Gjør jeg for lite?

[M-40327541]

Barnets far er i permisjon og synes der er utmattende. Han ser sliten ut og oppfører seg veldig negativt. Han er ikke typen til å klage, men klager nå hver dag, sukker og banner i ett sett.

Han kjøpte inn noe godt til middag den dagen han skulle starte permisjonen for å feire. Han så for seg et langt mer avslappende liv, selv om han har vært engasjert fra dag 1. Så han gikk på en smell, men kan ikke innrømme det.

Det er såpass ille at vi knapt er på talefot. Han mener det er jeg som er problemet fordi jeg ikke gjør nok og at han må ta alt og at han er helt i kjelleren

Jeg jobber 100%. Jeg står opp med barnet, drikker kaffe mens jeg underholder Mini. Jeg tømmer oppvaskmaskinen. Går med søppel på vei til jobb. Jeg bruker ca. 45 min på å gjøre meg klar inkl spising og kaffe. Drar i 7- tiden. Startet senest kl 08.00 og er hjemme kl 15.30.
Jeg tar med mini ut på tur om været er fint etter jobb. Jeg gir litt emosjonelt påfyll ved å uansett være engasjert og med barnet i form av lek eller trilling. Jeg har hovedansvaret og gir av meg selv 100% fra jeg går inn døren.

Samboer lager mat til oss så vi spiser sammen når vi er hjemme fra tur ca. Kl 17. Da får han barnefritt kjøkken mellom 16 og 17. Jeg lar han velge mellom oppvask og barn etter middag. Han velger oppvask. Jeg tar deretter en kjapp runde med moppen hvis det er mye søl. Jeg tar kveldsskift og legging mens samboer rydder opp leker og klargjør soverommet. Deretter har han 1-2 timer alenetid om han ønsker før han legger seg.

Han legger seg på soverommet med mini.
Jeg ligger på gjesterommet. Han får 1-2 oppvåkninger og total 6 timer god søvn om han legger seg tidlig. Jeg sover natten igjennom.

I helgene vasker jeg klær og vasker over badet. Samboer forlater huset så han kan gjøre innkjøp evt. bare forlate huset for alenetid. Han får også tid til å slappe av fordi jeg er med venner med barnet. Noen ganger har jeg da hovedansvaret i 9-10 timer både lørdag og søndag. Jeg har også benyttet meg av hjemmekontor for å ta unna klesvask og lage babymat i min egen lunsjpause. Jeg er aldri ute med venner og trener ikke. Det er jobb og rett hjem

Jeg klarer ikke å se at jeg gjør så lite, for forstår ikke når på døgnet jeg kan få gjort noe mer. Etter leggetid? Jeg kan ofre alenetid på sengen for å vaske enda mer klær om det gir han sjelefred, men det er jo ikke nødvendig. Å ta husvask vil vekke barnet.

Han handler, lager middag, lager litt babymat på dagen, tar morgenstellet og leker med barnet. Klarer han det, setter han på en vask. Barnet sover i 2-3 timer på dagtid og da kan han hvile. Jeg hviler på vei i bilen tur-retur jobb og 1-2 timer på kvelden før jeg sovner. Jo lenger tid det tar å få barnet til å sove, jo mer alenetid får min samboer og der blir mindre på meg. Jeg hviler i dusjen hver morgen.

Han er ufyselig å leve med nå. Han oser sinne og forbannelse lang vei. Jeg føler at han hater meg. I dag skulle han hvile mens barnet sov. Mini gulpet 2 ganger på de nye putene, og jeg kunne ikke gå fra Mini på dobbeltsengen. Jeg gikk forsiktig ut av rommet med Mini i armene og spurte om en klut med litt vann. Jeg satte meg tilbake med barnet på fanget som var døsig. Intet svar. Jeg gikk så tilbake, men skjønte at løpet snart var kjørt med tanke på søvn. Samboer satt med lydisolerte øreplugger. Jeg ble sur fordi barnet var lys våkent med så mye surr. Gulpet hadde for lengst trukket inn i putene. Samboer var fly forbannet og skrudde på alt lyset i taket. Deretter begynte han å banne og rope og jeg lukket døren bak meg så han fikk klikke uten tilskuere. Jeg klarer visst ikke å la han hvile uten å måtte ha noe hele tiden. Der kan jeg sikkert forbedre meg. Jeg hakket visst også fordi jeg sa at jeg mislikte at han bruker lydisolerte øreplugger både i pappapermisjonen og når vi alle er tilstede.

