Verdens tristeste gravide...
Må bare få det ut, kanskje noen av dere har opplevd det samme. Uten at jeg håper noen har det.
30. mai tar jeg en positiv graviditetstest. Siste mens 25 april.
For to uker siden var jeg på ul i forbindelse med at jeg blir satt i gang med insulin i graviditeten. Gynekologen var den minst sympatiske EVER, og sa rett ut at enten er dette fosteret dødt eller veldig lite ennå og derfor ikke mulig å se.
Uten mer mikkmakk satt han meg opp på ny time til ul uka etter. Mens han fortalte at jeg da skulle ta ul, og legges inn for å ta en utskrapning dagen etter dersom babyen ikke var utviklet mer. Sjokkmelding kan man si. Eller mer måten han sa det på, som at det at jeg kunne være kortere på vei enn antatt var usannsynlig.
Uka etter på kommer jeg til ny ul. Ny lege som tar ul. Hun leter og leter, og måler og måler. Ser ikke hjerteslag, og sier at det sannsynligvis ikke er i live, men vil ha gynekologen som tok ørste ul til å se på. Han kommer inn og er like lite sympatisk som sist. Babyen er død, jeg skal legges inn til utskraping dagen etter. Men jeg skal måle hcg nivået mitt. Uten at det blir nevnt noe sannsynlighet for ett levende foster.
Jeg starter faste på kvelden og er generelt veeeeeeeeeeeldig lei meg for å ha mistet.
Opp tidlig p åmorningen for å fastslå blodtype i forbindelse med operasjon.
Venter på å skulle opereres, er blit forespeilet å komme inn først, ca 07.45.
Kl 10 er ingen kommet til oss på rommet, og vi leter etter en lege. Hun kommer smilende inn på rommet, og beklager den psykiske påkjenningen dette påfører oss, men de kan ikke ta utskraping fordi hcgnivået mitt er stigende. Ikke så høyt som de vanligvis ser, men det at det har steget tyder på at fosteret kanskje er i livet likevel.
De er ikke sikre nok på at det er dødt til at de kan ta utskrapning, men heller ikke sikre nok på at jeg er gravid til å si at jeg er det. Så de sender oss hjem med melding om at vi ikke skal håpe for mye, men komme tilbake om en uke for ny uil og sjekk av hcg.
Det er i morgen.
Hva skal jeg si, jeg er ennå i sjokk. Både over at de først kan si at det er dødt og så si at det ikke er det, og over måten ting blir sagt på.
Jeg er matt og lei meg, og tør jo ikke håpe på positivt svar i morgen. Samtidig klarer jeg ikke tenke at den er død enda en gang. Nå har jeg jo vært gravid i hodet mitt i en måned. Mulig jeg bare var uke, halvannen på vei da jeg tok positiv test, at det betyr at det er mer enn de vanlig to ukene mellom "min" graviditet og fosterets "alder".
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det var innmari godt å få det ned og ut.
Kanskje jeg trenger noen trøstende ord bare.
Unødvendig å si at jeg gruer meg som bare fy til i morgen.
Må bare få det ut, kanskje noen av dere har opplevd det samme. Uten at jeg håper noen har det.
30. mai tar jeg en positiv graviditetstest. Siste mens 25 april.
For to uker siden var jeg på ul i forbindelse med at jeg blir satt i gang med insulin i graviditeten. Gynekologen var den minst sympatiske EVER, og sa rett ut at enten er dette fosteret dødt eller veldig lite ennå og derfor ikke mulig å se.
Uten mer mikkmakk satt han meg opp på ny time til ul uka etter. Mens han fortalte at jeg da skulle ta ul, og legges inn for å ta en utskrapning dagen etter dersom babyen ikke var utviklet mer. Sjokkmelding kan man si. Eller mer måten han sa det på, som at det at jeg kunne være kortere på vei enn antatt var usannsynlig.
Uka etter på kommer jeg til ny ul. Ny lege som tar ul. Hun leter og leter, og måler og måler. Ser ikke hjerteslag, og sier at det sannsynligvis ikke er i live, men vil ha gynekologen som tok ørste ul til å se på. Han kommer inn og er like lite sympatisk som sist. Babyen er død, jeg skal legges inn til utskraping dagen etter. Men jeg skal måle hcg nivået mitt. Uten at det blir nevnt noe sannsynlighet for ett levende foster.
Jeg starter faste på kvelden og er generelt veeeeeeeeeeeldig lei meg for å ha mistet.
Opp tidlig p åmorningen for å fastslå blodtype i forbindelse med operasjon.
Venter på å skulle opereres, er blit forespeilet å komme inn først, ca 07.45.
Kl 10 er ingen kommet til oss på rommet, og vi leter etter en lege. Hun kommer smilende inn på rommet, og beklager den psykiske påkjenningen dette påfører oss, men de kan ikke ta utskraping fordi hcgnivået mitt er stigende. Ikke så høyt som de vanligvis ser, men det at det har steget tyder på at fosteret kanskje er i livet likevel.
De er ikke sikre nok på at det er dødt til at de kan ta utskrapning, men heller ikke sikre nok på at jeg er gravid til å si at jeg er det. Så de sender oss hjem med melding om at vi ikke skal håpe for mye, men komme tilbake om en uke for ny uil og sjekk av hcg.
Det er i morgen.
Hva skal jeg si, jeg er ennå i sjokk. Både over at de først kan si at det er dødt og så si at det ikke er det, og over måten ting blir sagt på.
Jeg er matt og lei meg, og tør jo ikke håpe på positivt svar i morgen. Samtidig klarer jeg ikke tenke at den er død enda en gang. Nå har jeg jo vært gravid i hodet mitt i en måned. Mulig jeg bare var uke, halvannen på vei da jeg tok positiv test, at det betyr at det er mer enn de vanlig to ukene mellom "min" graviditet og fosterets "alder".
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det var innmari godt å få det ned og ut.
Kanskje jeg trenger noen trøstende ord bare.
Unødvendig å si at jeg gruer meg som bare fy til i morgen.
Jeg er i nesten akkurat samme situasjon som deg, var på ultralyd i dag og de så bare posen (som de kalte det), klarte ikke finne noe foster. Så jeg skal tilbake om to uker for å sjekke igjen. Jeg er utifra mine utregninger 6+4 i dag, så legen sa det kunne være for tidlig til å se noe, men det kunne også være at det ikke var noe liv.. Men jeg lurer på en ting, hvorfor må du eventuelt ta utskrapning? Jeg fikk beskjed om at jeg bare skulle få medisiner som støtte det ut om det ikke var liv siden det er mye mer skånsomt enn utskrapning. Håper på det beste for deg, lykke til! 
til deg. 
