Frynsete..

september82

Glad i forumet
 For noen mnd siden  skulle vi på en rutine ul og fant ut at det ikke var hjerteslag,måtte settes igang,men etter 2 døgn ble det operasjon med store blødninger,hvor det kunne gått galt.
Var sinnsykt skummelt å prøve å bli gravid igjen nå i juni,men jeg satset og det gikk på første forsøk. Skal på ul på fredag for å se om alt er ok eller om det blir et nytt helvete,og jeg føler jeg går i oppløsning rett og slett.
Hormonene og redselen raser om hverandre og skaper konflinkt mellom mannen og meg.
Jeg skjønner jo at han er lei av meg og humøret mitt,men jeg føler ikke han skjønner hvorfor jeg er sånn.
Jeg VET at jeg oppfører meg som en middels gal når jeg er som verst,men jeg tåler ingenting før jeg enten skriker slemme ting,eller gråter ustanselig.
Kjenner jeg blir litt skuffa over at han ikke forstår,men vet jo at menn tenker litt forskjellig fra oss damer,og det er vår kropp det skjer med.Har bare lyst til å bli tatt på med silkehansker og trøstes hele tida :/
Årh jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget ei gang,måtte bare snakke med noen andre enn katten :)Takk for at du gadd å lese :)
 
KLEM
Jeg kan ikke se for meg hvordan du har det :( men det høres ikke godt ut! og det er forstålig!! krysser fingre og tær for at du blir med oss hele veien :*
 
Huff, jeg føler veldig med deg. Vanskelig å være så bekymret, prøve å forberede seg på det verste men håpe på det beste i dette som egentlig skal være en veldig lykkelig tid. Tror ikke menn føler det på samme måte fordi alt det fysiske slipper jo de å forholde seg til. Men ber du om trøst så synes jeg jo du burde få det! Håper veldig at du blir betrygget etter ul og at alt er bra. Stor klem
 
Stor klem til deg!!
Satser alt på at det går veien denne gangen <3
Det er fullstendig forståelig for meg at du reagerer slik som du gjør. Men som du selv sier,menn har en litt annen måte å takle ting på og kan noen ganger ha vanskelig for å sette seg inn i denne galskapen.
Ønsker deg en fin dag:)
 
Back
Topp