Full sykemelding..

M

*MissMe*

Gift med forumet
Nå har rygg og bekken begynt å verke, noe som går ut over søvn og derfor formen..
Jobber 60% nå, men kjenner det sliter veldig på meg. Mannen har ment jeg burde gjort det for lengst, men jeg sliter med samvittigheten ovenfor jobben og vet at dagene blir veldig lange de siste mnd..
Andre som sliter med det samme??
 
Jeg har vært SM 50 prosent i 2 uker, nå gikk jeg til 100 prosent SM. Det var helt rett for meg. Har mere enn nok å komme meg gjennom en hverdag hjemme :) Skal også ha overskudd til 3åringen :) Syns ikke du skal presse deg for hardt <4 Lykke til!
 
Jeg har vært 100% sykmeldt siden uke 18+4, og kommer ikke tilbake på jobb før i 2019. Jeg hater det, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, kan jeg faktisk ikke jobbe nå.
 
Forstår at du får dårlig samvittighet. Det er nå ca 3 mnd igjen til termin. Hvis du er "lett" erstattelig på jobben din, med det mener jeg at de kan få raskt inn en vikar, så hadde du jo gjort dere begge en tjeneste.. 1, du får mer hvile og kan ta bedre vare på bekkenet ditt nå, som minker risikoen for senskader. og 2, det er vel mulig lettere å få inn en vikar til en 12 mnd- avtale eller 9 mnd?
Jeg ville nok kastet inn håndkle. Jeg hadde gjort det samme om det ikke var for at jeg er student som skal ha eksamen i begynnelsen av juni.. Såe, jeg må på skolen. haha:wideyed:
 
Last edited:
Jeg er kontaktlærer på skole i årsvikariat, så de må erstatte meg frem til sommeren og så regner jeg med at de får ny lærer til høsten. Jeg har gitt ledelsen en advarsel om at jeg tror jeg snart må helt ut, men sliter med å ta steget. Glad i elevene mine og føler forpliktelser til de og foreldrene..
Men enda mer glad i familien min her hjemme og håper å ha bekken som fungerer etter svangerskapet..
veldig vanskelig!!
 
Jeg har vært 100% sykemeldt siden begynnelsen av desember. Begynte i ny jobb i slutten av oktober, så har kjent mye på dårlig samvittighet for å si det sånn. Men mtp omfanget rundt sykmeldingen så er min arbeidsplass og sjef veldig medgjørlige og sier jeg skal gi blaffen i jobb og fokusere på det som er viktig, mitt barn og min egen helse!

Ang lange dager, det blir det. Jeg har gått hjemme i 4 mnd og har aldri følt meg så ensom som nå. Mannen min er superhelten min [emoji170] han har virkelig vist seg for å være den flinkeste personene jeg vet om. Han er rett og slett helt fantastisk. Men har følt meg «forlatt» av vennene mine. Jeg kommer meg ingenplass, men prøver å holde kontakten gjennom SMS, telefon og sosiale media - men synes det er veldig sårende at ingen har kommet å besøkt meg. Det er ingenting «galt» med meg annet enn at jeg for det meste er sengeliggende, så mine venner har skuffet meg voldsomt denne tiden.
 
eemmaa skrev:
Jeg har vært 100% sykemeldt siden begynnelsen av desember. Begynte i ny jobb i slutten av oktober, så har kjent mye på dårlig samvittighet for å si det sånn. Men mtp omfanget rundt sykmeldingen så er min arbeidsplass og sjef veldig medgjørlige og sier jeg skal gi blaffen i jobb og fokusere på det som er viktig, mitt barn og min egen helse!

Ang lange dager, det blir det. Jeg har gått hjemme i 4 mnd og har aldri følt meg så ensom som nå. Mannen min er superhelten min [emoji170] han har virkelig vist seg for å være den flinkeste personene jeg vet om. Han er rett og slett helt fantastisk. Men har følt meg «forlatt» av vennene mine. Jeg kommer meg ingenplass, men prøver å holde kontakten gjennom SMS, telefon og sosiale media - men synes det er veldig sårende at ingen har kommet å besøkt meg. Det er ingenting «galt» med meg annet enn at jeg for det meste er sengeliggende, så mine venner har skuffet meg voldsomt denne tiden.
Klikk for å utvide …
Hadde det helt likt med andremann. Det mest sosiale i løpet av dagen var å hente toåringen i barnehagen..
nå har jeg bare 11 uker til termin. Denne uka har jeg hatt kjempevondt i magen og kjent lite liv. Var til sjekk i dag og har nok innsett hva jeg må gjøre!
 
