Går bare rundt å bekymrer meg

irry

Andre møte med forumet
Er så redd for å miste spiren. Jeg tenker på det HELE tiden. Har ikke mistet før, og har et friskt barn på 3 år fra før - så ikke noe tilsier at det skal gå galt, men jeg tenker på det hver dag. Hører om det over alt, føles det som. Andre som har det sånn? Hva gjør dere for å tenke mer positivt? Er bare 5+1, så vet at faren enda er stor, det hjelper liksom ikke på... :/ Har heldigvis mange symptomer da, men koser meg ikke litt med tanken på å være gravid, bare er bekymret.
 
Jeg har det sånn.. Går å bekymrer meg alt for mye med tanke på jeg hadde en SA i Mars. Må gå på toalettet hele tiden for å se om jeg har begynt å blø og det første jeg gjør på morningen er å kjenne om puppene enda er ømme.. :nailbiting:
Er jo ikke kjekt i det hele tatt :( Prøver å tenke for meg selv at det er ikke vits å bekymre meg FØR det faktisk er noe å bekymre meg for. Men klarer det ikke..
 
Jeg var sånn! Samme som deg, har et barn fra før og aldri mistet, men nettopp derfor tenker jeg at det må jo skje en gang siden det er så vanlig. :( men nå er jeg 7+1 med enormt mye symptomer og sakte men sikkert begynner jeg å håpe på at det skal gå bra. Er ikke sunt å gå rundt å være redd, men allikevel er det en så viktig ting så det er klart man er bekymret❤️ det som hjelper meg er at jeg skal på TUL nå denne uken samt i uke 13. Hjelper å se at alt er bra så man slipper tenke på det!
 
Jeg hadde det sånn sist jeg var gravid, men hadde hatt to ma fra før da.. Var et eneste stort nervevrak frem til uke 11. Var ikke så mye jeg greide å gjøre med det egentlig.. Men var på 3 ul'er før oul. Det hjalp mye! :)
 
Har det likedan, grunnet at jeg startet dette svangerskapet med blødninger.
Har en sønn på 9 år, og da fantes jeg ikke bekymret overhode! :O men det var nok fordi jeg lå spyferdig de tre første månedene med han.
Samboeren min tar det knusende med ro, han sier "jeg lager sterke barn, så dette går bra!" for å berolige meg. Kan ikke annet enn å flire når han sier det, men det hjelper enn liten smule å ha den positiviteten rundt meg :-)
Har ikke de ekstreme symptomene denne gangen, så det bidrar jo ikke til å roe meg akkurat. Må bare prøve å håpe, og så lenge Blødningene ikke kommer tilbake kan jeg puste litt.
 
Det er veldig vanlig å miste sier de ja, men ofte er det vel gjerne før man vet at man er gravid. Altså en kjemisk..

Jeg vet om mange som aldri har mistet. På min mors side så har ingen av fem søsken, eller barna deres mistet et barn. Og samme med pappa sin side av familien, der har ingen mistet et barn. (Bortsett fra bestemor som ble smittet av et barn med røde hunder, det barnet døde i 1 trimester). Men antageligvis så har de jo det, i følge teorien, men da før de visste om at de var gravide.

Jeg tror at man må bare prøve og tenke at det går som oftest bra :)
 
Veldig veldig nervøs her også. Tenker mye negativt, etter min historie med fødsel som startet i 19. uke i april i år...

Og for meg er det heller ikke lett å bli gravid på nytt dersom det skulle gå galt. Vi har bare igjen ett prøverørsforsøk i det offentlige.
 
Last edited:
Samme her også :o Er så rart, for jeg også har ei fra før av, og under den graviditeten tenkte jeg ikke på å miste i det hele tatt :o Gleder meg til det har gått litt mer tid og det er litt sikrere, men det går jo såååå tregt :p
 
Jeg er også bare 5+1 og livredd. Jeg har mistet 6 ganger og har måttet ha 13 prøverørsforsøk for å komme hit. Så sannsynligheten for at jeg mister er jo litt høyere. Men selv om alle mine prøver ser bra ut nå så klarer jeg ikke å slippe på redselen. Så jeg skjønner deg godt. Er ikke alltid følelsene følger logikken
 
Samme her, er på tur å bli smårar - selv om jeg er dritdårlig og det burde vel være et godt tegn..
 
