Svigermor fikk konstatert eggstokkreft for litt under 2 år siden. Eggstokker, livmor og alt som kunne opereres bort der nede ble fjernet og hun fikk cellegift for å ta knekken på resten. Hun ble bra igjen, men fikk tilbakefall for noen måneder siden. Hun har en veldig agressiv krefttype, som ikke kan opereres bort og cellegift kan ikke ta knekken på det, bare sakke veksten litt. Hun har bestemt seg for at hun ikke vil ta mere cellegift.
Det som er litt frustrerende er hennes måte å takle sykdommen på. Hun har forsøkt alternativ behandlig, men måtte kutte det ut fordi hun ble dårlig av det. Hun tror på at hun kan blir frisk dersom hun ikke gir opp og tror nok på det. I utgangspunktet synes jeg det er en veldig positiv instilling, men hun blir dårligere og dårligere veldig fort, og det er vanskelig å tro at dette kan gå annet enn den gale veien. Desverre er sambo den eneste av 4 søsken som ser ut til å innse at dette ikke ser lovende ut. Svigermor gir oss faktaopplysninger om hvilke undersøkelser hun har vært på, hva hun har gjort og hva hun skal, men prognoser og hva vi kan forvente av sykdomsutvikling fremover vil hun ikke snakke om. Sambo vil gjerne vite hva han har å forholde seg til, og brødrene hans trenger virkelig å bli forberedt på at de mest sannsynelig vil miste mamman sin om ikke så lenge. To av dem har en historie med depresjoner, angst og selvmordsforsøk, og jeg er virkelig redd for at dette kan "tippe" dem, om ikke ting gjøres på riktig måte. Hva som er riktig måte er selvfølgelig ikke opp til meg å avgjøre, men jeg tror ikke det gjør saken lettere for noen at ikke alle kortene legges på bordet.
Hun bor 3 timers kjøretur unna oss og resten av familien sin og vi ser henne ikke så ofte. Isteden for å velge å bruke mere tid med familien sin nå som hun er alvorlig syk, velger hun å jobbe så mye som mulig (fordi hun ønsker å leve så normalt som mulig), og reise på utenlandsreiser når hun har fri. Her sitter 4 sønner, svigerdøtre, 2 barnebarn, en bror og foreldrene hennes og ønsker å få så mye tid som mulig med henne, men vi nedprioriteres i forhold til alt annet. Det er trist å tenke på at vi må vente til hun er "syk nok" til å ikke orke annet.
Jeg synes så synd på henne. Hun er bare 55, og en fantastisk dame som jeg er veldig glad i. Jeg forstår at dette er hennes måte å takle sykdommen på, og hun har all rett til å takle det på sin måte. Jeg skulle bare ønske hun tok litt hensyn til sønnene sine i måten hun velger å gjøre det på. Sambo er realistisk, men her sitter det 3 andre sønner med skylapper på og tror mamma kommer til å bli frisk igjen (og hun gjør ingenting for å ta fra dem den illusjonen), mens vi ser at tiden er i ferd med å renne ut...
Ble fryktelig langt dette her, måtte bare få ut litt frustrasjon. Det er så vondt å tenke på at vi kommer til å miste henne, og jeg er redd det er mange som kommer til å slite med det i lang tid etterpå [:(]
Det som er litt frustrerende er hennes måte å takle sykdommen på. Hun har forsøkt alternativ behandlig, men måtte kutte det ut fordi hun ble dårlig av det. Hun tror på at hun kan blir frisk dersom hun ikke gir opp og tror nok på det. I utgangspunktet synes jeg det er en veldig positiv instilling, men hun blir dårligere og dårligere veldig fort, og det er vanskelig å tro at dette kan gå annet enn den gale veien. Desverre er sambo den eneste av 4 søsken som ser ut til å innse at dette ikke ser lovende ut. Svigermor gir oss faktaopplysninger om hvilke undersøkelser hun har vært på, hva hun har gjort og hva hun skal, men prognoser og hva vi kan forvente av sykdomsutvikling fremover vil hun ikke snakke om. Sambo vil gjerne vite hva han har å forholde seg til, og brødrene hans trenger virkelig å bli forberedt på at de mest sannsynelig vil miste mamman sin om ikke så lenge. To av dem har en historie med depresjoner, angst og selvmordsforsøk, og jeg er virkelig redd for at dette kan "tippe" dem, om ikke ting gjøres på riktig måte. Hva som er riktig måte er selvfølgelig ikke opp til meg å avgjøre, men jeg tror ikke det gjør saken lettere for noen at ikke alle kortene legges på bordet.
Hun bor 3 timers kjøretur unna oss og resten av familien sin og vi ser henne ikke så ofte. Isteden for å velge å bruke mere tid med familien sin nå som hun er alvorlig syk, velger hun å jobbe så mye som mulig (fordi hun ønsker å leve så normalt som mulig), og reise på utenlandsreiser når hun har fri. Her sitter 4 sønner, svigerdøtre, 2 barnebarn, en bror og foreldrene hennes og ønsker å få så mye tid som mulig med henne, men vi nedprioriteres i forhold til alt annet. Det er trist å tenke på at vi må vente til hun er "syk nok" til å ikke orke annet.
Jeg synes så synd på henne. Hun er bare 55, og en fantastisk dame som jeg er veldig glad i. Jeg forstår at dette er hennes måte å takle sykdommen på, og hun har all rett til å takle det på sin måte. Jeg skulle bare ønske hun tok litt hensyn til sønnene sine i måten hun velger å gjøre det på. Sambo er realistisk, men her sitter det 3 andre sønner med skylapper på og tror mamma kommer til å bli frisk igjen (og hun gjør ingenting for å ta fra dem den illusjonen), mens vi ser at tiden er i ferd med å renne ut...
Ble fryktelig langt dette her, måtte bare få ut litt frustrasjon. Det er så vondt å tenke på at vi kommer til å miste henne, og jeg er redd det er mange som kommer til å slite med det i lang tid etterpå [:(]