Jeg har bare hatt jobben min i 10 uker, og sliter med dårlig samvittighet med tanke på at sjefen gjorde meg en tjeneste med å ansette meg, men føler at det er altfor mye for meg med jobb nå, er virkelig utslitt i hele kroppen, og det er fryktelig høyt press på jobb for tiden, så sliter veldig med usikkerhet om jeg skal be om 100% sykemelding eller ikke når jeg skal til legen på fredag... det føles riktig i forhold til familien og formen, men føles litt sleipt ovenfor sjefen... han er i tillegg en nabo, og far til venninnen til dattera mi, så det kan bli litt ekkelt å treffe så mye på han fremover... Jordmor var bekymret for meg idag pga lavt blodtrykk og alle migreneanfallene jeg har hatt, og mente absolutt at jeg burde ta ut full sykemelding... veldig usikker sjøl! Hva ville dere gjort?
 
Jordmor anbefalte meg å ta ut full sykemelding, og nå har jeg tatt første steget. Snakka med ledelsen på jobb som støtta meg 100% og har skaffa vikar som begynner etter påske! Mandag skal jeg til lege og be om sykemelding. Har jobbet 60% i 1,5 mnd nå..
Fikk forøvrig veldig skryt for måten jeg sa ifra tidlig på jobb og gav de tid til å skaffe vikar.
 
Som å høre om seg selv! Jeg
eemmaa skrev:
Jeg har vært 100% sykemeldt siden begynnelsen av desember. Begynte i ny jobb i slutten av oktober, så har kjent mye på dårlig samvittighet for å si det sånn. Men mtp omfanget rundt sykmeldingen så er min arbeidsplass og sjef veldig medgjørlige og sier jeg skal gi blaffen i jobb og fokusere på det som er viktig, mitt barn og min egen helse!

Ang lange dager, det blir det. Jeg har gått hjemme i 4 mnd og har aldri følt meg så ensom som nå. Mannen min er superhelten min [emoji170] han har virkelig vist seg for å være den flinkeste personene jeg vet om. Han er rett og slett helt fantastisk. Men har følt meg «forlatt» av vennene mine. Jeg kommer meg ingenplass, men prøver å holde kontakten gjennom SMS, telefon og sosiale media - men synes det er veldig sårende at ingen har kommet å besøkt meg. Det er ingenting «galt» med meg annet enn at jeg for det meste er sengeliggende, så mine venner har skuffet meg voldsomt denne tiden.
Klikk for å utvide …
Det du beskriver kunne vært mine egne ord! Har vært sykemeldt siden Jan/feb (mistet oversikten) og jeg har aldri følt meg så ensom og alene som det jeg gjør nå.. Håper du ikke tar det personlig, selv om jeg vet at man kan føle det sånn ;)
 
Lille larven aldri mett skrev:
Som å høre om seg selv! Jeg

Det du beskriver kunne vært mine egne ord! Har vært sykemeldt siden Jan/feb (mistet oversikten) og jeg har aldri følt meg så ensom og alene som det jeg gjør nå.. Håper du ikke tar det personlig, selv om jeg vet at man kan føle det sånn ;)
Klikk for å utvide …

Jeg prøver å ikke ta det personlig, for vet jo at det ikke er tilfelle! Men det er veldig vanskelig når jeg går rundt og er suuuper hormonell. Også synes jeg at jeg faktisk har lov til å være skuffet over vennene mine for at de «ikke bryr seg». Hører aldri fra de uten at jeg selv tar kontakt, og når vi endelig har lagt planer blir de alltid avlyst...

Så jeg tenker egentlig at når dine venner blir et større irritasjonsmoment enn en glede, så er det kanskje greit at ting går som de går.

De «ekte» vennene mine, som jeg har kjent i 20 år de bor jo så langt unna, så jeg har jo ordentlige gode venner jeg har daglig kontakt med. Men det at noen kunne poppet innom for et hei og et hade hadde holdt lenge!

Jeg håper også at med babyen så kommer et nytt nettverk med andre barnefamilier for akkurat nå kjenner vi nesten ingen i området med små barn, så håper det blir bedre om en får en god barselgruppe osv :)
 
eemmaa skrev:
Jeg prøver å ikke ta det personlig, for vet jo at det ikke er tilfelle! Men det er veldig vanskelig når jeg går rundt og er suuuper hormonell. Også synes jeg at jeg faktisk har lov til å være skuffet over vennene mine for at de «ikke bryr seg». Hører aldri fra de uten at jeg selv tar kontakt, og når vi endelig har lagt planer blir de alltid avlyst...

Så jeg tenker egentlig at når dine venner blir et større irritasjonsmoment enn en glede, så er det kanskje greit at ting går som de går.

De «ekte» vennene mine, som jeg har kjent i 20 år de bor jo så langt unna, så jeg har jo ordentlige gode venner jeg har daglig kontakt med. Men det at noen kunne poppet innom for et hei og et hade hadde holdt lenge!

