glede seg alene?

[mom2b3]

Jeg er så veldig gira i og med at jeg venter en liten baby, min EGEN lille baby. Føler ikke at det er noen som er veldig intressert i å snakke med meg om det. Jeg sitter på nett dag ut å dag inn og leser å leser om alt jeg kan suge til meg av informasjon, og går igjennom alt av forum-innlegg jeg finner om svangerskap og baby.

Det er jo veldig tidlig i svangerskapet så jeg har ikke fortalt det til så veldig mange. Endel familiemedlemmer og noen få venner. Men jeg føler at når jeg spør om noe så svarer de på de men vil ikke fortsette en samtale på det.

Jeg har jo aldri vært med på å være gravid før, så det er mye jeg lurer på å mye jeg vil snakke om, så føler at det er litt frustrerende

Kjæresten var veldig gira på å fortelle til familie og venner at vi var gravid. Men jeg ville helst vente lengst mulig, men jeg lot han fortelle siden jeg også syntes det var litt søtt at han hadde så veldig lyst.
Han sier også at han er nødt til å vite kjønn når den tid kommer, men det hadde ikke jeg så lyst til i begynnelsen. Nå har jeg har sagt at vi kommer helt sikkert til å gjøre det.
Jeg føler at han bare er intressert i vite og fortelle om ting som alle andre også skal få vite, som han kan fortelle videre liksom. Men bak en graviditet ligger det veldig mye, å jeg som faktisk skal "lage" denne babyen, da skjer det jo veldig mye med kropp å sjel.
Prøver å snakke med han å dele mye som skjer. Får sånn mail hver uke med hva som skjer med lille "klumpen", å det bruker jeg å vise til han så han kan lese.

Føler bare av og til at jeg bærer på denne gleden helt alene, da jeg har så veldig lyst til at andre skal snakke å glede seg med meg.
Følte bare for å dele frustrasjon med dere. Noen andre som føler det likt? Kanskje spesielt førstegangsfødende?

 

[Sanndy]

Jeg har det likt. Har ventet på dette i over 3 år, og det har vært tungt og vanskelig.

Har delt det med min søster og 2 venninner, men de ville heller ikke snakke om det på en måte, de så " Åå så gøy!!" Og var glade da jeg fortalte det, og så gikk de over til å snakke om noe annet, da jeg begynte å snakke om graviditeten igjen, så sa de omtrent det samme og begynte å snakke om seg selv igjen, ble egentlig litt skuffet, håpte jo vi kunne sitte og snakke om det å glede oss, men virker ikke sånn.

Skal ikke fortelle fler før jul, men neste gang blir det ikke dem som får vite det først, angrer på at jeg sa det til dem, hjalp jo ikke på behovet for å snakke om det

 

[Izzymino]

Oj!!!! Så utrolig kjedelig. Jeg er å førstegangsgravid, men rundt meg er alle helt ville!! <3 mye babysnakk og spørsmålene hagler. Det blir nesten litt for mye av det gode, men samtidig er det jo helt fantastisk!!!!

 

[Kisseypooh]

Kjenne litt på da samma eg og, me har prøvd i 2 år og eg har aldri i mitt liv hatt ein positiv test før. Eg er så glad og syns f.eks kjempe kjekt å ta tester bare for at de er positive, men folk rundt meg som veit det syns eg er tåpelig! Lite forståelse for kor stort det er for meg som faktisk har stress med å få dette til mens dei har egentlig blitt gravide ved uhell heile gjengen

Forstår jo at detta e "gammalt" nytt for alle andre, men for meg e da heilt nytt!

Eg heller har ikkje ville sei det til hans familie, mistenker at han har fortalt det, men håper han ikkje har gjort det! For meg er det faktisk større å sei det til hans familie enn min, 10 år siden siste barnebarn på den siden men kun 3 mnd på min så nyheten er litt større der + at svigerfar har mast lenge! Så eg vil iallfall vente til etter tidlig ultralyd før me dele nyheten med dei, men trur ikkje min kjære klarer å dele tankegangen min :-/

 

[Verpehøna]

Føler det kler an på om dem keg snakker med har barn eller ei. Og hvor penge det er siden de selv var gravide. Er mye lettere å holde på interessen til andre hvis de kan relatere til det.

Også er det veldig lett å glemme at det er ikke på langt nær så spennende for de andre som det er for oss selv er jo vi som kjenner på graviditeten hele tiden. Nå viser den jo ikke så det er litt vanskelig for andre å engasjere seg i det. Blir bedre etterhvert husker i hvert fall at sambo klarte ikke grøtmåltid forholde seg til graviditeten i begynnelsen forrige gang. For fra hans perspektiv var jo alt som før. Han bør først engasjert når vi fikk se lille på ul og han så bevegelse og hørte hjertelyd.

 

[Friggis]

Skjønner veldig godt hva du mener, men du må huske på at siden det er du som bærer på barnet og kjenner på alle forandringene i kroppen din så er det vanskeligere for han å faktisk forstå at det er en spire der som etterhvert skal komme ut som et barn! Det vil nok hjelpe når magen blir større, dere ser og hører hjertet og han kjenner bevegelse utenfor magen!

Samboeren min gleder seg veldig og har lyst til å fortelle det til alle, men han er også livredd for SA og prøver å ikke bli for oppspilt før den magiske grensen på 12 uker er nådd. Jeg føler også derfor at jeg maser om alt om baby, men innerst inne så vet jeg at han ikke ser det som mas.
Ikke alle syns det er like spennende med baby og hvertfall ikke tidlig i et svangerskap, se derfor an hvem du snakker om det med selv om jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er! Husk også at det er mye hormonelle forandringer i kroppen din, så du tar deg kanskje mer nær av ting enn du vanligvis ville, tro meg det vet jeg alt om, jeg begynte nesten å gråte da samboeren sa at jeg kom til å få kjempe stor mage =P

Lykke til =)

 

[Taksvale]

Skjønner hva du mener. Vi har enda ikke fortalt det til noen og samboer er fortsatt litt "sjokkert", så jeg føler meg litt alene i det her. Får litt bekymringer i ny og ne, og kunne ønske at jeg kunne prate med noen som kunne gjøre meg litt roligere og som har vært gjennom det her før (søstera mi).