Gravid- han ønsker ikke.

[Bkno6289810]

Takk for alle svar og lykkeønskninger herifra.

Dette har vært/er en berg og dalbane uten like, og jeg er så sliten...

Var enda en gang på sykehuset for å ta en abort (denne gangen alene, tror han hadde glemt timen, og lurte på om jeg ikke kunne dra alene)
Da var det "selvfølgelig" mye lettere for meg å si nei til abort når jeg satt der. Jeg sa at jeg ikke klarte det og ikke ønsket.
Ringte han med dyp fortvilelse og fortalte han slik det var, at jeg ikke klarte og ba om unnskyldning for dette... han sa jeg ikke behøvde å si unnskyld, vi skulle fikse dette her. Resten av dagen kunne jeg se han var fortvilet, men ganske støttende og kjærlig. Ble småprating og temaet her og der, siden jentene våre virret rundt om oss.
Han sa blant annet at han hadde tenkt litt siden vi var på sykehuset sist, at han ikke ønsker å tvinge meg gjennom det, når han så hvor ille jeg hadde det. At han nå var livredd og dette var ikke en ønskelig situasjon, men at han måtte venne seg til tanken. Han tok meg tilogmed på magen og sa han håpet at det ble en gutt.

Dagen etter fikk han et voldsomt utbrudd, jeg var egoistisk, jeg tenkte kun på meg selv og ingen andre, hvordan jeg tvinger han inn i farsrollen som han overhode ikke ønsker, at jeg tar egoistiske valg på han sine vegne, som om han ikke skulle ha noe å si. Hvordan jeg lever i en fantasiverden, at dette går negativt utover de jentene vi fra før har, at vi ikke har økonomi til det og det ene og det andre. Hans hat til kvinner og "likestilling" skinte rett gjennom han, og det var ordentlig ubehagelig å høre på. Jeg klarte omtrent ikke å si noe, bare hørte på.

Vi hadde igjen en heftig diskusjon på fredag, hvor all ærligheten kom frem. Jeg elsker han, og er fornøyd med han, vi har mye bra. Men at jeg ser ikke hvordan han kan endre holdningen til flere barn i fremtiden når han har den i stillingen han har nå. Jeg sier at jeg selv ikke er intressert i å leve et liv uten å få flere barn. Punktum! Enten nå, eller i nærmeste fremtid, da min egen datter allerede blir 10 år. Han føler seg selvfølgelig brukt og av 0 betydning, når jeg mener jeg bare kan gå å "bytte" han ut. Selvfølgelig ønsker jeg barn med han aller mest, men kan jeg ikke få det, ønsker jeg å gå. Jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten flere barn. Det ble heftig, og jeg satt på et tidspunkt med gynekologisk poliklinikk på røret for å bestille meg ny time, da var jeg så sint på han at jeg tenkte nå må jeg bare klare det. Alle følelser til side, jeg vil faktisk ha barn med noen som ønsker det med meg også.
Han ville jeg skulle legge på, ikke ta forhastet beslutning og ba meg legge på flere ganger. Trakk meg inn til seg, og sa han bare var livredd og "tullet" med at han ville ikke jeg skulle bli feit. Og at dette såfall ble første og siste barn.

Det var et sårt og fint øyeblikk, men jeg sier jeg ikke ønsker å tvinge han inn i noe. At det kanskje er bedre å ta det bort, så får skjebnen gå sin gang... Han spørr om vi ikke kan tenke over helgen (jeg skulle bort på hyttetur alene med en veninne) jeg sa ja.

I går lurte han på om jeg hadde tenkt, og jeg sier jo at jeg vil ikke ta abort, men jeg ønsker ikke å tvinge han inn i dette når han så sterkt ikke ønsker. Han sier han ikke vet hva det er å si men at han følgelig ikke syns det er en ideell tid å få barn på nå.

Jeg er sint på han, skikkelig sint på han! Hvorfor i alle verden lot han ikke meg ringe på fredag?! Hvorfor tillater han å utsette dette? Hvorfor er han så ambivalent?

Jeg er i dag 10+3, dvs jeg har kun ut neste uke på meg til å fullføre en abort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hva som vil være det beste. Jeg tenker at ved å beholde får en livslang konsekvens, men positiv. Ved å fjerne vil det være negativt, men over en viss tid (kanskje for alltid i forhold med han).

Jeg er bare så dypt fortvilet. Jeg vet de fleste av dere her skriver at jeg ikke skal gjøre noe jeg ikke ønsker, det er min kropp og jeg som må leve med det, men jeg klarer ikke unngå å tenke på han, og der han også må leve med pga mine valg...