Synspunkter?

 

[AnnAnn]

Barnets far er i permisjon og synes der er utmattende. Han ser sliten ut og oppfører seg veldig negativt. Han er ikke typen til å klage, men klager nå hver dag, sukker og banner i ett sett.

Han kjøpte inn noe godt til middag den dagen han skulle starte permisjonen for å feire. Han så for seg et langt mer avslappende liv, selv om han har vært engasjert fra dag 1. Så han gikk på en smell, men kan ikke innrømme det.

Det er såpass ille at vi knapt er på talefot. Han mener det er jeg som er problemet fordi jeg ikke gjør nok og at han må ta alt og at han er helt i kjelleren

Jeg jobber 100%. Jeg står opp med barnet, drikker kaffe mens jeg underholder Mini. Jeg tømmer oppvaskmaskinen. Går med søppel på vei til jobb. Jeg bruker ca. 45 min på å gjøre meg klar inkl spising og kaffe. Drar i 7- tiden. Startet senest kl 08.00 og er hjemme kl 15.30.
Jeg tar med mini ut på tur om været er fint etter jobb. Jeg gir litt emosjonelt påfyll ved å uansett være engasjert og med barnet i form av lek eller trilling. Jeg har hovedansvaret og gir av meg selv 100% fra jeg går inn døren.

Samboer lager mat til oss så vi spiser sammen når vi er hjemme fra tur ca. Kl 17. Da får han barnefritt kjøkken mellom 16 og 17. Jeg lar han velge mellom oppvask og barn etter middag. Han velger oppvask. Jeg tar deretter en kjapp runde med moppen hvis det er mye søl. Jeg tar kveldsskift og legging mens samboer rydder opp leker og klargjør soverommet. Deretter har han 1-2 timer alenetid om han ønsker før han legger seg.

Han legger seg på soverommet med mini.
Jeg ligger på gjesterommet. Han får 1-2 oppvåkninger og total 6 timer god søvn om han legger seg tidlig. Jeg sover natten igjennom.

I helgene vasker jeg klær og vasker over badet. Samboer forlater huset så han kan gjøre innkjøp evt. bare forlate huset for alenetid. Han får også tid til å slappe av fordi jeg er med venner med barnet. Noen ganger har jeg da hovedansvaret i 9-10 timer både lørdag og søndag. Jeg har også benyttet meg av hjemmekontor for å ta unna klesvask og lage babymat i min egen lunsjpause. Jeg er aldri ute med venner og trener ikke. Det er jobb og rett hjem

Jeg klarer ikke å se at jeg gjør så lite, for forstår ikke når på døgnet jeg kan få gjort noe mer. Etter leggetid? Jeg kan ofre alenetid på sengen for å vaske enda mer klær om det gir han sjelefred, men det er jo ikke nødvendig. Å ta husvask vil vekke barnet.

Han handler, lager middag, lager litt babymat på dagen, tar morgenstellet og leker med barnet. Klarer han det, setter han på en vask. Barnet sover i 2-3 timer på dagtid og da kan han hvile. Jeg hviler på vei i bilen tur-retur jobb og 1-2 timer på kvelden før jeg sovner. Jo lenger tid det tar å få barnet til å sove, jo mer alenetid får min samboer og der blir mindre på meg. Jeg hviler i dusjen hver morgen.

Han er ufyselig å leve med nå. Han oser sinne og forbannelse lang vei. Jeg føler at han hater meg. I dag skulle han hvile mens barnet sov. Mini gulpet 2 ganger på de nye putene, og jeg kunne ikke gå fra Mini på dobbeltsengen. Jeg gikk forsiktig ut av rommet med Mini i armene og spurte om en klut med litt vann. Jeg satte meg tilbake med barnet på fanget som var døsig. Intet svar. Jeg gikk så tilbake, men skjønte at løpet snart var kjørt med tanke på søvn. Samboer satt med lydisolerte øreplugger. Jeg ble sur fordi barnet var lys våkent med så mye surr. Gulpet hadde for lengst trukket inn i putene. Samboer var fly forbannet og skrudde på alt lyset i taket. Deretter begynte han å banne og rope og jeg lukket døren bak meg så han fikk klikke uten tilskuere. Jeg klarer visst ikke å la han hvile uten å måtte ha noe hele tiden. Der kan jeg sikkert forbedre meg. Jeg hakket visst også fordi jeg sa at jeg mislikte at han bruker lydisolerte øreplugger både i pappapermisjonen og når vi alle er tilstede.

