Gravid- han ønsker ikke.

[Bkno6289810]

Hei.

Vet det er laget flere slike tråder her tidligere, men hver enkelt har sin historie.

Jeg er 28 år gammel og er nå blitt gravid på prevensjon. Vært sammen med kjæresten i litt over 1 år (kjent hverandre i 2).
Vi har akkurat kjøpt hus sammen, flytter inn i Oktober.
Han har en datter fra før på 5 år (50%) og jeg ei på 10 (100%), der er barnefar død.

Jeg har tidligere tatt 1 abort som 16'åring, og lovet meg selv den gangen at det skulle forbli med den gangen, det var noe av det jævligste jeg har opplevd.

Vi har tidligere snakket om barn, hvor han har vært ekstremt ambivalent, fra å ønske, til overhode ikke, til kanskje, han ønsker ikke mas og press.

Nå er jeg blitt gravid, og han reagerte med den største selvfølgen at jeg skulle ta abort. Dette gjorde meg vondt.
Vi har har flere gode og ekstremt dårlige samtaler den siste uken. Han ønsker virkelig ikke!!! Han mener det ikke er tid og sted for dette nå, han er ikke klar, han vil ikke, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert (hun 50, alle vi andre 100%), han er redd for økonomi, og for at forholdet vårt skal ryke pga dette. Han mener ene og alene at dette er kun en belastning som vi begge må leve med. Han ønsker ikke å ha barn med 2 forskjellige.
På den andre siden sier han også at det kan være en mulighet for barn om noen år, når vi ser hvordan forholdet fungerer. Men at han ikke kan love noe.

Vi var på sykehuset i dag for å ta pillen, men jeg klarte det ikke, og vi har utsatt det til neste uke. Dette syns han var ok. Er 7/8 uker på vei, hun var litt usikker. Vi har vært på samtale på Amathea begge to. Vi står bare så veldig fast, han ønsker ikke, jeg ønsker. En vil uansett tape, og ingen "vinner" på dette.

Jeg er ekstremt redd for hva aborten vil gjøre med meg, jeg gråter hver eneste dag, er sykemeldt og har trekt meg litt unna han (enn så lenge har vi hver vår leilighet). Han sier han vil være her for meg, som en klippe, en samtalepartner og alt og skal være med meg gjennom hele prosessen, men jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg er redd for å hate han, for å bli bitter og sint. Han sier jeg ikke må gå inn med den innstillingen, det er jeg enig i men vanskelig å se lyset akkurat nå.

Har dere noen råd? Kloke ord, for og i mot?
Takk

 

[RainbowDash]

Si det du skriver her, at å gå igjennom en abort gjør deg redd for å hate han, gjøre deg bitter og sint. Du har gjort det før, vet noe om følelsene rundt dette.
Samtidig er det viktig å forstå han, redsel, for tidlig og usikkerhet.
Hva sa amathea?

Her er det viktig med gode, åpne samtaler om hvordan en føler det, uten å dytte ballen frem og tilbake med beskyldninger.
Jeg tenker, jeg føler....osv ikke du må, du burde osv.
Ikke sikkert dere kan komme til enighet.

 

[Bkno6289810]

Si det du skriver her, at å gå igjennom en abort gjør deg redd for å hate han, gjøre deg bitter og sint. Du har gjort det før, vet noe om følelsene rundt dette.
Samtidig er det viktig å forstå han, redsel, for tidlig og usikkerhet.
Hva sa amathea?

Her er det viktig med gode, åpne samtaler om hvordan en føler det, uten å dytte ballen frem og tilbake med beskyldninger.
Jeg tenker, jeg føler....osv ikke du må, du burde osv.
Ikke sikkert dere kan komme til enighet.

Takk for svar.

Ja, jeg ønsker virkelig ikke å "presse" han til å bli pappa når han ikke vil. Men jeg ønsker ikke å oppleve enda en abort. Jeg er helt fortvilet. Vet også at jeg ikke er ferdig med å få barn, jeg ønsker meg fler enn ett.