 

[Arkimedes]

Takk for alle svar og lykkeønskninger herifra.

Dette har vært/er en berg og dalbane uten like, og jeg er så sliten...

Var enda en gang på sykehuset for å ta en abort (denne gangen alene, tror han hadde glemt timen, og lurte på om jeg ikke kunne dra alene)
Da var det "selvfølgelig" mye lettere for meg å si nei til abort når jeg satt der. Jeg sa at jeg ikke klarte det og ikke ønsket.
Ringte han med dyp fortvilelse og fortalte han slik det var, at jeg ikke klarte og ba om unnskyldning for dette... han sa jeg ikke behøvde å si unnskyld, vi skulle fikse dette her. Resten av dagen kunne jeg se han var fortvilet, men ganske støttende og kjærlig. Ble småprating og temaet her og der, siden jentene våre virret rundt om oss.
Han sa blant annet at han hadde tenkt litt siden vi var på sykehuset sist, at han ikke ønsker å tvinge meg gjennom det, når han så hvor ille jeg hadde det. At han nå var livredd og dette var ikke en ønskelig situasjon, men at han måtte venne seg til tanken. Han tok meg tilogmed på magen og sa han håpet at det ble en gutt.

Dagen etter fikk han et voldsomt utbrudd, jeg var egoistisk, jeg tenkte kun på meg selv og ingen andre, hvordan jeg tvinger han inn i farsrollen som han overhode ikke ønsker, at jeg tar egoistiske valg på han sine vegne, som om han ikke skulle ha noe å si. Hvordan jeg lever i en fantasiverden, at dette går negativt utover de jentene vi fra før har, at vi ikke har økonomi til det og det ene og det andre. Hans hat til kvinner og "likestilling" skinte rett gjennom han, og det var ordentlig ubehagelig å høre på. Jeg klarte omtrent ikke å si noe, bare hørte på.

Vi hadde igjen en heftig diskusjon på fredag, hvor all ærligheten kom frem. Jeg elsker han, og er fornøyd med han, vi har mye bra. Men at jeg ser ikke hvordan han kan endre holdningen til flere barn i fremtiden når han har den i stillingen han har nå. Jeg sier at jeg selv ikke er intressert i å leve et liv uten å få flere barn. Punktum! Enten nå, eller i nærmeste fremtid, da min egen datter allerede blir 10 år. Han føler seg selvfølgelig brukt og av 0 betydning, når jeg mener jeg bare kan gå å "bytte" han ut. Selvfølgelig ønsker jeg barn med han aller mest, men kan jeg ikke få det, ønsker jeg å gå. Jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten flere barn. Det ble heftig, og jeg satt på et tidspunkt med gynekologisk poliklinikk på røret for å bestille meg ny time, da var jeg så sint på han at jeg tenkte nå må jeg bare klare det. Alle følelser til side, jeg vil faktisk ha barn med noen som ønsker det med meg også.
Han ville jeg skulle legge på, ikke ta forhastet beslutning og ba meg legge på flere ganger. Trakk meg inn til seg, og sa han bare var livredd og "tullet" med at han ville ikke jeg skulle bli feit. Og at dette såfall ble første og siste barn.

Det var et sårt og fint øyeblikk, men jeg sier jeg ikke ønsker å tvinge han inn i noe. At det kanskje er bedre å ta det bort, så får skjebnen gå sin gang... Han spørr om vi ikke kan tenke over helgen (jeg skulle bort på hyttetur alene med en veninne) jeg sa ja.

I går lurte han på om jeg hadde tenkt, og jeg sier jo at jeg vil ikke ta abort, men jeg ønsker ikke å tvinge han inn i dette når han så sterkt ikke ønsker. Han sier han ikke vet hva det er å si men at han følgelig ikke syns det er en ideell tid å få barn på nå.

Jeg er sint på han, skikkelig sint på han! Hvorfor i alle verden lot han ikke meg ringe på fredag?! Hvorfor tillater han å utsette dette? Hvorfor er han så ambivalent?

Jeg er i dag 10+3, dvs jeg har kun ut neste uke på meg til å fullføre en abort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hva som vil være det beste. Jeg tenker at ved å beholde får en livslang konsekvens, men positiv. Ved å fjerne vil det være negativt, men over en viss tid (kanskje for alltid i forhold med han).

Jeg er bare så dypt fortvilet. Jeg vet de fleste av dere her skriver at jeg ikke skal gjøre noe jeg ikke ønsker, det er min kropp og jeg som må leve med det, men jeg klarer ikke unngå å tenke på han, og der han også må leve med pga mine valg...

