flink pike-syndrom, og selv om det er helt dust at man føler sånt, så hjalp det meg veldig å ha med «bevis» på at jeg trengte det. Kan hende det er det du trenger også. Og akkurat nå er det helt greit å ta den enkleste veien

 

[Veivalsa]

Ring legen på nytt du. Skjønner godt at du tenker at det rettferdiggjør en sykemelding mer om legen bringer det først på bane, men som andre her nevner er en time kort og legen rekker ikke se omfanget av hele situasjonen. Du må være ærlig, ordentlig ærlig, ikke bare si at du er litt sliten for det er vi alle i småbarnsfasen av livet - dette er en god del mer enn litt sliten. Så trenger du ikke å svare for deg fra leder, men lag en plan for hva du skal si når hun begynner å grave da for eksempel
Kanskje noe sånn som at du har mye kynnere for tiden og legen har anbefalt absolutt ro en periode for å se ond det hjelper. Helt ærlig kan ingen diskutere med det tenker nå jeg men sånn oppriktig skal jo ikke en leder stille spørsmål ved hvorfor du er sykmeldt (bare for å høre hvilken tilrettelegging du behøver) og hvertfall ikke mase om for mange sykt barn-dager. Har hun egentlig barn selv?

 

[Sitronjenta]

Det er ikke lett å be om sykemelding, det er jeg helt enig i, men i dette tilfellet ditt tror jeg det er ekstremt lurt av deg å gjøre det. Lederen din har ingenting med hvorfor du er sykemeldt, men forstår at hun tydeligvis ikke er en god leder og heller ikke gjør ting lett for deg. Men hvis du stopper opp ett lite sekund og tenker på hva som er best for DEG, hva kommer du frem til da?
Leger har ekstremt mange pasienter og i løpet av de minuttene hen ser deg klarer de som regel ikke å fange opp alt. Og selv om du sa du var sliten, så er det helt vanlig som gravid, da skulle du nok sagt at du rett og slett ikke klarer å jobbe fullt eller har behov for en sykemelding en periode for å prøve å hente deg inn noen ganger må man si det klart å tydelig i stedet for å håpe at de nevner det..


hopp i det, ring legen i morgen og sykemeld deg - ta så kontakt med tillitsvalgt på jobb i forhold til hvordan du skal forholde deg til eventuelle spørsmål fra leder. Og så tenker du mer på deg selv fremover Så får du kontakt med jordmoren din å ber om en time med prat slik at hun også vet hvordan du har det

Du har nok rett, men fy, så vanskelig det er. Jeg har i hvert fall tatt steget med å sende en e-post til helsestasjonen med forespørsel om time hos jordmor og en setning om at ting er tungt om dagen. Jeg har ikke fått svar enda, så kanskje jeg ringer på slutten av dagen i morgen eller på mandag om jeg fortsatt ikke har fått svar. Jeg tenker litt på det, at det kanskje er lettere å snakke med legen om dette hvis jeg først har snakka med en jordmor, som av en eller annen grunn er litt mindre skummelt.

Jeg tenker egentlig at du har rett mtp sykmelding, men tankene kverner noe voldsomt og jeg har alltid en innvending mot det å ringe legen

Tusen takk for omtanken og gode svar. Jeg diskuterer mye med meg selv her nå

Jeg ville prøvd å forklare legen hva du føler, virker som du er i ferd med å bli utbrent/deprimert. Det kan gå litt samme vei med de to.
Å starte i ny jobb er jo slitsomt i starten, og især når man er gravid. og det å ha småbarn er slitsomt, især når man er gravid.
Så skjønner godt at du føler som du gjør.