Men hensynet til han kommer selvfølgelig også. Han er livredd og har sine arr og erfaringer...

De kunne ikke akkurat si så mye, prøvde bare å poengtere hva den ene eller andre måtte sitte igjen med av følelser, skam eller evt skyld.
At begge må tenke på at vi skal kunne leve med det valget vi tar.

Jeg ser den, at det er "bare" å fjerne det, så er jo alt som før, da kan vi ta stilling til forhold og hus, uten at det evt skulle gå utover enda et barn... med et felles barn er vi jo ekstra sårbare og avhengig av hverandre... men jeg ønsker virkelig ikke denne aborten, det går så i strid med egne følelser og verdighet. Det føles som et overgrep mot meg selv....

 

[Lil-17]

For alt i verden, ikke gjør noe du vil angre på.
Er barn har du for alltid. Uansett hva.
Kjærlighet til en partner kan ta slutt.

Hvorfor skal du gjøre som han vil? Hvorfor kan ikke han lytte til deg og dine følelser? Det er du som kommer til å bære på evt sorg, hat, nag.. Vonde følelser.
Er barn gir som oftest gode og fine følelser, selvom det såklart er krevende innimellom.

Håper du følger hjertet ditt

 

[Bkno6289810]

For alt i verden, ikke gjør noe du vil angre på.
Er barn har du for alltid. Uansett hva.
Kjærlighet til en partner kan ta slutt.

Hvorfor skal du gjøre som han vil? Hvorfor kan ikke han lytte til deg og dine følelser? Det er du som kommer til å bære på evt sorg, hat, nag.. Vonde følelser.
Er barn gir som oftest gode og fine følelser, selvom det såklart er krevende innimellom.

Håper du følger hjertet ditt

Det var det jeg også sa til min veninne for 3 år siden. Ho var aldri gravid, men de hadde diskusjonen... Ho ble og han steriliserte seg. Jeg sa: Menn kommer og går, mens barna dine har du for alltid, jeg hadde valgt barn...

Så blir det plutselig så surrealistisk når en står der selv...
Det er ikke til å unngå å tenke på han, han er en fin mann med gode verdier og vi har mye bra sammen... men ja, det vil føles vondt å fjerne dette, for å så skulle evt få et barn på et senere tidspunkt. Du har ingen garantier, om forholdet har vart 1 år, 5 eller 10. Det føles ikke godt.
Samtidig er jeg redd han aldri vil være/bli klar. Det vil jeg ikke klare å leve med...

Men akkurat nå, er det vanskelig å velge. Men takk ❤

 

[mmmi]

Sender deg en god og varm klem
Har ingen erfaring, men dette høres ut som en utrolig vanskelig situasjon. Slik jeg ser det finnes det noen forskjellige scenarioer her.

For din samboer:

1. Du tar abort som han ønsker, og risikerer å slite med det etterpå. Som du sier kan du utvikle negative følelser for ham i etterkant, fordi han på sett og vis har overtalt deg til å gjøre noe du vet med sikkerhet ikke er godt for deg eller din helse. Ikke bra for forholdet eller tiden fremover.

2. Dere får et barn sammen. Ja, det kan teste forholdet og dere kan få tunge perioder. Samtidig kan det styrke forholdet og føre dere nærmere sammen. Dere har et hver fra før, og hans datter vil få et søsken. Alle barn jeg kjenner vil ha søsken, hvorfor er han redd for at hans datter skal holdes utenfor?

Forstår ikke hvorfor han syns ett barn er greit, men ikke ønsker et til. Mtp at dere har kjøpt hus sammen er han åpenbart ikke redd for forpliktelser. Kan det være at han har erfaringer fra tidligere forhold som gjør at han vegrer seg? Kunne dere ha gått i terapi sammen og pratet om dette?