Huff kjære deg, dette høres ikke godt ut. Har dere vært ultralyd sammen? Nå som du har kommet så langt, så tror jeg at jeg ville ha tatt han med på en ultralyd så han fikk se det på skjermen. Da får han kanskje litt følelser knyttet til det. Jeg tror menn generelt kan ha litt vanskelig for å knytte seg til noe de bare hører om, men ikke kan se eller kjenne. Det er jo du som går gravid og kanskje kan kjenne det på kroppen.

Min fetter og hans eks ble gravid, og de hadde bestilt time til abort. Han ville fjerne, hun ville beholde. Men da de så på ultralydskjermen knakk han sammen, og de avlyste aborten. Nå har han datteren sin annen hver helg og de får det til å fungere selv om de ikke er partnere lenger.

Og så lurer jeg litt på om dere har snakket sammen om fremtiden med de ulike scenarioene? Er du i stand til å fortsette et liv med denne mannen om du angrer på en abort og innerst inne er bitter for at han fikk deg til å fjerne? Og hva hvis dere ikke klarer å holde sammen selv om et barn kommer til verden, eller forblir et par med et felles barn. Kan han bli så glad i barnet at han synes det var verdt å få et barn til likevel?

Jeg bare tenker høyt. Ønsker deg alt godt

 

[Annemor93]

Takk for alle svar og lykkeønskninger herifra.

Dette har vært/er en berg og dalbane uten like, og jeg er så sliten...

Var enda en gang på sykehuset for å ta en abort (denne gangen alene, tror han hadde glemt timen, og lurte på om jeg ikke kunne dra alene)
Da var det "selvfølgelig" mye lettere for meg å si nei til abort når jeg satt der. Jeg sa at jeg ikke klarte det og ikke ønsket.
Ringte han med dyp fortvilelse og fortalte han slik det var, at jeg ikke klarte og ba om unnskyldning for dette... han sa jeg ikke behøvde å si unnskyld, vi skulle fikse dette her. Resten av dagen kunne jeg se han var fortvilet, men ganske støttende og kjærlig. Ble småprating og temaet her og der, siden jentene våre virret rundt om oss.
Han sa blant annet at han hadde tenkt litt siden vi var på sykehuset sist, at han ikke ønsker å tvinge meg gjennom det, når han så hvor ille jeg hadde det. At han nå var livredd og dette var ikke en ønskelig situasjon, men at han måtte venne seg til tanken. Han tok meg tilogmed på magen og sa han håpet at det ble en gutt.

Dagen etter fikk han et voldsomt utbrudd, jeg var egoistisk, jeg tenkte kun på meg selv og ingen andre, hvordan jeg tvinger han inn i farsrollen som han overhode ikke ønsker, at jeg tar egoistiske valg på han sine vegne, som om han ikke skulle ha noe å si. Hvordan jeg lever i en fantasiverden, at dette går negativt utover de jentene vi fra før har, at vi ikke har økonomi til det og det ene og det andre. Hans hat til kvinner og "likestilling" skinte rett gjennom han, og det var ordentlig ubehagelig å høre på. Jeg klarte omtrent ikke å si noe, bare hørte på.

Vi hadde igjen en heftig diskusjon på fredag, hvor all ærligheten kom frem. Jeg elsker han, og er fornøyd med han, vi har mye bra. Men at jeg ser ikke hvordan han kan endre holdningen til flere barn i fremtiden når han har den i stillingen han har nå. Jeg sier at jeg selv ikke er intressert i å leve et liv uten å få flere barn. Punktum! Enten nå, eller i nærmeste fremtid, da min egen datter allerede blir 10 år. Han føler seg selvfølgelig brukt og av 0 betydning, når jeg mener jeg bare kan gå å "bytte" han ut. Selvfølgelig ønsker jeg barn med han aller mest, men kan jeg ikke få det, ønsker jeg å gå. Jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten flere barn. Det ble heftig, og jeg satt på et tidspunkt med gynekologisk poliklinikk på røret for å bestille meg ny time, da var jeg så sint på han at jeg tenkte nå må jeg bare klare det. Alle følelser til side, jeg vil faktisk ha barn med noen som ønsker det med meg også.
Han ville jeg skulle legge på, ikke ta forhastet beslutning og ba meg legge på flere ganger. Trakk meg inn til seg, og sa han bare var livredd og "tullet" med at han ville ikke jeg skulle bli feit. Og at dette såfall ble første og siste barn.

Det var et sårt og fint øyeblikk, men jeg sier jeg ikke ønsker å tvinge han inn i noe. At det kanskje er bedre å ta det bort, så får skjebnen gå sin gang... Han spørr om vi ikke kan tenke over helgen (jeg skulle bort på hyttetur alene med en veninne) jeg sa ja.

