Denne uka har vært en sann berg- og dalbane. Fra sjokket ved å oppdage at jeg, som var ferdig med barn og hadde fått mannen "fikset", var gravid, til ikke å finne noe på UL, hcg-prøver som ikke er veldig lovende, blod på papiret tre dager på rad, menssmerter/etterrier, tenke at jeg er gravid, at jeg ikke er det, velge å være det, være sikker på at det er over, og til nå, når jeg sitter her og føler meg kvalm og trøtt og lurer på om det er fordi kroppen holder på å støte noe ut, eller om det skyldes at spireliten mot alle odds klorer seg fast og vokser og trives...
De neste ti dagene før ny UL kan kanskje bli lange, likevel. Det er nesten så jeg håper jeg begynner å blø skikkelig, eller bli skikkelig gravidsyk, sånn at jeg vet.
Når det gjelder bekymringer for barna våre, er det rart hvordan selv en gammel dame blir som en nervøs tenåring igjen.
De neste ti dagene før ny UL kan kanskje bli lange, likevel. Det er nesten så jeg håper jeg begynner å blø skikkelig, eller bli skikkelig gravidsyk, sånn at jeg vet.
Når det gjelder bekymringer for barna våre, er det rart hvordan selv en gammel dame blir som en nervøs tenåring igjen.