Fortelle...

Sirije

Første møte med forumet
Jeg har holdt det hemlig ganske lenge, men folk har jo begynt å skjønne. Fortalte det til sjefen og "nest sjefen" på torsdag som var, og de virket veldig positive, så sa jeg det til ei til fagansvarlig nå på søndag, hun sa at hu bare ventet på at jeg skulle si det for vi 4 da skal oppover på seminar neste helg. Så hun hadde skjønt det. Før det har jeg sagt det kun til ei, fordi hun skjønte ikke hva som var greia/galt siden jeg liksom alltid sneik meg unna og sa nei når de ville finne på ting som drikking og sånt som vi gjorde før. Har ikke sagt det fordi jeg ikke har fått fortalt det til mamma å de.. og synes jo egentlig at de skal få vite det først. Nå var jeg på ultralyd i går... var vist bare 15,5 uker på vei så skal tilbake om 4 uker, men jeg har noen bilder og i morgen skal vi ut å spise, så tenkte å si det og vise dem mens vi venter på maten... veldig spent på reaksjoner, gleder meg litt faktisk men blir gått å få det unnagjort. Bare håper ikke det blir mas i de neste 5 mnd og første året... liker ikke for mye styr..:P
Hvordan har dere sakt det til deres foreldre/venner og hva slags reaksjoner har dere fått?
Noen som ikke har fortalt enda? hvorfor?
 
Her har alt blitt fortalt med engang nesten...Har ikke gjort så mye ut av det for jeg tenker at hvis jeg skulle gå gjennom en spontanabort eller noe så vil jeg nok si til de rundt meg uansett. Da er det ikke noe vits å holde graviditet hemmelig heller.
Litt styr blir det vel uansett tror jeg...mammaen min tilta fullstendig da dattera mi ble født. Hun ble kjemperar, men de to her et fantastiks forhold idag. Tror at besteforeldre kan reagere litt forskjellig og de kan ha litt følelser som kan være litt vanskelig for oss å forstå, men de blir jo sikkert kjempe glade!!
 
Noen få venninner og søstra mi har visst om det lenge. Måtte ha noen å snakke med. Resten av familien fikk vite det da vi var 11 uker. Vi sendte da video av 2åringen som sa "Hallo alle sammen! Mamma ha baby inni magen. Ha det bra!" Det ble godt mottatt, en artig måte å si det på. Ellers så vet kun sjefen min det. Har vært sykemeldt siden uke 6 så følte for å gi henne en god grunn. Er nå 12+3, og har planer om å holde det hemmelig for allmennheten i minst noen uker til. Får se hvor lenge vi klarer å holde oss :)
 
Jeg fortalte det til et par venninner og sjefen min som er i permisjon samme dagen som jeg fant det ut. Hadde et aldri så lite behov for meninger og bare det å få det ut siden det ikke var planlagt ;) Nå vet mange det :) Er 12+2 i dag :) Frøkna på 5 har fått vite at hun skal bli storesøster og klarte å holde på det en ukes tid før hun sprakk i bhg og da var det gjort ;)
 
Har ikke fortalt det til noen pga jobb. Har ikke sagt noe til familien fordi jeg ikke har vært klar for det enda, og orker ikke noe styr..
 
I går tok jeg mot til meg og fortalte det til avdelingslederen min.
Det gikk kjempebra, han noterte det i boken sin, og lurte på om jeg ville ha full stilling ut året! Jobber deltid, men studerer på fulltid ved siden av, så da har jeg dessverre ikke mulighet til å takke ja - siden de nærmeste månedene er stappfulle av innleveringer og eksamener. Så vet tre stk på jobben det, mamma og en kompis (det første han gjorde var å regne ut når selve akten måtte ha skjedd, og så kommenterte han "søren heller, dere liker å gjøre det på begynnelsen av sommeren altså (ble gravid i mai sist gang, og fikk termin på bursdagens han - heldigvis poppet ungen ut mange uker før det, hehe).
Men med kommentarens han så hørtes ut som det var lenge siden han hadde fått seg noe :P

Tenkte å kjøpe en body til vesla hvor det står "jeg skal bli storesøster" - så kan hun få spre budskapet i familien, hihi.
 
Til dere som skriver at dere ikke har fortalt det til blant annet familie enda fordi dere er redde for at det skal bli et styr.. Hva slags styr er det dere mener? Og blir det mindre styr om dere venter med å fortelle?
Er det ikke like greit å bare få det gjort? :) Eller er det en eller annen taktikk jeg har gått glipp av her?? :P
 
Back
Topp