Lotte88
Første møte med forumet
Jeg er ikke så veldig flink på dette, men skjønte ikke helt hvor man skulle komme med et innlegg til konkurransen. Jeg har et innlegg jeg ville hatt med.
For di som er intressert i å lese så er dette min historie. Spesiell, men min. Kom gjerne med komentarer om dere leser den :o)
For å ta ting helt fra starten så starta det i Januar/Februar 2010.. Jeg fant ut at jeg var gravid, å var vel egentlig veldig glad for det. samtidig som at det var mange tanker som farte gjennom hodet mitt når jeg nå kunne få livet snudd på hodet. Positivt ment ;)
Den dagen jeg var 7-uker på vei hadde jeg en blødning, å blei selvfølgelig kjempe redd. Dette var da en søndag så jeg kom meg ikke til legen før dagen etter. Etter å ha fortalt legen alt om at jeg hadde hatt vondt i magen osv, fikk jeg beskjed om at "Da kan vi konkludere med at du har hatt en spontan abort".. Jeg føler vel nå at jeg ikke burde tatt hans ord på det. Men man stoler på at det legen sier er riktig? Han skulle vite hva han snakket om ? Jeg stolte på han å gikk vel rett i "tanke-modus" å tenkte på ALT. Det jeg sleit med var vel spørsmålene om "Var det noe jeg gjorde? Kommer det til å skje neste gang også?" Dette var i slutten av Februar..
Timene blei til dager, og dagene blei til uker.. Jeg lå rett ut å var kjempe dårlig i flere uker. Det gikk flere dager jeg ikke var utenfor døra, å like lang tid mellom måltidene jeg klarte å få i meg. Jeg var kvalm vær dag, å tanken på at jeg fortsatt var gravid var ikke i nærheten av hodet mitt. Jeg tok legens ord på at jeg hadde mistet barnet..
I perioder var jeg inn og ut av lege kontoret flere ganger i uken, forklarte han hvor jeg hadde vondt, hvordan vondt det var osv.. Jeg hørte ALLE sa til meg at jeg burde kommet meg på sykehus for en "utskrapning", men det blei aldri noe med sånn han legen min var. Til slutt (I midten av Mai) blei jeg sendt på sykehuset for en 'Gastroskopi' (Man får et kamera ned i magen, via halsen), han legen som tok undersøkelsen spurte meg om jeg var gravid. Å jeg svarte "nei".. jeg fortalte han at jeg hadde hatt en spontan-abort noen mnd tidligere å da sa han "Ok, jeg har tidligere hatt mange jenter som har klaga på smerter. men det har vist seg at di bare var gravide".. Jeg fikk tabeletter pga mye magesyre å resten gikk i glemmeboka.
Siden februar hadde jeg hatt urinveis infeksjon 3 ganger å leverte omtrent nye prøver hver uke. Men dere tenker sikkert "Hvorfor tok di ikke en graviditets test", det kunne jeg gjort å, men etter den beskjeden jeg fikk om at jeg hadde mistet det, så hadde jeg ikke den tanken i hodet engang. Man må vel være i den situasjonen for å skjønne det. Men i Juni merket jeg at det var noe rart. Det var noe som absolutt ikke stemte.. Jeg fikk handlet en test på apoteket. Det var to streker. TYDELIGE streker.. Det som skjedde i hodet mitt nå kan ikke forklares. Men var jeg FORTSATT gravid, eller gravid IGJEN? Legekontoret mitt stenger tlf kl 14.00 å jeg tok testen 14.05 (Enkelte ting glemmer man ikke) så jeg måtte vente 1 hel dag med å få kontakt med legen..
