Bkno8861550
Første møte med forumet
Hei. Beklager langt innlegg, må lufte litt. Og vær så snill å prøve å lese det jeg skriver fra min side, ikke døm meg for de urimelige tankene mine - jeg er fullt klar over det selv. Det er rett og slett bare slik jeg føler det nå, og jeg klarer ikke legge det fra meg, uansett hvor mye jeg vil. Og det er derfor jeg skriver til dere nå, i håp om å få noe godt å holde fast i og fokusere på videre. Så har du ikke noe oppløftende å skrive, la være å skrive.
Jeg har mistet 4 ganger (2 SA, 2 MA). Er snart ferdig utredet, ingenting av sannsynlig betydning funnet til nå.
Det er vondt i seg selv det å miste, og ekstra sårt for oss mtp at det kommer på toppen av en rekke vonde ting som har gitt oss motgang alle årene vi har vært sammen til nå, som jeg ikke skal legge ut om her. Dette var liksom den ene tingen vi håpte skulle gå veien for oss...
Det vi begge kjenner på nå, er at det er vanskelig å se for seg veien videre i dette. Vi har etter tap nr. 2 vært åpne om alle fire tapene med begge familiene våre og noen nære venner og kolleger, som har vært godt, men nå kjenner jeg på at det kanskje var litt dumt også. Det kan være ydmykende å vise seg sårbar, og vanskelig å leve med at en har åpnet opp for at andre skal kunne synes synd på en.
Jeg har slitt og sliter fortsatt litt med vonde følelser knyttet til både venners ferske eller kommende babyer, og mitt søskens kommende baby, og har møtt forståelse for det hos dem og alle andre. Jeg har selvfølgelig jobbet for å ikke la mine vonde følelser gå utover deres glede, da jeg unner dem å virkelig nyte sin opplevelse! Jeg gjør det jeg kan for å legge min sorg til side for å gjøre stas på dem. Men det er ikke til å unngå at det likevel blir litt trist slør over det hele for alle parter, på våres vegne.
Alle har prøvd å oppmuntre oss og si at det kommer til å gå fint en dag for oss også, men det er lite trøst i det nå. Det er for det første ikke garantert at det vil gå bra, og for det andre så ønsker jeg meg så veldig at det skulle gått bra fra starten av, ikke en gang i framtiden. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at jeg skulle hatt en 2 mnd gammel baby i armenen mine nå, og da kun vært glad på alle andre sine vegne for deres babyer!
Jeg er redd for å bli bitter. Jeg er også så redd for at det ikke vil føles like bra og stas hvis det går bra senere, etter det vi har opplevd.
Når jeg nå prøver å se for meg å bli gravid igjen, og å kanskje etterhvert ha en levende baby, som etterhvert vokser seg til et barn som løper rundt i huset, og alt som følger i alle år etter det, så klarer jeg ikke å glede meg noe særlig over tanken på det. Jeg føler meg "stuck" i her og nå. Jeg kjenner meg redd for at opplevelsen - både graviditeten og det å bli foreldre - kanskje kommer til å være litt redusert pga de vonde opplevelsene våre med tapene vi har hatt. Jeg vet det er tåpelige tanker, og jeg skammer meg over dem, men jeg er redd for at en av to ting skal skje. På den ene siden er jeg redd for at vår baby skal bli mindre anerkjent blant familie og venner på et vis, når/hvis den en dag kommer, at den blir litt "old news, men fint for dere" i familien og omgangskretsen og kommer i "skyggen" av andres babyer. På den andre siden er jeg redd for at folk skal være glad på våre vegne, men mest fordi de synes synd på oss fordi vi har mistet flere tidligere og hatt det vondt, og ikke bare fordi det er stas for dem med en ny baby i familien. Ikke at å få en baby kun handler om reaksjonene til de rundt seg selvfølgelig, langt ifra! Men når det er én av tingene en tidligere har gledet seg veldig til - det å se hvor stas det blir når en gir foreldrene sine et ekstra barnebarn mens de fortsatt har få, og å gjøre den av brødrene sine som ikke er onkel fra før til onkel for første gang (som nå mitt andre søsken får gjøre istedenfor, som jeg jo selvfølgelig unner dem), og å gi tanteungene mine sitt første søskenbarn, men ikke får gjøre det likevel - så er det veldig vanskelig å legge den drømmen fra seg. Og det er så vondt å tenke på at den delen av opplevelsen - hvor stas det skulle bli for familien - kanskje ikke blir så fin som en hadde sett for seg likevel.
Jeg klarer ikke helt å sette ord på tankene her tror jeg, men håper dere forstår litt hva jeg mener med det... En ting jeg sliter med oppi dette er å føle meg alene om tankene og følelsene mine, at ingen egentlig helt forstår hvordan jeg har det, og at jeg også ikke bør la folk få vite om det nettopp fordi det er så dumme tanker. Jeg skjønner at folk kan tenke sitt når de leser dette...
Jeg har snakket med mannen min om at jeg håper vi to kan prøve å drømme litt sammen om foreldrelivet framover, og prøve å få fokus over på selve gaven det er å bli foreldre, uavhengig av de nevnte tingene over som jo egentlig ikke bør ha noe å si.
Jeg håper vel egentlig bare med dette innlegget at noen kanskje kjenner seg igjen, og kan fortelle meg av erfaring at det BLIR bra når en eventuell baby lykkes med, og at de tingene jeg tenker så på nå ikke har noe å si når alt kommer til alt?
Hilsen trist og utslitt englemamma
Jeg har mistet 4 ganger (2 SA, 2 MA). Er snart ferdig utredet, ingenting av sannsynlig betydning funnet til nå.
Det er vondt i seg selv det å miste, og ekstra sårt for oss mtp at det kommer på toppen av en rekke vonde ting som har gitt oss motgang alle årene vi har vært sammen til nå, som jeg ikke skal legge ut om her. Dette var liksom den ene tingen vi håpte skulle gå veien for oss...
Det vi begge kjenner på nå, er at det er vanskelig å se for seg veien videre i dette. Vi har etter tap nr. 2 vært åpne om alle fire tapene med begge familiene våre og noen nære venner og kolleger, som har vært godt, men nå kjenner jeg på at det kanskje var litt dumt også. Det kan være ydmykende å vise seg sårbar, og vanskelig å leve med at en har åpnet opp for at andre skal kunne synes synd på en.
Jeg har slitt og sliter fortsatt litt med vonde følelser knyttet til både venners ferske eller kommende babyer, og mitt søskens kommende baby, og har møtt forståelse for det hos dem og alle andre. Jeg har selvfølgelig jobbet for å ikke la mine vonde følelser gå utover deres glede, da jeg unner dem å virkelig nyte sin opplevelse! Jeg gjør det jeg kan for å legge min sorg til side for å gjøre stas på dem. Men det er ikke til å unngå at det likevel blir litt trist slør over det hele for alle parter, på våres vegne.
Alle har prøvd å oppmuntre oss og si at det kommer til å gå fint en dag for oss også, men det er lite trøst i det nå. Det er for det første ikke garantert at det vil gå bra, og for det andre så ønsker jeg meg så veldig at det skulle gått bra fra starten av, ikke en gang i framtiden. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at jeg skulle hatt en 2 mnd gammel baby i armenen mine nå, og da kun vært glad på alle andre sine vegne for deres babyer!
Jeg er redd for å bli bitter. Jeg er også så redd for at det ikke vil føles like bra og stas hvis det går bra senere, etter det vi har opplevd.
Når jeg nå prøver å se for meg å bli gravid igjen, og å kanskje etterhvert ha en levende baby, som etterhvert vokser seg til et barn som løper rundt i huset, og alt som følger i alle år etter det, så klarer jeg ikke å glede meg noe særlig over tanken på det. Jeg føler meg "stuck" i her og nå. Jeg kjenner meg redd for at opplevelsen - både graviditeten og det å bli foreldre - kanskje kommer til å være litt redusert pga de vonde opplevelsene våre med tapene vi har hatt. Jeg vet det er tåpelige tanker, og jeg skammer meg over dem, men jeg er redd for at en av to ting skal skje. På den ene siden er jeg redd for at vår baby skal bli mindre anerkjent blant familie og venner på et vis, når/hvis den en dag kommer, at den blir litt "old news, men fint for dere" i familien og omgangskretsen og kommer i "skyggen" av andres babyer. På den andre siden er jeg redd for at folk skal være glad på våre vegne, men mest fordi de synes synd på oss fordi vi har mistet flere tidligere og hatt det vondt, og ikke bare fordi det er stas for dem med en ny baby i familien. Ikke at å få en baby kun handler om reaksjonene til de rundt seg selvfølgelig, langt ifra! Men når det er én av tingene en tidligere har gledet seg veldig til - det å se hvor stas det blir når en gir foreldrene sine et ekstra barnebarn mens de fortsatt har få, og å gjøre den av brødrene sine som ikke er onkel fra før til onkel for første gang (som nå mitt andre søsken får gjøre istedenfor, som jeg jo selvfølgelig unner dem), og å gi tanteungene mine sitt første søskenbarn, men ikke får gjøre det likevel - så er det veldig vanskelig å legge den drømmen fra seg. Og det er så vondt å tenke på at den delen av opplevelsen - hvor stas det skulle bli for familien - kanskje ikke blir så fin som en hadde sett for seg likevel.
Jeg klarer ikke helt å sette ord på tankene her tror jeg, men håper dere forstår litt hva jeg mener med det... En ting jeg sliter med oppi dette er å føle meg alene om tankene og følelsene mine, at ingen egentlig helt forstår hvordan jeg har det, og at jeg også ikke bør la folk få vite om det nettopp fordi det er så dumme tanker. Jeg skjønner at folk kan tenke sitt når de leser dette...
Jeg har snakket med mannen min om at jeg håper vi to kan prøve å drømme litt sammen om foreldrelivet framover, og prøve å få fokus over på selve gaven det er å bli foreldre, uavhengig av de nevnte tingene over som jo egentlig ikke bør ha noe å si.
Jeg håper vel egentlig bare med dette innlegget at noen kanskje kjenner seg igjen, og kan fortelle meg av erfaring at det BLIR bra når en eventuell baby lykkes med, og at de tingene jeg tenker så på nå ikke har noe å si når alt kommer til alt?
Hilsen trist og utslitt englemamma
