Gravid, fokus på vekt/kropp

[Ramp3n]

Jeg er nå litt over 21 uker på vei og har gått opp ca 4 kg. (Var 170cm og 70kg før svangerskapet). Det skal sies at kroppssammensetning har endret seg litt i dette korona året. Jeg har vanligvis vært relativt muskuløs og godt trent, men ikke vært redd for litt fett

Hittil i dette svangerskapet har jeg fått så ekstremt mange kommentarer på alt fra kosthold, til vekt, til hvor tjukk jeg er mm av min samboer. Jeg må begynne å tenke på hva jeg spiser (altså, han mener jeg skal holde meg unna svin - fordi han mener det er et skittent dyr, koffein- fordi det er helt unødvendig for meg, sukker osv. Lista er lang)

Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg så dritt med alle de kommentarene som kommer min vei hele tiden. Jeg har ikke disiplin, han skjønner ikke hvordan er det mulig å være så udisiplinert, mine ord er ikke verdt noen ting om jeg drikker en kopp kaffe feks (han mener jeg har lovet å ikke drikke det, jeg mener han har bestemt at jeg ikke skal drikke det) Ja jeg er større nå enn med de to første, men så er jeg typ 10-12år eldre og hadde litt mer på kroppen til å begynne med. Jeg blir sprø, sliten og såra over alle kommentarene om hva jeg spiser, ikke spiser, må tenke på hva jeg får i meg, er så lat og må bevege meg mer osv. Nå er det jeg som holder det gående fra morgen til kveld med jobb og alt som skal gjøres med 2 barn etter jobb. Han jobber, trener, spiser middag og legger seg på sofaen resten av kvelden.

Det er så mye dårlig stemning for tiden. Jeg er så sliten av at han skal dra selvfølelsen min ned hele jævla tiden. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, kanskje bare ha noen tips og råd til hva jeg kan slenge i trynet på han så han kanskje skjerper seg

 

[Lillafrosk]

Jeg synes egentlig dette høres svært kontrollerende ut..
Har du rett til å kommentere hva han spiser og gjør på samme måte? ><

Du får følge rådene helsedirektoratet kommer med, og gi klar beskjed om at det er -disse- rådene du blir å følge..
Noe annet råd kan jeg ikke gi, dessverre.

 

[Kitty]

Jeg tror jeg hadde kastet han på huet ut om det hadde vært sånn her...

Du må ta en lang samtale med han og få han til å stille opp mer med barna. Om han jobber, trener, spiser og sover er det jo ikke mye han kan ta dem? Dere har snart 3 barn sammen, og han oppfører seg som en unge selv.

 

[Miss_30]

Kaste han ut Han er jo slem.

 

[Putti2020]

Sier som flere over her, han høres jo veldig kontrollerende ut

Følg matvarerådene du finner for gravide på nett. Også sa min jordmor til meg at når/hvis matlysten ikke er på topp; spis det du har lyst på, det er mye bedre enn å ikke spise noe. Selvom det er "drittmat".

 

[Augustspire]

170 cm og 70 kg er jo ikke tykk! Han høres veldig kontrollerende og uvitende ut...

 

[Rea25]

Dette høres ut som en kontrollerende type ja.
Er de eldste barna også hans? Var han sånn som dette før du ble gravid også?
Jeg ville tatt dette opp med jordmor når du er på neste kontroll. Kan hende du får noen gode råd og hjelp derfra
Jeg selv gikk opp 4 kg bare i løpet av di to første ukene, så det og ha gått opp 4 kg på 21 uker er ikke mye

 

[majjan]

Skremmende fortelling.. han er jo syk. Dessuten, en graviditet «veier» jo 8 kg, med morkake, fostervann osv) (selvfølgelig litt mer på slutten), men når du bare gått opp 4 kg og er
over halvveis så har du jo ikke gått opp mye i det hele tatt. Jeg gikk opp over 20 kg begge mine svangerskap (og jeg hadde ikke vann i kroppen var bare graviditet+fett).
Vet ikke hva man skal gjøre med en slik kontrollerende person. Men hvordan var han før du ble gravid?

 

[Kms92]

Høres ikke ut som en kjæreste/mann man vil ha som gravid med alt av hormoner og styr som flyter rundt i kroppen. Man blir jo så ekstra var på kommentarer og ekstra utsatt for emosjonelle plager.

Ville sagt ifra at jeg ikke var interessert i å høre på det han måtte mene om kostholdet mitt. Det er ikke ensbetydende med graviditet at man mister hodet fullstendig og ikke vet opp eller ned på noe som helst.. Spis og drikk det du føler for. Ikke bry deg om hva mannen måtte mene. Si klart og tydelig ifra at du ikke er interessert i å høre om det bare er skit han skal komme med, og ikke noe positivt.

Her fortalte mannen min meg i begynnelsen av sommeren at jeg spiste for mye godteri og is. Fy så sinna jeg ble. Han hadde ingenting med å fortelle meg hva jeg ønsker å spise på kveldene. Hvis jeg hadde trøkket i meg 30 is på en kveld, så hadde jeg gjort det. Det var den første og siste gangen jeg hørte noe som helst om det. Og etterhvert som ukene gikk så dabbet også søtsuget av naturlig. Ikke har jeg økt noe voldsomt opp i vekt heller på grunn av utskeielser. Mannen min mente at det bare var godt ment, men jeg fortalte at jeg tok det skikkelig ille opp. Jeg vet at godteri og is hver dag ikke er bra i det lange løp, men hvis jeg vil ha det nå i noen uker, så gjør jeg det. Fortalte også at hadde han ikke noe snilt å si, så kunne han bare lukke øya og munnen. Han vil aldri forstå seg på hva graviditet gjør med kropp og sinn, så han hadde ingenting med å komme med pekefingeren til meg. Jeg visste nøyaktig hva jeg gjorde og puttet i munnen.