jeg startet i ny jobb i mars 2021, var da gravid, men fant ut i april at dette var utenfor livmora. Ble da sykemeldt i 14dager etter operasjon. Så ble jeg gravid igjen i august, og er nå 26uker på vei. Har vært 30%sm siden midten av oktober. Pga kvalme/migrene/bekkenplager. Ble i går 50%sm.
Jeg fikk også ny sjef i høst. Så har også følt at alt har vært veldig slitsomt. Akkurat når jeg følte at jeg var «kommet inn i ting» med ny jobb, så fikk jeg ny sjef. Mine 3 barn er nå store, mellom 6 og 12år. Men jeg ble sykemeldt da jeg var i permisjon med nr1, da jeg ble gravid med nr2 (uplanlagt) og det tok egentlig laaang tid før jeg følte meg litt ovenpå igjen! Nr2 var kanskje 2-3år før jeg følte meg ikke utslitt lengere.

og det viktigste for deg er jo at du har det bra, og at du har energi til det som gir deg glede og energi så ville absolutt snakket med legen, og sagt hvordan du føler og har det.

Huff, det var lenge å være utslitt, føler veldig med deg. Ja, det er vanskelig å skille fra hverandre hva som er hva av slitenhet, eventuelt utbrenthet og depresjon/nedstemthet. Det er i hvert fall ganske krevende å tenke positivt når en starter dagen med tomme batterier.

Skjønner godt at du er sliten også, og jeg er enig i at det å få en ny sjef blir en tilleggsbelastning. Svangerskap utenfor livmoren høres tøft ut, men det er godt at du i hvert fall ble gravid igjen nå i august. Har du termin i mai, du også, da?

Det er sant, man trenger litt energi for å kunne gjøre de tingene som kan gi energi. Det blir en negativ sirkel der en bare blir mer og mer fylt av det negative når en ikke orker noe av det som er koselig eller gøy.

Masse lykke til! Du kan også få jordmor, eller den hun eventuelt henviser deg til, å skrive et notat hvor de anbefaler sykemelding helt eller delvis. Sliter selv med flink pike-syndrom, og selv om det er helt dust at man føler sånt, så hjalp det meg veldig å ha med «bevis» på at jeg trengte det. Kan hende det er det du trenger også. Og akkurat nå er det helt greit å ta den enkleste veien

Tusen takk! Et sånt notat høres ikke dumt ut, det var et veldig godt tips. Jeg er nok også litt som deg, at det hjelper med et slags «bevis». Det føles veldig rart å skulle be om noe som helst, egentlig, men litt støtte fra et lite notat fra jordmor eller andre kan nok gjøre det en del lettere.

Ring legen på nytt du. Skjønner godt at du tenker at det rettferdiggjør en sykemelding mer om legen bringer det først på bane, men som andre her nevner er en time kort og legen rekker ikke se omfanget av hele situasjonen. Du må være ærlig, ordentlig ærlig, ikke bare si at du er litt sliten for det er vi alle i småbarnsfasen av livet - dette er en god del mer enn litt sliten. Så trenger du ikke å svare for deg fra leder, men lag en plan for hva du skal si når hun begynner å grave da for eksempel
Kanskje noe sånn som at du har mye kynnere for tiden og legen har anbefalt absolutt ro en periode for å se ond det hjelper. Helt ærlig kan ingen diskutere med det tenker nå jeg men sånn oppriktig skal jo ikke en leder stille spørsmål ved hvorfor du er sykmeldt (bare for å høre hvilken tilrettelegging du behøver) og hvertfall ikke mase om for mange sykt barn-dager. Har hun egentlig barn selv?

Takk. Og det var et godt tips til plan om hva jeg kan si ved spørsmål om hva som «feiler» meg. Hun er jo ikke akkurat en person jeg har så lyst til å åpne meg for, selv om hun kan virke trivelig ved første møte. Jeg har aldri fått noe spørsmål om det er noe hun kan gjøre for at jeg skal kunne jobbe litt, som er et standardspørsmål jeg er kjent med fra min tid som verneombud på tidligere arbeidsplass. Der jeg jobba før fulgte lederne i større grad en slags mal for hva de skulle spørre om, men det er veldig uforutsigbart på ny arbeidsplass med ny leder. Jeg synes ikke man skal akseptere sånt, men orker ikke dårlig stemning nå, så det å si noe om kynnere eller lignende var lurt. Hun har forresten barn, men de er voksne nå, sikkert nesten like gamle som meg. Så ting var kanskje annerledes da hun var mor til små.

