EDIT: Startet på bånn, men ble endelig gravid i september 2021 etter over ett år med prøving. Fikk verdens vakreste jente i juni 2022.
—————————
Jeg starter denne dagboken på et lavpunkt. Helt på bånn.
Nå er det et helt år siden jeg sluttet på p-pillene. Siden den gang har det ikke skjedd noe. Hver måned har passert uten resultater. Jeg har ikke fått strek nr 2 på andre tester enn EL-testene. Og det gjør vondere og vondere for hver gang stygge TR kommer. Og jeg har vanskeligere og vanskeligere for å glede meg over andres positive tester og voksende spirer. Jeg vet det er idiotisk, jeg vet det ikke er riktig, men jeg kan ikke noe for det.
I starten tok vi det ganske med ro. Jeg visste at det ville ta noen måneder før kroppen var i balanse igjen etter pillene, men jeg trodde jo ikke det kom så lang tid. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville unngå august-termin, da det er så mange bursdager i familien den måneden. Jeg husker jeg drømte om positiv test med november-termin, som hadde vært så koselig siden både mamma og jeg har bursdag denne måneden. Jeg husker diskusjoner på forumet om å unngå desember-termin, fordi det er kjipt å ha bursdag så nærme jul. Nå blåser jeg langt f i hvilken måned jeg kan få termin. Jeg vil bare ha den lille spira.
Etter ca ett halvt år begynte jeg å teste etter eggløsning for å time aksjeleggingen litt bedre. Kanskje vi bommet på det fertile vinduet mitt? Jeg var en tur hos gynekologen min som mente at EL-testene mine tok fullstendig feil, og at de ikke fungerte ordentlig. At jeg hadde EL flere dager før testene mine var positive. Så da passet jeg på å legge inn aksjer enda tidligere, slik at vi skulle treffe EL ifølge gynekologen OG ifølge testene mine. Men selv det har ikke fungert.
Nå har ett helt år gått, og ingenting har skjedd. Samboeren min begynner også å bli litt bekymret. Han bestilte seg sædtet (hjemmetest) helt uoppfordret. Den viste ingen problemer, så da er det vel meg da? Det er meg det er noe galt med.. Jeg vet at det er vanlig at det ikke klaffer med én gang. Jeg vet at mange går i mange måneder, til og med mange år, uten å bli gravide. Men det føles jo ut som om alle rundt meg prøver én eller to ganger før det klaffer for dem.
Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med om dette, noen som vet hvordan det er. Min svigerinne og bestevenninne er den eneste som vet at vi prøver, og hun har aldri hatt noe problem med å bli gravid, så hun vet ikke hvordan det er. Og jeg vil ikke begynne å fiske hos andre venninner med barn om hvor lang tid det tok for dem og hvor lenge de har prøvd. Jeg vil liksom ikke at hele verden skal vite at vi prøver. Jeg føler et slags press når folk vet det. At de bare venter på at noe skal skje.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Jeg ville bare få ut noen tanker.
Jeg prøver å se det positive. Nå kan jeg få dose 2 av vaksinen snart, så trenger jeg ikke bekymre meg over det. Og nå som vi har prøvd i over ett år, så kan vi begynne å få hjelp til å finne ut av hva som er galt med meg.. Akkurat i dag hjelper det ikke så mye, men satser på at jeg føler meg litt bedre allerede i morgen.
—————————
Jeg starter denne dagboken på et lavpunkt. Helt på bånn.
Nå er det et helt år siden jeg sluttet på p-pillene. Siden den gang har det ikke skjedd noe. Hver måned har passert uten resultater. Jeg har ikke fått strek nr 2 på andre tester enn EL-testene. Og det gjør vondere og vondere for hver gang stygge TR kommer. Og jeg har vanskeligere og vanskeligere for å glede meg over andres positive tester og voksende spirer. Jeg vet det er idiotisk, jeg vet det ikke er riktig, men jeg kan ikke noe for det.
I starten tok vi det ganske med ro. Jeg visste at det ville ta noen måneder før kroppen var i balanse igjen etter pillene, men jeg trodde jo ikke det kom så lang tid. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville unngå august-termin, da det er så mange bursdager i familien den måneden. Jeg husker jeg drømte om positiv test med november-termin, som hadde vært så koselig siden både mamma og jeg har bursdag denne måneden. Jeg husker diskusjoner på forumet om å unngå desember-termin, fordi det er kjipt å ha bursdag så nærme jul. Nå blåser jeg langt f i hvilken måned jeg kan få termin. Jeg vil bare ha den lille spira.
Etter ca ett halvt år begynte jeg å teste etter eggløsning for å time aksjeleggingen litt bedre. Kanskje vi bommet på det fertile vinduet mitt? Jeg var en tur hos gynekologen min som mente at EL-testene mine tok fullstendig feil, og at de ikke fungerte ordentlig. At jeg hadde EL flere dager før testene mine var positive. Så da passet jeg på å legge inn aksjer enda tidligere, slik at vi skulle treffe EL ifølge gynekologen OG ifølge testene mine. Men selv det har ikke fungert.
Nå har ett helt år gått, og ingenting har skjedd. Samboeren min begynner også å bli litt bekymret. Han bestilte seg sædtet (hjemmetest) helt uoppfordret. Den viste ingen problemer, så da er det vel meg da? Det er meg det er noe galt med.. Jeg vet at det er vanlig at det ikke klaffer med én gang. Jeg vet at mange går i mange måneder, til og med mange år, uten å bli gravide. Men det føles jo ut som om alle rundt meg prøver én eller to ganger før det klaffer for dem.
Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med om dette, noen som vet hvordan det er. Min svigerinne og bestevenninne er den eneste som vet at vi prøver, og hun har aldri hatt noe problem med å bli gravid, så hun vet ikke hvordan det er. Og jeg vil ikke begynne å fiske hos andre venninner med barn om hvor lang tid det tok for dem og hvor lenge de har prøvd. Jeg vil liksom ikke at hele verden skal vite at vi prøver. Jeg føler et slags press når folk vet det. At de bare venter på at noe skal skje.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Jeg ville bare få ut noen tanker.
Jeg prøver å se det positive. Nå kan jeg få dose 2 av vaksinen snart, så trenger jeg ikke bekymre meg over det. Og nå som vi har prøvd i over ett år, så kan vi begynne å få hjelp til å finne ut av hva som er galt med meg.. Akkurat i dag hjelper det ikke så mye, men satser på at jeg føler meg litt bedre allerede i morgen.
Last edited: