Gravid, lav hCG, MA?

[FruHåpefull82]

Hvordan går det?

 

[GulSitron]

Hvordan går det?

Det går veldig bra!
Har tett program på jobb, og er sykt trøtt nesten hele tiden nå. Har små "anfall" med kvalme og svimmelhet, men de går fort over heldigvis. Har godt med murringer, men ingen blod, så jeg tror nok det bare er livmor som vokser. Har også en hcg på over 5500 nå.

 

[FruHåpefull82]

Det går veldig bra!
Har tett program på jobb, og er sykt trøtt nesten hele tiden nå. Har små "anfall" med kvalme og svimmelhet, men de går fort over heldigvis. Har godt med murringer, men ingen blod, så jeg tror nok det bare er livmor som vokser. Har også en hcg på over 5500 nå.

Fantastisk

 

[GulSitron]

Til tross for normal økning på hcg i blod fikk jeg helt sinnssyke smerter i magen på lørdag. Tenkte at jeg bare måtte akutt på do, men der fikk jeg plutselig følelsen av at jeg skulle besvime. La meg i fosterstilling på gulvet, kaldsvetta, sykt svimmel og fortsatt syke smerter i magen.
Lå i 40min før jeg forsøkte å reise meg opp på toalettet igjen, men da kom smertene enda sterkere tilbake og jeg var 1sekund fra å besvime igjen.
Ble liggende og samle krefter midt i smertene og svimmelheten, ringte legevakta som ønsket meg på besøk. Fikk taxi dit.

Fikk komme direkte inn og fikk et rom med seng. Legen undersøkte og klemte på magen hvor smertene ble enda vondere. Legen gikk ut for å konferere med kollega og i mellomtiden hadde jeg nytt anfall av smerter og svimmelhet. Legen kom tilbake mens jeg lå oppned i sengen og ikke greide holde meg oppe. De tok UL og så at noe ikke var som det skulle. Det var mistanke om væske i buken.
De gikk ut og kom tilbake med info om at jeg måtte legges inn og at ambulansen var bestilt. Da fikk jeg enda flere anfall med smerter og svimmelhet. Kaldsvetta og var nok ikke så fresh i fargen heller. Blodtrykket var 79/50.

De strevde med å legge innganger, men en dyktig ambulansearbeider fikk lagt en fin en. Så bar det inn med blålys og sirener.

På akuttmottaket (på verdens beste arbeidsplass) bar det rett inn på gyn-rommet hvor teamet ventet. Fikk forflyttet meg med hjelp over i gyn-stol hvor jeg fikk bistand (fra verdens tryggeste gynekolog) til å kle av meg bukse og truse. Den innvendige ultralyden var så smertefull og igjen fikk jeg et nytt anfall med smerter og svimmelhet.

I ambulansen var det like før jeg kastet opp. Midt i det nye anfallet på akuttmottaket blir jeg grusomt kvalm igjen og kaster opp ganske mye. På det tidspunktet her har blodtrykket mitt gått ned til 71/30, laveste målt undertrykk var 25. En av kirurgene, eller de grønnkledde trykker inn stansalarmen for ytterligere mer bistand. Nå skjønner jeg hvor alvorlig dette er.

Jeg videreformidler at jeg føler meg dårligere og rommet fylles opp av enda flere folk. Så kommer den fantastiske gynekologen/legen helt opp i ansiktet mitt, stryker meg i håret og har altså en sånn trygghet over seg og sier at jeg har masse blod i buken og må opereres med en gang.
Midt i alt svarer jeg så godt jeg kan på spørsmål samtidig som jeg kaster opp, blir tatt blodprøver av, får arteriekran, får nye innganger og blir undersøkt med ultralyd nedentil. Må ha sett litt komisk ut der jeg ligger lent til siden med overkroppen og spyr, bena til værs og sikkert 6 kollegaer som forsøker å utføre arbeidet sitt på en ålreit måte. (Jeg jobber ved samme sykehus, derfor kaller jeg de kollegaer)

På et tidspunkt ber jeg de ta kontakt med samboeren min, men det hadde vi ikke tid til. Jeg blir stabilisert og klar for avreise på operasjon. Samboer er vel på det tidspunktet på vei til sykehuset, og sender meg melding sånn kl 16:45 eller noe, men får ikke noe svar.

