*Veslemor*
Betatt av forumet
Har nå startet vår reise mot å bli fosterforeldre! Noen som har litt erfaring med dette??? Kurs og sånt. Og Privat vs Offentlig?
Fosterhjem/Beredskapashjem!?!??
- Trådstarter *Veslemor*
- Opprettet
*Veslemor*
Betatt av forumet
Takk [:D] Gleder meg masse,men blir sikkert mye utfordringer og!!! [&:]
Nybergenser
Gift med forumet
Flott av dere!!
Har ingen erfaring med dette selv men har en kamerat som har beredskapshjem.... huff, det er ikke bare bare... [8|] men mange solskinnshistorier også.
Har ingen erfaring med dette selv men har en kamerat som har beredskapshjem.... huff, det er ikke bare bare... [8|] men mange solskinnshistorier også.
*Veslemor*
Betatt av forumet
Ja mye grusomt der,men som du sier,mye solskinnshistorier og. Og det er de som gjør det hele verdt det tror jeg.
GLEDE
Den dagen jeg trodde
jeg hadde fått nok;
nok utfordringer
nok engstelse
nok frustrasjon.
Da kom du og ga meg en KLEM
og sa:
"Uten dere hadde jeg ikke vært så mye".
Den dagen skjønte jeg
hvorfor vi var
FOSTERFORELDRE
Sinnsykt fint dikt... gir meg gåsehud å rører meg langt inn i mamma hjertet mitt [:D]
GLEDE
Den dagen jeg trodde
jeg hadde fått nok;
nok utfordringer
nok engstelse
nok frustrasjon.
Da kom du og ga meg en KLEM
og sa:
"Uten dere hadde jeg ikke vært så mye".
Den dagen skjønte jeg
hvorfor vi var
FOSTERFORELDRE
Sinnsykt fint dikt... gir meg gåsehud å rører meg langt inn i mamma hjertet mitt [:D]
titath
Gift med forumet
Så flott av dere å åpne hjemmet og hjertet deres for fosterbarn. Det er en utrolig viktig og nødvendig jobb dere står foran. det blir nok utfordrene og vanskelig til tider, men det gir nok veldig mye tilbake også. masse lykke til.
har tenkt på dette vi også, men så lenge mitt arbeid er det det er, trenger jeg normalitet hjemme. kanskje kanskje om noen år når ungene er blitt eldre og vi har overskudd til det.
har tenkt på dette vi også, men så lenge mitt arbeid er det det er, trenger jeg normalitet hjemme. kanskje kanskje om noen år når ungene er blitt eldre og vi har overskudd til det.
Så flott gjort! Vi har også snakket om det, men må ha hus og jobb og fast inntekt først.. Vi er jo studenter ennå.. mamma og pappa var/er fosterforeldre, de var gjennom det offentlige, vet ikke forskjeller da, kommer nok litt an på hvor du bor osv, hvem du skal samarbeide med osv..
Snartfire
Glad i forumet
Er inne og sniker litt rundt..[:D]
For det første vil jeg si at det er utrolig sterkt av de som åpner hjertet og hjemmet for barn som har det vanskelig!
Jeg er selv adoptert, og bodde først som fosterbarn til jeg var 4 år. Dette var en lang prosess, masse papirer og holde styr på og følelsesmessig for mine foreldre da min biologiske mor ville ha meg tilbake.
Da jeg var 8 år fikk jeg to fosterbrødre inn i familien. Dette var veldig vanskelig for meg, siden jeg var den som hadde vært minstemann i familien i alle år. Guttene som kom var 4 og 5 år og krevde enormt mye!! De måtte ha dobbelt opp med oppmerksomhet, lære seg normal folkeskikk og familien deres kom på besøk og jeg måtte forholde meg til de også.. Det var mye sjalusi, men mine foreldre var veldig flinke å finne på ting alene med meg, og dele på oppmerksomheten så godt som det gikk ann. Guttene var svært aktive, særlig han minste. Det viste seg at han har ADHD, reaktiv tilknytningsforstyrrelse og føtalt alkoholsyndrom. I dag er guttene 18 og 19 år og han yngste krever fortsatt veldig mye. Han har begynt på stoff, hører ikke etter på mine foreldre, sluttet på skolen, har hatt endel jobber og våres foreldre kjemper for han for å få rettigheter som de har krav på og for å få til en ordning for at han skal få seg et fagbrev og bli kvitt narkotikaproblemene. Han kommer til å trenge tilsyn og påpass til han blir godt voksen. Han hører jo ikke vekkerklokka en gang så han kommer seg ikke på jobb.
Så, ikke for å skremme dere, men tenk nøye gjennom det! Det krever mye fra hele familien.. Men for all del, alle forsterbarn er jo forskjellige[:)] Stå på, men tenk på det en stund først.
For det første vil jeg si at det er utrolig sterkt av de som åpner hjertet og hjemmet for barn som har det vanskelig!
Jeg er selv adoptert, og bodde først som fosterbarn til jeg var 4 år. Dette var en lang prosess, masse papirer og holde styr på og følelsesmessig for mine foreldre da min biologiske mor ville ha meg tilbake.
Da jeg var 8 år fikk jeg to fosterbrødre inn i familien. Dette var veldig vanskelig for meg, siden jeg var den som hadde vært minstemann i familien i alle år. Guttene som kom var 4 og 5 år og krevde enormt mye!! De måtte ha dobbelt opp med oppmerksomhet, lære seg normal folkeskikk og familien deres kom på besøk og jeg måtte forholde meg til de også.. Det var mye sjalusi, men mine foreldre var veldig flinke å finne på ting alene med meg, og dele på oppmerksomheten så godt som det gikk ann. Guttene var svært aktive, særlig han minste. Det viste seg at han har ADHD, reaktiv tilknytningsforstyrrelse og føtalt alkoholsyndrom. I dag er guttene 18 og 19 år og han yngste krever fortsatt veldig mye. Han har begynt på stoff, hører ikke etter på mine foreldre, sluttet på skolen, har hatt endel jobber og våres foreldre kjemper for han for å få rettigheter som de har krav på og for å få til en ordning for at han skal få seg et fagbrev og bli kvitt narkotikaproblemene. Han kommer til å trenge tilsyn og påpass til han blir godt voksen. Han hører jo ikke vekkerklokka en gang så han kommer seg ikke på jobb.
Så, ikke for å skremme dere, men tenk nøye gjennom det! Det krever mye fra hele familien.. Men for all del, alle forsterbarn er jo forskjellige[:)] Stå på, men tenk på det en stund først.