Scenariet for deg blir jo om du skal lytte til dine følelser, eller til hans. Det er klart at tanken på at et forhold kan skrante er vanskelig, spesielt når man føler at man tar et skjebnesvangert valg. Å ta abort vil kanskje for din del være det som gjør at forholdet blir vanskelig, og beholde er det han mener gjør det vanskelig. Samtidig er det jo mange fedre som trenger tid til å bli vant med tanken, og etterhvert begynner å glede seg.

Håper det ordner seg for dere Og ikke gjør noe du ikke vil for å gjøre han til lags, her har man vært to om å lage barnet, men det er kun du som må ta de fysiske og psykiske konsekvensene av dette. Dette er en god kjent og mulig konsekvens av sex, du har gjort ditt for å beskytte deg og dessverre hjalp ikke det. Jeg syns det er viktig at mannen skal lytte til kvinnens ønsker i en slik situasjon, noe annet syns jeg faktisk er litt egoistisk. Det er ikke «bare» å ta en abort.

 

[Mymlen93]

Neineinei. Du føler det er feil for deg! Du kan risikere at han ikke vil være sammen med deg, men da er han ikke noe å samle på uansett, for han kunne brukt kondom om han er så i mot å få flere barn. Prevensjon er ikke 100prosent effektivt så risikoen er alltid der.
Du er 28år,nermer deg 30,hvor lenge skulle han da liksom vente å se om han kanskje ville ha flere? Jeg er selv gravid med nr. 3,uplanlagt. Min mann ønsket abort, men valget var selfølgelig mitt. Å jeg kunne aldri gjort det når jeg vet at jeg er voksen og stabil nokk til å ta meg av et barn til, hadde jeg vert 16år hadde et nokk vert en annen sak. Min mann var direkte lei seg, gråt fordi han var redd for ett til barn, men etter en stund begynte han å glede seg, å nå er det helt greit og han ser frem til å få en liten knert til, så kanskje din og bare må venne seg til det en stund?

 

[Mia_mini]

Det høres helt grusomt ut å være i denne situasjonen.

Jeg valgt å beholdt barnet om jeg ønsket flere barn og tenkte at det klarte jeg alene om jeg måtte.
For risikoen for at forholdet ryker er like stor uansett..

Ønsker deg masse lykke til, og håper du kommer frem til et valg som er riktig for deg i lengden.
(og gratulerer med graviditeten, om ingen har sakt det enda)

 

[Mammapanda]

Ville ikke tatt abort om det strider i mot alt det du ønsker.

Det er din kropp og ditt valg, klart at man er to om det å mannen burde også få si sitt (som jeg forstår han har gjort) men til syvende og sist er det ditt valg.

Syns ikke du skal føle du må ta abort for å redde forholdet, for det kommer nok til å ryke uansett når han presser deg til noe som stritter deg så imot.
Det er ikke mannfolka som må utføre aborten, de får verken med seg det fysiske eller emosjonelle som kvinnen gjør.

Å vil bare skyte inn at å si «det blir mer oppmerksomhet/tilstedeværelse for de evt 2 andre enn den datteren jeg allerede har» er så utrolig lite gjennomtenkt ting å si at jeg blir helt satt ut, at han kun har datteren sin 50% for det er det han å eksen har bestemt er på hans kappe, at ditt barns far er død å du derved har 100% omsorg er da virkelig ikke noe du eller et ufødt barn kan noe for, ærlig talt.

 

[Bkno6289810]

Neineinei. Du føler det er feil for deg! Du kan risikere at han ikke vil være sammen med deg, men da er han ikke noe å samle på uansett, for han kunne brukt kondom om han er så i mot å få flere barn. Prevensjon er ikke 100prosent effektivt så risikoen er alltid der.
Du er 28år,nermer deg 30,hvor lenge skulle han da liksom vente å se om han kanskje ville ha flere? Jeg er selv gravid med nr. 3,uplanlagt. Min mann ønsket abort, men valget var selfølgelig mitt. Å jeg kunne aldri gjort det når jeg vet at jeg er voksen og stabil nokk til å ta meg av et barn til, hadde jeg vert 16år hadde et nokk vert en annen sak. Min mann var direkte lei seg, gråt fordi han var redd for ett til barn, men etter en stund begynte han å glede seg, å nå er det helt greit og han ser frem til å få en liten knert til, så kanskje din og bare må venne seg til det en stund?