Da jeg kom til legen blei jeg selvfølgelig undersøkt å fikk beskjed om at jeg sannsynligvis var 10-12 uker på vei(Merk dere dette!) Så jeg fikk time på sykehuset mandagen etter.. For å si det rett ut helgen var helt forbanna, JÆVELIG lang !.. Di fleste jenter vet at rundt uke 18 så er det "innvendig ultralyd". Å den 14.06.2010 hadde jeg time på sykehuset. Jeg blei undersøkt av en jordmor før ultralyden å (Det er vel noe jeg ALDRI glemmer) hun kikket på meg med et utrykk man ikke kan forklare å sa "Du er nok for langt på vei til at vi kan ta en innventig ultralyd", å av rein reaksjon brøyt jeg ut med "Hva i helvette er det du sier?! KØDDER DU MED HUE MITT???" Så tok hu en vanlig ultralyd å det blei satt en "alder" på fosteret.. 22+5.. 22UKER OG 5DAGER! Hva faen gjør jeg nå? Jeg pustet ikke, hjertet hadde stoppet opp å i hodet mitt hadde jeg ikke en eneste tanke, på det øyeblikket.
Jeg hadde vært syk i flere mnd uten å vite hvorfor, å hadde sliti med tanker om hvorfor jeg mistet barnet. Å alt uten grunn. Jeg begynte å tenke tilbake på alt jeg hadde vært plaget av, å ALT falt på plass.. SELVFØLGELIG! Det var jo derfor det var sånn.. Jeg rakk plutselig å tenke litt å hørte plutselig jordmoren sa noe. Det tok litt tid før jeg kunne svare, hørte jeg riktig? Så spurte hun igjen "Vil du vite hvilket kjønn barnet har?".. Jeg skulle bli mamma til en gutt. Hjertet stoppet, pusten stoppet og hodet mitt datt ut. IGJEN! Jeg fikk "hentet" meg inn igjen, pusten kom tilbake. Men nå forsvant pulsen å hjerterytmen i været. Jeg begynte å gråte. Tårene sprutet, jeg lo å gråt om hverandre mens jeg kikket på den "lille" svarte klumpen på skjermen. Det var en levende ting inni magen min. Om 4mnd hadde jeg termin.. Hvor skulle jeg begynne..?
Jeg var aleine, hadde ingen å prate med når jeg trengte det mest. Jeg blei sett ned på og dømt av ALT og ALLE. Det blir jeg enda. Men situasjonen er ikke som alle tror.. I følge ryktene visste jeg hele tiden at jeg var gravid, å at jeg bare lurte barnefaren. Men sånn er det nå ikke. Å folk tenker og spør hele tiden "hvordan kunne du gå så lenge uten å vite noe?".. Svaret er vel ikke enkelt, men jeg tok legens ord på at jeg hadde mistet barnet, jeg stolte på han. Så at jeg var gravid var ikke noe tema i mitt hode..
På vei ut fra sykehuset ringte jeg lege kontoret. Vil vel ikke si annet enn at jeg var forbanna. Rimelig forbanna.. Jeg fikk beskjed om å komme ned når kontoret skulle stenge, jeg fortalte ikke annet enn at jeg MÅTTE/SKULLE ha 2 ord med legen den dagen. Hele dagen tenkte jeg over hva jeg skulle si og spørre han om. Da jeg kom ned klarte jeg ikke si noe. Jeg kastet bildene på skrivebordet hans å klarte bare å pipe frem '22+5..' Jeg hadde forventet meg noen form for unnskyldning eller forklaring. INGENTING.. Absolutt INGENTING..
4 mnd seinere(På dagen) kom Tobias til verden. 3025g og 48cm, ikke stoe gutten. Men han var PERFEKT. Han var MIN !
I dag er det 11 mnd siden jeg fikk beskjeden fra jordmor, 11 mnd siden jeg fikk svar.. Gutten min er 7 mnd i dag. Han er like perfekt som første gang jeg så på han. Å til tross for den vanskelige tiden jeg hadde på denne tiden i fjord, så kunne jeg ikke hatt det bedre nå.. Jeg er verdens stolteste mor, til verdens mest herlige lille gutt.
