Jeg tror det kommer veldig an på hvordan barnet passer inn i familien og hvor traumatisert barnet er. Men barnet burde være yngre enn alle barna som er der fra før. Alder på barnet har nok også litt å si, jo eldre barna er jo mer tid kan de ha blitt traumatisert, dessverre..
Vi har ikke vært fosterhjem selv, men jeg hadde fostersøsken en periode i oppveksten. Mot barnevernets anbefalinger fikk familien min et barn som var eldre enn meg, og det gikk ikke bra. Til slutt ble jeg så stressa av å bli manipulert og lurt hele tiden at jeg våknet opp en dag med stress-eksem på hele kroppen, barnet måtte dessverre tilslutt flytte. Jeg husker ikke så mye av det selv, men husker at jeg hele tiden ble lurt og barnet forsøkte å ødelegge min relasjon til min egen mor ved å fortelle løgner, gjøre meg usikker og sette moren min og meg opp mot hverandre. Helt naturlig for barnet som jo hadde hatt en veldig dårlig start på livet og ikke lært hvordan man har sunne relasjoner, og ikke minst så skadet at det behøvde en morsrelasjon helt uten konkurranse fra søsken

Men det gikk ikke å fortsette å ha det sånn.
Så har vi familie som har vært fosterforeldre etter at alle barna var flyttet hjemmefra. De fikk da en tenåring som hadde hatt en veldig dårlig og tramutiserende oppvekst til da. Det endte med eskalerende voldelige sammenstøt og hen måtte hentes av politi og få nytt hjem..
Så ja. Jeg tenkte en gang at vi kanskje skulle være forsterhjem, men jeg tenker nå at da skal vi ha MYE overskudd og ressurser i hverdagen. Det bør være plass til ekstra fokus på barnet og barnet skal absolutt ikke være eldre enn noen av barna som bor der.
Dette er ikke solskinnshistoriene hvor ting faktisk fungerte, men de finnes jo de også, heldigvis