Det er klart at det ikke er så lett for legen å forstå situasjonen til alle han møter i løpet av en dag. Han kjenner meg heller ikke noe særlig, så han vet jo ikke hva akkurat jeg mener med akkurat de ordene. Det bare satt så langt inne å fortelle at jeg var så veldig sliten, og jeg gikk så langt utover hvordan jeg er komfortabel med å uttrykke meg ansikt til ansikt med fremmede, så jeg tenkte liksom at han forsto. Bare fordi det var så vanskelig å si, liksom. Selvfølgelig er det ikke sånn det fungerer

Dette ble langt. Men dere, jeg leser svarene deres, og tenker og tenker og kvier meg for neste steg, samtidig som dere har gitt meg mer tro på at jeg kan komme meg litt «opp» igjen, hvis jeg bare tar litt tak her.

 

[HCS]

Du har nok rett, men fy, så vanskelig det er. Jeg har i hvert fall tatt steget med å sende en e-post til helsestasjonen med forespørsel om time hos jordmor og en setning om at ting er tungt om dagen. Jeg har ikke fått svar enda, så kanskje jeg ringer på slutten av dagen i morgen eller på mandag om jeg fortsatt ikke har fått svar. Jeg tenker litt på det, at det kanskje er lettere å snakke med legen om dette hvis jeg først har snakka med en jordmor, som av en eller annen grunn er litt mindre skummelt.

Jeg tenker egentlig at du har rett mtp sykmelding, men tankene kverner noe voldsomt og jeg har alltid en innvending mot det å ringe legen

Tusen takk for omtanken og gode svar. Jeg diskuterer mye med meg selv her nå




Huff, det var lenge å være utslitt, føler veldig med deg. Ja, det er vanskelig å skille fra hverandre hva som er hva av slitenhet, eventuelt utbrenthet og depresjon/nedstemthet. Det er i hvert fall ganske krevende å tenke positivt når en starter dagen med tomme batterier.

Skjønner godt at du er sliten også, og jeg er enig i at det å få en ny sjef blir en tilleggsbelastning. Svangerskap utenfor livmoren høres tøft ut, men det er godt at du i hvert fall ble gravid igjen nå i august. Har du termin i mai, du også, da?

Det er sant, man trenger litt energi for å kunne gjøre de tingene som kan gi energi. Det blir en negativ sirkel der en bare blir mer og mer fylt av det negative når en ikke orker noe av det som er koselig eller gøy.



Tusen takk! Et sånt notat høres ikke dumt ut, det var et veldig godt tips. Jeg er nok også litt som deg, at det hjelper med et slags «bevis». Det føles veldig rart å skulle be om noe som helst, egentlig, men litt støtte fra et lite notat fra jordmor eller andre kan nok gjøre det en del lettere.





Takk. Og det var et godt tips til plan om hva jeg kan si ved spørsmål om hva som «feiler» meg. Hun er jo ikke akkurat en person jeg har så lyst til å åpne meg for, selv om hun kan virke trivelig ved første møte. Jeg har aldri fått noe spørsmål om det er noe hun kan gjøre for at jeg skal kunne jobbe litt, som er et standardspørsmål jeg er kjent med fra min tid som verneombud på tidligere arbeidsplass. Der jeg jobba før fulgte lederne i større grad en slags mal for hva de skulle spørre om, men det er veldig uforutsigbart på ny arbeidsplass med ny leder. Jeg synes ikke man skal akseptere sånt, men orker ikke dårlig stemning nå, så det å si noe om kynnere eller lignende var lurt. Hun har forresten barn, men de er voksne nå, sikkert nesten like gamle som meg. Så ting var kanskje annerledes da hun var mor til små.

Det er klart at det ikke er så lett for legen å forstå situasjonen til alle han møter i løpet av en dag. Han kjenner meg heller ikke noe særlig, så han vet jo ikke hva akkurat jeg mener med akkurat de ordene. Det bare satt så langt inne å fortelle at jeg var så veldig sliten, og jeg gikk så langt utover hvordan jeg er komfortabel med å uttrykke meg ansikt til ansikt med fremmede, så jeg tenkte liksom at han forsto. Bare fordi det var så vanskelig å si, liksom. Selvfølgelig er det ikke sånn det fungerer

Dette ble langt. Men dere, jeg leser svarene deres, og tenker og tenker og kvier meg for neste steg, samtidig som dere har gitt meg mer tro på at jeg kan komme meg litt «opp» igjen, hvis jeg bare tar litt tak her.

Jeg har tro på deg

 

[Siljean]

Du har nok rett, men fy, så vanskelig det er. Jeg har i hvert fall tatt steget med å sende en e-post til helsestasjonen med forespørsel om time hos jordmor og en setning om at ting er tungt om dagen. Jeg har ikke fått svar enda, så kanskje jeg ringer på slutten av dagen i morgen eller på mandag om jeg fortsatt ikke har fått svar. Jeg tenker litt på det, at det kanskje er lettere å snakke med legen om dette hvis jeg først har snakka med en jordmor, som av en eller annen grunn er litt mindre skummelt.

Jeg tenker egentlig at du har rett mtp sykmelding, men tankene kverner noe voldsomt og jeg har alltid en innvending mot det å ringe legen

Tusen takk for omtanken og gode svar. Jeg diskuterer mye med meg selv her nå




Huff, det var lenge å være utslitt, føler veldig med deg. Ja, det er vanskelig å skille fra hverandre hva som er hva av slitenhet, eventuelt utbrenthet og depresjon/nedstemthet. Det er i hvert fall ganske krevende å tenke positivt når en starter dagen med tomme batterier.

Skjønner godt at du er sliten også, og jeg er enig i at det å få en ny sjef blir en tilleggsbelastning. Svangerskap utenfor livmoren høres tøft ut, men det er godt at du i hvert fall ble gravid igjen nå i august. Har du termin i mai, du også, da?

Det er sant, man trenger litt energi for å kunne gjøre de tingene som kan gi energi. Det blir en negativ sirkel der en bare blir mer og mer fylt av det negative når en ikke orker noe av det som er koselig eller gøy.



Tusen takk! Et sånt notat høres ikke dumt ut, det var et veldig godt tips. Jeg er nok også litt som deg, at det hjelper med et slags «bevis». Det føles veldig rart å skulle be om noe som helst, egentlig, men litt støtte fra et lite notat fra jordmor eller andre kan nok gjøre det en del lettere.





Takk. Og det var et godt tips til plan om hva jeg kan si ved spørsmål om hva som «feiler» meg. Hun er jo ikke akkurat en person jeg har så lyst til å åpne meg for, selv om hun kan virke trivelig ved første møte. Jeg har aldri fått noe spørsmål om det er noe hun kan gjøre for at jeg skal kunne jobbe litt, som er et standardspørsmål jeg er kjent med fra min tid som verneombud på tidligere arbeidsplass. Der jeg jobba før fulgte lederne i større grad en slags mal for hva de skulle spørre om, men det er veldig uforutsigbart på ny arbeidsplass med ny leder. Jeg synes ikke man skal akseptere sånt, men orker ikke dårlig stemning nå, så det å si noe om kynnere eller lignende var lurt. Hun har forresten barn, men de er voksne nå, sikkert nesten like gamle som meg. Så ting var kanskje annerledes da hun var mor til små.

Det er klart at det ikke er så lett for legen å forstå situasjonen til alle han møter i løpet av en dag. Han kjenner meg heller ikke noe særlig, så han vet jo ikke hva akkurat jeg mener med akkurat de ordene. Det bare satt så langt inne å fortelle at jeg var så veldig sliten, og jeg gikk så langt utover hvordan jeg er komfortabel med å uttrykke meg ansikt til ansikt med fremmede, så jeg tenkte liksom at han forsto. Bare fordi det var så vanskelig å si, liksom. Selvfølgelig er det ikke sånn det fungerer

Dette ble langt. Men dere, jeg leser svarene deres, og tenker og tenker og kvier meg for neste steg, samtidig som dere har gitt meg mer tro på at jeg kan komme meg litt «opp» igjen, hvis jeg bare tar litt tak her.

jeg har termin 12. mai ja
Jeg ble denne uken 50% sykemeldt selv, så har økt sm graden med 20%. Pga flere ting. Men håper du får hjelp av noen, og blir å føle deg litt bedre! Det er ikke barebare å gå å føle seg dårlig og tenke «dumme» tanker

 

[B]

Du har nok rett, men fy, så vanskelig det er. Jeg har i hvert fall tatt steget med å sende en e-post til helsestasjonen med forespørsel om time hos jordmor og en setning om at ting er tungt om dagen. Jeg har ikke fått svar enda, så kanskje jeg ringer på slutten av dagen i morgen eller på mandag om jeg fortsatt ikke har fått svar. Jeg tenker litt på det, at det kanskje er lettere å snakke med legen om dette hvis jeg først har snakka med en jordmor, som av en eller annen grunn er litt mindre skummelt.

Jeg tenker egentlig at du har rett mtp sykmelding, men tankene kverner noe voldsomt og jeg har alltid en innvending mot det å ringe legen

Tusen takk for omtanken og gode svar. Jeg diskuterer mye med meg selv her nå




Huff, det var lenge å være utslitt, føler veldig med deg. Ja, det er vanskelig å skille fra hverandre hva som er hva av slitenhet, eventuelt utbrenthet og depresjon/nedstemthet. Det er i hvert fall ganske krevende å tenke positivt når en starter dagen med tomme batterier.

Skjønner godt at du er sliten også, og jeg er enig i at det å få en ny sjef blir en tilleggsbelastning. Svangerskap utenfor livmoren høres tøft ut, men det er godt at du i hvert fall ble gravid igjen nå i august. Har du termin i mai, du også, da?

Det er sant, man trenger litt energi for å kunne gjøre de tingene som kan gi energi. Det blir en negativ sirkel der en bare blir mer og mer fylt av det negative når en ikke orker noe av det som er koselig eller gøy.



Tusen takk! Et sånt notat høres ikke dumt ut, det var et veldig godt tips. Jeg er nok også litt som deg, at det hjelper med et slags «bevis». Det føles veldig rart å skulle be om noe som helst, egentlig, men litt støtte fra et lite notat fra jordmor eller andre kan nok gjøre det en del lettere.





Takk. Og det var et godt tips til plan om hva jeg kan si ved spørsmål om hva som «feiler» meg. Hun er jo ikke akkurat en person jeg har så lyst til å åpne meg for, selv om hun kan virke trivelig ved første møte. Jeg har aldri fått noe spørsmål om det er noe hun kan gjøre for at jeg skal kunne jobbe litt, som er et standardspørsmål jeg er kjent med fra min tid som verneombud på tidligere arbeidsplass. Der jeg jobba før fulgte lederne i større grad en slags mal for hva de skulle spørre om, men det er veldig uforutsigbart på ny arbeidsplass med ny leder. Jeg synes ikke man skal akseptere sånt, men orker ikke dårlig stemning nå, så det å si noe om kynnere eller lignende var lurt. Hun har forresten barn, men de er voksne nå, sikkert nesten like gamle som meg. Så ting var kanskje annerledes da hun var mor til små.

Det er klart at det ikke er så lett for legen å forstå situasjonen til alle han møter i løpet av en dag. Han kjenner meg heller ikke noe særlig, så han vet jo ikke hva akkurat jeg mener med akkurat de ordene. Det bare satt så langt inne å fortelle at jeg var så veldig sliten, og jeg gikk så langt utover hvordan jeg er komfortabel med å uttrykke meg ansikt til ansikt med fremmede, så jeg tenkte liksom at han forsto. Bare fordi det var så vanskelig å si, liksom. Selvfølgelig er det ikke sånn det fungerer

Dette ble langt. Men dere, jeg leser svarene deres, og tenker og tenker og kvier meg for neste steg, samtidig som dere har gitt meg mer tro på at jeg kan komme meg litt «opp» igjen, hvis jeg bare tar litt tak her.

Tenker bare å si, sånn apropos en annen tråd her i forumet om dårlige ledere mm, at det er en kamp man sjelden vinner. I det offentlige er man noe beskyttet, i det private er det dårlig med beskyttelse fordi det ikke alltid er en leder eller et system over din leder igjen som kan eller vil ta tak i unoter. Du klarer ikke imponere eller overbevise lederen din nesten uansett, hvis han eller hun har bestemt seg for at du feks "er mye syk, har mye syke barn". Eneste er at de kan glemme når du er tilbake igjen. Jeg synes derfor ikke at du skal bruke tid på lederen din. Vær nøye, ryddig, men ikke forklare mer enn du må. En dag skal du kanskje tilbake igjen, da er det greit at det ikke er full skjæring mellom dere men at det at du har vært borte bare er slik det var.

Jeg mener fortsatt at du må ta hensyn til deg selv. Det er ikke så mange barn de fleste får at det betyr mer enn all den andre tiden på jobb og der man står på. Nå er det på tide at du, av hensyn til deg selv og din og barnets helse, tar vare på deg selv. Til leder kan du også si feks at legen mente det best å sykmelde deg osv, for det ER legen sin beslutning og kan være greit å si det slik. Da blir det vanskelig for lederen å tvile på deg hvis hen ellers er et fornuftig menneske.

 

[Sitronjenta]

Tenker bare å si, sånn apropos en annen tråd her i forumet om dårlige ledere mm, at det er en kamp man sjelden vinner. I det offentlige er man noe beskyttet, i det private er det dårlig med beskyttelse fordi det ikke alltid er en leder eller et system over din leder igjen som kan eller vil ta tak i unoter. Du klarer ikke imponere eller overbevise lederen din nesten uansett, hvis han eller hun har bestemt seg for at du feks "er mye syk, har mye syke barn". Eneste er at de kan glemme når du er tilbake igjen. Jeg synes derfor ikke at du skal bruke tid på lederen din. Vær nøye, ryddig, men ikke forklare mer enn du må. En dag skal du kanskje tilbake igjen, da er det greit at det ikke er full skjæring mellom dere men at det at du har vært borte bare er slik det var.

Jeg mener fortsatt at du må ta hensyn til deg selv. Det er ikke så mange barn de fleste får at det betyr mer enn all den andre tiden på jobb og der man står på. Nå er det på tide at du, av hensyn til deg selv og din og barnets helse, tar vare på deg selv. Til leder kan du også si feks at legen mente det best å sykmelde deg osv, for det ER legen sin beslutning og kan være greit å si det slik. Da blir det vanskelig for lederen å tvile på deg hvis hen ellers er et fornuftig menneske.

Ja, nei, det er ingen fare for at det blir dårlig stemning mellom meg og leder pga at jeg setter foten ned, altså Jeg skal jobbe der maks et år til etter permisjon, så jeg finner heller andre strategier for å håndtere akkurat den lederstilen. Hun er helt grei ellers, så det skal nok gå. Fint at du skriver det likevel, med tanke på andre som kanskje leser her

Takk for gode tips om hva jeg kan si til leder dersom det blir sykmelding

 

[Brooke]

Så trist å lese at du har det sånn, Sitronjenta
Du har fått mange gode råd her, men jeg vil bare si til deg(fra en "flink pike" til en annen) at nå er det tid for å ta vare på deg selv!
Det er viktig at du tar tak i dette før minstemann kommer. Jeg syns det lyser sykemelding av dette, om ikke annet i noen uker i alle fall, så du får slappet litt av!! Det er nå du kan få hentet deg inn, det er for sent når baby kommer..

Du er den beste mammaen for jenta du, aldri tvil på det! Men du må ta vare på deg selv for å kunne være den mammaen