Synspunkter?

Høres ut som en sak for terapi?

 

[Marmil]

Barnets far er i permisjon og synes der er utmattende. Han ser sliten ut og oppfører seg veldig negativt. Han er ikke typen til å klage, men klager nå hver dag, sukker og banner i ett sett.

Han kjøpte inn noe godt til middag den dagen han skulle starte permisjonen for å feire. Han så for seg et langt mer avslappende liv, selv om han har vært engasjert fra dag 1. Så han gikk på en smell, men kan ikke innrømme det.

Det er såpass ille at vi knapt er på talefot. Han mener det er jeg som er problemet fordi jeg ikke gjør nok og at han må ta alt og at han er helt i kjelleren

Jeg jobber 100%. Jeg står opp med barnet, drikker kaffe mens jeg underholder Mini. Jeg tømmer oppvaskmaskinen. Går med søppel på vei til jobb. Jeg bruker ca. 45 min på å gjøre meg klar inkl spising og kaffe. Drar i 7- tiden. Startet senest kl 08.00 og er hjemme kl 15.30.
Jeg tar med mini ut på tur om været er fint etter jobb. Jeg gir litt emosjonelt påfyll ved å uansett være engasjert og med barnet i form av lek eller trilling. Jeg har hovedansvaret og gir av meg selv 100% fra jeg går inn døren.

Samboer lager mat til oss så vi spiser sammen når vi er hjemme fra tur ca. Kl 17. Da får han barnefritt kjøkken mellom 16 og 17. Jeg lar han velge mellom oppvask og barn etter middag. Han velger oppvask. Jeg tar deretter en kjapp runde med moppen hvis det er mye søl. Jeg tar kveldsskift og legging mens samboer rydder opp leker og klargjør soverommet. Deretter har han 1-2 timer alenetid om han ønsker før han legger seg.

Han legger seg på soverommet med mini.
Jeg ligger på gjesterommet. Han får 1-2 oppvåkninger og total 6 timer god søvn om han legger seg tidlig. Jeg sover natten igjennom.

I helgene vasker jeg klær og vasker over badet. Samboer forlater huset så han kan gjøre innkjøp evt. bare forlate huset for alenetid. Han får også tid til å slappe av fordi jeg er med venner med barnet. Noen ganger har jeg da hovedansvaret i 9-10 timer både lørdag og søndag. Jeg har også benyttet meg av hjemmekontor for å ta unna klesvask og lage babymat i min egen lunsjpause. Jeg er aldri ute med venner og trener ikke. Det er jobb og rett hjem

Jeg klarer ikke å se at jeg gjør så lite, for forstår ikke når på døgnet jeg kan få gjort noe mer. Etter leggetid? Jeg kan ofre alenetid på sengen for å vaske enda mer klær om det gir han sjelefred, men det er jo ikke nødvendig. Å ta husvask vil vekke barnet.

Han handler, lager middag, lager litt babymat på dagen, tar morgenstellet og leker med barnet. Klarer han det, setter han på en vask. Barnet sover i 2-3 timer på dagtid og da kan han hvile. Jeg hviler på vei i bilen tur-retur jobb og 1-2 timer på kvelden før jeg sovner. Jo lenger tid det tar å få barnet til å sove, jo mer alenetid får min samboer og der blir mindre på meg. Jeg hviler i dusjen hver morgen.

Han er ufyselig å leve med nå. Han oser sinne og forbannelse lang vei. Jeg føler at han hater meg. I dag skulle han hvile mens barnet sov. Mini gulpet 2 ganger på de nye putene, og jeg kunne ikke gå fra Mini på dobbeltsengen. Jeg gikk forsiktig ut av rommet med Mini i armene og spurte om en klut med litt vann. Jeg satte meg tilbake med barnet på fanget som var døsig. Intet svar. Jeg gikk så tilbake, men skjønte at løpet snart var kjørt med tanke på søvn. Samboer satt med lydisolerte øreplugger. Jeg ble sur fordi barnet var lys våkent med så mye surr. Gulpet hadde for lengst trukket inn i putene. Samboer var fly forbannet og skrudde på alt lyset i taket. Deretter begynte han å banne og rope og jeg lukket døren bak meg så han fikk klikke uten tilskuere. Jeg klarer visst ikke å la han hvile uten å måtte ha noe hele tiden. Der kan jeg sikkert forbedre meg. Jeg hakket visst også fordi jeg sa at jeg mislikte at han bruker lydisolerte øreplugger både i pappapermisjonen og når vi alle er tilstede.

Synspunkter?

Åå, stor styrkeklem til deg . Dette hørtes tøft ut..

Rett på sak - nei, jeg synes ikke det høres ut som du gjør for lite i det hele tatt. Som du selv sier, så høres det ut som han har gått på en smell.. Han så nok for seg at babyen skulle sove og leke mye for seg selv på gulvet, og at han da får ferie i permisjonen..
For å snu litt på det, så var det sikkert en stor overgang for deg også da babyen ble født? Sånn var det hvert fall for meg. Det ble ikke som jeg så for meg Så han har det nok tøft han også.. Høres ut som han har låst seg i et spor hvor han ikke klarer å se det fra din side også. Tør vedde på at du gjør mer nå enn han gjorde da du var i permisjon?

Er det mulig for dere å få litt avlastning? Noen som kan ta mini en dag/helg/natt, slik at dere begge kan samle litt krefter og tatt en ordentlig prat? Jeg har litt problemer med å forstå hva han mener du ikke gjør. Det virker jo som du gjør alt i din makt for å avlaste han.. Tror han må få satt ord på hva han EGENTLIG føler.. og kanskje han trenger å høre at det er lov å synes dette er tøft?
Og så klart at du får sagt det samme! Du er tøff!!

 

[PrøverPåTredjemann]

Høres ikke ut som at du gjør for lite. Tvert imot. Det virker som at han er overveldet og trenger avlastning, og da blir du nærmeste person han klager til. Har dere familie i nærheten? Er det aktuelt med barnevakt f.eks. 1 time hver dag i ukedager mens du er på jobb? Det er ikke alle (spesielt fedre) som vet hvor mye arbeid det innebærer å passe på småbarn.

 

[Annemor93]

Barnets far er i permisjon og synes der er utmattende. Han ser sliten ut og oppfører seg veldig negativt. Han er ikke typen til å klage, men klager nå hver dag, sukker og banner i ett sett.

Han kjøpte inn noe godt til middag den dagen han skulle starte permisjonen for å feire. Han så for seg et langt mer avslappende liv, selv om han har vært engasjert fra dag 1. Så han gikk på en smell, men kan ikke innrømme det.

Det er såpass ille at vi knapt er på talefot. Han mener det er jeg som er problemet fordi jeg ikke gjør nok og at han må ta alt og at han er helt i kjelleren

Jeg jobber 100%. Jeg står opp med barnet, drikker kaffe mens jeg underholder Mini. Jeg tømmer oppvaskmaskinen. Går med søppel på vei til jobb. Jeg bruker ca. 45 min på å gjøre meg klar inkl spising og kaffe. Drar i 7- tiden. Startet senest kl 08.00 og er hjemme kl 15.30.
Jeg tar med mini ut på tur om været er fint etter jobb. Jeg gir litt emosjonelt påfyll ved å uansett være engasjert og med barnet i form av lek eller trilling. Jeg har hovedansvaret og gir av meg selv 100% fra jeg går inn døren.

Samboer lager mat til oss så vi spiser sammen når vi er hjemme fra tur ca. Kl 17. Da får han barnefritt kjøkken mellom 16 og 17. Jeg lar han velge mellom oppvask og barn etter middag. Han velger oppvask. Jeg tar deretter en kjapp runde med moppen hvis det er mye søl. Jeg tar kveldsskift og legging mens samboer rydder opp leker og klargjør soverommet. Deretter har han 1-2 timer alenetid om han ønsker før han legger seg.