Takk for at du tok deg tid til å skrive..
Er alle deres barn felles?
Jeg også tenker at jeg ikke har all tid i verden, hvem vet om neste graviditet klaffer med det første, det kan ta flere måneder, år. Det kan være at jeg kan slite med det... og det blir også et voldsomt spenn mellom alle barna om jeg skal vente på til han er klar.. eller også, ende opp med å gå likevel for han finner ut at han absolutt ikke vil ha... da er min tid ganske knapp. Syns det er fælt å ta dette for gitt når spiren først sitter. Vi er stabile med 100% jobb begge to, hus, bil, alt en kunne tenkt seg at måtte være på plass, bare ikke vært sammen så lenge som han skulle ønske.

Du er gravid nå?
Hvordan gikk dere frem, hvordan ble dere enig? Om dere ble det da, eller har han bare "godtatt", fordi, din kropp? Hvor lang tid tok det for han å bli komfortabel med dette?

 

[Mymlen93]

Takk for at du tok deg tid til å skrive..
Er alle deres barn felles?
Jeg også tenker at jeg ikke har all tid i verden, hvem vet om neste graviditet klaffer med det første, det kan ta flere måneder, år. Det kan være at jeg kan slite med det... og det blir også et voldsomt spenn mellom alle barna om jeg skal vente på til han er klar.. eller også, ende opp med å gå likevel for han finner ut at han absolutt ikke vil ha... da er min tid ganske knapp. Syns det er fælt å ta dette for gitt når spiren først sitter. Vi er stabile med 100% jobb begge to, hus, bil, alt en kunne tenkt seg at måtte være på plass, bare ikke vært sammen så lenge som han skulle ønske.

Du er gravid nå?
Hvordan gikk dere frem, hvordan ble dere enig? Om dere ble det da, eller har han bare "godtatt", fordi, din kropp? Hvor lang tid tok det for han å bli komfortabel med dette?

Alle mine er felles, ha har en fra før også, så blir hans nr. 4,som var veldig skummelt for han.
Vi ble ikke enig, men jeg sa mitt, han fikk si sitt. Så gråt han en dag og to (han er følsom av seg). etter uke 15-16 fortalte vi nyheten til familie og venner, å etter det har det egentlig bare gått oppover med tanke på å glede seg til babyen som kommer. Han begynte å se på de positive tingene, barna våres blir tett alder å få mye glede av hverandre, og storebror er så stor at han er til mer hjelp en bry(bortsett fra økonomisk selvsakt).

 

[Bkno6289810]

Ville ikke tatt abort om det strider i mot alt det du ønsker.

Det er din kropp og ditt valg, klart at man er to om det å mannen burde også få si sitt (som jeg forstår han har gjort) men til syvende og sist er det ditt valg.

Syns ikke du skal føle du må ta abort for å redde forholdet, for det kommer nok til å ryke uansett når han presser deg til noe som stritter deg så imot.
Det er ikke mannfolka som må utføre aborten, de får verken med seg det fysiske eller emosjonelle som kvinnen gjør.

Å vil bare skyte inn at å si «det blir mer oppmerksomhet/tilstedeværelse for de evt 2 andre enn den datteren jeg allerede har» er så utrolig lite gjennomtenkt ting å si at jeg blir helt satt ut, at han kun har datteren sin 50% for det er det han å eksen har bestemt er på hans kappe, at ditt barns far er død å du derved har 100% omsorg er da virkelig ikke noe du eller et ufødt barn kan noe for, ærlig talt.

Ja, han har absolutt fått ytret sin meninger. Det har vi begge to fått gjort. Føler jeg har "ofret" så mye for den mannen... min datter som går i 5 kl skal igjen nå bytte skole for andre gang, og flytte til et nytt sted for sikkert 7 gang i hennes liv, fordi vi skal flytte til "hans" kommune. Vi har ingen andre å ta hensyn til, de må ta hensyn til barnemor.. jeg vil ikke flytte, men for meg er hvem jeg bor med, viktigere enn plassen... Men! Skal jeg også gjøre dette her for han, føler jeg at jeg bare kaster meg selv under bussen for å tilfredsstille han sine behov. I tillegg!! Skal vi ta vare på sønnen til hans ex, halv-storebroren til hans datter, sånn innimellom... annenhver helg eller så. For det syns han er koselig og det vil han. Det skjærer meg i hjertet å skulle fjerne vårt felles barn, men stå der og åpne hjertet og hjemmet mitt for sønnen til hans ex.

Jeg også syns det argumentet han kommer med ang sin datter er svakt. Hvis vi skal dra opp barna våres interesser, så vil jo min datter være enebarn 50%, annenhver jul, annenhver sommer, ferie, uke, osv osv... mens hans datter har både en mor, stefar, halvbror, stesøster, far og stemor. Min datter har ikke engang sin far...

 

[Ponyo]

Jeg håper virkelig du beholder barnet. Det er faktisk et liv det er din baby. Hvis mannen vil være din klippe, burde han støtte deg i dette og gjøre dette sammen med deg. Har ikke mange tips, for jeg hadde aldri vurdert abort. Ønsker deg mange lykke til, og håper mannen din endrer mening

 

[Bkno6289810]

Alle mine er felles, ha har en fra før også, så blir hans nr. 4,som var veldig skummelt for han.
Vi ble ikke enig, men jeg sa mitt, han fikk si sitt. Så gråt han en dag og to (han er følsom av seg). etter uke 15-16 fortalte vi nyheten til familie og venner, å etter det har det egentlig bare gått oppover med tanke på å glede seg til babyen som kommer. Han begynte å se på de positive tingene, barna våres blir tett alder å få mye glede av hverandre, og storebror er så stor at han er til mer hjelp en bry(bortsett fra økonomisk selvsakt).

Ok. Har du noen gang følt på det i ettertid? Viser han noe ovenfor deg som i form av avsky, hat eller sinne? Jeg er så redd for disse tingene. For vet selv mine tanker rettet mot han om jeg tar abort. Da er det ene og alene for han sin skyld.

Men veldig glad for dere og på deres vegne. Det er jo et drømmesenario her, at det kan gå så bra. Jeg er bare så innmari redd.

 

[Bkno6289810]

Jeg håper virkelig du beholder barnet. Det er faktisk et liv det er din baby. Hvis mannen vil være din klippe, burde han støtte deg i dette og gjøre dette sammen med deg. Har ikke mange tips, for jeg hadde aldri vurdert abort. Ønsker deg mange lykke til, og håper mannen din endrer mening

Skulle ønske jeg var mer tydelig i starten av forholdet at abort aldri ville vært aktuelt, for da hadde det vært lettere å forholde seg til situasjonen vi er i nå. Jeg mener jeg har sagt noe på det 1 gang i en løs prat, men skal ikke være for sikker... da kunne utfallet vært litt mer forutsett for han sin del også, og ja, han kunne tatt mer ansvar hvis han virkelig ikke ønsket barn...
Men tusen takk ❤❤

 

[Ponyo]

Skulle ønske jeg var mer tydelig i starten av forholdet at abort aldri ville vært aktuelt, for da hadde det vært lettere å forholde seg til situasjonen vi er i nå. Jeg mener jeg har sagt noe på det 1 gang i en løs prat, men skal ikke være for sikker... da kunne utfallet vært litt mer forutsett for han sin del også, og ja, han kunne tatt mer ansvar hvis han virkelig ikke ønsket barn...
Men tusen takk ❤❤

Skjønner virkelig at det ikke er noen gøy situasjon for deg. Det er ikke noe godt når man plutselig ikke er på lag med partneren sin, men jeg håper du står på ditt og at han tar til fornuften etterhvert

 

[Mymlen93]

Ok. Har du noen gang følt på det i ettertid? Viser han noe ovenfor deg som i form av avsky, hat eller sinne? Jeg er så redd for disse tingene. For vet selv mine tanker rettet mot han om jeg tar abort. Da er det ene og alene for han sin skyld.