 

[FrøkenØ]

Det har kommet mange gode svar her ser jeg. Men jeg hadde bare sagt "hold kjeften din!" hvis han hadde sagt noe til meg...

 

[nkrstn]

Tape en stor 8 kilos vannmelon til magen hans, la han sove med den en natt og deretter se hvor aktiv han har lyst å være?

 

[Lenepia]

Stor klem herfra, dette høres utrolig vondt ut!

Jeg har mange tanker her. Jeg er provosert og sint på dine vegne, og synes ikke det er greit at han skal sette begrensninger for deg, kalle deg ting (er det mulig?!), og at han kun prioriterer seg og sitt i stedet for å hjelpe deg.

Samtidig tenker jeg det er veldig lett som utenforstående å si at jeg ville kastet ham ut, skjelt ham ut, osv osv. Jeg vet ikke noe mer om forholdet deres og hva dere har i hver deres bagasje, hvordan dere kommuniserer (eller ikke) og hvilke ubevisste mønstre som har dannet seg hos dere.

Det kan faktisk hende at oppførselen hans er tegn på at dette ikke er et forhold du bør fortsette å være i. Det kan også hende at det "bare" er et tegn på at dere har noen ting dere må finne ut av, og ordne opp i - sammen.

Det er veldig lett å tenke at dette kun er hans problem fordi han oppfører seg helt urimelig og hadde blitt løst hvis han bare skjerpet seg. Jeg tror dessverre ikke at det finnes noen magisk ting man kan si for å få folk til å skjerpe seg, og tror kanskje at han må få litt inn med teskje hvordan disse tingene påvirker deg. Og at hans bidrag er viktige!

Derfor lurer jeg på om det kunne vært aktuelt for deg å gå til familievernkontoret? Helst sammen med ham, men hvis han nekter, kan det også være veldig nyttig å sortere tankene sammen med noen som har vært borti mange lignende situasjoner, og få litt input. Tenker det bare er å være ærlig og fortelle om situasjonen når du bestiller time, og også når du ber ham bli med (hvis du vil ha ham med, nå går jeg ut ifra det hvis du har lyst til å fortsette å være sammen med ham). Jeg har inntrykk av at menn gjerne er mer skeptiske til å søke hjelp, så det kan hende at han trenger å få gjort tydelig at slik situasjonen er nå kan det ikke fortsette, om han har lyst til å fortsatt ha deg i livet sitt.

Grunnen til at jeg anbefaler familievernkontoret er at jeg og mannen min har fått veldig god hjelp der, i en (lang) periode hvor det så veldig mørkt ut.
Ekteskapet hadde ikke overlevd uten den hjelpen, for å si det sånn. Mannen min var helt overbevist om at det bare var jeg som var problemet, og kanskje litt omvendt også... men psykologen vi snakket med var veldig god på å få oss begge til å se den andres opplevelse av ting, og det var nøkkelen til å kunne starte med å jobbe med problemene våre. Ting er fortsatt veldig vanskelig iblant, men vi klarer å forholde oss til det, og vi er trygge på at den andre vil oss vel. Og jeg har lært at ting sjeldent er så enkle som de ser ut til på overflaten, ofte er det to stykker som lider i en konflikt, men med forskjellige coping mechanisms som er mer eller mindre destruktive.

Jeg håper at det helt innerst av den kontrollerende oppførselen til mannen din finnes en god intensjon om at det skal gå så bra som mulig med både deg og barnet deres. Bare at det er pakket inn på en utrolig idiotisk måte, og at han kan være i stand til å forstå det, hvis han får hjelp fra en nøytral tredjepart.

 

[Kitty]

Jeg er nå litt over 21 uker på vei og har gått opp ca 4 kg. (Var 170cm og 70kg før svangerskapet). Det skal sies at kroppssammensetning har endret seg litt i dette korona året. Jeg har vanligvis vært relativt muskuløs og godt trent, men ikke vært redd for litt fett

Hittil i dette svangerskapet har jeg fått så ekstremt mange kommentarer på alt fra kosthold, til vekt, til hvor tjukk jeg er mm av min samboer. Jeg må begynne å tenke på hva jeg spiser (altså, han mener jeg skal holde meg unna svin - fordi han mener det er et skittent dyr, koffein- fordi det er helt unødvendig for meg, sukker osv. Lista er lang)

Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg så dritt med alle de kommentarene som kommer min vei hele tiden. Jeg har ikke disiplin, han skjønner ikke hvordan er det mulig å være så udisiplinert, mine ord er ikke verdt noen ting om jeg drikker en kopp kaffe feks (han mener jeg har lovet å ikke drikke det, jeg mener han har bestemt at jeg ikke skal drikke det) Ja jeg er større nå enn med de to første, men så er jeg typ 10-12år eldre og hadde litt mer på kroppen til å begynne med. Jeg blir sprø, sliten og såra over alle kommentarene om hva jeg spiser, ikke spiser, må tenke på hva jeg får i meg, er så lat og må bevege meg mer osv. Nå er det jeg som holder det gående fra morgen til kveld med jobb og alt som skal gjøres med 2 barn etter jobb. Han jobber, trener, spiser middag og legger seg på sofaen resten av kvelden.

Det er så mye dårlig stemning for tiden. Jeg er så sliten av at han skal dra selvfølelsen min ned hele jævla tiden. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, kanskje bare ha noen tips og råd til hva jeg kan slenge i trynet på han så han kanskje skjerper seg

Hvordan går det med deg?