Oppe på stua står to anestesisykepleiere og småkrangler om hvem som skal ta luftveiene. Får bena opp i fotstøttene, får på varmesokker og jeg får gitt info om at jeg hadde fått blødnings-stopper i ambulansen og at jeg har piercing i navelen. Så ble det natta.

Post-op er det første jeg spør etter samboer. Han blir ringt og har sittet ved hovedinngangen og ventet tålmodig på svar. Var ren lykke å se han, holde hånda hans og bare være med han. Vi lo godt når intensivsykepleier spurte om han ville ha kaffe hvor jeg også ba om en kopp. Lattermildt sa han noe ala "du er deg selv lik". Kaffe var liksom prikken over i-en.

Det som har skjedd er rett og slett svangerskap utenfor livmor hvor eggleder sprakk og jeg hadde to liter blod og koagler i buken. De opererte ut svangerskapet, som satt helt i inngangen til livmor. De slapp heldigvis å fjerne noe av livmor, men eggleder måtte de ta. HCG var på nesten 20 000, noe legen sa var sjeldent at de så så høye tall på XU svangerskap.

Det er fryktelig trist å ikke være gravid lengre, men mest av alt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt lever. Hadde jeg ventet lengre med å kontakte legevakt hadde jeg blødd mye mer og kanskje det ikke hadde gått så bra allikevel.
Ser i ettertid at jeg egentlig skulle ringt etter ambulanse i stede for legevakt, men sykehuset var veldig fornøyd med at legevakt hadde ultralyd-kyndig personell på vakt den dagen så de sparte tid i mottak.

Alt i alt en veldig skremmende opplevelse, men fy faen så stolt jeg er av samboer - som har vært der for meg og som har tatt seg fri fra jobb for å pleie meg og hjelpe meg med husarbeid. Har aldri opplevd at en partner har stilt opp på samme måte og gjør alt av tungt husarbeid som den største selvfølge. Jeg har fått lov til å henge opp våte klær, ta ut og sette inn i oppvaskmaskin. Ikke minst har han vist en så stor omsorg for meg. Jeg er ikke i tvil på at denne mannen ønsker å være med meg (som hormonell gravid var jeg annenhver dag overbevist om at han egentlig ikke ønska å være med meg) og jeg er helt sikker på at dette er mannen jeg skal bli 100år sammen med.

Og fy fader så trygg jeg følte meg når rommet på legevakta ble fylt av leger og sykepleiere, i mottak når rommet ble fylt av leger, spl anestesi leger og spl, gynekologer og alt - mens akuttalarmen ringte. Jeg følte meg så godt ivaretatt til tross for kaoset, og hun ene gynekologen som strøk meg i håret. Hun så meg, og det betydde så utrolig mye for meg.

Jeg var så innstilt på å samarbeide og lot de styre showet, la livet mitt i deres hender og stolte 100% på at de skulle redde meg.

Sikkert litt uoversiktlig innlegg, og det kan hende det virker i overkant dramatisk - men livet mitt stod vel på kanten av stupet en periode der

 

[Rosa diamant]

Til tross for normal økning på hcg i blod fikk jeg helt sinnssyke smerter i magen på lørdag. Tenkte at jeg bare måtte akutt på do, men der fikk jeg plutselig følelsen av at jeg skulle besvime. La meg i fosterstilling på gulvet, kaldsvetta, sykt svimmel og fortsatt syke smerter i magen.
Lå i 40min før jeg forsøkte å reise meg opp på toalettet igjen, men da kom smertene enda sterkere tilbake og jeg var 1sekund fra å besvime igjen.
Ble liggende og samle krefter midt i smertene og svimmelheten, ringte legevakta som ønsket meg på besøk. Fikk taxi dit.