Jeg er også blitt mye mer opphengt i det i dette svangerskapet, enda det er nr 3 og jeg heller aldri har mistet før! Så er nok både alderen (jo eldre, jo mer bekymret generelt for meg ihvertfall), at jeg også har hørt så mye mer siste årene om andres svangerskap, enn jeg hadde i litt første. Og sist, men ikke minst, fordi jeg føler meg så utrolig privilegert som blir lett gravid og ikke har opplevd store utfordringer i forbinde med graviditet eller fødsel før. Som du sier; noe må vel gå galt en eller annen gang?! Desverre tenker mange sånn da...
Prøver si til meg selv nesten daglig; "Det kan akkurat like gjerne gå bra! Og skulle det en dag komme en hentydning til noe annet, så har jeg sikkert mer enn nok mulighet til å bekymre meg da, istedenfor nå!"
 
Jeg også er kjempe bekymret, var ikke like ille sist, føler nok større press nå fordi vi ville ha barna litt nærme og nå blir det 1 år og ti mnd mellom, mister vi nå blir det fort over to år! Aldri mistet før, men redd nå pga dumme cb digital som ikke vil opp på 3+. Bestilte tul i morgen for å vite hvordan det går i magen, finner de ikke hjertelyd (litt tidlig) så måler de HCG - legen min ville ikke måle HCG når jeg ringte i dag :(
 
Jeg er også redd. Har fått en allergisk reaksjon på noe jeg har spist, og selv om de sa det ikke var farlig på legevakta så har jeg utslett på hele kroppen og vondt i leddene. Det skremmer meg ganske mye.

Ikke noe gøy å være hjemme fra jobb når jeg vanligvis elsker jobben min! Kjipe greier. Men må vel bare ta det med ro.
 
Sender mine tanker til dere som går å bekymrer dere. :Heartred Det må være utrolig tøft å føle det sånn. Og mange av dere har jo utrolig mange gode grunner. Jeg hadde vært helt ødelagt hadde jeg vært igjennom halvparten av det noen av dere har vært. Selv har jeg ett barn fra før og da ble jeg gravid på første forsøk. Denne gangen ble jeg også gravid på første forsøk. Tror nok det er ene og alene grunnen til at jeg er såpass rolig. En bekymrer seg jo alltid litt og jeg har jo virkelig begynt å slå meg til ro med at det blir en maibaby. Men hvis det skulle skje noe, så tenker jeg at jeg sikkert hadde klart å bli gravid igjen. Siden det har gått så fort tidligere. Men jeg skjønner virkelig deres bekymringer. Spesielt dere som har mistet før eller brukt lang tid på å bli gravide. Håper spiren blir sittende for alle sammen!
 
Jeg er også bare 5+1 og livredd. Jeg har mistet 6 ganger og har måttet ha 13 prøverørsforsøk for å komme hit. Så sannsynligheten for at jeg mister er jo litt høyere. Men selv om alle mine prøver ser bra ut nå så klarer jeg ikke å slippe på redselen. Så jeg skjønner deg godt. Er ikke alltid følelsene følger logikken

Det høres utrolig tøft ut. Kan ikke forestille meg hvordan den reisen har vært. Har du noen barn fra før? Håper virkelig at denne spira blir sittende!!! i hvilken uke har du mistet tidligere?
 
Jeg holder meg unna det gravide ikke skal spise, men lever ellers som normalt og prøver å tenke minst mulig på at jeg er gravid. Har ikke sagt det til noen så det gjør det lettere å "glemme"
Så er jeg innpå her om kveldene da, for å minne meg selv på at jeg faktisk er gravid :p
 
Det høres utrolig tøft ut. Kan ikke forestille meg hvordan den reisen har vært. Har du noen barn fra før? Håper virkelig at denne spira blir sittende!!! i hvilken uke har du mistet tidligere?

Takk, lang og tøff reise ja. Vi har heldigvis et barn fra før. Han fikk vi etter 5 prøverørsforsøk. Så kunne aldri forestille oss at det skulle ta så lang tid nå. Jeg har hatt 3 spontanaborter før som alle har skjedd i uke 5. Så har jeg hatt 2 graviditeter utenfor livmor. Disse ble bekreftet litt senere men med tidlig mistanke om at noe var galt. Og nå sist hadde jeg en missed abortion som endte med utskraping i uke 9. Men da skjønte jeg også tidlig at noe var galt på grunn av lav hcg som ikke økte normalt. Så bra hcg som jeg har nå har jeg kun hatt en gang før, og det var den graviditeten som ble til sønnen vår. Jeg ble veldig syk i den graviditeten og fødte prematurt. Han har sine utfordringer på grunn av det. Så tror jeg bare kommer til å bytte bekymring hvis denne graviditeten fortsetter. Først redd for å miste, og så redd for prematur fødsel.
 
Back
Topp