Men veldig glad for dere og på deres vegne. Det er jo et drømmesenario her, at det kan gå så bra. Jeg er bare så innmari redd.

Nei han er tilbake til normalen, koser med magen og gleder seg har hørt om flere som har opplevd lignende også, der kanskje mannen har flytta ut å så kommet tilbake etter en mnd og 2 å har roet seg ned. Så virkelig mulig, å jeg tror det som regel går den veien, ikke at det blir verre og brudd

 

[Annie35]

Vi fikk helt uplanlagt en nr 3. jeg ønsket egentlig en tredje mens han var fast bestemt på at det var nok med to og det respekterte jeg. Så ble jeg gravid, helt uplanlagt og ut av det blå likevel, og kvidde meg for å si det til han. Han gikk i kjelleren og sa at han ikke ønsket flere barn, jeg sa at jeg alltid har sagt, at jeg ikke vil ta abort utenom dersom fosteret skulle vise seg å være veldig sykt. Vi hadde en våpenhvile i noen uker og så ringte han meg fra jobb og sa at han hadde fortalt sin far at vi ventet en til. Så her vokste det nok på han. Det er nok ikke lett å være mann heller oppi dette, men til syvende og sist så er det du som skal gjennom en abort med det det innebærer. Sender deg en klem jeg!

 

[Mammapanda]

Ja, han har absolutt fått ytret sin meninger. Det har vi begge to fått gjort. Føler jeg har "ofret" så mye for den mannen... min datter som går i 5 kl skal igjen nå bytte skole for andre gang, og flytte til et nytt sted for sikkert 7 gang i hennes liv, fordi vi skal flytte til "hans" kommune. Vi har ingen andre å ta hensyn til, de må ta hensyn til barnemor.. jeg vil ikke flytte, men for meg er hvem jeg bor med, viktigere enn plassen... Men! Skal jeg også gjøre dette her for han, føler jeg at jeg bare kaster meg selv under bussen for å tilfredsstille han sine behov. I tillegg!! Skal vi ta vare på sønnen til hans ex, halv-storebroren til hans datter, sånn innimellom... annenhver helg eller så. For det syns han er koselig og det vil han. Det skjærer meg i hjertet å skulle fjerne vårt felles barn, men stå der og åpne hjertet og hjemmet mitt for sønnen til hans ex.

Jeg også syns det argumentet han kommer med ang sin datter er svakt. Hvis vi skal dra opp barna våres interesser, så vil jo min datter være enebarn 50%, annenhver jul, annenhver sommer, ferie, uke, osv osv... mens hans datter har både en mor, stefar, halvbror, stesøster, far og stemor. Min datter har ikke engang sin far...

Høres jo helt på bærtur ut, han skal drive avlastningshjem for eksen for det «er så koselig» så skal du som er 28 år ta abort for «han er ikke klar enda»..

Om jeg var deg ville jeg tatt en runde med meg selv å spurt meg om jeg virkelig vil ha et barnt til , med alt det innebærer med eller uten ham. Det høres jo ut som han i utgangspunktet er glad i barn, så tror nok der er håp om at han forandrer mening etterhvert som tiden går (som mannfolk ofte gjør)

Men om du skulle bestemme deg for og beholde ville jeg absolutt satt hardt mot hardt å sagt at dette har jeg valgt å ikke gitt rom for om og men, høres ut som han er god å drøfte sin sak ved å si «jeg skal være der gjennom hele prosessen» etc, det vet nok du like godt som jeg at det nytter ikke hvem som holder deg i handa når du gjennomgår en abort, det er like jævlig ensomt fordet

 

[Annemor93]

Hei.

