Vil bare starte med å si at jeg vet ikke helt om jeg hører til her eller i før uke 12 men gi meg gjerne en vennlig beskjed dersom du føler denne passer bedre i før.
Jeg mistet i uke 13 ma, fosteret hadde nok vært dødt siden uke 9 men ikke noen tegn på det, fant ut på tul vi hadde bestilt.
Over til det jeg faktisk grubler på.. Jeg har i går og i dag fått svake streker og krysser fingrene for fremgang til i morgen, men er samtidig redd. Og lurer på hvordan jeg skal greie å senke skuldrene? Eller om jeg bare må godta å gå og lure de neste ukene eller hva, ja jeg er vell bare sykt redd. Tatt meg flere måneder å bli klar igjen.
Når jeg mistet ga legen min utrykk for at det ikke var noen grunn til mer oppfølging ved neste graviditet da jeg også har et friskt svangerskap bak meg. Men med både svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon med første så ja føler jeg at dette er noe som kan bidra til en negativt start igjen.
Helsesøster til min første ga utrykk for at man kunne be om henvisning til tul hos gynekolog?
Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men håper noen her skjønner følelsene mine og kanskje kan komme med gode ord og erfaringer
Jeg mistet i uke 13 ma, fosteret hadde nok vært dødt siden uke 9 men ikke noen tegn på det, fant ut på tul vi hadde bestilt.
Over til det jeg faktisk grubler på.. Jeg har i går og i dag fått svake streker og krysser fingrene for fremgang til i morgen, men er samtidig redd. Og lurer på hvordan jeg skal greie å senke skuldrene? Eller om jeg bare må godta å gå og lure de neste ukene eller hva, ja jeg er vell bare sykt redd. Tatt meg flere måneder å bli klar igjen.
Når jeg mistet ga legen min utrykk for at det ikke var noen grunn til mer oppfølging ved neste graviditet da jeg også har et friskt svangerskap bak meg. Men med både svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon med første så ja føler jeg at dette er noe som kan bidra til en negativt start igjen.
Helsesøster til min første ga utrykk for at man kunne be om henvisning til tul hos gynekolog?
Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men håper noen her skjønner følelsene mine og kanskje kan komme med gode ord og erfaringer