Fra et til to barn

[Vela❤️]

Mer jobb med 1 enn 2

Høres veldig bra ut

 

[Vela❤️]

Synes det var mer hektisk med to, men samtidig hadde jeg en helt annen ro. Valgte jo faktisk å få 3 tette og da først begynte jeg å kjenne på at jeg hadde en arm for lite. Som du sier er det forskjell på barn. Her har det vært mest utfordringer med nr 1 (mye magevondt pga melkeprotein allergi og cøliaki, tok tid før vi skjønte det) så nr 2 og 3 har vært veldig enkle sammenliknet med nr 1. Hadde nok merket det mye mer hvis de kom i motsatt rekkefølge.

Tre tette ja! Det er imponerende. Hvordan får du/dere hverdagen til å gå opp? Har du noen gode tips på forenkling av hverdagen? Noen gode rutiner?

 

[Vela❤️]

Det å samkjøre søvn er det vanskeligste føler jeg. Vi har 13 måneder mellom våre to. Det var uten tvil mye større overgang å gå fra 0 til 1 enn fra 1 til 2 barn. Jeg følte meg rutinert når det gjaldt alt fra amming til bleieskift andre gangen og mer avslappet. Spesielt ammingen var en drøm sammenlignet med førstemann (som også var prematur, sugasvak, lå lenge på sykehus etc). Vi var heldige ved at første var mest utfordrende pga prematur fødsel, mens terminfødte nummer to var en drøm til sammenligning (selv om han alltid har vært et klistremerke og må ha nærhet stort sett hele tiden). Det er heller ingen sjalusi her og de er oppriktig interessert i hverandre. Eldste koser med minste og minste smiler støtt og stadig til broren sin. Det mest slitsomme er dette med søvnen som er utfordrende å koordinere i tillegg når det blir sykdom og vi har to små å ta vare på i tillegg til å være syke selv. Jeg hadde aldri klart det alene og er utrolig glad for å være et godt team med mannen min. Det er moro med to tette selv om det går i ett og egentid er et fremmedord

Oi da ble du gravid fire måneder etter første var født? Da hadde ikke jeg begynt å orke tanken på sex en gang jeg slet med ammingen og ga opp da ungen var 10 uker, jeg var fryktelig bekymret med datteren min hele tiden og var så redd for å gjøre feil. Nå føler jeg meg som en veldig god mamma og jeg vet hva jeg holder på med, så for meg så tror jeg det blir enklere når nummer to kommer. Jeg kommer i hvert fall ikke til å la ammingen gå så langt at jeg får månedsvis med skamfølelse fordi jeg sluttet så tidlig. Det du skriver om interesse for hverandre er grunnen til at vi valgte å prøve å få en til såpass tidlig. En annen grunn var at jeg ville bli «ferdig» med det. En tredje grunn er at det ikke blir noen fremtidige søskenbarn på flere år og det synte vi høres så kjedleig ut siden vi begge har vokst opp med mange jevngamle søksenbarn.

 

[Stolt mamma]

Tre tette ja! Det er imponerende. Hvordan får du/dere hverdagen til å gå opp? Har du noen gode tips på forenkling av hverdagen? Noen gode rutiner?

ja ble tre sty på 3 år. Tja hvordan får vi det til...vi har rutiner på det meste både ift ungene og oss voksne. Samboer og jeg bruker å si at vi er som et velsmurt maskineri. På den måten vet både ungene og oss hva som skjer og når det skjer. Samkjører søvn slik at i helger når alle tre er hjemme så har jeg en time på dagen hvor alle sover. Også har vi selvfølgelig masse lek og morro.

 

[Lykkekløver]

Kan jeg spørre hva som gjør at du gruer deg?

Alt dessverre. Uplanlagt graviditet, og jeg ville egentlig ikke ha noen barn

Jeg gruer meg til å bli mindre mobil, bekymrer meg for samboer pga opplevelsene vi hadde under forrige svangerskap (han fikk dyp depresjon pga andre ting og var ingen støtte i månedsvis, gjennom siste tre mnd av graviditeten og de første fire mnd etter fødsel) og det har satt seg dypt.
Jeg gruer meg fordi vi bor teit og må flytte, men har for liten egenkapital til enebolig eller noe lignende, så vi spinker og sparer. Jeg engster meg for egen utdannelse fordi jeg er allerede forsinket med en del år.

