Hadde abort i uke 14 i slutten av mars. Baby hadde trisomi 18, så følte ikke at jeg hadde så mye annet valg enn abort. Har slitt veldig med det i ettertid. Baby var ikke planlagt, men ønsket. Med en gang etter aborten ønsket jeg bare og bli gravid på nytt, men ettersom tiden har gått så endret det seg. Kjente at jeg hadde ingen ønske om nytt barn.
Det er mange forskjellige grunner til det, men en av de er frykten for at jeg må igjennom det samme som sist. Jeg har også store barn og har egentlig ikke lyst til å sette hele livet på vent igjen.
I går fikk jeg positiv test flere dager før forventet mens. Forsto jeg var gravid pga symptomene. Det er et kaos av følelser blandet med frykt. Jeg fikk så dårlig behandling på sykehuset under aborten og jeg kjenner nå at jeg føler fullstendig avsky mot både legekontroller og fødsler. Far til barnet er kjempe glad, men selvfølgelig også skremt etter sist gang. Jeg får så dårlig samvittighet siden jeg bare er sint og lei meg. Kan egentlig huske at jeg har vært sånn lenge i graviditeten med de to barna jeg har også. Mulig jeg blir en del preget av hormonene.
Dette ble langt, men jeg har ingen å snakke med. Trenger bare å lufte tankene mine. Er jeg normal? Jeg føler meg som verdens verste menneske. Jeg tør ikke å kjenne så veldig på følelsene for lille bønna i magen heller. Tenk om det blir som sist. Var på graven til baby i går og det gjør så vondt. Sliter med dårlig samvittighet for henne også.
Det er mange forskjellige grunner til det, men en av de er frykten for at jeg må igjennom det samme som sist. Jeg har også store barn og har egentlig ikke lyst til å sette hele livet på vent igjen.
I går fikk jeg positiv test flere dager før forventet mens. Forsto jeg var gravid pga symptomene. Det er et kaos av følelser blandet med frykt. Jeg fikk så dårlig behandling på sykehuset under aborten og jeg kjenner nå at jeg føler fullstendig avsky mot både legekontroller og fødsler. Far til barnet er kjempe glad, men selvfølgelig også skremt etter sist gang. Jeg får så dårlig samvittighet siden jeg bare er sint og lei meg. Kan egentlig huske at jeg har vært sånn lenge i graviditeten med de to barna jeg har også. Mulig jeg blir en del preget av hormonene.
Dette ble langt, men jeg har ingen å snakke med. Trenger bare å lufte tankene mine. Er jeg normal? Jeg føler meg som verdens verste menneske. Jeg tør ikke å kjenne så veldig på følelsene for lille bønna i magen heller. Tenk om det blir som sist. Var på graven til baby i går og det gjør så vondt. Sliter med dårlig samvittighet for henne også.