I går lurte han på om jeg hadde tenkt, og jeg sier jo at jeg vil ikke ta abort, men jeg ønsker ikke å tvinge han inn i dette når han så sterkt ikke ønsker. Han sier han ikke vet hva det er å si men at han følgelig ikke syns det er en ideell tid å få barn på nå.

Jeg er sint på han, skikkelig sint på han! Hvorfor i alle verden lot han ikke meg ringe på fredag?! Hvorfor tillater han å utsette dette? Hvorfor er han så ambivalent?

Jeg er i dag 10+3, dvs jeg har kun ut neste uke på meg til å fullføre en abort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hva som vil være det beste. Jeg tenker at ved å beholde får en livslang konsekvens, men positiv. Ved å fjerne vil det være negativt, men over en viss tid (kanskje for alltid i forhold med han).

Jeg er bare så dypt fortvilet. Jeg vet de fleste av dere her skriver at jeg ikke skal gjøre noe jeg ikke ønsker, det er min kropp og jeg som må leve med det, men jeg klarer ikke unngå å tenke på han, og der han også må leve med pga mine valg...

Fryktelig vanskelig situasjon. Kan man få hastetime hos helsestasjonen, lege, familievernkontoret eller annet? Det haster jo veldig da du har ut neste uke med å ta denne avgjørelsen og ting er som det er.

Ut I fra hva jeg leser kjenner jeg meg VELDIG igjen i min situasjon. Jeg ble gravid, han ble slik du beskriver din samboer. Jeg mistet noen uker senere så avgjørelsen ble tatt for oss men jeg hadde personlig aldri tatt den aborten. Spol frem 3 år og han sier "endelig" ja men det var mye frem og tilbake da også med følelser og annet. Litt over et halvt år med prøving og en hel graviditet senere tar han ikke ansvar og alt faller på meg (Jeg tenkte på det tidspunktet, babyen er mest avhengig av mammaen sin det først året så kan se det fra hans side også). Lille begynte på sitt andre år av livet og han tok fremdeles ingen initiativ eller prioriterte henne/oss. Nå er vi ikke lenger sammen og fremtiden er vanskelig å spå men personlig ville jeg som skrevet før aldri vært foruten min/vår datter. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok alt som skjedde på alvor før hun ble til og jeg ble gravid med han som hennes pappa, det har jeg fryktelig dårlig samvittighet for da det ikke var slik det skulle bli men jeg trodde på at jeg ble lovet og levde i håpet om at det skulle bli bedre.

Jeg kan ikke råde deg til noe men det kan virke for meg som at det er mye mer enn "bare" graviditeten dere sliter med men det fikk my opp i lyset (som det ofte gjør) så uavhengig om du skal beholde, prøve forholdet sammen eller gå for å være mamma til dine da 2 barn eller om du tar abort, prøver forholdet eller går for å skape et bedre liv med din datter så er det viktigste spørsmålet kanskje, hvordan ser du for det alle disse fremtidige dagene/ukene/månedene og årene?
Kan dere klare det sammen, både en abort eller å ha et barn?
Kan du klare det alene, enten en abort eller å være mamma til to?

OM du beholder og velger at du står for å ta vare på to barn men ikke fortsette forholdet med han kan det hende han får myknet seg opp til tanken i sitt eget tempo og han vil mest sannsynlig skjønne alt litt bedre når han får nok tid og rom. Han har jo også sitt eget barn og hvis du har erfart at han er en god far og mann så trebger du nok ikke bekymre deg for at dette barnet ikke skal få nok av kjærlighet og omsorg når den tid kommer. Og i hvertfall fra deg selv, det tviler jeg ikke på. Og som de på familievernkontoret sa til meg, hvem vet om han da klarer å være en bedre pappa.
OM du velger aborten så virker det for meg som at dere kan ha mye å måtte snakke om, om forholdet skal fortsette da det er minst to barn involvert i det som skjer og hvordan dere har det.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hoppe igjennom skjermen og gi deg en kjempeklem
Jeg forstår deg virkelig!

 

[Nora87]

Min Norsk er ikke så bra så jeg skal svare på engelsk.

You are allowed to think about yourself first when it comes to abortion. It is your body and your mind and it is you who has to live with that decision the rest of your life.
When two people have sex (also protected) there is always a chance of getting pregnant. Not talking about abortion earlier is not your fault; that could have been something that he could have discussed earlier aswell. He could have gotten himself "fixed" if he cannot handle any more kids.
What is done is done, now you just have to think about what type of future you want.

All you have to do is play through 2 scenarios in your head:
1. you go for the abortion against your will. Will you be able to forgive him for pushing you to do that?
2. you do not go for the abortion and will have the baby. Will he be able to forgive you for pushing him into having an extra child?