Han legger seg på soverommet med mini.
Jeg ligger på gjesterommet. Han får 1-2 oppvåkninger og total 6 timer god søvn om han legger seg tidlig. Jeg sover natten igjennom.

I helgene vasker jeg klær og vasker over badet. Samboer forlater huset så han kan gjøre innkjøp evt. bare forlate huset for alenetid. Han får også tid til å slappe av fordi jeg er med venner med barnet. Noen ganger har jeg da hovedansvaret i 9-10 timer både lørdag og søndag. Jeg har også benyttet meg av hjemmekontor for å ta unna klesvask og lage babymat i min egen lunsjpause. Jeg er aldri ute med venner og trener ikke. Det er jobb og rett hjem

Jeg klarer ikke å se at jeg gjør så lite, for forstår ikke når på døgnet jeg kan få gjort noe mer. Etter leggetid? Jeg kan ofre alenetid på sengen for å vaske enda mer klær om det gir han sjelefred, men det er jo ikke nødvendig. Å ta husvask vil vekke barnet.

Han handler, lager middag, lager litt babymat på dagen, tar morgenstellet og leker med barnet. Klarer han det, setter han på en vask. Barnet sover i 2-3 timer på dagtid og da kan han hvile. Jeg hviler på vei i bilen tur-retur jobb og 1-2 timer på kvelden før jeg sovner. Jo lenger tid det tar å få barnet til å sove, jo mer alenetid får min samboer og der blir mindre på meg. Jeg hviler i dusjen hver morgen.

Han er ufyselig å leve med nå. Han oser sinne og forbannelse lang vei. Jeg føler at han hater meg. I dag skulle han hvile mens barnet sov. Mini gulpet 2 ganger på de nye putene, og jeg kunne ikke gå fra Mini på dobbeltsengen. Jeg gikk forsiktig ut av rommet med Mini i armene og spurte om en klut med litt vann. Jeg satte meg tilbake med barnet på fanget som var døsig. Intet svar. Jeg gikk så tilbake, men skjønte at løpet snart var kjørt med tanke på søvn. Samboer satt med lydisolerte øreplugger. Jeg ble sur fordi barnet var lys våkent med så mye surr. Gulpet hadde for lengst trukket inn i putene. Samboer var fly forbannet og skrudde på alt lyset i taket. Deretter begynte han å banne og rope og jeg lukket døren bak meg så han fikk klikke uten tilskuere. Jeg klarer visst ikke å la han hvile uten å måtte ha noe hele tiden. Der kan jeg sikkert forbedre meg. Jeg hakket visst også fordi jeg sa at jeg mislikte at han bruker lydisolerte øreplugger både i pappapermisjonen og når vi alle er tilstede.

Synspunkter?

Dette er ikke noe verken du eller han skal stå i alene Anbefaler familievernkontoret sterkt. Vi møtte en veldig hyggelig dame der som klarte å kartlegge problematikken raskt.

Masse lykke til!

 

[FruWalberg]

Høres ut som en veldig kjip situasjon.Har du spurt om han ønsker et par netter der han får sove hele natta som avlastning? Husker veldig for meg at "nattevakten" var en ekstra stor belastning, selv om det kansje bare er 1-2 oppvåkninger. Dagene var mye bedre de nettene min mann tok vakt. Kansje han mentalt vil føle seg bedre og føle på at han får mer avlastning hvis han slipper en natt eller to. Er i perm selv nå og jeg planlegger å ta på meg noen babynetter for mannen selv om jeg skal på jobb. En dag eller to i uken med lite søvn på jobb skal jeg overleve. Ikke sikkert det hjelper for din mann / deres situasjon, bare et forslag.

 

[Zonnestraaltje]

Min første tanke er... bytt på nattevaktene. Dårlig søvn er forferdelig destruktivt. Noen takler det dårligere enn andre. Selv om du er i jobb, så kan det gå fint. Husk at å ta vare på baby også er jobb.

Her sover alle sammen, så vi er like forstyrret, men ikke alle takler det.

 

[HCS]

Du har jo skrevet en del innlegg her inne siden barnet ble født, og at din samboer har hatt det vanskelig med den omveltningen det er å få barn, har jo vært ganske tydelig. Kan det være et alternativ å få seg dagmamma, så han kan gå tilbake i jobb? Virker jo ikke som at det er noe særlig vellykket at han er hjemme. Syns det er imponerende at du holder ut i forholdet!

 

[M-40327541]

Du har jo skrevet en del innlegg her inne siden barnet ble født, og at din samboer har hatt det vanskelig med den omveltningen det er å få barn, har jo vært ganske tydelig. Kan det være et alternativ å få seg dagmamma, så han kan gå tilbake i jobb? Virker jo ikke som at det er noe særlig vellykket at han er hjemme. Syns det er imponerende at du holder ut i forholdet!

Takk for det. Akkurat nå kom jeg hjem til gråting og kaos. Han hysjer og banner, går rundt seg selv. Sier gjentatte ganger at han hater dette livet. Mini er jo sulten, men er ikke noe mat klart. Jeg ble kastet rett inn i kaoset, men skal jo jobbe snart. Veldig fortvilende. Dagmamma hadde vært fint, men tror nøkkelen er åpen barnehage, men det forstår han ikke. Har sagt det gjentatte ganger. Takk for råd

 

[AnnAnn]

Takk for det. Akkurat nå kom jeg hjem til gråting og kaos. Han hysjer og banner, går rundt seg selv. Sier gjentatte ganger at han hater dette livet. Mini er jo sulten, men er ikke noe mat klart. Jeg ble kastet rett inn i kaoset, men skal jo jobbe snart. Veldig fortvilende. Dagmamma hadde vært fint, men tror nøkkelen er åpen barnehage, men det forstår han ikke. Har sagt det gjentatte ganger. Takk for råd

Høres ut som om han trenger litt tid for seg selv, og det vil jo ikke åpen barnehage løse. Tror dere må snakke sammen og han må få komme med sine tanker

 

[Annemor93]

Takk for det. Akkurat nå kom jeg hjem til gråting og kaos. Han hysjer og banner, går rundt seg selv. Sier gjentatte ganger at han hater dette livet. Mini er jo sulten, men er ikke noe mat klart. Jeg ble kastet rett inn i kaoset, men skal jo jobbe snart. Veldig fortvilende. Dagmamma hadde vært fint, men tror nøkkelen er åpen barnehage, men det forstår han ikke. Har sagt det gjentatte ganger. Takk for råd

Uff og uff. Dette høres gjenkjennelig ut. Søk hjelp før det går riktig galt. Har han det så vanskelig er det ikke lenge til det kanskje ikke er forsvarlig lenger at han er alene med barnet om han sliter med dette såpass som du beskriver. Det er ikke vanlig, dere begge fortjener hjelp og barnet fortjener to gode friske voksne

Fedre kan også få 'barsel depresjon' og/eller slite sterkt psykisk etter å blitt tildelt en rolle som går ut på å skulle stå ansvarlig for et annet lite menneske som er helt avhengig av deg 24/7, både med eller uten god hjelp fra med -forelder. De første årene kan være skikkelig tøffe, selv om man hadde ønsket barnet lenge før det kom til verden men kanskje spesielt om man ikke var helt klar. Nå kjenner jeg ikke din situasjon men håper du ikke tenker at dere 'fikser det på egenhånd'. Klem til deg.

 

[Kelsey]

Takk for det. Akkurat nå kom jeg hjem til gråting og kaos. Han hysjer og banner, går rundt seg selv. Sier gjentatte ganger at han hater dette livet. Mini er jo sulten, men er ikke noe mat klart. Jeg ble kastet rett inn i kaoset, men skal jo jobbe snart. Veldig fortvilende. Dagmamma hadde vært fint, men tror nøkkelen er åpen barnehage, men det forstår han ikke. Har sagt det gjentatte ganger. Takk for råd

Det høres ikke bra ut syns jeg, men hva skal åpen barnehage løse? Han må jo passe på barnet i åpen barnehage, og det er ikke noe mindre slitsomt enn å være hjemme. De må komme seg ut døren, planlegge mating, hviler og alt slikt etter åpningstidene til barnehagen.

Jeg ville også tatt minst en natt i helgen, slik at han får sovet skikkelig ut.

 

[HCS]

Takk for det. Akkurat nå kom jeg hjem til gråting og kaos. Han hysjer og banner, går rundt seg selv. Sier gjentatte ganger at han hater dette livet. Mini er jo sulten, men er ikke noe mat klart. Jeg ble kastet rett inn i kaoset, men skal jo jobbe snart. Veldig fortvilende. Dagmamma hadde vært fint, men tror nøkkelen er åpen barnehage, men det forstår han ikke. Har sagt det gjentatte ganger. Takk for råd

Hmm.. ja, det er klart at dagene går bedre når man finner på noe. Det syns i hvert fall jeg er man bare hjemme går man jo fort på veggen. Tenker likevel at jeg ville sjekket ut muligheten med dagmamma. Tjener jo ingen at dette skal gå skikkelig i vasken.

 

[M-40327541]

Høres ut som om han trenger litt tid for seg selv, og det vil jo ikke åpen barnehage løse. Tror dere må snakke sammen og han må få komme med sine tanker

Hei. Takk. Vi har et krevende barn. Jeg forstår hva du mener og åpen barnehage er nok ikke det han trenger mest, men det vil lette mye av byrden fordi barnet slipper å være understimulert. Hjemme er det klaging fra Mini fra tidlig morgen til sent på kveld om det ikke skjer noe. Når vi er sammen med andre, er tilværelsen langt bedre, men det krever planlegging.

 

[M-40327541]

Hmm.. ja, det er klart at dagene går bedre når man finner på noe. Det syns i hvert fall jeg er man bare hjemme går man jo fort på veggen. Tenker likevel at jeg ville sjekket ut muligheten med dagmamma. Tjener jo ingen at dette skal gå skikkelig i vasken.

Vi får se om det finnes en i nærområdet som kan passe noen timer. Jeg tror han kommer til å bli ransende på meg for forslaget. Da er det jo som om jeg ikke har troen på at han duger.

I går stod jeg opp og jobbet hele dagen. Jeg hadde med babyen ut på tur. Ga babyen flere måltider. Jeg lagde middag til babyen. Jeg ryddet i leker vi ikke bruker, vasket klær, gikk med søppel, tømte oppvaskmaskin og pyntet til påske mens babyen sov siste dupp. Samboer kommer ut og er dritsur fordi jeg ikke hadde varmet opp litt melk til han våknet og da ble det skriking. Fikk høre at jeg lever i min egen verden og ikke forstår hva som trengs. Det er så koko at jeg ikke klarer å ta meg nær av det.
Det triste er at jeg egentlig kunne tenke meg flere barn, men det kan vi ikke få. Det er greit at det er tøft for oss begge, men å åpenbart hate livet så til de grader funker ikke med barn. Jeg har hatt mine perioder, men ser mer lyspunkter enn mørke. Håpløst

 

[HCS]

Vi får se om det finnes en i nærområdet som kan passe noen timer. Jeg tror han kommer til å bli ransende på meg for forslaget. Da er det jo som om jeg ikke har troen på at han duger.

I går stod jeg opp og jobbet hele dagen. Jeg hadde med babyen ut på tur. Ga babyen flere måltider. Jeg lagde middag til babyen. Jeg ryddet i leker vi ikke bruker, vasket klær, gikk med søppel, tømte oppvaskmaskin og pyntet til påske mens babyen sov siste dupp. Samboer kommer ut og er dritsur fordi jeg ikke hadde varmet opp litt melk til han våknet og da ble det skriking. Fikk høre at jeg lever i min egen verden og ikke forstår hva som trengs. Det er så koko at jeg ikke klarer å ta meg nær av det.
Det triste er at jeg egentlig kunne tenke meg flere barn, men det kan vi ikke få. Det er greit at det er tøft for oss begge, men å åpenbart hate livet så til de grader funker ikke med barn. Jeg har hatt mine perioder, men ser mer lyspunkter enn mørke. Håpløst

Hjelpes meg! Ja, da blir det koko. Kanskje prøve å få det frem sånn at det er hans forslag? Feks. «Du sier at du ikke er fornøyd med livet slik ting er nå, hva tror du vil kunne hjelpe?» og hvis han svarer at du må bidra mer, så får du si at du allerede bidrar på maks kapasitet, og hvilke andre forslag har han.