Fikk komme direkte inn og fikk et rom med seng. Legen undersøkte og klemte på magen hvor smertene ble enda vondere. Legen gikk ut for å konferere med kollega og i mellomtiden hadde jeg nytt anfall av smerter og svimmelhet. Legen kom tilbake mens jeg lå oppned i sengen og ikke greide holde meg oppe. De tok UL og så at noe ikke var som det skulle. Det var mistanke om væske i buken.
De gikk ut og kom tilbake med info om at jeg måtte legges inn og at ambulansen var bestilt. Da fikk jeg enda flere anfall med smerter og svimmelhet. Kaldsvetta og var nok ikke så fresh i fargen heller. Blodtrykket var 79/50.

De strevde med å legge innganger, men en dyktig ambulansearbeider fikk lagt en fin en. Så bar det inn med blålys og sirener.

På akuttmottaket (på verdens beste arbeidsplass) bar det rett inn på gyn-rommet hvor teamet ventet. Fikk forflyttet meg med hjelp over i gyn-stol hvor jeg fikk bistand (fra verdens tryggeste gynekolog) til å kle av meg bukse og truse. Den innvendige ultralyden var så smertefull og igjen fikk jeg et nytt anfall med smerter og svimmelhet.

I ambulansen var det like før jeg kastet opp. Midt i det nye anfallet på akuttmottaket blir jeg grusomt kvalm igjen og kaster opp ganske mye. På det tidspunktet her har blodtrykket mitt gått ned til 71/30, laveste målt undertrykk var 25. En av kirurgene, eller de grønnkledde trykker inn stansalarmen for ytterligere mer bistand. Nå skjønner jeg hvor alvorlig dette er.

Jeg videreformidler at jeg føler meg dårligere og rommet fylles opp av enda flere folk. Så kommer den fantastiske gynekologen/legen helt opp i ansiktet mitt, stryker meg i håret og har altså en sånn trygghet over seg og sier at jeg har masse blod i buken og må opereres med en gang.
Midt i alt svarer jeg så godt jeg kan på spørsmål samtidig som jeg kaster opp, blir tatt blodprøver av, får arteriekran, får nye innganger og blir undersøkt med ultralyd nedentil. Må ha sett litt komisk ut der jeg ligger lent til siden med overkroppen og spyr, bena til værs og sikkert 6 kollegaer som forsøker å utføre arbeidet sitt på en ålreit måte. (Jeg jobber ved samme sykehus, derfor kaller jeg de kollegaer)

På et tidspunkt ber jeg de ta kontakt med samboeren min, men det hadde vi ikke tid til. Jeg blir stabilisert og klar for avreise på operasjon. Samboer er vel på det tidspunktet på vei til sykehuset, og sender meg melding sånn kl 16:45 eller noe, men får ikke noe svar.

Oppe på stua står to anestesisykepleiere og småkrangler om hvem som skal ta luftveiene. Får bena opp i fotstøttene, får på varmesokker og jeg får gitt info om at jeg hadde fått blødnings-stopper i ambulansen og at jeg har piercing i navelen. Så ble det natta.

Post-op er det første jeg spør etter samboer. Han blir ringt og har sittet ved hovedinngangen og ventet tålmodig på svar. Var ren lykke å se han, holde hånda hans og bare være med han. Vi lo godt når intensivsykepleier spurte om han ville ha kaffe hvor jeg også ba om en kopp. Lattermildt sa han noe ala "du er deg selv lik". Kaffe var liksom prikken over i-en.

Det som har skjedd er rett og slett svangerskap utenfor livmor hvor eggleder sprakk og jeg hadde to liter blod og koagler i buken. De opererte ut svangerskapet, som satt helt i inngangen til livmor. De slapp heldigvis å fjerne noe av livmor, men eggleder måtte de ta. HCG var på nesten 20 000, noe legen sa var sjeldent at de så så høye tall på XU svangerskap.

Det er fryktelig trist å ikke være gravid lengre, men mest av alt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt lever. Hadde jeg ventet lengre med å kontakte legevakt hadde jeg blødd mye mer og kanskje det ikke hadde gått så bra allikevel.
Ser i ettertid at jeg egentlig skulle ringt etter ambulanse i stede for legevakt, men sykehuset var veldig fornøyd med at legevakt hadde ultralyd-kyndig personell på vakt den dagen så de sparte tid i mottak.