Which is the best outcome for YOU? Please put yourself first whichever decision you make. Make sure YOU feel comfortable with it!

I am sorry you are in this decision! Good luck! Things will get better!

 

[Høstsol]

Takk for svar.

men jeg ønsker virkelig ikke denne aborten, det går så i strid med egne følelser og verdighet. Det føles som et overgrep mot meg selv....

Hengte meg litt opp i de linjene du skrev over her...virker som du egentlig har bestemt deg, bare vanskelig å si det høyt, og stå ved det. Lykke til! Stor klem

 

[B]

For en vanskelig situasjon du er i. Jeg forstår deg veldig godt, og jeg forstår mannen din inntil et punkt. Jeg kan forstå at noen bare ikke vil ha flere barn. Og jeg kan forstå frykt for situasjonen. Likevel reagerer jeg ganske negativt på hvordan han har oppført seg mot deg i denne perioden. Blir sint, kaller deg egoistisk...og... når andre time for abort dukker opp er du der alene fordi han ikke stiller opp. Da kjenner jeg at jeg egentlig blir litt sint på dine vegne. Han vet du sliter, likevel presser han deg, men aller verst er det å ikke stille opp for deg og for dere i situasjonen dere står i.

Reagerer også noe på at det er åpent hus for eksen sitt barn, ikke bare barnet han er far til. Det er selvsagt noe annet med besøk enn å være forelder, og det er også veldig fint og ansvarlig å inkludere søsken av sine barn og kunne ha en ekte storfamilie. Det er noe jeg respekterer veldig, men gir ikke mening når han samtidig mener du må ta abort.

Jeg tror du har bestemt deg egentlig. Det virker ikke som en eneste del av deg ønsker abort, så kan bare si at da må du beholde. Du skal leve med dette resultatet. Forholdet kan ta slutt uansett hva du velger, men følelsene knyttet til en uønsket abort vil jo ikke bli borte så lett.

 

[CT-Bamsemor]

Kjære deg!
Så utrolig vondt å lese om hvordan du har det.

På meg virker det som om du vil gjennomføre en evnt abort kun pga ham. Det tør jeg påstå ingen mann/ikke noe forhold er verdt.

En abort kan aldri gjøres om. Den avgjørelsen må du leve med resten av livet. Å gjøre det under tidspress i tillegg til sterk motvilje tenker jeg er et dårlig utgangspunkt for en god avgjørelse.
Skulle du ikke ta abort, men så finne ut at du likevel ikke ønsker å beholde barnet så finnes det muligheter for det også. Men da har du ikke stresset avgjørelsen.

Far til mitt første barn argumenterte på veldig lik måte som det du blir utsatt for. Det var ikke måte på hvor livet hans ville bli ... Husker egoismen i argumentasjonen provoserte meg veldig. (Situasjonen for øvrig var helt annerledes, må jeg legge til. For eksempel var vi ikke et etablert par.)

Ønsker deg på alle vis masse lykke til. Håper du har noen gode venner å snakke med og søke støtte hos også. Du må ikke gå gjennom dette alene!

 

[mmmi]

Sender deg en varm klem Er enig med alle over her og håper du først og fremst tar hensyn til deg selv. Syns det kommer tydelig frem at du virkelig ikke ønsker dette, og da skal du heller ikke gjøre det.

Uansett hva du velger vil jeg si deg at jeg har stor respekt for deg og det valget du tar, det fortjener du. Dette må være helt grusomt å stå i, og jeg sender masse gode tanker for tiden fremover!

 

[Mittnovemberbarn]

Sender deg mange gode klemmer, får virkelig vondt av situasjonen du er i.
Utrolig vondt når ens partner ikke er der for deg 100%!

Det virker litt som at han kanskje egentlig kunne tenke seg barn, men at han har mange andre tanker som gjør at det blir for skummelt, han støttet deg jo fler ganger, og prøvde å venne seg litt til tanken. Jeg håper du følger hjertet ditt, jeg tenker at det er ikke noe å lure på: behold barnet. Det er ditt barn, og han virker som en ellers god pappa, dere er også godt etablert med hus.. og søsken er virkelig noe av det beste man kan ha.
Jeg ville nok sjanset på at alt ordner seg (det gjør det jo heldigvis uansett.).
Virker for meg som at han er utrolig redd, men at han kan glede seg over det med tiden..

Hvordan går det med deg nå?

 

[smiley :)]

Fikk litt vondt av å lese det du skrev. Jeg ser at mange har svart og det fins så mange kloke hoder der ute.

Jeg merket at det ikke virker som du har fått kost deg med graviditeten pga stormen rundt deg. Derfor ville jeg si; Gratulerer så mye med graviditeten <3
Det er ikke vanskelig å se at du er utrolig glad i barnet i magen og klar for det, for det skinner igjennom alt du skriver.

Håper alt order seg for deg
Varme klemmer <3

 

[ElskerJesus♡]

Takk for alle svar og lykkeønskninger herifra.

Dette har vært/er en berg og dalbane uten like, og jeg er så sliten...

Var enda en gang på sykehuset for å ta en abort (denne gangen alene, tror han hadde glemt timen, og lurte på om jeg ikke kunne dra alene)
Da var det "selvfølgelig" mye lettere for meg å si nei til abort når jeg satt der. Jeg sa at jeg ikke klarte det og ikke ønsket.
Ringte han med dyp fortvilelse og fortalte han slik det var, at jeg ikke klarte og ba om unnskyldning for dette... han sa jeg ikke behøvde å si unnskyld, vi skulle fikse dette her. Resten av dagen kunne jeg se han var fortvilet, men ganske støttende og kjærlig. Ble småprating og temaet her og der, siden jentene våre virret rundt om oss.
Han sa blant annet at han hadde tenkt litt siden vi var på sykehuset sist, at han ikke ønsker å tvinge meg gjennom det, når han så hvor ille jeg hadde det. At han nå var livredd og dette var ikke en ønskelig situasjon, men at han måtte venne seg til tanken. Han tok meg tilogmed på magen og sa han håpet at det ble en gutt.

Dagen etter fikk han et voldsomt utbrudd, jeg var egoistisk, jeg tenkte kun på meg selv og ingen andre, hvordan jeg tvinger han inn i farsrollen som han overhode ikke ønsker, at jeg tar egoistiske valg på han sine vegne, som om han ikke skulle ha noe å si. Hvordan jeg lever i en fantasiverden, at dette går negativt utover de jentene vi fra før har, at vi ikke har økonomi til det og det ene og det andre. Hans hat til kvinner og "likestilling" skinte rett gjennom han, og det var ordentlig ubehagelig å høre på. Jeg klarte omtrent ikke å si noe, bare hørte på.

Vi hadde igjen en heftig diskusjon på fredag, hvor all ærligheten kom frem. Jeg elsker han, og er fornøyd med han, vi har mye bra. Men at jeg ser ikke hvordan han kan endre holdningen til flere barn i fremtiden når han har den i stillingen han har nå. Jeg sier at jeg selv ikke er intressert i å leve et liv uten å få flere barn. Punktum! Enten nå, eller i nærmeste fremtid, da min egen datter allerede blir 10 år. Han føler seg selvfølgelig brukt og av 0 betydning, når jeg mener jeg bare kan gå å "bytte" han ut. Selvfølgelig ønsker jeg barn med han aller mest, men kan jeg ikke få det, ønsker jeg å gå. Jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten flere barn. Det ble heftig, og jeg satt på et tidspunkt med gynekologisk poliklinikk på røret for å bestille meg ny time, da var jeg så sint på han at jeg tenkte nå må jeg bare klare det. Alle følelser til side, jeg vil faktisk ha barn med noen som ønsker det med meg også.
Han ville jeg skulle legge på, ikke ta forhastet beslutning og ba meg legge på flere ganger. Trakk meg inn til seg, og sa han bare var livredd og "tullet" med at han ville ikke jeg skulle bli feit. Og at dette såfall ble første og siste barn.

Det var et sårt og fint øyeblikk, men jeg sier jeg ikke ønsker å tvinge han inn i noe. At det kanskje er bedre å ta det bort, så får skjebnen gå sin gang... Han spørr om vi ikke kan tenke over helgen (jeg skulle bort på hyttetur alene med en veninne) jeg sa ja.

I går lurte han på om jeg hadde tenkt, og jeg sier jo at jeg vil ikke ta abort, men jeg ønsker ikke å tvinge han inn i dette når han så sterkt ikke ønsker. Han sier han ikke vet hva det er å si men at han følgelig ikke syns det er en ideell tid å få barn på nå.

Jeg er sint på han, skikkelig sint på han! Hvorfor i alle verden lot han ikke meg ringe på fredag?! Hvorfor tillater han å utsette dette? Hvorfor er han så ambivalent?

Jeg er i dag 10+3, dvs jeg har kun ut neste uke på meg til å fullføre en abort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hva som vil være det beste. Jeg tenker at ved å beholde får en livslang konsekvens, men positiv. Ved å fjerne vil det være negativt, men over en viss tid (kanskje for alltid i forhold med han).

Jeg er bare så dypt fortvilet. Jeg vet de fleste av dere her skriver at jeg ikke skal gjøre noe jeg ikke ønsker, det er min kropp og jeg som må leve med det, men jeg klarer ikke unngå å tenke på han, og der han også må leve med pga mine valg...

Rekner med at du per dags dato har tatt eit valg? Eg leser jo at du alltid, siden du var 16år har tatt eit valg, men at det har blitt veldig vanskelig å stå ved❤ sender deg mykje styrke og kjærlighet, uansett valg.
Så vil eg berre sei at følelser er ikkje noko ein bør basera viktige valg på. Følelser snur innmari kjapt! Men viktige valg kan ha enorme konsekvenser blir dei tatt basert på følelser og ikkje verdi, heilhetlig bilde og fokus. Spesielt i ettertid.

 

[maldita]

Ikke gjør noe du ikke vil Livet finner en løsning uansett. Det ordner seg bestandig til slutt. Hvis han støtter deg uansett, så vil han være der selv om han må ha barn med to ulike mødre.

 

[CT-Bamsemor]

Hei.

Hei! Håper det går greit med deg!

 

[Lykke2023]

Takk for alle svar og lykkeønskninger herifra.

Dette har vært/er en berg og dalbane uten like, og jeg er så sliten...

Var enda en gang på sykehuset for å ta en abort (denne gangen alene, tror han hadde glemt timen, og lurte på om jeg ikke kunne dra alene)
Da var det "selvfølgelig" mye lettere for meg å si nei til abort når jeg satt der. Jeg sa at jeg ikke klarte det og ikke ønsket.
Ringte han med dyp fortvilelse og fortalte han slik det var, at jeg ikke klarte og ba om unnskyldning for dette... han sa jeg ikke behøvde å si unnskyld, vi skulle fikse dette her. Resten av dagen kunne jeg se han var fortvilet, men ganske støttende og kjærlig. Ble småprating og temaet her og der, siden jentene våre virret rundt om oss.
Han sa blant annet at han hadde tenkt litt siden vi var på sykehuset sist, at han ikke ønsker å tvinge meg gjennom det, når han så hvor ille jeg hadde det. At han nå var livredd og dette var ikke en ønskelig situasjon, men at han måtte venne seg til tanken. Han tok meg tilogmed på magen og sa han håpet at det ble en gutt.

Dagen etter fikk han et voldsomt utbrudd, jeg var egoistisk, jeg tenkte kun på meg selv og ingen andre, hvordan jeg tvinger han inn i farsrollen som han overhode ikke ønsker, at jeg tar egoistiske valg på han sine vegne, som om han ikke skulle ha noe å si. Hvordan jeg lever i en fantasiverden, at dette går negativt utover de jentene vi fra før har, at vi ikke har økonomi til det og det ene og det andre. Hans hat til kvinner og "likestilling" skinte rett gjennom han, og det var ordentlig ubehagelig å høre på. Jeg klarte omtrent ikke å si noe, bare hørte på.

Vi hadde igjen en heftig diskusjon på fredag, hvor all ærligheten kom frem. Jeg elsker han, og er fornøyd med han, vi har mye bra. Men at jeg ser ikke hvordan han kan endre holdningen til flere barn i fremtiden når han har den i stillingen han har nå. Jeg sier at jeg selv ikke er intressert i å leve et liv uten å få flere barn. Punktum! Enten nå, eller i nærmeste fremtid, da min egen datter allerede blir 10 år. Han føler seg selvfølgelig brukt og av 0 betydning, når jeg mener jeg bare kan gå å "bytte" han ut. Selvfølgelig ønsker jeg barn med han aller mest, men kan jeg ikke få det, ønsker jeg å gå. Jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten flere barn. Det ble heftig, og jeg satt på et tidspunkt med gynekologisk poliklinikk på røret for å bestille meg ny time, da var jeg så sint på han at jeg tenkte nå må jeg bare klare det. Alle følelser til side, jeg vil faktisk ha barn med noen som ønsker det med meg også.
Han ville jeg skulle legge på, ikke ta forhastet beslutning og ba meg legge på flere ganger. Trakk meg inn til seg, og sa han bare var livredd og "tullet" med at han ville ikke jeg skulle bli feit. Og at dette såfall ble første og siste barn.

Det var et sårt og fint øyeblikk, men jeg sier jeg ikke ønsker å tvinge han inn i noe. At det kanskje er bedre å ta det bort, så får skjebnen gå sin gang... Han spørr om vi ikke kan tenke over helgen (jeg skulle bort på hyttetur alene med en veninne) jeg sa ja.