Jeg håper også at med babyen så kommer et nytt nettverk med andre barnefamilier for akkurat nå kjenner vi nesten ingen i området med små barn, så håper det blir bedre om en får en god barselgruppe osv :)
Klikk for å utvide …
Høres fornuftig ut! Jeg er helt enig med deg og jeg kjenner på de samme følelsene for mine venner som du beskriver ;) Jeg vil ikke være kravstor men å komme innom med en bolle eller en klem er ikke akkurat for mye å be om når en venn er i en situasjon hvor hun/han trenger litt ekstra (selv om jeg ikke vil kalle det ekstra) ;)
 
Lille larven aldri mett skrev:
Høres fornuftig ut! Jeg er helt enig med deg og jeg kjenner på de samme følelsene for mine venner som du beskriver ;) Jeg vil ikke være kravstor men å komme innom med en bolle eller en klem er ikke akkurat for mye å be om når en venn er i en situasjon hvor hun/han trenger litt ekstra (selv om jeg ikke vil kalle det ekstra) ;)
Klikk for å utvide …

Nettopp!
 
Ble 100% sykemeldt i tre uker nå på fredag, og fikk en rimelig krass tilbakemelding av sjefen på dette, enda stillingen min ikke er noe de er avhengig av vikar på, kun «kjekt å ha» og enda jeg sjøl spurte legen om å få bare ha 3 uker først, for så å prøve å jobbe litt når kroppen har fått tid til å hente seg inn. Trasig å ikke bli møtt med forståelse, og veldig ekkelt å få følelsen av at de tror jeg hadde noe valg... sover ikke godt på natten for tiden fordi det gnager og spiser meg helt opp at han «SKAL» ha meg inn til samtale etter påske om dette... kan han egentlig kreve dette? Noen som vet?
 
100% sykemelding på meg også nå. Stort nederlag, men nå er det viktigere å tenke på meg selv og babyen enn jobben..
 
ToKongler skrev:
Ble 100% sykemeldt i tre uker nå på fredag, og fikk en rimelig krass tilbakemelding av sjefen på dette, enda stillingen min ikke er noe de er avhengig av vikar på, kun «kjekt å ha» og enda jeg sjøl spurte legen om å få bare ha 3 uker først, for så å prøve å jobbe litt når kroppen har fått tid til å hente seg inn. Trasig å ikke bli møtt med forståelse, og veldig ekkelt å få følelsen av at de tror jeg hadde noe valg... sover ikke godt på natten for tiden fordi det gnager og spiser meg helt opp at han «SKAL» ha meg inn til samtale etter påske om dette... kan han egentlig kreve dette? Noen som vet?
Klikk for å utvide …
Sjekk nav.no søk på sykemelding. Sykemeldingen er elektroniske, så der kommer det opp når man skal ha samtaler med sjefen.

Obs det går ann å høre om tilretteleggingstilskudd for å få ned arbeidstempoet. Vurdere å snakke med arbeidsgiver etter påske. Sliter med at magen er litt stor og det er ikke alle arbeidsoppgaver som går lenger.
 
Lennil80 skrev:
Sjekk nav.no søk på sykemelding. Sykemeldingen er elektroniske, så der kommer det opp når man skal ha samtaler med sjefen.

Obs det går ann å høre om tilretteleggingstilskudd for å få ned arbeidstempoet. Vurdere å snakke med arbeidsgiver etter påske. Sliter med at magen er litt stor og det er ikke alle arbeidsoppgaver som går lenger.
Klikk for å utvide …
Problemet er at med den innstillingen sjefen har mot meg har jeg seriøst angst for å møte på han, lå med hjertebank og skjelvinger i flere timer etter at han gav respons på meldingen min ang sykemelding... han virker oppriktig illsint på meg uten grunn, og har null medfølelse eller forståelse for hvorfor jeg er blitt sykemeldt... enda han godt vet om det meste som forgår i hjemmet vårt, og hvilket press jeg er under på hjemmefronten...
 
ToKongler skrev:
Problemet er at med den innstillingen sjefen har mot meg har jeg seriøst angst for å møte på han, lå med hjertebank og skjelvinger i flere timer etter at han gav respons på meldingen min ang sykemelding... han virker oppriktig illsint på meg uten grunn, og har null medfølelse eller forståelse for hvorfor jeg er blitt sykemeldt... enda han godt vet om det meste som forgår i hjemmet vårt, og hvilket press jeg er under på hjemmefronten...
Klikk for å utvide …
Ikke kjekt å ha en slik sjef. Husk du har lov å ha med deg en på møter med ham. Både som støtte og kansje han oppfører seg litt annerledes med en annen person tilstede i rommet.

Her kan verneombudet være greit å ha med seg. Da det gjelder det psykososiale miljøet.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp