Da var det min tur - merkelig nok!
Jeg våknet 23. Januar kl 07.30 av smerter jeg ikke kunne kjenne igjen.
De var mer intense enn kynnere og maserier/modningsrier tilsammen.
Jeg vekket mamma (fødselsfotografen) og fortalte henne at jeg hadde kramper 10-15 min fra hverandre.
Vi pakket og stelte oss, så dro vi til sykehuset for å bli sjekka, og møtte samboeren der også.
Vi ble der helt til kl 16, for de ville ikke sende meg hjem, men de ville at jeg skulle gå litt rundt og se om jeg fikk startet en fødsel, jeg hadde rier 10 min mellom, og 1 cm åpning, men ingen forandring fra kl 09.00 til 16.00.
Så vi ble sendt hjem.
Vel hjemme så hadde jeg fremdeles rier, og de ble mer intense.
I tillegg, så hadde det kommet masse blod i trusene, noe føden forklarte som tegningsblødning etter undersøkelse vaginalt, men senere kom det mer, selv etter en dusj, så jeg ringte igjen og fikk beskjed om å komme inn igjen.
I bilen på vei dit hadde jeg en intens rie, og "plopp" sa det, som om mageboer sugde tommel, og vips ble det bløtt, gitt!
...i min kamerats bil. I setet! Moro.
Jeg tok av meg jakken og satt meg på den, jeg
Det fosset ut masse vann, i 6 omganger, før vi ble tatt inn til undersøkelse igjen, men det var ingen tvil om at noe foregikk.
Ca kl 21.00 fikk jeg beskjed om at de ville skrive meg inn og jeg fikk alternativ fødsel-rom hvor jeg skulle ha vannfødsel.
Men problemet er at riene bygde seg opp for fort, så vann lindret ikke, iallefall ikke bare 37 grader!
Jeg gikk opp av badet, da å ligge rett ut bare gjorde at riene hadde værre topper.
Jeg fikk panikk og "forsvant" flere ganger mens jeg hadde rier, til jordmors store ergelser.
Ca kl 23 sa jeg at jeg ville inn på medisinsk rom og jeg ville prøve lystgass, men selv det tok ikke riene.
Jeg prøvde så godt jeg kunne, men til slutt, kl 02.00 sa jeg at jeg ville ha epidural - endelig.
Jeg fikk ikke epidural før nærmere kl 04.00, det var sent, og jeg hadde allerede slitt med rier i snart 24 timer, så jeg var sjeleglad for å få vite at jeg endelig skulle få lindring..!
Det tok tre stikk før de traff, fordi "fremoverhuking" jeg måtte gjøre mens de prøvde å sette epidural gjorde at jeg fikk rier...
Selvfølgelig fikk jeg vonde rier mens jeg ventet på å få slippe smertene, så jeg ble ganske motløs.
Eeeendelig begynte epiduralen å funke..!
Jeg kunne fint puste meg gjennom riene, uten å bli "borte", og til og med åpnet øynene mine når jeg snakket med folk, og til og med sov mellom riene!
Det var fantastisk!
Men dog, hadde en lang reise foran meg med mange vaginale undersøkelser, som forårsaket rier, fordi det tok såpass lang tid fra vannet gikk og ennå ikke enormt med åpning.
Kl 09.30 ca, så begynte jeg å få pressrier - endelig!!
Kan ikke si jeg synes det var spesielt behagelig
Garm hadde lagt seg dårlig til, han måtte presses ned i morsmunnen, og snus, så dermed gikk over halve totalen av pressrier med på det, når jeg allerede var utslitt...
Jeg begynte virkelig å gi opp, jordmødrene tilkalte en overlege og en assisterende lege for å kikke på meg, de hilste på meg, sjekket meg vaginalt og gikk igjen.
Senere sa jordmor at han foreslo å snitte meg, men jordmor nektet.
Takk og lov!
Kl 10.00 var det endelig håp i tunnellen, jeg presset som om jeg håpte på å få analt fremfall, og kjørte på med krefter jeg ikke hadde og jordmor kunne se hår!
Kl 10.13 kom verdens søteste gutt til verden, skreik etter mor og roet seg ned med en gang på brystet, og gjort det siden
Han tok ammingen som en lek rett etter navlestrengen var klippet av far som sto og gråt av glede og en mormor som var mektig imponert av sin datters krefter etter 26 timer uten søvn, med rier, og lang prosess før hodet kom ut...
En mektig dag, men er likevel ikke trøtt!
Klarer ikke se meg mett...
Jeg våknet 23. Januar kl 07.30 av smerter jeg ikke kunne kjenne igjen.
De var mer intense enn kynnere og maserier/modningsrier tilsammen.
Jeg vekket mamma (fødselsfotografen) og fortalte henne at jeg hadde kramper 10-15 min fra hverandre.
Vi pakket og stelte oss, så dro vi til sykehuset for å bli sjekka, og møtte samboeren der også.
Vi ble der helt til kl 16, for de ville ikke sende meg hjem, men de ville at jeg skulle gå litt rundt og se om jeg fikk startet en fødsel, jeg hadde rier 10 min mellom, og 1 cm åpning, men ingen forandring fra kl 09.00 til 16.00.
Så vi ble sendt hjem.
Vel hjemme så hadde jeg fremdeles rier, og de ble mer intense.
I tillegg, så hadde det kommet masse blod i trusene, noe føden forklarte som tegningsblødning etter undersøkelse vaginalt, men senere kom det mer, selv etter en dusj, så jeg ringte igjen og fikk beskjed om å komme inn igjen.
I bilen på vei dit hadde jeg en intens rie, og "plopp" sa det, som om mageboer sugde tommel, og vips ble det bløtt, gitt!
...i min kamerats bil. I setet! Moro.
Jeg tok av meg jakken og satt meg på den, jeg
Det fosset ut masse vann, i 6 omganger, før vi ble tatt inn til undersøkelse igjen, men det var ingen tvil om at noe foregikk.
Ca kl 21.00 fikk jeg beskjed om at de ville skrive meg inn og jeg fikk alternativ fødsel-rom hvor jeg skulle ha vannfødsel.
Men problemet er at riene bygde seg opp for fort, så vann lindret ikke, iallefall ikke bare 37 grader!
Jeg gikk opp av badet, da å ligge rett ut bare gjorde at riene hadde værre topper.
Jeg fikk panikk og "forsvant" flere ganger mens jeg hadde rier, til jordmors store ergelser.
Ca kl 23 sa jeg at jeg ville inn på medisinsk rom og jeg ville prøve lystgass, men selv det tok ikke riene.
Jeg prøvde så godt jeg kunne, men til slutt, kl 02.00 sa jeg at jeg ville ha epidural - endelig.
Jeg fikk ikke epidural før nærmere kl 04.00, det var sent, og jeg hadde allerede slitt med rier i snart 24 timer, så jeg var sjeleglad for å få vite at jeg endelig skulle få lindring..!
Det tok tre stikk før de traff, fordi "fremoverhuking" jeg måtte gjøre mens de prøvde å sette epidural gjorde at jeg fikk rier...
Selvfølgelig fikk jeg vonde rier mens jeg ventet på å få slippe smertene, så jeg ble ganske motløs.
Eeeendelig begynte epiduralen å funke..!
Jeg kunne fint puste meg gjennom riene, uten å bli "borte", og til og med åpnet øynene mine når jeg snakket med folk, og til og med sov mellom riene!
Det var fantastisk!
Men dog, hadde en lang reise foran meg med mange vaginale undersøkelser, som forårsaket rier, fordi det tok såpass lang tid fra vannet gikk og ennå ikke enormt med åpning.
Kl 09.30 ca, så begynte jeg å få pressrier - endelig!!
Kan ikke si jeg synes det var spesielt behagelig
Garm hadde lagt seg dårlig til, han måtte presses ned i morsmunnen, og snus, så dermed gikk over halve totalen av pressrier med på det, når jeg allerede var utslitt...
Jeg begynte virkelig å gi opp, jordmødrene tilkalte en overlege og en assisterende lege for å kikke på meg, de hilste på meg, sjekket meg vaginalt og gikk igjen.
Senere sa jordmor at han foreslo å snitte meg, men jordmor nektet.
Takk og lov!
Kl 10.00 var det endelig håp i tunnellen, jeg presset som om jeg håpte på å få analt fremfall, og kjørte på med krefter jeg ikke hadde og jordmor kunne se hår!
Kl 10.13 kom verdens søteste gutt til verden, skreik etter mor og roet seg ned med en gang på brystet, og gjort det siden
Han tok ammingen som en lek rett etter navlestrengen var klippet av far som sto og gråt av glede og en mormor som var mektig imponert av sin datters krefter etter 26 timer uten søvn, med rier, og lang prosess før hodet kom ut...
En mektig dag, men er likevel ikke trøtt!
Klarer ikke se meg mett...