Alt i alt en veldig skremmende opplevelse, men fy faen så stolt jeg er av samboer - som har vært der for meg og som har tatt seg fri fra jobb for å pleie meg og hjelpe meg med husarbeid. Har aldri opplevd at en partner har stilt opp på samme måte og gjør alt av tungt husarbeid som den største selvfølge. Jeg har fått lov til å henge opp våte klær, ta ut og sette inn i oppvaskmaskin. Ikke minst har han vist en så stor omsorg for meg. Jeg er ikke i tvil på at denne mannen ønsker å være med meg (som hormonell gravid var jeg annenhver dag overbevist om at han egentlig ikke ønska å være med meg) og jeg er helt sikker på at dette er mannen jeg skal bli 100år sammen med.

Og fy fader så trygg jeg følte meg når rommet på legevakta ble fylt av leger og sykepleiere, i mottak når rommet ble fylt av leger, spl anestesi leger og spl, gynekologer og alt - mens akuttalarmen ringte. Jeg følte meg så godt ivaretatt til tross for kaoset, og hun ene gynekologen som strøk meg i håret. Hun så meg, og det betydde så utrolig mye for meg.

Jeg var så innstilt på å samarbeide og lot de styre showet, la livet mitt i deres hender og stolte 100% på at de skulle redde meg.

Sikkert litt uoversiktlig innlegg, og det kan hende det virker i overkant dramatisk - men livet mitt stod vel på kanten av stupet en periode der

Herregud så ekkelt og skummelt! Veldig glad du klarte deg! Det er selvfølgelig trist at det var EXU, men det kunne gått virkelig ille! Ønsker deg god bedring! Har ikke ord..

 

[FruHåpefull82]

Til tross for normal økning på hcg i blod fikk jeg helt sinnssyke smerter i magen på lørdag. Tenkte at jeg bare måtte akutt på do, men der fikk jeg plutselig følelsen av at jeg skulle besvime. La meg i fosterstilling på gulvet, kaldsvetta, sykt svimmel og fortsatt syke smerter i magen.
Lå i 40min før jeg forsøkte å reise meg opp på toalettet igjen, men da kom smertene enda sterkere tilbake og jeg var 1sekund fra å besvime igjen.
Ble liggende og samle krefter midt i smertene og svimmelheten, ringte legevakta som ønsket meg på besøk. Fikk taxi dit.

Fikk komme direkte inn og fikk et rom med seng. Legen undersøkte og klemte på magen hvor smertene ble enda vondere. Legen gikk ut for å konferere med kollega og i mellomtiden hadde jeg nytt anfall av smerter og svimmelhet. Legen kom tilbake mens jeg lå oppned i sengen og ikke greide holde meg oppe. De tok UL og så at noe ikke var som det skulle. Det var mistanke om væske i buken.
De gikk ut og kom tilbake med info om at jeg måtte legges inn og at ambulansen var bestilt. Da fikk jeg enda flere anfall med smerter og svimmelhet. Kaldsvetta og var nok ikke så fresh i fargen heller. Blodtrykket var 79/50.

De strevde med å legge innganger, men en dyktig ambulansearbeider fikk lagt en fin en. Så bar det inn med blålys og sirener.

På akuttmottaket (på verdens beste arbeidsplass) bar det rett inn på gyn-rommet hvor teamet ventet. Fikk forflyttet meg med hjelp over i gyn-stol hvor jeg fikk bistand (fra verdens tryggeste gynekolog) til å kle av meg bukse og truse. Den innvendige ultralyden var så smertefull og igjen fikk jeg et nytt anfall med smerter og svimmelhet.

I ambulansen var det like før jeg kastet opp. Midt i det nye anfallet på akuttmottaket blir jeg grusomt kvalm igjen og kaster opp ganske mye. På det tidspunktet her har blodtrykket mitt gått ned til 71/30, laveste målt undertrykk var 25. En av kirurgene, eller de grønnkledde trykker inn stansalarmen for ytterligere mer bistand. Nå skjønner jeg hvor alvorlig dette er.

Jeg videreformidler at jeg føler meg dårligere og rommet fylles opp av enda flere folk. Så kommer den fantastiske gynekologen/legen helt opp i ansiktet mitt, stryker meg i håret og har altså en sånn trygghet over seg og sier at jeg har masse blod i buken og må opereres med en gang.
Midt i alt svarer jeg så godt jeg kan på spørsmål samtidig som jeg kaster opp, blir tatt blodprøver av, får arteriekran, får nye innganger og blir undersøkt med ultralyd nedentil. Må ha sett litt komisk ut der jeg ligger lent til siden med overkroppen og spyr, bena til værs og sikkert 6 kollegaer som forsøker å utføre arbeidet sitt på en ålreit måte. (Jeg jobber ved samme sykehus, derfor kaller jeg de kollegaer)

På et tidspunkt ber jeg de ta kontakt med samboeren min, men det hadde vi ikke tid til. Jeg blir stabilisert og klar for avreise på operasjon. Samboer er vel på det tidspunktet på vei til sykehuset, og sender meg melding sånn kl 16:45 eller noe, men får ikke noe svar.

Oppe på stua står to anestesisykepleiere og småkrangler om hvem som skal ta luftveiene. Får bena opp i fotstøttene, får på varmesokker og jeg får gitt info om at jeg hadde fått blødnings-stopper i ambulansen og at jeg har piercing i navelen. Så ble det natta.

Post-op er det første jeg spør etter samboer. Han blir ringt og har sittet ved hovedinngangen og ventet tålmodig på svar. Var ren lykke å se han, holde hånda hans og bare være med han. Vi lo godt når intensivsykepleier spurte om han ville ha kaffe hvor jeg også ba om en kopp. Lattermildt sa han noe ala "du er deg selv lik". Kaffe var liksom prikken over i-en.

Det som har skjedd er rett og slett svangerskap utenfor livmor hvor eggleder sprakk og jeg hadde to liter blod og koagler i buken. De opererte ut svangerskapet, som satt helt i inngangen til livmor. De slapp heldigvis å fjerne noe av livmor, men eggleder måtte de ta. HCG var på nesten 20 000, noe legen sa var sjeldent at de så så høye tall på XU svangerskap.

Det er fryktelig trist å ikke være gravid lengre, men mest av alt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt lever. Hadde jeg ventet lengre med å kontakte legevakt hadde jeg blødd mye mer og kanskje det ikke hadde gått så bra allikevel.
Ser i ettertid at jeg egentlig skulle ringt etter ambulanse i stede for legevakt, men sykehuset var veldig fornøyd med at legevakt hadde ultralyd-kyndig personell på vakt den dagen så de sparte tid i mottak.

Alt i alt en veldig skremmende opplevelse, men fy faen så stolt jeg er av samboer - som har vært der for meg og som har tatt seg fri fra jobb for å pleie meg og hjelpe meg med husarbeid. Har aldri opplevd at en partner har stilt opp på samme måte og gjør alt av tungt husarbeid som den største selvfølge. Jeg har fått lov til å henge opp våte klær, ta ut og sette inn i oppvaskmaskin. Ikke minst har han vist en så stor omsorg for meg. Jeg er ikke i tvil på at denne mannen ønsker å være med meg (som hormonell gravid var jeg annenhver dag overbevist om at han egentlig ikke ønska å være med meg) og jeg er helt sikker på at dette er mannen jeg skal bli 100år sammen med.

Og fy fader så trygg jeg følte meg når rommet på legevakta ble fylt av leger og sykepleiere, i mottak når rommet ble fylt av leger, spl anestesi leger og spl, gynekologer og alt - mens akuttalarmen ringte. Jeg følte meg så godt ivaretatt til tross for kaoset, og hun ene gynekologen som strøk meg i håret. Hun så meg, og det betydde så utrolig mye for meg.

Jeg var så innstilt på å samarbeide og lot de styre showet, la livet mitt i deres hender og stolte 100% på at de skulle redde meg.

Sikkert litt uoversiktlig innlegg, og det kan hende det virker i overkant dramatisk - men livet mitt stod vel på kanten av stupet en periode der

Å kjære deg, for en dramatikk! Så fantastisk allikevel å lese om et helsevesen som fungerer og er der for deg i de kritiske minuttene. Jeg er glad for å høre at det endte godt, selv om det er trist at det viste seg å være exu!
Ser nå at det er en måned siden, håper du har kommet deg litt, gode tanker fra meg