Jeg har teite tanker rundt graviditeten etc. så er mye. Men med forrige svangerskap ønsket jeg ikke barnet i det hele tatt før etter ultralyd ved 15 uker og da endret alle de vonde følelsene seg til kjærlighet og glede. Og nå elsker jeg han selvfølgelig for alt og ville aldri vært foruten.

 

[Stolt mamma]

Alt dessverre. Uplanlagt graviditet, og jeg ville egentlig ikke ha noen barn

Jeg gruer meg til å bli mindre mobil, bekymrer meg for samboer pga opplevelsene vi hadde under forrige svangerskap (han fikk dyp depresjon pga andre ting og var ingen støtte i månedsvis, gjennom siste tre mnd av graviditeten og de første fire mnd etter fødsel) og det har satt seg dypt.
Jeg gruer meg fordi vi bor teit og må flytte, men har for liten egenkapital til enebolig eller noe lignende, så vi spinker og sparer. Jeg engster meg for egen utdannelse fordi jeg er allerede forsinket med en del år.

Jeg har teite tanker rundt graviditeten etc. så er mye. Men med forrige svangerskap ønsket jeg ikke barnet i det hele tatt før etter ultralyd ved 15 uker og da endret alle de vonde følelsene seg til kjærlighet og glede. Og nå elsker jeg han selvfølgelig for alt og ville aldri vært foruten.

huff det hørtes ikke noe greit ut for verken deg eller samboer. Det hjelper heller ikke med alle gravid hormonene som løper løpsk. Håper dere begge får tett oppfølging denne gangen både for å bearbeide opplevelsene fra sist svangerskap og for å forebygge depresjon.

Vet det sikkert ikke hjelper, men jeg sier det likevel det kommer til å ordne seg med bolig og utdanning. Det tar bare litt lenger tid enn planlagt. Et tips kan være å lage en tråd her inne å spørre om erfaringer fra andre som har vært i tilsvarende tilsvarende.

sender deg en god klem

 

[Frysepinna]

Oi da ble du gravid fire måneder etter første var født? Da hadde ikke jeg begynt å orke tanken på sex en gang jeg slet med ammingen og ga opp da ungen var 10 uker, jeg var fryktelig bekymret med datteren min hele tiden og var så redd for å gjøre feil. Nå føler jeg meg som en veldig god mamma og jeg vet hva jeg holder på med, så for meg så tror jeg det blir enklere når nummer to kommer. Jeg kommer i hvert fall ikke til å la ammingen gå så langt at jeg får månedsvis med skamfølelse fordi jeg sluttet så tidlig. Det du skriver om interesse for hverandre er grunnen til at vi valgte å prøve å få en til såpass tidlig. En annen grunn var at jeg ville bli «ferdig» med det. En tredje grunn er at det ikke blir noen fremtidige søskenbarn på flere år og det synte vi høres så kjedleig ut siden vi begge har vokst opp med mange jevngamle søksenbarn.

Ja, det var ikke planlagt akkurat Hadde ikke sex særlig ofte og ammet mye samt at jeg er en "eldre" mor, så vi hadde rett og slett flaks som fikk en til så raskt. Jeg fullammet først til han var 2 måneder, da gikk han ikke nok opp i vekt og helsesøster anbefalte å gi tillegg av MME, så etter det ble det delamming. Grunnen var at han var prematur og sugesvak og hadde jeg brukt hodet selv den gangen hadde jeg pumpet melk og gitt på flaske i tillegg til amming i stedet for tillegg av MME da jeg hadde massevis av melk. Men, men, som førstegangsmor er det lettere å stole på andre enn seg selv. Denne gangen er jeg mye tryggere i de valgene jeg tar og stoler mer på magefølelsen min. Gjør det som kjennes best for deg med tanke på ammingen, både du og babyen skal trives med det. Det er ikke amming for enhver pris og ikke glem at delamming er gull verdt det også hvis du vil prøve det. Masse lykke til!!