I går lurte han på om jeg hadde tenkt, og jeg sier jo at jeg vil ikke ta abort, men jeg ønsker ikke å tvinge han inn i dette når han så sterkt ikke ønsker. Han sier han ikke vet hva det er å si men at han følgelig ikke syns det er en ideell tid å få barn på nå.

Jeg er sint på han, skikkelig sint på han! Hvorfor i alle verden lot han ikke meg ringe på fredag?! Hvorfor tillater han å utsette dette? Hvorfor er han så ambivalent?

Jeg er i dag 10+3, dvs jeg har kun ut neste uke på meg til å fullføre en abort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hva som vil være det beste. Jeg tenker at ved å beholde får en livslang konsekvens, men positiv. Ved å fjerne vil det være negativt, men over en viss tid (kanskje for alltid i forhold med han).

Jeg er bare så dypt fortvilet. Jeg vet de fleste av dere her skriver at jeg ikke skal gjøre noe jeg ikke ønsker, det er min kropp og jeg som må leve med det, men jeg klarer ikke unngå å tenke på han, og der han også må leve med pga mine valg...

Utrolig leit å lese, men slik han reagerer er ikke en sunn reaksjon. Først ønsker han ikke barn, så skifter han mening og gir deg forhåpninger, så klikker han på deg og kaller deg egoistisk for så å bli usikker igjen når du sitter på telefonen og skal bestille ny time...?? Beklager, men dette er ikke bra og rettferdig ovenfor deg.

Jeg hadde ei venninne som ble gravid med kjæresten sin etter 8 mnd sammen. Hun sa det rett ut når han ville ha abort:
"Enten så er vi sammen og får barnet, eller så tar jeg abort men da gjør vi det slutt". Hun klarte ikke å være sammen med han lengre når han tvang henne gjennom en abort. Hun var villig til å ta aborten, men da leve et liv uten han.

De valgte å beholde barnet og har i dag 2 flotte sønner sammen som begge elsker over alt på jord.


Jeg håper du klarer å gjøre det rette valget for deg og din situasjon, men også at du da klarer å leve med det valget som tas. Ønsker deg masse lykke til og sender mange gode klemmer <3

 

[Skach]

Hei.

Vet det er laget flere slike tråder her tidligere, men hver enkelt har sin historie.

Jeg er 28 år gammel og er nå blitt gravid på prevensjon. Vært sammen med kjæresten i litt over 1 år (kjent hverandre i 2).
Vi har akkurat kjøpt hus sammen, flytter inn i Oktober.
Han har en datter fra før på 5 år (50%) og jeg ei på 10 (100%), der er barnefar død.

Jeg har tidligere tatt 1 abort som 16'åring, og lovet meg selv den gangen at det skulle forbli med den gangen, det var noe av det jævligste jeg har opplevd.

Vi har tidligere snakket om barn, hvor han har vært ekstremt ambivalent, fra å ønske, til overhode ikke, til kanskje, han ønsker ikke mas og press.

Nå er jeg blitt gravid, og han reagerte med den største selvfølgen at jeg skulle ta abort. Dette gjorde meg vondt.
Vi har har flere gode og ekstremt dårlige samtaler den siste uken. Han ønsker virkelig ikke!!! Han mener det ikke er tid og sted for dette nå, han er ikke klar, han vil ikke, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert (hun 50, alle vi andre 100%), han er redd for økonomi, og for at forholdet vårt skal ryke pga dette. Han mener ene og alene at dette er kun en belastning som vi begge må leve med. Han ønsker ikke å ha barn med 2 forskjellige.
På den andre siden sier han også at det kan være en mulighet for barn om noen år, når vi ser hvordan forholdet fungerer. Men at han ikke kan love noe.

Vi var på sykehuset i dag for å ta pillen, men jeg klarte det ikke, og vi har utsatt det til neste uke. Dette syns han var ok. Er 7/8 uker på vei, hun var litt usikker. Vi har vært på samtale på Amathea begge to. Vi står bare så veldig fast, han ønsker ikke, jeg ønsker. En vil uansett tape, og ingen "vinner" på dette.

Jeg er ekstremt redd for hva aborten vil gjøre med meg, jeg gråter hver eneste dag, er sykemeldt og har trekt meg litt unna han (enn så lenge har vi hver vår leilighet). Han sier han vil være her for meg, som en klippe, en samtalepartner og alt og skal være med meg gjennom hele prosessen, men jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg er redd for å hate han, for å bli bitter og sint. Han sier jeg ikke må gå inn med den innstillingen, det er jeg enig i men vanskelig å se lyset akkurat nå.

Har dere noen råd? Kloke ord, for og i mot?
Takk

Hvordan går det?