 

[Ariell98]

Jeg er hjemme i permisjon nå med mitt første barn (men barnet er bare 7 uker da), og jeg er litt overrasket over hvor dårlig jeg håndterer dårlig søvn. Jeg blir ikke sint, men kan bli veldig lei meg og nedstemt om jeg er sliten og trøtt. Kan miste helt energien til å underholde lillegutt på de verste dagene, og da må jeg ringe noen i familien til å hjelpe. Tror mange har det sånn, men det er ikke noe man snakker høyt om.

Mannen lar meg sove mye i helgene, og det hjelper. Han minner meg på at jeg burde sove. Jeg får også avlastning én dag i uken fra mamma sånn at jeg får sitte for meg selv eller sovet. Det har reddet meg.

Enig med andre her at han kanskje trenger avlastning og ideelt sett bedre søvn. Kan noen andre ta barnet på åpen barnehage? Så kan far ta vare på seg selv hjemme av og til.

 

[Starflower]

For meg kan det høres ut som han kanskje har en fødselsdepresjon. Kanskje dere kan ta kontakt med helsestasjonen og høre om det er noen han kan snakke med?

Det høres ikke ut som du gjør for lite, det hørtes egentlig ut som en veldig fin ordning dere hadde, utenom nettene for min del. Grunnen til at jeg mener det er at det er like mye om ikke mer (avhengig av hva man jobber med) å gå hjemme med et barn. Som kvinne er man fysiologisk bedre egnet til å tåle mindre søvn når man har små barn på grunn av hormoner, men når det går over (tror kanskje det skjer når man slutter å amme) så trenger begge to søvn og våkennetter alene kan være nok til å ta knekken på noen. Men hvis han sa at du måtte ta nettene alene når han jobbet så er det jo absolutt bare fair at han da får smake på det litt selv også. Hos oss har vi alltid delt nettene, eller jeg ammet jo når jeg ammet, men da vi hadde mme med eldste delte vi på det og vi deler fremdeles på det når ungene våknet.
Hvis det er mme det går i om nettene og barnet er gammelt nok så kan man kutte nattemating. Det er et par netter med gråt også går det over. Vi kuttet natteamming da barnet var 7 mnd. Det betyr ikke at det ikke er våkennetter, men betydelig mindre.

Jeg tror han har det vondt med seg selv og da tar det ut over dere. Hvis han har en del av fellesperioden ville jeg prøvd å bytte sånn at du tar resten av fellesperioden. Eventuelt snakke med legen om at han må sykemelde seg og se om du kanskje kan få overtatt hans permisjon dersom det er mulig og du ikke ser på det som fryktelig fælt.
Hvis ingenting av det er mulig, ta i hvert fall kontakt med helsestasjonen og sør om det er noen han kan snakke med ifht om det kan være en fødselsdepresjon, for det er ikke unormalt at det skjer menn også.

 

[Magespiren]

Han høres deprimert ut.

 

[Ugleline]

Det er nesten som jeg har det, her tålte også samboer dårlig dette med søvnmangel, og at på til så fikk vi tvillinger. Men her ble det mer at han sleit seg ut, måtte gjør husarbeid selvom jeg sa at det kan vente om han er sliten. Han blir lett irritert over ingenting, f.eks at de tuller med bordet. Han er veldig lite tilstedeværende, eller selektivt hvertfall...

Jeg måtte mase på han til å få han gå til psykolog, da hadde det gått 4 mndr. Nå er vi inne i år nr 2, og ting er blitt bedre, men! Vi er fortsatt ikke i mål, og det har vært på kanten til psykisk vold hele veien... nå har det blitt til samlivsbrudd for min del, så må han finne utav hva han vil i livet.

Men jeg ville ha sagt at han må få komt til psykolog. Snakk med helsestasjonen og si hvordan ting er hjemme, så kan de henvise dere til folk å snakke med så dere får det bedre. Det er ikke sånn at du gjør for lite hjemme og dermed må strekke deg tynn fordi han sliter, det går ikke.