Vet det er laget flere slike tråder her tidligere, men hver enkelt har sin historie.

Jeg er 28 år gammel og er nå blitt gravid på prevensjon. Vært sammen med kjæresten i litt over 1 år (kjent hverandre i 2).
Vi har akkurat kjøpt hus sammen, flytter inn i Oktober.
Han har en datter fra før på 5 år (50%) og jeg ei på 10 (100%), der er barnefar død.

Jeg har tidligere tatt 1 abort som 16'åring, og lovet meg selv den gangen at det skulle forbli med den gangen, det var noe av det jævligste jeg har opplevd.

Vi har tidligere snakket om barn, hvor han har vært ekstremt ambivalent, fra å ønske, til overhode ikke, til kanskje, han ønsker ikke mas og press.

Nå er jeg blitt gravid, og han reagerte med den største selvfølgen at jeg skulle ta abort. Dette gjorde meg vondt.
Vi har har flere gode og ekstremt dårlige samtaler den siste uken. Han ønsker virkelig ikke!!! Han mener det ikke er tid og sted for dette nå, han er ikke klar, han vil ikke, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert (hun 50, alle vi andre 100%), han er redd for økonomi, og for at forholdet vårt skal ryke pga dette. Han mener ene og alene at dette er kun en belastning som vi begge må leve med. Han ønsker ikke å ha barn med 2 forskjellige.
På den andre siden sier han også at det kan være en mulighet for barn om noen år, når vi ser hvordan forholdet fungerer. Men at han ikke kan love noe.

Vi var på sykehuset i dag for å ta pillen, men jeg klarte det ikke, og vi har utsatt det til neste uke. Dette syns han var ok. Er 7/8 uker på vei, hun var litt usikker. Vi har vært på samtale på Amathea begge to. Vi står bare så veldig fast, han ønsker ikke, jeg ønsker. En vil uansett tape, og ingen "vinner" på dette.

Jeg er ekstremt redd for hva aborten vil gjøre med meg, jeg gråter hver eneste dag, er sykemeldt og har trekt meg litt unna han (enn så lenge har vi hver vår leilighet). Han sier han vil være her for meg, som en klippe, en samtalepartner og alt og skal være med meg gjennom hele prosessen, men jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg er redd for å hate han, for å bli bitter og sint. Han sier jeg ikke må gå inn med den innstillingen, det er jeg enig i men vanskelig å se lyset akkurat nå.

Har dere noen råd? Kloke ord, for og i mot?
Takk

Hvordan går det med deg? Prøvde å lese meg litt opp på hva du har skrevet til flere her, vil gi deg en kjempe klem!

Ikke gjør noe du selv ikke vil klare å stå for (fant ikke bedre ord). Om det "bare" er aborten og så tenker du at livet vil bli fint likevel så gjør du det men føler du på innerst inne at dette er noe som virkelig går i mot hjertet og alt annet så beholder du Du kommer aldri til å angre om du tar valget 100 % ut i fra hva du føler blir best. Mitt motto er 'er det ikke 100% ja/nei så er det det motsatte.

Nå har jeg en litt annerledes situasjon men kort fortalt så har barnefar meldt seg helt ut men selv om jeg hadde visst dette på forhånd ville jeg personlig aldri ønsket et annet liv likevel (en annen mann og far til mitt barn men... )

Jeg tenker som så at det er mer dere bør snakke om som samboere og foreldre sammen (selv om dere egentlig har hvert deres barn) uansett om dette kom så brått på han og avgjørelsen var såpass "lett". Dere skal uansett ha et forhold til hverandre både etter en eventuell abort eller med et barn sammen. Det større spørsmålet er vel kanskje, hvordan ser du alt for deg, uavhengig av valget du tar?

Jeg ønsker deg masse masse lykke til!